Klisjé kolon åpenhet

Mor bar meg over russergrensen. Fem ord som uttrykker en erfaring mange i Norge ikke deler med meg. Riksgrensen mellom Norge og Russland er hundre-og-nittiseks kilometer lang. Den strekker seg fra Pasvikdalen til Grense Jakobselv. Denne krysset jeg da jeg var to år gammel. Jeg var kledd i en brukt fuskepelskåpe fra Moskva. En usjanka var tredd over hodet mitt. Jeg støttet baken komfortabelt mot mors hofte, der hun bar meg over grensen. Vi forsøkte å unngå de fjorten grensestasjonene russerne hadde plassert langs grensen. Vi var håpefulle, engstelige og kalde.

Riksgrensen mellom Somalia og Kenya er sekshundre-og-tjueåtte kilometer lang. Den strekker seg fra Mandera i nord, til kysten, forbi Lamu. Denne krysset jeg med en overfylt fiskebåt da jeg var ti måneder gammel. Jeg har aldri spurt mor hva jeg var kledd i. Den somalisk-kenyanske grenseovergangen var ikke kald, men trang og klam. I båten, ute i havet, var man ikke redd for grensevaktene, som stirret ut i intet av kjedsomhet. I båten var man redd for døden. Den kunne inntreffe under dekk av luftmangel, av latent eller fortrengt sykdom. Døden kunne inntreffe på dekk, under den åpne himmelen.

De to første årene i mitt liv krysset jeg mange nasjonalgrenser. Ta grensen mellom Russland og Georgia for eksempel, den er på syvhundre-og-tjuetre kilometer. Ved denne overgangen sluttet mor å vaske tøybleiene mine. I Tbilisi skulle jeg lære å tisse på do. Ved hver grenseovergang gikk jeg en uforutsigbar fremtid i møte. Det å krysse fysiske grenser gir en mot og styrke til å overskride de kulturelle grensene. En blir i stand til å motstå press, overleve hat, kjempe seg igjennom diskriminering og kreve sin rett.

Hva er en snurpete dame som tror at afrikanere er den forsvunne koblingen mellom homo sapiens og de foregående menneskeapene, når man har krysset – til fots – en grense? Ingenting. Fullstendig ubetydelig. Jeg synes synd på henne. Hva er en bitter mann som mener at en somalisk jente ikke burde løpe maraton, når man har unnsluppet kuler og macheter? Ingenting. Fullstendig ubetydelig. Jeg synes synd på ham.

Ubetydelighet og medynk frarøver meg ikke følelser. Å krysse en grense er overkommelig, men ikke lett. Det stikker når et menneske ser ned på deg, når et menneske reduserer deg til en karikatur av din etniske bakgrunn, når et menneske spisser munnen, stikker tungen ut og formulerer krasse ord om deg,din kultur eller din religiøse overbevisning. Men man kan ikke la seg såre. Man kan ikke la seg stoppe av grensevakter og checkpoints, enten de er av kjøtt, blod og betong – eller består av vokaler, konsonanter og mørke blikk.

I nitten-sekstitre introduserte antropologen Edward Hall proksemikk, studien av målbare avstander mellom mennesker når de samhandler. Han målte at mennesket holder fremmede på en avstand mellom syv-komma-seks og tre-komma-seks meter, mens nære mennesker holder vi på en avstand mellom en-komma-tjue og null-komma-førtiseks meter.

Grensen mellom kjærlighet og likegyldighet er på sitt høyeste syv-komma-førtien meter. Å akseptere, værekomfortabel med, at et annet menneskets proksimitet til deg øker, betyr en endring i forholdet mellom dere. Dere blir nære. Varme. Venner. Elskere.

Intimgrensene våre avhenger også av våre fysiske omgivelser. Når naturen, eller industrien, tvinger oss til å bo tettere på hverandre, reduseres grensene. I India bor det trehundre-og-sekstiåtte mennesker per kvadratmeter. I Norge er befolkningstettheten på tretten mennesker per kvadratmeter. Somaliere i Norge har gjerne store familier og små leiligheter, våre grenser er mindre. På t-banen henvender fremmede somaliere seg til meg, i butikken ber fremmede somaliere om råd, i kulden om kvelden stopper somaliske sjåfører opp og spørom jeg trenger «a lift home».

Somaliere forstår ikke nordmenn. Forstår ikke at kulturelle grenser er så mye tykkere, vanskeligere, mer uoverkommelige enn nasjonalgrensen de måtte krysse for selv å bli nordmenn. Den kulturelle grensestasjonen har en dør som sjeldent lar seg skyve.

