Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme»

Først publisert i Klassekampen 6.5.2017

Det representative ved Sana er omgivelsenes møte med henne, i og utenfor «Skam». I et intervju med den amerikanske nettavisen Slate beskriver den britiske forfatteren Zadie Smith hvordan begrepet «multikulturalisme» blir brukt på to ulike måter. På den ene siden uttrykker begrepet et ideologisk prinsipp, blant annet idéen om at etnisk og kulturelt mangfold har en positiv effekt på samfunnsutviklingen. Samtidig er «multikulturalisme», i følge Smith, et deskriptivt faktum: I et moderne samfunn deler mange forskjellige mennesker det samme rommet.

Disse to innfallsvinklene til «multikulturalismen» dikterer i aller høyeste grad hvordan vi forholder oss til mennesker med annerledes etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn. De blant oss som feirer «multikulturalismen» anser minoriteter som berikelser, mens dem som føler seg truet av denne ideologien vil oppleve minoriteters religiøse og kulturelle uttrykk som trusler mot nasjonens egenart. Det å derimot forstå «multikulturalisme» som en nøktern beskrivelse av uunngåelige befolkningsendringer, gjør at vi kanskje møter minoriteter med likegyldighet. I alle fall en likegyldighet som sier: Du som er annerledes er hverken bedre eller dårligere enn meg.

Karakteren Sana Bakkoush, i dramaserien «Skam», har havnet midt i debatten om «multikulturalisme». I seriens univers er dette en karakter som er lojal overfor sine venner, viljesterk i motstrøm og sarkastisk i møte med uvitenhet. Alle disse personlighetstrekkene rommer hun iført et hodeplagg. Men selv om Sana i serien insisterer på egen individualisme ved å stritte mot forventinger og fordommer fra familie, klassekamerater og venner, blir hun likevel møtt som den muslimske medeleven, muslimske venninnen og den muslimske datteren. Jevnaldrende spør om hun som er muslim aktivt kan delta i russefeiringen, venninnen sukker at hun som er muslim slipper unna kjærlighetskvaler og moren poengterer hvor viktig det er å forelske seg i en muslimsk gutt.

Utenfor dette universet, i radioprogrammene og podcastene som kommenterer serien, i avisspaltene som anmelder episodene, i intervjuene med og kronikkene av samfunnsdebattantene er Sana symbolet på den moderne, norske muslimen. Hun blir fremstilt som et viktig korreks mot gryende fremmedfrykt og innvandringsmotstand, og ikke minst et forbilde for unge kvinner med samme trosbakgrunn.

Tidligere i vinter møtte jeg en profilert dansk feminist som spurte meg om Sana er representativ for unge muslimske kvinner i Norge. Spørsmålet om representasjon borer inn i kjernen av den pågående debatten om «multikulturalisme». Hvis Sana er representativ innebærer det også at de unge muslimene som fyller det norske landskapet, er et positivt tilskudd til samfunnet. Hvis Sana, som russebussjef og forelsket tenåring, virkelig speiler tusener av ungdom med tilsvarende bakgrunn, har vi virkelig intet å frykte.

Dersom Sana er representativ, er dette er et skudd for baugen hos alle dem som mener at «multikulturalismen» er en trussel. Men de lar seg nødig rikke. Det gjør i det minste ikke Hans Rustad som hevder at den norske rikskringkastingen, ved å plassere en religiøs muslimsk karakter i de tusen hjems tv-skjermer, har gjort seg selv til et springbrett for islamsk misjonering. Ikke nok med det, ved å introdusere Sana for Norge, mener Hustad at NRK i lag med de sosiale arkitektene blant norske journalister og politikere, «nedvurderer vår egen ungdom og våre egne verdier.»

Det er ikke bare de ytterliggående, muslimfiendtlige krokene av internettet som finner Sana lite plausibel. I et intervju med Morgenbladet forteller den muslimske samfunnsdebattanten Morad Joradi at Sana ikke er representativ for muslimsk ungdom nettopp av de samme grunnene til at hun feires. «Skam», sier han «gir en forventing om at selv om du går med hijab og er praktiserende muslim, så er det forventet av deg å gå på fest.» Det, mener Joradi, skaper et sosialt press mot unge muslimer fra storsamfunnet: Hvis Sana kan, kan du.

Sanas forsøk på individualisme møter motstand både i skolegården, klasserommene og de elegante leilighetene som danner bakteppet for dramaet. Men den største motstanden møter hun av støttespillere og kritikere i norsk offentlighet som bevisst eller ubevisst gjør henne til et politisk prosjekt. Det er likevel ingen overraskelse. Reaksjonene foran og bak kameraet er mer representative for den unge muslimske kvinnens hverdag enn Sana Bakkoush sitt sorte sjal og mørke lebestift.

Å være en muslim, brun og kvinne innebærer å akseptere politisering: dine plagg, din personlighet, din seksualitet og dine valg blir stort sett tolket i lys av evige debatter om Vestens møte med Østen. Det er dette journalisten Morten Hegseth Riiber ikke forstår da han denne uken, i en podcast om dramaserien, erklærte at det som kan røske i serien og imponere er om Sana lar hijaben falle og har sex. Da innbiller Riiber seg at han får se hele Sana, altså underforstått at hun blir fri fra sin selvpålagte kontroll. Men Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme». Hun blir aldri sett så lenge hun ikke blir akseptert som en konsekvens av uunnngåelig befolkningsendring. Ikke mer, ikke mindre.

