Er de norske idealene viktigere enn den norske virkeligheten?

Publisert i Klassekampen 23.9.17

Omtrent en fjerdedel av somaliske asylsøkere fikk innvilget asyl i fjor. Majoriteten fikk avslag enten fordi de ikke innfridde kriteriene for asyl, etter utlendingsloven, eller fordi et annet europeisk land var ansvarlig for å behandle asylsøknaden, i henhold til Dublinavtalen. Fjorårets tall avviker ikke nevneverdig fra innvilgelsesandelen i 2015. Trenden de siste to årene er tydelig: Somaliske flyktninger flest får ikke opphold i Norge. I tillegg er situasjonen tilspisset for de forhenværende asylsøkerne. For snart ett år siden gjorde regjeringen det kjent at 1600 somaliske flyktninger med oppholdstillatelse står i fare for å få tilbakekalt flyktningstatusen. I praksis innebærer dette at 1600 somaliske flyktninger risikerer å bli sendt tilbake til Somalia ettersom sikkerhetssituasjonen i deler av landet er forbedret.

Den siste uken har somaliske flyktninger igjen generert nyhetsoverskrifter. «Regjeringen bruker tegneserier og Facebook: Skremmer flyktninger» lød forsiden av Klassekampen på mandag. Hovedsaken dreide seg om en tegneserie som er utviklet av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, med støtte fra det norske utenriksdepartementet. Tegneserien var del av en bredere informasjonskampanje som ble lansert for to år siden. Kampanjens hensikt var å fraråde unge mennesker i Somalia å flykte til Europa.

I tegneserien møter vi fiktive Hassan som lever under vanskelige kår i Mogadishu. Han er i kontakt med venner og bekjente som bor i Europa. Det forekommer Hassan at vennene lever det livet han savner i Mogadishu. De har nemlig trygge hjem og økonomisk stabilitet. Hassan bestemmer seg for å søke det samme og skraper sammen nok penger til å finansiere smugling til det lovede kontinent.

Etter en strabasiøs ferd ankommer han Europa. Han reiser til ulike europeiske land før han formodentlig lander i Norge. Ingen av Hassans forventninger blir innfridd. I Europa blir han tvunget til å arbeide svart, han blir utnyttet av lugubre arbeidsgivere, han finner ikke fast bosted og må etterhvert sove ute. Hassan opplever både frost og fremmedhat, og blir nektet helsehjelp når han blir syk. Når han endelig søker asyl blir han returnert til det første europeiske landet som registrerte hans ankomst. Etter flere måneder og utallige runder i asylsystemet får han avslag, blir internert i et utvisningssenter og til slutt satt på et fly tilbake til Mogadishu. Pengelens med brutte drømmer i bagasjen.

Tegneserien har provosert mange og fellesnevneren i kritikken synes å være at fremstillingen av Norge er urettferdig. «Staten skremmer med rasisme» ble tittelen på innslaget om saken i Dagsnytt 18. I radiodiskusjonen forklarte biskop emeritus Tor Berger Jørgensen, som også arbeider med papirløse immigranter, at bildet som males av Norge angriper idealene vi ønsker å representere i den internasjonale flyktningsituasjonen. Men er de norske idealene viktigere enn den norske virkeligheten?

Utfordringene asylsøkere og såkalt papirløse innvandrere møter er reelle og veldokumenterte. Svart arbeid og utnyttelse, kummerlige boforhold og knappe helsetilbud troner listen. Den kafkaske asylbehandlingen med runder i Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og i rettsvesenet er også velkjent. Når vi i tillegg vet at tre av fire somaliske flyktninger får utsendelsesvedtak, er Hassans skjebne normen snarere enn unntaket. Kunnskapen om at ethvert menneske har rett til å søke asyl og få sin søknad behandlet rettferdig er viktig, men like viktig er det å informere vordende flyktninger om at mange søknader avslås og at prosessen kanskje koster mye mer enn man først tror. For å kunne fatte et informert valg må en person være i stand til å veie fordelene mot ulempene.

Noen mennesker vil veie fordelene mot ulempene og finne at livet i hjemlandet er så uutholdelig at ingen europeisk hindring kan måle seg. Noen mennesker må flykte fordi det ikke finnes et alternativ til flukt. Dette er det eneste kritikkverdige ved denne mye omtalte tegneserien. En leser i Mogadishu kan tolke det dithen at ingen asylsøker er velkommen i Norge. Men for dem med alternativer, hvor enn dårlige alternativene er, kan en slik tegneserie være utslagsgivende.

Det er en betydelig forskjell mellom «er» og «bør». Dette er en selvfølgelig og banal påstand, like selvfølgelig som at det er forskjell mellom vann og sand, eller barn og voksen. Likevel hender det at vi i vår iver etter å endre samfunnet til det bedre, fra det som er til det som burde være, glemmer det nåværende. Selv om vi kanskje mener at flere somaliske flyktninger bør få asyl i Norge og færre bør utvises, er realiteten dessverre motsatt. Selv om vi mener at Europa generelt og Norge spesielt burde behandle asylsøkere og papirløse mer menneskelig, er det dessverre et faktum at mange asylsøkere og papirløse lever under umenneskelige forhold.

Forurettelsen etter at denne tegneserien ble kjent handlet ikke om flyktninger, asylsøkere og papirløse. De som ropte høyest, ropte ikke om hvordan helsevesenet burde innordnes mot asylsøkere med og uten innvilget asyl. De ropte ikke om hvordan vi burde motarbeide svart arbeid og utnyttelse av sårbare mennesker, eller hvordan vi burde legge om utlendingsloven slik at afrikaneres inngang til Europa ikke bare blir asyl. De som ropte høyest, ropte om Norges selvbilde. Det er et rop som ikke gjaller i Mogadishu eller i Mandheimen statlige asylmottak.

Islamsk Råd Norge fungerer best som en praktisk krykke i en norsk-muslimsk hverdag.

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 1.april 2017

Denne uken ble det kjent at nikabkledde Leyla Hasic ansettes som konsulent i organisasjonen Islamsk Råd Norge. Hasic har utmerket seg som en forkjemper for ansiktsslør i norsk offentlighet. Ansettelsen har blitt møtt med hard kritikk: Kulturministeren betegner den som «ytterst uklok og provoserende», Arbeiderpartiets storbypolitiske talsperson hevder at dette «handler om så mye mer enn en vanlig ansettelse», Aftenposten skriver på kommentarplass at ansettelsen «bør være spikeren i kista» for statsstøtte til organisasjonen og Venstrepolitiker Abid Raja konstaterer at «mange muslimer vil ha en flau smak i munnen og føle seg dummet ut av Islamsk Råd Norge».

Bølgen av reaksjoner nådde et toppunkt da en av Islamsk Råd Norges største medlemsorganisasjoner, Det Islamske Felleskap Bosnia og Hercegovina, etter et krisemøte med fem andre store muslimske menigheter, bestemte seg for å trekke sitt medlemskap. Det virker prematurt at en ansettelse i en – riktignok statsstøttet – organisasjon ikke bare skaper overskrifter i avisene, men også provoserer fram reaksjoner i Kulturdepartementet.

Men problemet stikker mye dypere enn Leyla Hasics ansiktsplagg. Hun er enda et tegn på en grunnleggende utfordring med Islamsk Råd Norge, nemlig den vanvittige dissonansen mellom hva organisasjonen er, hva organisasjonen prøver å være og hvordan organisasjonen oppleves av storsamfunnet.

Islamsk Råd Norge har siden 90-tallet generert negative overskrifter: Kebba Secka, organisasjonens forhenværende leder, forsvarte kjønnslemlestelse uvitende om at han ble filmet med skjult kamera. Zahid Mukthar, organisasjonens første sekretær og talsmann, presterte i sin tid å uttrykke forståelse for drapet på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh. De profilerte norsk-muslimske aktivistene Yousef Assidiq og Faten Al-Hussaini anklaget i fjor sommer generalsekretær Mehtab Afsar for utpressing og trusler. I samme periode trakk hele styret i organisasjonen seg i protest mot Afsar og hevdet at han oppførte seg «bøllete».

Disse sakene har vært med på å sementere forestillingen om Islamsk Råd Norge som en bakevje i norsk samfunnsliv. Skal man tro mediebildet, er organisasjonen et brorskap av voldsforherligende mørkemenn som støtter kvinneundertrykkelse og dødsstraff for homofile, og som truer unge som kritiserer egne miljøer. Derfor kommer det ikke som en overraskelse at en liten tilslørt tue er i stand til å velte et dysfunksjonelt lass av arkaisk moralisme.