Sitter du en halv meter unna meg, på en sofa, holder du en varm kopp te i de lyse hendene dine, og blir kjent med meg, forstår du at min historie ikke er ekstraordinær. Du ser at din bakgrunn også er eksotisk. Det er kanskje dét livet handler om?

Å gjøre oss sårbare for andres skyld.

 

Digitale fotspor

Universitas, 23.05.2012

«»Sjiraff» er egentlig et somalisk ord», påstod jeg under et selskap forleden. Jeg ble ikke trodd. Det er ytterst få som tror at somaliere duger til noe utover piratvirksomhet. Noen av mine venner mente at navnet hadde latinsk opphav. De mest eventyrlige foreslo arabisk eller persisk etymologi. Det tok ikke lang tid før samtlige satt med nesene rettet mot androids, iphones og ipads. Under ett minutt senere lå fasiten på bordet.

Leif Osvold forutså ikke at internettet ville bli en essensiell del av hverdagene våre da han, i 1996, skrev et sint leserinnlegg til Dagens Næringsliv hvor han beskrev internettet som «en flopp; det vil si en “motegreie” som kommer til å dø ut om et par år». Ikke bare er obskur informasjon om afrikanske pattedyr en smarttelefon unna, men som studenter er nettets bunnløse databaser uunnværlige under studiene.

Samtidig har fremveksten av sosiale medier gitt oss muligheten til å pleie og danne nye nettverk. Konseptet «deling» forbinder vi nå med mer enn divisjon; deling innebærer også «retweets» og «likes». Revolusjoner blir twitret, overgrep filmet og lagt ut på Youtube, og vi blir kjent med aktivister og tenkere fra hele verden. Med alt det positive vi assosierer med internett og de sosiale mediene, og deres kontinuerlige tilstedeværelse i livene våre, er det ofte vanskelig å studere fenomenene kritisk.

Nicholas Carr skrev i 2008 en seks-sider lang artikkel med tittelen «Is Google Making Us Stupid: What the internet is doing to our brains». Artikkelen ble trykket i det amerikanske tidsskriftet The Atlantic. Kjernen i artikkelen er at internett ikke bare forsyner oss med informasjon, men at det også er et instrument som påvirker hvordan vi tenker. Carr bruker seg selv som et eksempel og forteller at hans evne til å fordype seg i en lengre tekst, evnen til å verdsette og nyte språket, er sterkt svekket.

Nettet, mener han, har redusert hans kapasitet til å konsentrere seg om og kontemplere over litterære tekster. Kritikerne av Carr anklaget ham for å være en ludditt, eller en teknologisk pessimist. Hos meg traff han en nerve. Jeg har òg blitt en utålmodig leser. Hjernen min vil gjerne ha informasjon kondensert, i 140 tegn, i faktabokser øverst i avisartikler, og gjerne med konklusjonen i fet skrift – innledningsvis.

Et annet bekymringsmoment ved internett i dag er den økende skreddersyingen. Google og andre søkemotorer lagrer informasjon om deg gjennom din netthistorikk. Har du tidligere besøkt mange nettsider om sjiraffens navnehistorie, er det antakeligvis slike sider som vil bli prioritert høyt når du søker etter «sjiraff» på nytt. Skreddersyingen er et nødvendig onde. Med uendelig mye informasjon lagret på verdensveven er det viktig å finne måter å kategorisere og organisere dem på. Googles algoritmer sikrer at du får opp relevante søk, men hva er egentlig relevans?

For en konspirasjonsteoretiker som dyrker forestillinger om at øglemennesker styrer verden, vil Google dirigere ham mot nettsider rettet mot denne tematikken. Av den massive kunnskapen som ligger ute på nett, får konspirasjonsteoretikeren servert informasjon som bekrefter, og ofte sementerer, hans vrangforestillinger. Googles algoritmer forteller ham ikke at han tar feil.

Et tredje bekymringsmoment er personvern. En problematikk en del er sterkt engasjert i, for eksempel gjennom motstand mot datalagringsdirektivet, men som mange ikke har en formening om.

Jo mer aktiv du er på nett, desto mer informasjon lagres om deg. Du etterlater deg stadig digitale fotspor, fotspor Google bruker når du søker «sjiraff» og som også brukes kommersielt, gjennom skreddersydde annonser. Mange av dine digitale fotspor er uslettelige. Et eller annet sted i Silicon Valley ligger bildene fra Roskilde, selv etter at du har deaktivert din facebook-konto. Det er umulig å ikke ha digitale fotspor. Men det er mulig å trå varsomt og kritisk.

Hvite menn er lovlydige

Jeg ble skeptisk da jeg hørte at hvite menn skulle flytte inn i oppgangen vår. Jeg hadde hørt mye fælt om dem. De er rasister, urenslige og uflidde. De hører på fryktelig musikk, forer seg på dårlig pizza og lunken øl, og objektiviserer kvinner. Ikke dukker de opp på dugnad, eller borettslagsmøter heller. «Her blir det ghetto,» tenkte jeg – «nå flytter folk vekk».

Til tross for min opprinnelige skepsis, og i det flerkulturelles ånd, bestemte jeg meg for å holde et åpent sinn. Jeg bakte boller, blandet saft og gikk på besøk. Jeg ble ikke behandlet som en underlegen negresse. Ikke nok med det, ved lydanlegget kunne jeg se flere CDer av respektable rappere. Jeg trakk et lett sukk.

Mildere innstilt mot den hvite mann, bestemte jeg meg for å oppsøke flere. Men før jeg bega meg på denne fysisk, og intellektuelt, strabiøse ferden, gjorde jeg et lite forarbeid: Hva tenker den hvite mann om meg?

Jeg fant ut at 35 prosent av hvite menn (og kvinner) er helt, eller nokså, enige i at jeg og andre innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Norstat kunne fortelle meg at 25 prosent av hvite menn (og kvinner) mener det er for mange av mine trosfeller i landet. Papiravisene og nettavisene skrev om hvite menn (og noen kvinner) som anså meg, og min hijabsamling, som en trussel mot norske verdier og norsk levesett. Da jeg bildegooglet «norske verdier» – brune muslimer forstår best gjennom visuelle virkemidler – dukket Hanne Nabintu Herland opp. Jeg ble en anelse redd.

Skuffelsen var derfor stor da jeg hverken møtte de 35 prosent som er skeptiske til innvandring, de 25 prosent som frykter muslimsk invasjon eller Hanne Nabintu Herland. De jeg møtte, i motsetning til de som bodde i Dagbladets kommentarfelt, mente ikke at jeg var et stort, slemt shariatroll. Hvite menn jeg møtte var hyggelige og imøtekommende. Lenge trodde jeg innvandringsskeptiske, hvite menn var mytiske, til jeg en skjebnesvanger kveld møtte på flere. Jeg ble tatt på sengen. Billedlig, så klart. De 35 prosent og 25 prosent var ikke lenger mytiske. De var av kjøtt og blod, og de kunne vise til diverse nettsider og Youtube-klipp, som forklarte hvorfor jeg – med mine én meter sekstifem – utgjorde en reell trussel mot dette landet.

Det tok tid før vi sluttet å provosere hverandre, muslimskeptikerne og jeg. Jeg har ikke vært i stand til å endre mine muslimskeptiske bekjentes forestilling om at islam er en farlig religion. Men jeg har tydeligvis gjort et inntrykk. Nå sier de at jeg – til tross for at jeg er brun og veldig halal – ikke er som «de andre». Forhåpentligvis forstår de, etter hvert, at de aller fleste muslimer ikke er som «de andre». En dag dør «den andre».

Det segmentet av befolkningen jeg har møtt som, ifølge statistikken, hverken liker min brunhet eller min muslimskhet, har gjort et inntrykk på meg også. Mange har jeg endt opp med å like. De er menneskelige og sliter – som folk flest – med både kjæresteproblemer og hemoroider. Majoriteten er redde for det nye, som de føler har kommet for brått på. Slike mennesker blir det flere av i Europa, og mange av dem tilhører vår aldersgruppe. Høyreekstreme Le Front National har kapret de unge stemmene, og gjorde det overraskende godt i første runde av det franske valget. Populister som spiller på muslimfrykt er ikke nytt.

Nå som vi er midt i en rettssak, der en terrorist rettferdiggjør sine handlinger med hat mot muslimer, er det viktig å huske på at muslim- og innvandringsskeptikere flest er ganske ålreite mennesker. De har rare meninger, som må utfordres, men de er ikke terrorister. Terroristen står tiltalt. Religionshistoriker Kari Vogt sa, i en kommentar om terroristens kompendium, at «muslimer er lovlydige». Det er på sin plass å meddele at hvite menn er lovlydige, de også.

Frivillighet lønner seg

Først publisert i Universitas, 14.03.2012

Hva var det studentene forsto mars i fjor, som universitetsledelsen ikke erkjenner i dag?