Samtidig står denne forestillingen i sterk motsetning til det Islamsk Råd Norge etterstreber. Ifølge egen plattform ønsker de å «spre kunnskap og forståelse om islam i Norge», «arbeide for inkludering av muslimer i det norske samfunnet» og arbeide for «at muslimer blir verdsatt som en viktig ressurs for Norge.»

Men hva har organisasjonen gjort for å oppnå disse målsettingene? Pent lite. Denne utilstrekkeligheten vil kritikerne gjerne tilskrive generalsekretæren, de forutgående styrene, norske moskeer og, ikke minst, ansiktsplagget til Leyla Hasic. Men egentlig skyldes den at Islamsk Råd Norge, slik organisasjonen er bygget, ikke makter å jobbe med å spre kunnskap og forståelse om islam eller arbeide for inkludering av muslimer i samfunnet. For å forstå dette, må man studere organisasjonens røtter.

I 1992 inviterte Den norske kirke til dialogmøte med representanter fra et titall islamske trossamfunn. Hensikten var å etablere en formell kontakt mellom kristne og muslimer. I kjølvannet av invitasjonen ble Islamsk Råd Norge etablert. Zahid Mukthar, organisasjonens første talsmann og sekretær, forklarte kirken at «alle muslimske organisasjoner og menigheter [har] samlet seg og tatt standpunkt i at vi oppnevner en felles delegasjon som møter dere og som vil representere alle muslimske organisasjoner og trossamfunn i Norge.»

Siden har både menighetene, medlemstallet og målsettingene vokst: I dag består Islamsk Råd Norge av 42 moskeer og representerer over 80 000 muslimer. De hevder fortsatt å arbeide med brobygging og dialog, men ikke bare opp mot andre tros-og livssynssamfunn.

Organisasjonen har også en nødvendig religiøs funksjon for norske muslimer: Det er gjennom Islamsk Råd Norge at norske muslimer i Forsvaret har tilgang til en feltimam, pasienter får sjelesorg av en sykehusimam og familier kan henvende seg til en muslimsk begravelsestjeneste når døden inntreffer. Praktiserende norske muslimer er avhengige av bønnetidene som organisasjonen utarbeider, og mange setter pris på organisasjonens sertifisering av restauranter og butikker som tilbyr rituelt slaktet kjøtt. Ser man på ressursbruken i organisasjonen, forstår man raskt at den innadrettede virksomheten er viktigere enn den utadrettede. Islamsk Råd Norge er primært en instans som tilbyr praktiske tjenester til muslimer.

Disse tjenestene blir ofte banalisert i norsk samfunnsdebatt. Kritikken er grunnet i et premiss om at de aspektene ved islam som den gjengse ikke-muslim finner viktige, også må være like viktige for den gjengse muslim. Men norske muslimer flest er ikke særlig opptatt av kontroversiell teologi. Som andre er de mer opptatt av hverdagen sin. Denne hverdagen er Islamsk Råd Norge med på å gjøre lettere. Det kan forklare hvorfor muslimer flest er tause når det stormer som verst rundt organisasjonen. For dem er ikke Islamsk Råd Norge en tenketank som representerer dem med hårreisende tanker, men en tjenesteyter som tilbyr hjelpemidler.

Siden organisasjonen ble etablert har den muslimske befolkningen ikke bare vokst i størrelse, men også blitt mer etnisk sammensatt. Vi har sett en fremvekst av ulike religiøse tradisjoner – noen mer konservative enn andre. Vi ser også at fundamentet i Islamsk Råd Norge, moskeen, blir stadig mindre viktig som utgangspunkt for sosialt engasjement blant muslimer. De engasjerer seg på digitale medier, i veldedighetsorganisasjoner og i politiske partier. For de første norske muslimene var moskeen også et samfunnshus. Nå er moskeen i større grad oppfattet som et rent religiøst rom, og debattene blant norske muslimer foregår på andre arenaer. Derfor er det på tide at Islamsk Råd Norge holder seg til det organisasjonen gjør best: Å være en praktisk krykke i en norsk-muslimsk hverdag.

 

Burkinidebatten skygger for et viktigere samfunnsproblem: barns manglende svømmeferdigheter

Først publisert i Klassekampen, 12/8-17

Barn bryr seg ikke om burkinier 

De hissigste debattene om nordmenn med minoritetsbakgrunn og svømming, dreier seg oftest om to problemstillinger: bekledning og kjønnsdeling. Da Frankrike forbød den heldekkende svømmedrakten «burkini» i fjor sommer, ble begrepet innlemmet i den norske integreringsdebatten. Fremskrittspartiet har tatt til orde for lignende forbud og hevder at plagget virker integreringshemmende. Da en skole i Troms åpnet for burkinibruk i svømmeundervisningen, erklærte partiets fylkesleder i Oslo at burkiniaksept  var å «gi etter for islamistiske særkrav.»

Når landet ikke rokkes av burkinier, står striden om kjønnsdelt svømmeundervisning. Selv om cirka tyve prosent av grunnskolene melder at de praktiserer kjønnsdelt gym-og svømmeundervisning, og selv om en av de viktigste grunnene oppgis å være kroppspress, rår det likevel en vrangforestilling om at norske muslimer er pågangsdrivere for kjønnssegregering. Forestillingen har riktignok basis i enkelte klasser og skoler der muslimske foreldre har søkt om tilrettelagt undervisning, men det store flertallet barn av muslimske foreldre deltar på lik linje med andre barn.

Disse debattene engasjerer og opprører, og plasserer individuelle valg i et overordnet ideologisk verdensbilde. En enkel preferanse blir satt i sammenheng med radikalisering, religiøs ekstremisme og global kvinneundertrykkelse. Det finnes mange gode argumenter mot kjønnsdelt svømmeundervisning og mange dårlige argumenter mot burkini, men hverken burkinien eller foreldrene som ønsker kjønnsdeling truer norske verdier. Plagget og ønsket uttrykker nemlig bare én ting: En forståelse for at alle må få muligheten til å svømme.

I bystyremeldingen «Strategi for bedre bade-og svømmetilbud i Oslo – for folkehelse og trivsel» fra 2013 blir det konstatert at det er foreldrenes  ansvar å lære barna å svømme.

Min mor som ikke kunne svømme var takknemlig da skolen overtok dette ansvaret i 1999.

Jeg gikk i fjerdeklasse og mor kunne ikke tenke seg å sende meg til en skoletime i det hun betraktet som undertøy. Derfor saumfarte vi hovedstaden etter sømmelig svømmeantrekk. Tilbudet var magert på denne fronten, men til slutt landet hun på svømmeshorts for gutter over svømmedrakt for jenter.

Jeg husker godt den første gangen jeg tuslet ut av garderoben med håndkledet stramt rundt kroppen. Jentene i klassen gikk med svømmedrakt, guttene med svømmeshorts og jeg visste at min sære kombinasjon ville vekke oppsikt. Etter den første fliringen og de ekle kommentarene var det likevel ingen som brydde seg. Straks var klassen i bassenget og lo begeistret. I vannet var vi alle like. Vi plasket, blåste bobler, lærte å flyte på ryggen og øvde på froskespark.

Etter fem eller seks økter tok lykken slutt. Jeg kan egentlig ikke svømme selv om jeg husker den grunnleggende teknikken fra skolen. Dette er jeg ikke alene om. I 2013 ble det, på oppdrag fra Norges Svømmeforbund og Gjensidigestiftelsen, utført en undersøkelse om svømmedyktigheten blant femteklassinger. Lignende undersøkelser ble gjort både i 2003 og 2009. I denne siste undersøkelsen ble det vist at 17 prosent av barn med foresatte fra asiatiske og afrikanske land, kan ikke svømme. Til sammenligning gjelder dette kun fem prosent av barn med såkalt etnisk norske foreldre. Barn med foreldre fra afrikanske og asiatiske land var også overrepresentert blant de som kun var i stand til å svømme noen få tak.

Videre viste undersøkelsen at for barn med denne landbakgrunnen betød skolens svømmeopplæring mye mer i forhold til  barn av europeiske foreldre, hvor majoriteten lærte å svømme under ferier. Når vi vet dette er det oppsiktsvekkende å lese at kun tolv prosent av femteklassingene, fra Osloskolene som deltok i undersøkelsen, hadde svømmeundervisning.