Universitetsledelsen la i februar frem et forslag som stiller strengere krav til studieprogresjon. Tar du mindre enn tjue studiepoeng i semesteret, kan du vinke farvel til den søte jenta på lesesalen. Forslaget vil ramme studenter som stryker på et emne og må vente ett semester for å ta det opp. Forslaget rammer også studenter som velger å kombinere tunge frivillige verv med studiene, og som dermed tar færre emner enn normalt.

De fleste frivillige er i stand til å følge normal studieprogresjon, men de største foreningene er avhengige av flinke ledere som kan avse tid til å koordinere oppgaver, og fungere som foreningens motor. Situasjonen så annerledes ut for ett år siden. Den gang gikk Studentparlamentet inn for å etablere et eget emne for ledere i store foreninger. Dette emnet skulle gi foreningslederne bedre kompetanse til å drifte foreningen sin.

Studentene innså at frivillighet lønner seg, og ikke bare i ølbonger. Denne innsikten er de ikke alene om å ha. Johan Christian Elden, forsvarsadvokat og tidligere formand for Det Norske Studentersamfund, fortalte Dagens Næringsliv i forrige uke at «Ledervervet i DNS er mye mer nyttig for min hverdag som prosedyreadvokat enn jusstudiet forøvrig til sammen.» La meg komme Universitas’ kommentarfelt-travere i forkjøpet: Jeg mangler ikke bakkekontakt. Det er ikke slik at alle foreningsledere vil ende opp som stjerneadvokater, konserndirektører eller statsråder. Det er heller ikke slik at det å bli en stjerneadvokat, konserndirektør eller statsråd beror på ledererfaring fra en forening, men foreningsarbeid gir erfaring man ikke kan erverve i auditoriene eller på lesesalene.

En kompetanse man ikke får gjennom studieløpet, så lenge universitetet ikke tilbyr praksisundervisning til studenter utenfor helsefagene. Frivillige lærer å fylle de spenstige ordene, som står på stillingsutlysningene, med mening. Man lærer god kommunikasjon, samarbeid og eget initiativ.

Alexis de Tocqueville, fransk filosof og tenker, skrev en reiseskildring fra de forente amerikanske stater. Denne kalte han «Democracy in America», og skrev at foreninger – civic associations – gjorde amerikanerne mer opplyste, tryggere, rikere og bedre i stand til å styre seg selv for å skape et rettferdig og stabilt samfunn.

177 år senere, og i mye mindre skala, er ordene relevante for de omtrent 27 000 studentene som studerer ved universitetet i Oslo. UiO-studentene lever i et lite samfunn, et som må fungere godt for å skape den trivselen som må til for god læring. Et minisamfunn med mange ulike miljøer der noen er mer interessert i rollespill enn andre, og noen brenner for radio og tv. Foreningene er der for å opplyse, men også skape broer, og nettverk, på tvers av studieretninger og fagbakgrunn. De sosiale nettverkene, eller den sosiale kapitalen, om du vil, er like viktige for studiehverdagen som det faglige man får gjennom studiene.

Den amerikanske sosiologen Robert Putnam oppdaget at det å ha et nikke-forhold til en person, i motsetning til det å ikke anerkjenne personen, gjorde det mer sannsynlig at personen kom deg til unnsetning dersom du trengte hjelp. Vel så viktig som de formelle medlemskapene i foreningene, er det å gjenkjenne en person som ofte frekventerer samme filmklubb. Man skal ikke undervurdere styrken i svake bekjentskap, ei verdien i frivillighetsarbeid. Ikke bare supplerer frivillighetsarbeidet kunnskapen man får i forelesningssalen, men det er også en uunnværlig kilde til gode sosiale nettverk, hvilket gjør studiehverdagen triveligere og tryggere.

Å aldri rope ulv

Først publisert i Universitas, 15.2.2012

I iveren etter å forsvare egne, og andres, politisk ukorrekte uttalelser, skaper rasistapologetene ly og arena for det genuint rasistiske. 

En ung student med minoritetsbakgrunn tar en drosje fra Oslos vestkant. Det er sent og hun er på vei hjem fra en arbeidsmesse. Når hun prøver å betale for reisen blir bankkortet avvist. Hun forteller sjåføren at hun har penger på kortet, og spør om hun heller burde forsøke å bruke chip’en istedenfor magnetstripen. Sjåføren ser på henne, og sier bryskt: Folk som dere skal alltid klage over at noe er galt.