Endringer har funnet sted siden undersøkelsen ble utført for fire år siden. I 2015 ble det innført nye kompetansekrav i læreplanen for fjerde trinnet. Ferdighetsmålene ble konkretisert og det ble et uttalt mål at barn må lære i skolen å kunne berge seg selv i vannet. Ett år etter endringen kunne en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) vise at kun en av ti skoler gir barna opptil førti timer svømmeundervisning i løpet av skoleåret. Dette til tross for at elevene i gjennomsnitt trenger dette antallet timer for å innfri kompetansemålene.

Da to norsk-somaliske brødre druknet i Oslo for snart seks år siden, vekket det en nasjonal debatt om barns svømmeferdigheter. Generalsekretæren i Norges Svømmeforbund, Bjørn Soleng, fortalte Aftenposten den gang at svømmeferdighetene var i ferd med å bli et klasseproblem. Dersom skolen ikke prioriterer eller har ressursene til å iverksette grundig svømmeundervisning, blir svømmeopplæringen nettopp foreldrenes ansvar. Slik det forrige bystyret selv poengterte i sin melding. Men dersom foreldrene ikke kan svømme selv eller har økonomien til å finansiere privat undervisning, oppstår det et gap mellom de ressursrike og de ressursfattige.

Da blir Aisha sittende igjen ved vannkanten, mens Aurora crawler rett forbi. Og kanskje tenker begge på de voksne som på den ene siden snakker om sosial utjevning i skolen, og på den andre siden krangler om burkinier på sosiale medier.

Grisen har blitt et symbol på norske verdier og egenart, og en siste skanse mot innvandring og innvandrede levesett

Først publisert i Klassekampen, 15/7-17

Om griser og muslimer 

Det er en allmenn anerkjent sannhet at de aller fleste muslimer ikke spiser svin. Forbudet er konstatert i Koranen gjennom fire unike vers i fire ulike kapitler. Selv om den gudfryktige muslim oppfordres til å unngå annen type kjøtt, er grisen  det eneste dyret Allah forbyr eksplisitt. Forøvrig må muslimen unngå kadavre, og kjøtt av dyr som slaktes på et alter av sten, dyr som tas av dage med et slag mot hode og dyr som faller ned fra en høyde med hodet først.

Skriver du ordene «gris» og «muslim» i søkefeltet til Google, får du nesten fem hundre tusen treff. Majoriteten av de mest populære lenkene viser til artikler og diskusjonsfora der både muslimer og ikke-muslimer stiller spørsmålet: Hvorfor spiser ikke muslimer svinekjøtt?

Men denne typen spørsmål, den åpne nysgjerrigheten om forholdet mellom muslimen og grisen, er i ferd med å forsvinne. I stedet ser vi økende politisering av det mest patterike pattedyret.

«Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», stadfestet Sylvi Listhaug i fjor. Uttalelsen  fra hele landets Innvandring-og integreringsminister ble latterliggjort både i tradisjonelle og sosiale medier, men traff godt sitt egentlig publikum: Tusener av nordmenn som på ramme alvor tror at muslimer fører et korstog mot et husdyr.

Den norske myten om muslimens forakt for grisen oppstod i Kristiansand. For snart femten år siden fjernet barneavdelingen ved det lokale sykehuset en tegning som hang på døren til et pasientrom. Tegningen viste en rund og blid gris som, ifølge daværende avdelingsleder, provoserte muslimske besøkende. «For oss nordmenn virker dette rart og komisk. For muslimer er det derimot alvor, og det ønsker vi å ta seriøst», kommenterte avdelingslederen i et mislykket forsøk på kulturell brobygging.

Det viste seg at ingen muslim hadde krevd å få bildet fjernet. Men denne lille saksopplysningen står ikke veien for alle dem som messer at muslimer hater griser. Grisen har blitt et symbol på norske verdier og egenart, og en siste skanse mot innvandring og innvandrede levesett – særlig fra land med muslimsk majoritetsbefolkning.

«Spenningen er over for denne gang. Grisen storsenter i Tvedestrand holder fortsatt stand. Det ”gamle” Norge lever videre», skrev samfunnsforskeren Helge Lurås nylig i sin åpne profilside på Facebook. Implikasjonen her er åpenbart at grisen er under angrep i det «nye» Norge. Innlegget har i  skrivende stund nesten seks hundre liker-klikk, nitten delinger og femtifire kommentarer. «Fantastisk navn på et kjøpesenter, går utfra at det ikke jobber muslimer der, da måtte vel kjøpesenteret ha skifta navn?» skriver en av kommentatorene. «Regner med at dette er en fredelig plett på jorden», poengterer en annen. «Det eneste senteret som er klinisk rent for muslimer?» spør en tredje. Og slik fortsetter det.

I en verden der kommentarfeltets rasisme begrenset seg til de enkelte kilobytene hver kommentar opptar i verdensveven, hadde det vært tilstrekkelig å humre av denne nasjonale bevegelsen for grisens ve og vel. Men kommentarfeltets rasisme har en lei tendens til å sive ut av skjermen og forpeste politikken, og det offentlige rommet.

Da det i 2014 ble kjent at Oslo fengsel sjeldnere serverer svin, gikk Listhaug hardt ut – med støtte fra Kjøttbransjens landsforbund – og oppfordret offentlige virksomheter å kjøpe svinekjøtt.  Begrunnelsen fra Oslo fengsel, nemlig at det er praktisk å nedprioritere svinekjøtt siden mange av de innsatte ikke spiser kjøttet, falt for døve ører. Det var langt viktigere å slå et slag for norsk mattradisjon – uavhengig av at konsekvensene var matsvinn og dårlig ressursbruk. Listhaugs oppfordring ble heldigvis aldri praktisk politikk.

Verre er det med nettsiden document.no som i mars gjenga en svensk sak om en mann som, ifølge nettsiden, plaget tilslørte kvinner på et tog ved å spise bacon. Dette fant document.no og deres disipler i kommentarfeltet vekselsvis morsomt og provoserende. «De – muslimer – kan bli fornærmet og anmelde oss – vantro – for å vise bacon foran deres øyne. Kan da vi – vantro – bli fornærmet og anmelde dem – muslimer – for å vise hijab foran våre øyne?» blir det spurt i kommentarfeltet under artikkelen.

Et rask internettsøk derimot viser at saken er mer komplisert enn offentlig baconspising. Den aktuelle mannen hadde gnidd en pakke bacon i ansiktet til fremmede, muslimske kvinner i et tog og skreket rasistiske ytringer om både muslimer og mørkhudede.

Det er ikke første gangen grisen står i sentrum i et fysisk angrep på muslimer og muslimers bedehus. Moskeen i Fredrikstad sentrum opplevde for syv år siden gjentagende tagging med ordene «nøff», «gris her» og tegninger av  grisehoder. I Sverige, Tyskland og Frankrike, blant annet, blir det relativt regelmessig plassert grisehoder eller andre deler av grisen, ved moskéterskelen.

Men siden muslimen ikke setter grisen på matbordet, kan hun ta seg tid til å lære ett og annet av dyret: Bygger man sitt hus av sten og skjøter det med kjærlighet, lar man døren stå vid og åpen for flyktninger, kan ulven stå å blåse forgjeves utenfor. Det har tydeligvis den nasjonale bevegelsen for grisens ve og vel glemt.

Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme»

Først publisert i Klassekampen 6.5.2017

Det representative ved Sana er omgivelsenes møte med henne, i og utenfor «Skam». I et intervju med den amerikanske nettavisen Slate beskriver den britiske forfatteren Zadie Smith hvordan begrepet «multikulturalisme» blir brukt på to ulike måter. På den ene siden uttrykker begrepet et ideologisk prinsipp, blant annet idéen om at etnisk og kulturelt mangfold har en positiv effekt på samfunnsutviklingen. Samtidig er «multikulturalisme», i følge Smith, et deskriptivt faktum: I et moderne samfunn deler mange forskjellige mennesker det samme rommet.

Disse to innfallsvinklene til «multikulturalismen» dikterer i aller høyeste grad hvordan vi forholder oss til mennesker med annerledes etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn. De blant oss som feirer «multikulturalismen» anser minoriteter som berikelser, mens dem som føler seg truet av denne ideologien vil oppleve minoriteters religiøse og kulturelle uttrykk som trusler mot nasjonens egenart. Det å derimot forstå «multikulturalisme» som en nøktern beskrivelse av uunngåelige befolkningsendringer, gjør at vi kanskje møter minoriteter med likegyldighet. I alle fall en likegyldighet som sier: Du som er annerledes er hverken bedre eller dårligere enn meg.