Det er mulig sjåføren har en dårlig dag, og det er mulig han henviser til utdanningssituasjon. Det er visst en fordom at studenter syter. Det er likevel ikke usannsynlig at sjåføren sikter til fargepigmentene i studentens hud, og at han plasserer henne i bås med alle av samme farge. Forskjellsbehandling med bakgrunn i ens etniske bakgrunn må man sette ord på, og det ordet mange bruker er rasisme.

Rasisme er idéen om at noen mennesker er født med egenskaper som rettferdiggjør diskriminering. Rasisme er å «vitenskaplig» bevise at svarte menn er genetisk disponerte for aggressivitet eller at ikke-hvite nordmenn er mindre siviliserte enn hvite nordmenn. Du er ikke nødvendigvis en rasist fordi du krysser gaten når en somalisk guttegjeng kommer mot deg. Du er ikke nødvendigvis en rasist fordi du drar en dårlig minoritetsvits. I dag brukes begrepet både om de som har noe imot din etniske bakgrunn, og de som er uheldige og tråkker i salaten, eller har negative erfaringer med bestemte etniske grupper. Erfaringer som gir grobunn for stereotypiske forestillinger om folkegrupper, forestillinger som kan tolkes rasistisk. Denne ukritiske bruken gjør at begrepet utvannes. Damen som mener at somaliske gutter stjeler håndvesker, fordi venninnen har opplevd noe slikt, likestilles med mannen som mener at kriminalitet er kodet i somaliernes genom. Når damen urettmessig anklages for rasisme, vil hun tro at mange andre også urettmessig anklages. Selv de faktiske rasistene.

Det har med antirasismen vokst opp en motbevegelse, en som forsøker å rettferdiggjøre handlinger og tanker som kan oppfattes rasistiske. I bresjen står alle som har blitt anklaget for rasisme, uten at de står innefor det hierarkiske menneskesynet rasismen representerer. I iveren etter å forsvare egne, og andres, politisk ukorrekte uttalelser, skaper de ly og arena for det genuint rasistiske. De blir rasistapologeter.

Utfordringen er å skille den generelle uhøfligheten fra rasismen. Noen mennesker vet ikke hvordan de best forholder seg til sine medmennesker, og dette kan gi utslag i en bryskhet og en negativitet som kan mistolkes. Noen er ikke inneforstått med alt som er «riktig» å si, til enhver tid. Andre er preget av egne eller andres erfaringer, og disse fordommene kan bli oppfattet som rasistiske. Vi må kunne skille rasismen fra de menneskelige feilantagelsene.

Både i det offentlige ordskiftet, og i de lidenskaplige diskusjonene over lunsjen på Fredrikke, er det viktig å etterstrebe et direkte og konsist språk. Et slikt språk vil gjøre diskusjonen konstruktiv og løsningsorientert, og vi slipper å vikle oss inn i meningsløse ordkonstruksjoner. Æsops fabel om gutten som ropte ulv kjenner vi alle til. Nei, det er ikke hensiktsmessig å være ukritiske i bruken av begrepet, men det er sannelig ikke lurt å aldri rope ulv heller.

Abraham og lydighet

Først publisert i Minerva 6.12.2011

Muslimer kan ofte gi inntrykk av at islam gir absolutte svar. Men det absolutte kjenner også sine grenser.

I didn’t promise you a rose garden.
Along with the sunshine,
there’s gotta be some rain sometimes.

Linjene over kunne vært en del av Koranen, men er ordene til en kanadisk undergrunnsrapper ved navnet Shad. Likefullt er budskapet en vi kjenner igjen fra Koranen, og den jødisk-kristne arven: Det er ikke bare gøy å være religiøs. Det har rekken uheldige profeter bevist. Job (Ayyub) fikk byller, Josef (Yusuf) ble kastet i en brønn, Jonas (Yunus) slukt av en hval og Jakob (Yacqoub) ble velsignet med tolv kranglefanter. Litt regn er en mild underdrivelse i så måte, men med guddommelige åpenbaring, med byrden det er å være Guds utvalgt – eller tro at én er Guds utvalgt (for de av som mener at disse typene muligens var historisk, og tidvis fornuftige, men absolutt ikke guddommelige) – kommer også motgang og utfordring.

Den største utfordringen i Koranen møter Abraham (Ibrahim) når Gud ber ham, i en drøm, om å ofre sin sønn. Hvorvidt sønnen var Ismael (Ismail) eller Isak (Ishaq) rår det tvil om blant de muslimske skriftlærde. Abraham oppsøker sin sønn, tung om hjertet, forteller ham hva Gud har vist ham i drømmen, og sønnen svarer: «If’al ma tu’mar». Gjør som du er beordret. Far legger sønn på offerbordet, og idet han hever kniven erstatter Gud sønnen med et lam [37:102-105]. Denne hendelsen er én som markeres av muslimer hvert år til Eid al-Adha, eller offerfesten. Det er noe makabert ved det å feire, med kake, en manns villighet til å skjære strupen over sin sønn. Men er det egentlig dét vi feirer som muslimer?

Les også Jan Arild Snoens artikkel om Eid al-Adha.

Det er umulig å lese ofringen uavhengig av Abrahams plass i islams historie. Kabaens grunnlegger ble ikke en teist først da han fikk den guddommelig åpenbaring. Allerede som ung, lenge før han stiftet kjennskap til den monoteistiske Guden, stilte han spørsmål ved sin fars, og sitt folks, avgudsdyrkelse. Både før og etter åpenbaringen, som skulle befeste hans plass i profetenes rekker, inngikk han i lange teologiske diskusjoner med sitt folk og problematiserte deres gudebilder. Da han aktivt søkte Gud, og fant Gud, proklamerte  Abraham monoteisme overfor sitt folk. Han ba dem vende seg til den ene Gud, og de svarte med å kaste ham på bålet. Det er som sagt ikke alltid greit å være en profet. I Ibn  Kathirs omfattende verk over Profetenes historier, eller Qisas al-Anbiya, leser man at Gabriel (Jibril) hvisker spørrende til Abraham om hvorvidt han trenger hjelp – idet Abraham står foran  flammene. Abraham svarer at han ikke ønsker hjelp fra Gabriel.  Abraham blir så kastet på bålet, men Allah griper inn og flammene kjølner rundt Abraham [21:68-73]. Den urokkelige troen på at Gud alltid stod på hans side, og Guds stadige inngripen som bekreftet Abrahams tro, ga Abraham tittelen khalil al-Allah, eller Allahs kjæreste venn [4:125].

Abraham var en mutawakil, eller en som har tawakul. Tawakul er et teologisk konsept som best kan oversettes til absolutt tillit. Men tawakul har også en annen dimensjon. Tawakul er kjernen i menneskets forhold til sin Gud. Grunnleggeren av sufi-retningen Qadiriya, Abdal Qadir al-Jilani (f.1077) skriver i sin «Sufficient Provision for Seekers of the Path of Truth»:

«Someone who puts all his trust [al-mutawakkil] in Allah (Glory be to Him and
Exalted is He) is therefore in a state where he does not ask for anything, does not wish
for anything, does not reject anything, and does not hold on to anything.»

I boken siterer al-Jilani en annen sufi, Yahya Ibn Muadh ar-Razi (f. 830), som på spørsmål om hva som gjør en til den absolutte mutawakkil svarer:

«When he is perfectly satisfied with Allah as a Trustee.»

Den absolutte tilliten forutsetter kunnskap om Allah, ma’rifahMa’rifah, imotsetning til ilm eller den kunnskapen som erverves gjennom studier, analyse og rasjonell diskurs, fåes gjennom selvransakelse og refleksjon. Det er en perspesjon som fjerner båndene som fester mennesket til verden og det verdslige, og hever det til Gud. Et menneske som har hengitt seg til Allah vil ikke la seg tyngde av tvil eller skepsis og vil tilslutt nå et nivå, en maqam, med fullstendig tilfredstillelse eller eufori. Maqam ar-rida, som sufiene betegner det.

Hvis den absolutte tiliten forutsetter kunnskap om Allah, er lydighet en uunngåelige og naturlig konsekvens av samme tillit. Har man frigitt seg fra egen tvil, vil man også følge alt av Allahs dekreter.  Lydighet,  av lyde fra nørrone hljóða, eller den engelske ekvivalenten obedience, som er derivert av latinske oboedire, betyr i sin kjerne å lytte til. Ikke nødvendigvis audititivt. Lydighet er altså en konsekvens av at et menneske har fullstendig tillit til Gud, en tillit som baserer seg på kunnskap om Gud, og visshet og aksept om Guds predestinasjon.

En rekke spørsmål melder seg, i mitt tvilende hjerte, med engang jeg lar disse ordene synke inn. Hva er de moralske implikasjonene av absolutt tillit til Gud? Åpner dette for fraskrivelse av moralsk ansvar for egne handlinger? Hvis en skal slå seg til ro med predestinasjon, er islam en deterministisk religion? Isåfall,  har det noen hensikt å bekjempe fattigdom og urett, hvis Allah uansett har forutbestemt alt?