Karakteren Sana Bakkoush, i dramaserien «Skam», har havnet midt i debatten om «multikulturalisme». I seriens univers er dette en karakter som er lojal overfor sine venner, viljesterk i motstrøm og sarkastisk i møte med uvitenhet. Alle disse personlighetstrekkene rommer hun iført et hodeplagg. Men selv om Sana i serien insisterer på egen individualisme ved å stritte mot forventinger og fordommer fra familie, klassekamerater og venner, blir hun likevel møtt som den muslimske medeleven, muslimske venninnen og den muslimske datteren. Jevnaldrende spør om hun som er muslim aktivt kan delta i russefeiringen, venninnen sukker at hun som er muslim slipper unna kjærlighetskvaler og moren poengterer hvor viktig det er å forelske seg i en muslimsk gutt.

Utenfor dette universet, i radioprogrammene og podcastene som kommenterer serien, i avisspaltene som anmelder episodene, i intervjuene med og kronikkene av samfunnsdebattantene er Sana symbolet på den moderne, norske muslimen. Hun blir fremstilt som et viktig korreks mot gryende fremmedfrykt og innvandringsmotstand, og ikke minst et forbilde for unge kvinner med samme trosbakgrunn.

Tidligere i vinter møtte jeg en profilert dansk feminist som spurte meg om Sana er representativ for unge muslimske kvinner i Norge. Spørsmålet om representasjon borer inn i kjernen av den pågående debatten om «multikulturalisme». Hvis Sana er representativ innebærer det også at de unge muslimene som fyller det norske landskapet, er et positivt tilskudd til samfunnet. Hvis Sana, som russebussjef og forelsket tenåring, virkelig speiler tusener av ungdom med tilsvarende bakgrunn, har vi virkelig intet å frykte.

Dersom Sana er representativ, er dette er et skudd for baugen hos alle dem som mener at «multikulturalismen» er en trussel. Men de lar seg nødig rikke. Det gjør i det minste ikke Hans Rustad som hevder at den norske rikskringkastingen, ved å plassere en religiøs muslimsk karakter i de tusen hjems tv-skjermer, har gjort seg selv til et springbrett for islamsk misjonering. Ikke nok med det, ved å introdusere Sana for Norge, mener Hustad at NRK i lag med de sosiale arkitektene blant norske journalister og politikere, «nedvurderer vår egen ungdom og våre egne verdier.»

Det er ikke bare de ytterliggående, muslimfiendtlige krokene av internettet som finner Sana lite plausibel. I et intervju med Morgenbladet forteller den muslimske samfunnsdebattanten Morad Joradi at Sana ikke er representativ for muslimsk ungdom nettopp av de samme grunnene til at hun feires. «Skam», sier han «gir en forventing om at selv om du går med hijab og er praktiserende muslim, så er det forventet av deg å gå på fest.» Det, mener Joradi, skaper et sosialt press mot unge muslimer fra storsamfunnet: Hvis Sana kan, kan du.

Sanas forsøk på individualisme møter motstand både i skolegården, klasserommene og de elegante leilighetene som danner bakteppet for dramaet. Men den største motstanden møter hun av støttespillere og kritikere i norsk offentlighet som bevisst eller ubevisst gjør henne til et politisk prosjekt. Det er likevel ingen overraskelse. Reaksjonene foran og bak kameraet er mer representative for den unge muslimske kvinnens hverdag enn Sana Bakkoush sitt sorte sjal og mørke lebestift.

Å være en muslim, brun og kvinne innebærer å akseptere politisering: dine plagg, din personlighet, din seksualitet og dine valg blir stort sett tolket i lys av evige debatter om Vestens møte med Østen. Det er dette journalisten Morten Hegseth Riiber ikke forstår da han denne uken, i en podcast om dramaserien, erklærte at det som kan røske i serien og imponere er om Sana lar hijaben falle og har sex. Da innbiller Riiber seg at han får se hele Sana, altså underforstått at hun blir fri fra sin selvpålagte kontroll. Men Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme». Hun blir aldri sett så lenge hun ikke blir akseptert som en konsekvens av uunnngåelig befolkningsendring. Ikke mer, ikke mindre.

Det er naivt å tro at retorisk slagkraft er det som skal til for å løfte muslimske kvinner ut av fattigdom og inn i samfunnet

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 30.07.15

Politikk, ikke retorikk 

«Hur kan du missa kvinnoförtrycket?» spør Sara Mohammad i et åpent brev til partilederen i det svenske Vänsterpartiet. Venstresidens solidaritet, skriver hun, har blitt forvandlet til overbærenhet overfor islamisters kvinneundertrykkelse. Feminister som påpeker dette blir møtt med beskyldninger om at de øker polariseringen i samfunnet.

Mohammad viser til sosialisten og riksdagsmedlemmet Amina Kakabaveh som ble anklaget for å sementere rasisme og strukturell diskriminering. Anklagene kom etter et avisinnlegg der Kakabaveh beskrev mannens diktatur i innvandrertette forsteder.

Indignasjonen deles av norske samfunnsdebattanter og politikere. Vebjørn Selbekk, karikaturstridens ansikt i Norge, har tidligere hevdet at norsk venstreside svikter muslimske kvinners likestillingskamp. Da likestillingsministeren kritiserte norske feminister, i forbindelse med årets 8. mars-paroler, hevdet hun at norske feminister ikke løfter fram minoritetsspesifikke problemer som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Selv om norsk integreringspolitikk er et produkt av bidrag fra alle partier som har regjert, er det Sosialistisk venstreparti som har blitt den konkrete målskiva for dem som mener at politikken er snillistisk og kulturrelativistisk. Men forestillingen om venstresidens svikt er grunnløs.

Venstresiden har forstått at likestilling, også for muslimske kvinner, handler om økonomisk uavhengighet. Derfor har sysselsetting vært et fundament i kvinnesakskampen.

Å få minoritetskvinner i arbeid innebærer å kvalifisere dem til arbeidslivet gjennom språk- og yrkesopplæring. Å få minoritetskvinner i arbeid handler om å inkludere dem i arbeidslivet ved å bekjempe mekanismer som ekskluderer dem på bakgrunn av hudfarge og utenlandsk etternavn. For å kunne jobbe må kvinnen frigjøres fra hjemmet, derfor trenger hun god barnehagedekning og trygge fritidsordninger.

Allerede i 1993 foreslo SV å innføre en tilrettelagt språkopplæring for minoritetskvinner. Tre år seinere ønsket partiet en egen handlingsplan for innvandrere i Oslo. Særtiltakene rettet mot hovedstadens etniske minoriteter ble den gang begrunnet med innvandrernes lave sysselsetting. Nestleder i SVs bystyregruppe, Vivi Lassen, sa at partiet ville ta i bruk virkemidlene fra kvinnekampen, og foreslo blant annet å gi minoriteter fortrinnsrett til kommunale jobber.

Høyre i bystyret var rystet og mente det var forkastelig å betegne fargede minoriteter som en egen gruppe.

I 1999 gikk SV og Arbeiderpartiet inn for å innføre en lovfestet rett til språk-og yrkesopplæring. Introduksjonsprogrammet, et tiltak som skal kvalifisere innvandrere til arbeidslivet ved å gi språk- og yrkesopplæring, ble først etablert i 2004. Seks av ti tidligere deltakere er i arbeid eller under utdanning etter fullført program, ifølge Fafo. Selv om erfaringene varierer fra kommune til kommune, mener forskerne at det er grunn til å anta at programmet er mer effektiv enn tiltakene som ble gjennomført før ordningen kom på plass.

For muslimske mødre med dårlig råd er gratis kjernetid i barnehagen er kjærkomment tiltak. Ordningen ble innført av den rødgrønne regjeringen i en rekke bydeler og områder i Oslo, Bergen og Trondheim. Flere barn med innvandrerbakgrunn går i barnehage og klarer seg bedre på skolen enn de som ikke går i barnehage. Kontantstøtten derimot beskyttes av Høyre og Kristelig Folkeparti, selv om det å fjerne den vil etter all sannsynlighet bedre integreringen av minoritetskvinner.

Vi skal konfrontere undertrykkelse i minoritetsmiljøene, og kvinner som forteller om bevegelsesinnkrenking og trakassering skal ikke avfeies som rasister.

Det er likevel naivt å tro at retorisk slagkraft, i verdidebattene om kvinnesyn og hijab er det som skal til for å løfte muslimske kvinner ut av fattigdom og inn i samfunnet. Likestillingskampen er et praktisk, lokalt og håndfast arbeid. Muslimske kvinner trenger politiske allierte som vier seg til kvinnefrigjøringen fordi frigjøringen er et selvstendig mål. De trenger ikke islam-kritikere og innvandringsfiendtlige partier som bruker dem i sine politiske poeng om islam og innvandring.