Allah ber den troende sette all sin lit til Gud [5:23] og at den som gjør dette vil være tilfreds [65:3]. Likevel forteller tradisjonen, sunnaen, om mannen som spurte profeten om han kunne la eselet sitt stå uvoktet og ubundet – og slik sette sin lit til Gud. Profeten svarte kløktig at mannen burde sette sin lit til Gud, men også binde sitt esel. Den absoluttistiske tilnærmingen til Gud er begrenset til forholdet mellom guddommen og individet. I verden, i samhandling med andre, må en opptre rasjonelt og ta hensyn til sine medmennesker. Selv i skjæringspunktet mellom mellom-menneskelige relasjoner og relasjonen til Gud, for eksempel når Abraham får beskjed fra Gud om å ofre sin sønn, kan man ikke opptre absoluttistisk. Abraham spør sin sønn, hvorenn bisarrt det lyder. Og det er først når sønnen aksepteter forespørselen at Abraham utfører orderen.

Dette skillet mellom forpliktelsene individet har til Gud og forpliktelsene individet har til sine medmennesker, opprettholdes flere steder i den islamske læren. En muslim kan ikke selge alle sine eiendeler for å leve i askese i en hule,  og etterlate sultne barn. En muslim kan ikke be Allah om tilgivelse for den urett hun har begått mot andre, før hun ber om tilgivelse fra menneskene hun begikk uretten mot. Selv i islam, en religion som basere seg på predestinasjon, eller qadr, eksisterer det en idé om fri vilje. At våre liv er forutbestemte tilsier ikke at vi vet hva forutbestemmelsen går ut på. Utfallet av våre handlinger er én ting, å utføre og hvorledes handlingen utføres er en annen. Derfor er et av islams viktigste prinsipper: Enhver handling etter intensjon.

Abrahams villighet til å ofre sin sønn ga disse islamske prinsippene og doktrinene en knagg. Denne fortellingen favner kjernen i islam, og forteller både om det ideelle forholdet mellom Gud og mennesket, og forholdet imellom menneskene. Offerfesten, Eid al-Adha, er i så måte en feiring av islam som tro.

Og dét kan vi godt feire med kake.

Bistandsporno

Først publisert i Universitas 26.10.2011.

Ideelle organisasjoner masseproduserer Afrika-stereotypier.

Vi lar ikke Hellas definere Europa, men vi lar noen problemområder i Afrika definere et helt kontinent. Det skyldes bildene mange ideelle organisasjoner bruker i søken etter pengegaver.

Ved religiøse høytider, hånd i hånd med reklameforbud, danser små mørke barn på tven, til inntekt for en ideell organisasjon. Seeren, mett på ribbe eller påskegodteri, oppfordres – hvert år – til å bli en fadder for lille Amonke i Afrika. Stakkars lille Amonke i Afrika. Men tenker virkelig den gjengse senegaleser på Amonke når hun tenker på Afrika, er bildene av femåringen som går fem mil for å hente vann representativt for Afrika?

Allerede i 1843 dro norske misjonærer til Afrika, med Bibelen og brunost i bagasjen. Da misjonærene kom tilbake fortalte de ikke om sivilisasjoner, fordums kongedømmer, afrikansk egenart og en rik fortellertradisjon – de fortalte om lille Amonke i Afrika, barbariet og den kristnes moralske ansvar overfor villfarne negre. 168 år senere flagger vi vår sekularitet, men Amonke tviholder vi på.

Bildet av det stakkarslige sør skaper et maktforhold mellom den hvite og den brune mann. Den hvite hånden som stadig gir er økonomisk og kulturelt overlegen, den brune hånden tar imot. Den brune mannen har blitt en passiv nødhjelpsmottager, en som ikke evner egenproduksjon eller selvutvikling. Det klassiske, og falmede bildet av Afrika, viser ikke potensialet i kontinentet og i de ulike folkegruppene som befolker det.

Alt ser likevel ikke mørkt ut. I løpet av 168 år har det stereotypiske bildet av afrikaneren endret seg. Nå har han ikke overproporsjonerte lepper og kullsort hud, og ikke jobber han som statist i Tintins verden. Nå er afrikaneren en dame. Hun bærer på fargerike gevanter og har slik en herlig rytmesans. Vi har sluttet å snakke om den underutviklede, primitive afrikaneren. Når vi ikke stikker en telelinse opp i trynet til en radmager mor med et dødssykt barn, snakker vi om den glade, dansende afrikaneren. Ikke tenkeren, entreprenøren, forfatteren eller forskeren – nei, den eksotiske danseren.