Konkrete tiltak for å sikre integrering av minoritetskvinner mangler både i det alternative statsbudsjettet og partiprogrammet Fremskrittspartiet gikk til valg med i 2013. Nå sitter partiet i regjering og viderefører en politikk de tidligere har protestert mot. Mener Fremskrittspartiet og Likestillingsministeren alvor med sitt engasjement for muslimske kvinner, bør partiet vise politisk og økonomisk vilje.

Kvinnene blir aldri invitert til å forestille seg selv som en del av et større nasjonalt felleskap, i stedet blir de forestilt som selve nasjonen

Opprinnelig publisert i Fett 4/2015 og gjengitt i Morgenbladet 08.12.15

To my daughter I will say,
‘when the men come, set yourself on fire’.[i]

De gjenlevende samlet seg i moskeen. Kvinnene stod innerst i bønnesalen og mennene omringet dem. Det var mennene som falt først da soldatene kom. Imamen løp fram og tilbake mellom soldatene og ba om nåde for kvinnene i sin menighet: Hvis det var hustruer de ønsket, sa han, ville han vie alle soldatene med piker og nyslåtte enker fra landsbyen. Slik kunne de legge ned våpnene og fredelig etablere seg i landsbyen. Etter hvert gikk soldatene lei imamens mas. En av dem slo imamen ned med sitt gevær.

Han ble liggende, men var fullstendig til stede da soldatene voldtok døtrene hans.

Mor møtte imamen i Kismayo, en kystby ved den somaliske grensen mot Kenya. Han var et benrangel med et tomt blikk. Han var også sint. Bare Allah hadde tatt livet mitt der og da, sa han til min mor. I stedet hadde han ved slaget falt ned på et blodig bønneteppe. Han ble liggende, men var fullstendig til stede da soldatene voldtok døtrene hans. Den yngste var åtte og den eldste var atten. Jentene ble voldtatt side om side med sine venninner, tanter og naboer. Voldtektene fortsatte inntil de yngste blødde ihjel og de eldste ble skutt i hodet. Da soldatene var ferdige, dyppet de fingrene i blodet ved sine føtter og fingermalte på moskeens vegger. Lenge etter at de dro lå imamen på det blodige bønneteppet og så på det de hadde skrevet: Seier.

«Vi var heldige», sier mor når hun forteller denne historien. Heldige, sier en kvinne som unnslapp et massedrap, kryssild og et voldelig ran i Nairobi. Heldige fordi vi, det vil si alle kvinnene i våre liv, slapp å oppleve en fremmed mann mellom våre ben. Det til forskjell fra 60 000 kvinner i Bosnia-Herzegovina under krigene på Balkan[ii], 4 000 kvinner i Burundi mellom 2004 og 2006[iii], 200 000 kvinner under den bengalske frigjøringskrigen[iv] og en halv million kvinner i Rwanda under folkemordet i 1994.[v]

En felles skjebne. I 2008 anerkjente FNs sikkerhetsråd, gjennom resolusjon 1820, at seksuell vold er en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. Majorgeneral Patrick Cammaert, den tidligere lederen av FNs fredsbevarende operasjon i Øst-Kongo, hevdet i forbindelse med resolusjonen at det sannsynligvis er farligere å være kvinne enn å være en soldat i krig.[vi] Cammaert var stasjonert i et område som i dag blir kalt verdens voldtektshovedstad.

Kivusjøen er 90 kilometer lang og 50 kilometer bred. Den danner en naturlig grense mellom Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo. Innsjøen ligger i riftdalen som oppstod da den arabiske og den afrikanske kontinentalplaten begynte å bevege seg fra hverandre for 30 millioner år siden. Landområdene omkring sjøen ble, av den tidligere kongolesiske diktatoren Mobutu Sese Seko, kalt Kivu. I dag bærer de administrative regionene rundt sjøen navnene Nord-Kivu, Sør-Kivu og Maniema.

I 2011 avdekket en studie at 48 kvinner ble voldtatt per time i Kongo

Etter borgerkrigen i Rwanda flyktet hutumilitsen over grensen til Kongo. I og fra jungelen rundt innsjøen begynte militsen, men også regjeringssoldatene som var sendt for å beskytte befolkningen, å voldta kvinner. I dag har en av tre kvinner i Kivu opplevd voldtekt. 30 prosent av disse har fått varige mén i form av HIV.[vii] I 2011 avdekket en studie, utført av Verdensbanken og universitetet Stony Brook, at 48 kvinner ble voldtatt per time i Kongo, og den høyeste andelen voldtekter fant sted i Kivu.[viii]

Anslagene fra Kongo, i likhet med de andre konfliktene der voldtekt er en prominent del av krigføringen, er konservative. I statistikken inngår kun kvinner som har søkt hjelp hos helsepersonell og slik blitt rapportert. Unntatt fra statistikken er kvinner som helsepersonell ikke kan nå fram til på grunn av sikkerhetssituasjonen, og ikke minst kvinner som unnlater å søke hjelp fordi de frykter gjengjeldelse og stigmatisering i sine miljøer. Mørketallene ved krigsvoldtekt er derfor store. Tallene synes likevel å underbygge min mors inntrykk: nemlig det at flaks og hell avgjør om en kvinne unnslipper seksuell vold i krig.

Ikke alle menn, ikke alle kvinner. Kvinner tas i kamp, utveksles mot tjenester, sendes vekk som hedersgaver, selges og kjøpes, skrev kjønnsteoretikeren Gayle Rubin i 1975.[ix] Kvinnen har historisk vært mannens eiendom. Hun har vært til for hans begjær eller vært en gjenstand i hans husholdning. En gjenstand som kan forøke hans kapital eller styrke hans makt.

Seksuell tingliggjøring av kvinner oppstår når en kvinne opplever at hennes krav til andre er ubetydelige eller fullstendig fraværende i forhold til andres krav til henne, hevdet Linda LeMoncheck i boken Dehumanizing Women: Treating Persons as Sex Objects.[x] Når hun er i en situasjon der hun ikke kan kreve sine rettigheter som borger eller sine rettigheter som et menneske, mister hun også retten til å være en person. Tingliggjøringen oppløser hennes menneskelighet.

Kvinnen har historisk vært mannens eiendom. Hun har vært til for hans begjær eller vært en gjenstand i hans husholdning.

Krig kan i så måte være et ekstremt uttrykk for den maktesløsheten en kvinne opplever i ethvert patriarkalsk samfunn. Når kodene og normene som regulerer mellommenneskelig interaksjon bryter sammen under kulene, blir kvinnen umenneskeliggjort. Hun er ingen hedersgave, salgsobjekt eller kjøpsobjekt. Hun er ingens eiendom. Å forgripe seg på henne blir ikke annerledes enn det å skyte fienden.

Samtidig er det en myte at soldater forvandles til normløse droner som ikke evner å skjelne mellom rett og galt. Også i krig eksisterer det regler og koder som dikterer hvordan en soldat, i hvert fall i en regjeringshær, skal oppføre seg. Likeledes, til tross for min mors forståelse og tallene jeg oppga tidligere, er krigsvoldtekter ingen naturlov.

En studie fra Peace Research Institute in Oslo, PRIO, undersøkte 48 konflikter i 33 afrikanske land mellom 1989 og 2009. I et mindretall av disse konfliktene, omtrent 29 prosent av tilfellene, ble det rapport om seksuell vold.[xi] Den største kvantitative studien av seksuell vold viste at av de 86 konfliktene som ble studert var seksuell vold utbredt i 18 konflikter, betydelig i 35, isolerte tilfeller i 18 og fullstendig fraværende i 15.[xii]

I motsetning til den allmenne forståelsen av seksuell vold i krig er det svært mange kvinner i krig som ikke blir utsatt for voldtekt. Seksuell vold er ingen nødvendig bieffekt av krig. Dessuten er det ikke slik at alle menn som voldtar under krig, voldtar av samme grunn. Statsviteren Dara Kay Cohen hevder at den primære grunnen til at menn voldtar under krig er for å styrke samholdet seg i mellom. Denne praksisen betegner hun som combatant socialization. 