Jeg har vært den usiviliserte, den flyktende og den sultende afrikaner. I rumpevrikkingens tidsalder har jeg blitt den dansende afrikaneren. Skal sant sies, og sannheten må frem i Universitas: Jeg er en fantastisk danser, men det stopper ikke der: Se, jeg er en somalier som kan skrive! Så vi afrikanere har, i det minste, en IQ over 80.

Innvandreralibiet

Først publisert i Universitas 6.4.2011

Det er som studenter at våre idéer og erfaringer er viktige, ikke som en del av en minoritetskvote.

Studenter med minoritetsbakgrunn er mest interessante når man er på jakt etter en debatt, det være om Islamsk Råd Norge og homofili, eller om iranske spionstudenter. Man er visst aldri interessant fordi man er en student, man er interessant fordi det antas at man er fremmed og uvant. Minoritetsstudenter befinner seg ofte i situasjoner der de stusser over om det er intellektet eller hudpigmentene som er av størst betydning. Det er aldri trivelig å være det flerkulturelle innslaget som stadfester en forsamlings mangfoldighet, en person plassert i panelet for å understreke andres poeng. Den «fargerrike» personen, innvandreralibiet, som får de forståelsesfulle blikkene, og muligheten til å holde et innlegg om hvor fint det er med mangfold.

De fleste minoritetsstudenter er redde for å miste seg selv i møte med majoriteten, de er redde for å bli redusert til en stereotyp, og kanskje bidrar denne frykten til at de skyr miljøene majoritetsstudentene er aktive i. Samtidig er det viktig at vi overvinner vår frykt og iblant ofrer vår trygghetssone. Det er viktig at vi kommuniserer med våre medstudenter og viser at vi er like opptatte av studenters generelle velferd som vi er av halalmat-tilbudet på Fredrikke.

Men den aktivt deltagende minoritetsstudenten oppdager raskt at sensasjonalisering og kunnskapsløshet preger studentmediene, og samfunnet generelt. Gjennom kortlivede og «kontroversielle» debatter fremstilles minoritetsstudentene som de evige klagerne: Minoritetsstudenter er utilfredse med manglende tilrettelegging eller minoritetsstudenter opplever stadig diskriminering. Hadde fremtidens journalister og politikere på Blindern tatt seg tid til å slå av en prat med den neste studenten som ser eksotisk ut, ville de kanskje blitt overrasket over at vedkommende het Bjørn. Nå bagatelliserer vi ikke diskriminering, det eksisterer og må bekjempes, men minoritetsstudentens hverdag er ikke mer problemfylt og vanskelig enn majoritetsstudentens. De studentene vi har hatt kontakt med, muslimer og ikke-muslimer, religiøst konservative og sekulære, er stort sett enige om én ting: Det eneste problemet i, og utenfor Blindern, er fokuset på minoritetsbiten i minoritetsstudent. For annerledespigmenterte studenter er først og fremst studenter.

I valgkampen som startet denne uken kjemper engasjerte studenter om hvilken politikk som er i studentenes interesse. Det har gått tradisjon i å etterlyse minoritetsstudentene, hvorfor stemmer de ikke, hvorfor stiller de ikke til valg?

Lav valgdeltagelse og manglende interesse for studentpolitikk er dessverre ikke et minoritetssproblem, men et studentproblem. Løsningen er derfor mer kompleks enn «la oss friste med alkoholfrie arrangementer». For minoritetsstudenter er aktive og engasjerte: Halvparten av styremedlemmene i lokallaget av Norsk medisinstudentforening (NMF) er studenter med foreldre fra utlandet. Hvorfor trekker denne fakultetsforeningen studenter med minoritetsbakgrunn? Det kan ha noe med at det er mange studenter med minoritetsbakgrunn på medisinstudiet, men vi har større tro på at man som medlem av NMF opplever seg selv som en medisinstudent.

Her ligger utfordringen: vi studenter må arbeide for en felles studentidentitet. En som ikke bygger på etnisk og religiøs bakgrunn, men de interesser vi, som studenter, har. På denne måten kan vi bryte ned begrensende argumenter som dyrker et ikke-eksisterende skillet mellom minoritet og majoritet. På universitet-og høyskoleniva har vi ingen unnskyldning til å la oss villede av stereotyper og forestillinger av hva og hvordan «den andre» er.