Kvinnen er nasjonens eiendom. Blant de mange grunnene til at menn, men ikke alle menn, voldtar i krig vil jeg løfte fram en særlig beveggrunn: Forestillingen om kvinnen som nasjonens eiendom. Hun er sjelen i huset, familien og hjemmet; hun er også sjelen i enda større felleskap, som byer, landsdeler og nasjoner. Men også abstrakte vesener og funksjoner ikler seg kvinneskikkelse: kirken, synagogen, republikken, menneskeheten er hunkjønn, likedan freden, krigen, friheten, revolusjonen og seieren, skriver Simone de Beauvoir.

Statsvitere som Charles Tilly og J. Ann Tickner henviser til den samme feminine sjelen når de analyserer kvinnens rolle i nasjonsbyggingen.[xiii] Tilly hevder at den moderne staten har oppstått gjennom krig. Militæret har derfor vært essensielt for statens eksistens og suksess. Nasjonens selvbilde er derfor nødvendigvis militaristisk: Mennene er heltene som kjemper for etablissementet og forsvarer moderlandet. Tickner bygger videre på dette: Mens statens overlevelse og evolusjon er betinget av mannen, er det kvinnen som er mannens motivasjon. Hun bærer frem nasjonens sønner, fremtidens soldater og ledere. Et forsvar av moderlandet er dermed ikke bare et forsvar for en abstrakt, feminin idé.  Den maskuline heltens oppgave i en stat blir også å forsvare de konkrete kvinnene som befolker landet, nemlig «våre» kvinner.

Kvinnen blir framstilt som nasjonens eiendom, dens mor eller som et symbol på selve nasjonen.

I artikkelen Who Belongs? beskriver Kaufman og Williams hvordan de serbiske nasjonalistene, forut og under krigene i Jugoslavia, angrep Titos sosialistiske idé om den arbeidende kvinnen. I stedet gjeninnførte de idéen om kvinnen som «nasjonens mor». Den serbiske kvinnens rolle i samfunnet ble knyttet opp mot familie og reproduksjon. En perfekt familie får tre sønner, ble det sagt: En for kirken, en for hæren og en for foreldrene.

At kvinnen ble fremstilt som nasjonens mor, hvis hovedoppgaver var å føde og oppfostre, var ingen unik praksis blant serberne eller montenegrinerne. Den tidligere kroatiske presidenten hevdet under krigene på Balkan at Kroatias vanskelige situasjon skyldtes kvinner, pornografi og abort. Han tilføyde at kvinner som får utført abort er nasjonens erkefiender.

Kvinnene blir aldri invitert til å forestille seg selv som en del av et større nasjonalt felleskap, i stedet blir de forestilt som selve nasjonen. De blir passive symboler, men for at symbolene skal være virkningsfulle må den faktiske kvinnen være stemmeløs og holdt unna det aktive samfunnslivet. Nasjonalistenes appropriasjon av kvinnen er vidstrakt. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister, refererte til landet som Bharat Mata, Mor India. Hans samtidige, Mahatma Gandhi, underviste at en nasjonalistisk seier var betinget av de klassiske feminine dygdene: Renhet, dydighet, selvoppofrelse og lidelse.[xiv]

Selv om mødrene, døtrene og hustruene er symboler på omsorg, renhet, nasjonale verdier og bærere av landets sønner, er de også ytterst sårbare. De kan forføres, de kan kontamineres, invaderes, og slik, som en forlengelse av sine fysiske svakheter, blir de også symboler på territoriell sårbarhet.

I november 1945 gjestet en australsk delegasjon Norge for å rekruttere emigranter til Australia. Utenriksdepartementet inviterte delegasjonen til å møte barn av norske mødre og tyske fedre. De fleste barna ble født langt nord i landet, skriver delegasjonen, der tyske soldater ble innlosjert i norske hjem. På tross av fedrene og brødrenes protester ble de norske jentene, de fleste mellom femten og tyve år gamle, massevoldtatt.

Vi vet i dag at dette ikke stemmer, skriver kriminologen Kjersti Ericsson.[xv]Samtykkende sex, romantiske forhold og prostitusjon ble i etterkrigstiden omdefinert som voldtekter av den norske offentligheten. Slik kunne kvinnenes skjebne bli brukt som et uttrykk for landets sårbarhet. Dette gjaldt ikke alle kvinnene som gikk til sengs med tyskere. Det antas at så mange som 14 000 jenter ble stemplet som tyskertøser og internert i egne leire mellom 1945 og 1946. Disse var kvinner som åpenlyst eller antakeligvis hadde dyrket forhold med tyskerne under okkupasjonen. Historikeren Terje Pedersen[xvi] avdekket i sin masteroppgave at begreper som «fanger», «fengsler» og «fangeleir» ble brukt om leirene og deres beboere.
En forræder. Dersom hun er nasjonen og nasjonens sårbarhet, er hun naturligvis også en sviker hvis hun handler mot folkets rettsfølelse. Hun blottlegger nasjonen ved å villig hengi seg til fienden. Fienden behøver ikke være en soldat, en hær eller en okkupasjonsmakt. Han kan også være fremmede idéer.

Når felleskapet trues av ytre krefter eller de indre, uunngåelige konsekvensene av tid og idémangfold, blir kvinnen en slagmark.

«Etniske nordmenn betrakter en som en slags sviker, en som har gått over til den andre siden – til fienden», skriver Ann Elin Ayah Eilefsen, norsk konvertitt til islam.[xvii] Likeledes blir kvinner som går den andre veien, fra religiøs muslimsk kultur og til et sekulært, vestlig livssyn, betraktet som ofre for en kynisk sivilisasjonskrig. Den muslimske kvinnen som velger bikini over burka, karriere over barn, er vestliggjort av et system som har til hensikt å ødelegge islam og det globale muslimske fellesskapet, ummah.[xviii]

Det blir mannens oppgave i det muslimske miljøet, som på Balkan, å «protect this woman so that she does not lose it, frees herself and [begins to] take shyness and chastity lightly. This is the greatest responsibility of the man in regards to the woman.»[xix]

Og det blir nordmenns oppgave å «stå opp for Norge», slik Merete Hodne fra organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge hevdet foran Stortinget. «Vi ønsker ikke å høre om overfallsvoldtekter på våre jenter, vi vil ha landet Norge tilbake nå. Før det er altfor seint. Tiden renner snart ut.»[xx]

I krig, i fred, i moskeen og over pils er kvinnen et passivt symbol på nasjonen som et etnisk eller et religiøst felleskap. Når dette fellesskapet trues av ytre krefter eller de indre, uunngåelige konsekvensene av tid og idémangfold, blir hun en slagmark. Et argument i debatt og en varsku fra prekestolen. Ingen av disse stemmene som gjerne roper i hennes navn er interesserte i å lytte til hennes ønsker og tanker. Hun virker best kneblet.

For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Røyst 3/2015 og gjengitt i Morgenbladet 30.03.16

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun, i kuleregn, gravde ned familiens porselen under mangotreet i hagen. Den somaliske borgerkrigen var et faktum. Familien måtte ut. Men krigen var i manges øyne forbigående. Nasjonens forkjølelse. Det somaliske folket hadde forsvart seg mot annen sykdom, mot britiske, franske og italienske kolonimakter. Folket hadde også motstått etiopisk aggresjon i flere hundre år. Hvis vi greide å holde ytre angrep i sjakk, kunne vi vel greie å irettesette de militante oppviglerne blant oss?

Far forstod bedre. Det er kroppens angrep på seg selv som er vanskeligst å bekjempe. Far hadde studert krig ved det italienske militærakademiet i Modena. Dessuten hadde han vært ved fronten i den etiopisk-somaliske krigen av 1977. Kanskje var det kombinasjonen av praktisk og teoretisk kunnskap – om krigens årsaker, forløp og konsekvenser – som overbeviste ham om den, nært sagt, permanente tilstanden landet gikk inn i da borgerkrigen begynte. Kanskje det var hans mange reiser i Europa og Nord-Amerika som overbeviste ham om hva en flukt fra et land i fritt fall faktisk innebærer. Utfallet ble uansett at far ble og mor dro.

Det var godt at hun dro. Det var godt at alle som kom seg ut dro. Vi, deres barn, fikk oppleve fred. Vi fikk oppleve en forutsigbar hverdag. Vi ble velfødde og vel så det. Vi fikk beskjeftige oss med trivielle problemstillinger; med siste moteskrik og siste popmusikk. Vi ble naive og lykkelige. Vi, vi, vi – men hva med dem? De som forlot alt for å redde oss?

Meritokrati i et diktatur. Mor forlot et hjem med gjennomtrekk av mennesker. En romslig bygning som huset håpefull ungdom. Nieser og nevøer, barn av fjerne og nære slektninger, som kom til Mogadishu for å gå på gode skoler. Hun forberedte frokost til en ektemann hun sendte avgårde til en departementsjobb. Hun kjørte en lyseblå Volkswagen Boble til og fra jobb, en arbeidsplass hun selv hadde skapt med to venninner. De var tre kvinnelige grossister som mottok cargoskip ved havnen. Kvinner som omsatte varer til penger og penger til varer.

Familien hadde også eiendom, både til privat bruk og til næringsøyemed. De hadde nok penger til å sikre fremtiden til hvert enkelt familiemedlem og nok penger til å unne seg opplevelser inn- og utenlands. Familiens materielle kapital plasserte dem trygt i det somaliske samfunnets øvre sjikt.

Foreldrene mine arvet ikke gode, økonomiske forutsetninger. De arbeidet seg til dem og var innstilt på at det somaliske samfunnet var et prestasjonssamfunn, altså et meritokrati, der evner framfor aner ga avkastning. Dermed var det med optimisme at de brettet opp ermene og forsøkte å nå lenger enn sine foreldre. De fikk selvsagt hjelp. Den kom fra furede og rynkede somaliske tradisjoner som krever av den vellykkede å gi tilbake til den mindre heldige. De fikk og de ga videre.

Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem.

De gamle tradisjonene ble etter hvert trukket i en moderne kommunisme og dennes steile idéer om likestilling og fordeling av velferd. Samfunnslaget min familie tilhørte var, på grunn av blandingen av gamle og nye holdninger til menneskets plass og plikt, ikke et eksklusivt lag. Det var derimot et høyst oppnåelig mål i et hovedsakelig egalitært samfunn kjennetegnet av sosial mobilitet.

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun gravde ned porselenet under mangotreet i hagen, men jeg vet at hun ikke forutså det hun opplevde.

Utviskingen. Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem. Den fortsetter, forvandlingen altså, når bølgene slikker skroget til fiskebåten som frakter landsbyer til ly av presenning og til hjelpearbeidere med fargesterke logoer på brystet.

Ansiktsløse tall drukner ved Lampedusa, tørker i hjel i Sahara, bankes opp i Athen og krysser til slutt nordiske grenser. Hvis flyktningen er heldig får hun innvilget asyl.  Slik slipper hun merkelappen «flyktning». Men hun gjenvinner ikke sin individualitet. Hun inngår i en ny statistikk. Nye tabeller, nye linjediagrammer og nye prosenter forteller hvor mye hun koster landet hun har ankommet og hvor stor nytte eller byrde hun utgjør. Hun er ingen flyktning lenger, men hun er en innvandrer som tilhører en ny, definert gruppe. Hennes prestasjoner vurderes etter hvorvidt de er typiske for eller skiller seg fra denne gruppens kollektive samfunnsbidrag.

Mor kom til Norge og gjorde meg til et bindestrekbarn. Selv surret hun med subjektet og verbets plassering i setningene. I vårt samfunn, der de store talls lov regjerer, er det naturligvis slik at en språksvak innvandrer sannsynligvis er en u-dannet og u-utdannet innvandrer. Med statistikken i ryggen kunne byråkrater og funksjonærer veksle mellom prematur oppgitthet og myk medynk i møte med henne.

Hun var enda en somalisk kvinne i formløse gevanter, enda en kvinne med diffuse muskelsmerter, enda en kvinne som ikke hadde lært seg norsk, enda en kvinne som måtte bli fortalt at dette-er-norge-og-her-har-kvinner-frihet-og-husk-at-det-er-straffbart-å-klippe-i-tissen-til-jenteungen-din.

Makt er evnen til å få gjennomslag for sin vilje, også der den møter motstand, skrev den tyske sosiologen Max Weber. Men makt er også selvsikker, selvbetryggende, selvrettferdiggjørende og vanskelig å gjenkjenne hos seg selv før den går tapt. Det er paradoksalt at en hel generasjon somaliere følte seg mer mektige under et diktatur i Øst-Afrika, på 70-og 80-tallet, enn de føler seg i Vest-Europa der hver innbygger har reell påvirkningskraft. Paradokset gir likevel mening når det blir klart at den største maktesløsheten er følelsen av å være usynlig. Å være – for å sitere den afro-amerikanske forfatteren Ralph Ellison – av kjøtt og ben, av fibre og væske, å inneha et livlig sinn, men likevel ikke bli sett av andre.

Et kompensert statusfall. Det er en allmenn kjent sannhet at en flukt innebærer et statusfall. Når samfunnets infrastruktur pepres med kuler, når gårdene brennes, mennene drepes og tusener, nakne og krumryggede, jages vekk, faller også samfunnets lover, normer, formelle og uformelle systemer sammen. Titler og privilegier blir irrelevante, verdipapirer blir verdiløse og universitetsgrader fra universiteter jevnet med jorden gjør mest nytte som innpakningspapir. I nakenheten er alle flyktningene like. I den nakne utlendigheten må vi alle begynne på nytt – med fullstendig blanke ark.

Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

 

Flyktninger kan ikke forvente å bli sett av sine nye medborgere uten å gjøre en innsats. For å bli sett, for å ikke forbli usynlige, må vi selvsagt fylle sidene med gamle og nye prestasjoner, erfaringer og idéer. Blekket vi må bruke består av språket, kulturkunnskapen og historien til landet som har delt ut disse blanke arkene. Brett opp ermene igjen, lær å navigere i nytt farvann og du skal sannelig komme i mål, er budskapet fra de sympatiske språkkurslærerne som oppfordrer oss til å skrive livshistorien vår på ny. Men hvor realiserbar er den nordiske drømmen for vår foreldregenerasjon?

Protestantisk arbeidsetikk, hardt arbeid og møysommelighet i hverdagen, gjør kanskje den forhenværende ingeniøren til en vellykket taxisjåfør, den forhenværende filologen til en morsmålslærer på ungdomstrinnet, den forhenværende legen til en hjelpepleier og den forhenværende juristen til en dyktig sosialarbeider. Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

De satser alt på avkommet, de som forlot alt og aldri gjenvant det tapte. De dytter barna mot prestisjestudier, mot bruttolønn langt over gjennomsnittet, mot rekkehus og stakittgjerder og mot den respekten og anerkjennelsen de selv savner i hverdagen. Bindestrekbarn, av foreldre med brutte drømmer, gjør det generelt godt. De akkumulerer og investerer goder. De lykkes, de lærer å navigere i samfunnet, de dukker opp i media og i avisspaltene som poster children for flerkultur og det nye Norge.

Samfunnets fotnoter. Martha Gellhorn, en av den engelskspråklige verdens mest feirede krigskorrespondenter, sa om sitt ekteskap til Ernest Hemingway at hun ikke hadde noen intensjon om å være en fotnote i et annet menneskes liv. I vårt samfunn aksepterer vi derimot at voksne innvandrere blir fotnoter i andre- og tredjegenerasjonsinnvandrernes liv og leven. I feiringen av bindestrekbarnet ender vi med å bruke foreldrene som midler til et mål, nemlig vårt nye internasjonaliserte samfunn, og ikke som mål i seg selv.

For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes. Vi blir møtt med antagelser om at vi lykkes på tross av og ikke på grunn av vår herkomst. Ambisjonene, nysgjerrigheten og intellektet vi sitter med  tilskrives den norske delen av våre bindestreksidentiteter.

Det er mye godt ved meg som skyldes norskheten min, men vitebegjæret har andre kilder. Mor introduserte meg for litterater, historikere, politikere, poeter, miljøaktivister og kirurger som forklarte meg på somali, med krydderte i ånden og triste øyne, at det er min tur nå. Min tur til å gripe enhver mulighet jeg får for å bli det beste jeg kan bli. Ikke bare for egen skyld, men også for verdens skyld.

Jeg er klar over at alt jeg har å by på er anekdoter. Fortellinger om min familie og om deres venner. Jeg har ingen tall. Ingenting av det jeg sier kan beskrives som allmenngyldig. Jeg har ingenting som objektivt kan bekrefte opplevelsene og tragediene jeg møter i somaliske tehus og klesbutikker i Norge. Tallene som finnes maler derimot et invertert bilde av det jeg forteller her.

Omtrent to av fem somaliere, i Somalia, kan lese og skrive, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon. Majoriteten av somalierne som ankommer Norge har knapt grunnskoleutdanning. Det finnes ulike årsaker til analfabetismen og den lave utdanningen til somaliske asylsøkere. Én viktig årsak er at det nasjonale skolesystemet kollapset ved borgerkrigens begynnelse og at de fleste som vokste opp eller ble født etter krigens utbrudd, naturligvis ikke har fått en sammenhengende eller adekvat skolegang.

Det er derfor stor sannsynlighet for at en tilfeldig somalier du stopper i Motzfeldts gate på Grønland ikke inngår i det sosiale sjiktet min familie tilhører. Hvorfor er det likevel viktig å anerkjenne den gamle somaliske, kulturelle middelklassen, hvor marginal den enn viser seg å være på statistikken?

Middelklassens rolle. I ethvert samfunn er det den kulturelle middelklassen, den utdannede gruppen, som driver fram nytenkning: Det er de som driver fram de kritiske samtalene som skaper nye kollektive, etniske selvbilder. Det er de som gjør diasporaen – det globale, somaliske eksilmiljøet –  dynamisk, egenartet og kreativ. Dette er tendensen i europeiske land med prominente, somaliske kulturelle middelklasser. Det er ikke situasjonen i Norge.

Her sender vi alle til samme språkkurs, samme samfunnsfagstimer og samme arbeidspraksis. Når alle nyankomne flyktninger behandles likt, synliggjør vi ikke ressursene og potensialet i hver enkelt nyankommen innvandrer. I stedet forsterkes og sementeres gruppeidentiteten som blir tredd over hodet på alle som deler samme etniske bakgrunn.

Vi gjentar til det evinnelige at flyktningene har ankommet mulighetenes land, muligheter som forblir uoppnåelige så lenge flyktningen føler at hun står på stedet hvil. Så lenge hun føler at hun verken får brukt eller får videreutviklet sine kunnskaper og ferdigheter. Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

I et ideelt system hadde vi kartlagt flyktningenes kunnskaper og evner. Vi hadde tilpasset undervisningen og tilrettelagt for arbeidspraksis på arbeidsplasser som svarer til yrkesbakgrunn. Vi hadde investert i flyktningers videreutdanning. Vi hadde vist og bevist for flyktninger at det lønner seg, både for ens egen del og for avkommets del, å arbeide hardt i Norge. Det hadde skapt tilhørighet og eierskapsfølelse til Norge blant foreldregenerasjonen. Nå er det få som investerer i de forhenværende flyktningene og få av dem igjen som investerer i Norge.

I stedet innbiller de seg, våre foreldre altså, at deres funksjon i samfunnet er å slenge sine barn over en mur de selv ikke kommer over. De tar sine forholdsregler. De installerer i oss et moralsk kompass. De innstiller i oss morskjærlighet og fedrelandskjærlighet. De gir av alt de er i stand til å gi. Men til slutt gjelder det å slenge barna over for så håpe på det aller beste.

Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 19.11.15 

Jeg ble ikke satt ut da jeg leste nyhetsartiklene om Beirut i VG, Dagbladet og Aftenposten torsdag 12.11.15. Jeg fulgte ikke BBC World News? dekning av terrorangrepet. Jeg så ikke på Al-Jazeeras tv-program Inside Story for å få med meg ekspertenes analyser. Selv om CNN, i forbindelse med terroraksjonen, utviklet en oversikt med «hvem-hva-hvorfor», leste jeg den ikke for å forstå hendelsen bedre.

Jeg visste ikke at Det hvite huset øyeblikkelig fordømte hendelsen, eller at den britiske utenriksministeren erklærte at Storbritannia var beredt til å stå skulder ved skulder med det libanesiske folket, mot terroristene. Torsdag var en ordinær dag i livet mitt, men en brutal dag i verden.

Litt over ett døgn etter at 43 mennesker mistet livet i Beirut, fylte franske flagg Facebook. Jeg surfet norske, svenske, danske, engelske og amerikanske nyhetssider. Vi satt i stuen og zappet mellom ulike nyhetskanaler. Da det ikke var mulig lenger, hørte jeg på radioen for å holde meg selv oppdatert under klesvasking, matlagingen og tannpussen. Frankrike opptok hele helga.

Dette var to totalt ulike reaksjoner på to hendelser som, i nesten alle henseender, var like. I ettertid har mange, både her i landet og i det store utlandet, kritisert denne diskrepansen. Kritikken ble best artikulert av Frida Marie Grande som spurte:

«For hvor var flagg-funksjonene til Facebook da Beirut sto i brann to dager før angrepene i Paris? Hvor var det afghanske flagget da militante islamister halshugget en hel familie, deriblant to barn, i Kabul den samme uka? Og hvor i all verden var knappen for å legge det syriske flagget på våre profilbilder da vår tids største flyktningkrise begynte å utspille seg foran øynene våre? Da barn druknet i Middelhavet i søken etter et trygt liv?»

Kritikerne forutsetter at mennesker i møte med tragedier kan velge en reaksjon. At frykt og sorg er rasjonelle prosesser, ikke ufrivillige emosjoner.

Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten. Ikke fordi parisere er mer verdt enn libanesere, og ikke fordi jeg som vår statsminister har giftet meg i verdens mest romantiske by.

Et terrorangrep i Paris er nærmere. Så nærme at da nyheten sprakk var min første tanke: Dette kunne skjedd i Oslo. Det kunne ha vært tilbakevendte norske ekstremister som fyrte av under en konsert på Rockefeller, i restauranter på Torggata og på utesteder langs Karl Johan. Og er det ikke bare et spørsmål om tid før IS eller andre terrororganisasjoner peker ut et nytt europeisk mål?

Ethvert angrep på uskyldige mennesker er et angrep på oss. Enten de uskyldige er franskmenn, libanesere, nigerianere eller pakistanere. Paris derimot har, som London i 2005 og New York i 2001, konsekvenser langt utover skjev mediedekning ei helg i november.

Hva kalles det når en kvinne er lammet fra navlen og ned? Ekteskap.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 05.11.15

«Vet du hva som er forskjellen på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.»

Forteller du denne vitsen til nordmenn vil de sannsynligvis ikke le. Jeg har selv prøvd uten hell. Vitsen er ikke morsom. Den spiller ikke på stereotypier (Hva gjør afrikanere for å få barna til å slutte å hoppe i senga? Fester borrelås i taket) og den refererer ikke til felles kunnskap og erfaring (La oss gifte oss, det er typisk norsk å være to).

Sanna Sarromaa vil likevel ha oss til å tro at fraværet av latter skyldes politisk korrekthet. I VG 31.10 skrev hun at stillhet i møte med en drittbøtte-vits vitner om indoktrinering og feighet. En humorist uten selvinnsikt vil alltid skylde på den politiske korrektheten som visstnok har hjemsøkt vårt land.

I forhold til det store utlandet er det lite etnisk humor i Norge. Dette faktumet burde ikke overraske. Det fleretniske Norge begynte for alvor å vokse på 70-tallet. Det tar tid å dyrke fram humorister som treffer vår fasetterte virkelighet på kornet. Men selv om sjangeren er forholdsvis liten er den fullt til stede i Norge.

Shabana Rehman har holdt fortet siden 1999, Yousef Hadaoui har gjort suksess med «Svart Humor», Zahid Ali har arrangert jul i Tøyengata og Abubakar Husseins «71 grader bror» ble raskt en felles referanse blant mine venner. For ikke å glemme Amir Asgharnejads Pulitzer-verdige nyhetsprogram «Tekon Bekon».

Sarromaas påstand, at nordmenn er redde for å le av såkalte rasevitser, er altså ikke rotfestet i virkeligheten. Vi ler, men i 2015 forventer vi mer av rasevitsene vi presenteres for. Ikke bare fordi vi er bortkjemte av den internasjonale humorscenen, men også fordi vi allerede har dyktige komikere med blikk for det komiske i en flerkulturell hverdag. Drittbøtteafrikanervits derimot hører hjemme i en annen tid.

I en tid der humorens målgruppe var hvite etniske nordmenn. Der afrikaner var en person som var eksotisk og langt, langt unna. Der de eneste assosiasjonene publikum hadde til ham var brun hud, fattig eventuelt sulten og i krig. Jeg skal ikke undervurdere gamle dager heller. Selv i gamle dager ville nok en drittbøtteafrikanervits blitt katalogisert som en lett forglemmelig, bløt vits. Dette kan lett illustreres ved å slå en vits som er for kjønnshumor det drittbøtteafrikanervits er for etnisk humor:

Hva kalles det når en kvinne er lammet fra navlen og ned? Ekteskap.

Lo du? Nei, antakeligvis ikke. Det er en grunn til det. Og grunnen, Sanna Sarromaa, er ikke feig, politisk korrekthet.