Det er naivt å tro at retorisk slagkraft er det som skal til for å løfte muslimske kvinner ut av fattigdom og inn i samfunnet

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 30.07.15

Politikk, ikke retorikk 

«Hur kan du missa kvinnoförtrycket?» spør Sara Mohammad i et åpent brev til partilederen i det svenske Vänsterpartiet. Venstresidens solidaritet, skriver hun, har blitt forvandlet til overbærenhet overfor islamisters kvinneundertrykkelse. Feminister som påpeker dette blir møtt med beskyldninger om at de øker polariseringen i samfunnet.

Mohammad viser til sosialisten og riksdagsmedlemmet Amina Kakabaveh som ble anklaget for å sementere rasisme og strukturell diskriminering. Anklagene kom etter et avisinnlegg der Kakabaveh beskrev mannens diktatur i innvandrertette forsteder.

Indignasjonen deles av norske samfunnsdebattanter og politikere. Vebjørn Selbekk, karikaturstridens ansikt i Norge, har tidligere hevdet at norsk venstreside svikter muslimske kvinners likestillingskamp. Da likestillingsministeren kritiserte norske feminister, i forbindelse med årets 8. mars-paroler, hevdet hun at norske feminister ikke løfter fram minoritetsspesifikke problemer som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Selv om norsk integreringspolitikk er et produkt av bidrag fra alle partier som har regjert, er det Sosialistisk venstreparti som har blitt den konkrete målskiva for dem som mener at politikken er snillistisk og kulturrelativistisk. Men forestillingen om venstresidens svikt er grunnløs.

Venstresiden har forstått at likestilling, også for muslimske kvinner, handler om økonomisk uavhengighet. Derfor har sysselsetting vært et fundament i kvinnesakskampen.

Å få minoritetskvinner i arbeid innebærer å kvalifisere dem til arbeidslivet gjennom språk- og yrkesopplæring. Å få minoritetskvinner i arbeid handler om å inkludere dem i arbeidslivet ved å bekjempe mekanismer som ekskluderer dem på bakgrunn av hudfarge og utenlandsk etternavn. For å kunne jobbe må kvinnen frigjøres fra hjemmet, derfor trenger hun god barnehagedekning og trygge fritidsordninger.

Allerede i 1993 foreslo SV å innføre en tilrettelagt språkopplæring for minoritetskvinner. Tre år seinere ønsket partiet en egen handlingsplan for innvandrere i Oslo. Særtiltakene rettet mot hovedstadens etniske minoriteter ble den gang begrunnet med innvandrernes lave sysselsetting. Nestleder i SVs bystyregruppe, Vivi Lassen, sa at partiet ville ta i bruk virkemidlene fra kvinnekampen, og foreslo blant annet å gi minoriteter fortrinnsrett til kommunale jobber.

Høyre i bystyret var rystet og mente det var forkastelig å betegne fargede minoriteter som en egen gruppe.

I 1999 gikk SV og Arbeiderpartiet inn for å innføre en lovfestet rett til språk-og yrkesopplæring. Introduksjonsprogrammet, et tiltak som skal kvalifisere innvandrere til arbeidslivet ved å gi språk- og yrkesopplæring, ble først etablert i 2004. Seks av ti tidligere deltakere er i arbeid eller under utdanning etter fullført program, ifølge Fafo. Selv om erfaringene varierer fra kommune til kommune, mener forskerne at det er grunn til å anta at programmet er mer effektiv enn tiltakene som ble gjennomført før ordningen kom på plass.

For muslimske mødre med dårlig råd er gratis kjernetid i barnehagen er kjærkomment tiltak. Ordningen ble innført av den rødgrønne regjeringen i en rekke bydeler og områder i Oslo, Bergen og Trondheim. Flere barn med innvandrerbakgrunn går i barnehage og klarer seg bedre på skolen enn de som ikke går i barnehage. Kontantstøtten derimot beskyttes av Høyre og Kristelig Folkeparti, selv om det å fjerne den vil etter all sannsynlighet bedre integreringen av minoritetskvinner.

Vi skal konfrontere undertrykkelse i minoritetsmiljøene, og kvinner som forteller om bevegelsesinnkrenking og trakassering skal ikke avfeies som rasister.

Det er likevel naivt å tro at retorisk slagkraft, i verdidebattene om kvinnesyn og hijab er det som skal til for å løfte muslimske kvinner ut av fattigdom og inn i samfunnet. Likestillingskampen er et praktisk, lokalt og håndfast arbeid. Muslimske kvinner trenger politiske allierte som vier seg til kvinnefrigjøringen fordi frigjøringen er et selvstendig mål. De trenger ikke islam-kritikere og innvandringsfiendtlige partier som bruker dem i sine politiske poeng om islam og innvandring.

Konkrete tiltak for å sikre integrering av minoritetskvinner mangler både i det alternative statsbudsjettet og partiprogrammet Fremskrittspartiet gikk til valg med i 2013. Nå sitter partiet i regjering og viderefører en politikk de tidligere har protestert mot. Mener Fremskrittspartiet og Likestillingsministeren alvor med sitt engasjement for muslimske kvinner, bør partiet vise politisk og økonomisk vilje.

Kvinnene blir aldri invitert til å forestille seg selv som en del av et større nasjonalt felleskap, i stedet blir de forestilt som selve nasjonen

Opprinnelig publisert i Fett 4/2015 og gjengitt i Morgenbladet 08.12.15

To my daughter I will say,
‘when the men come, set yourself on fire’.[i]

De gjenlevende samlet seg i moskeen. Kvinnene stod innerst i bønnesalen og mennene omringet dem. Det var mennene som falt først da soldatene kom. Imamen løp fram og tilbake mellom soldatene og ba om nåde for kvinnene i sin menighet: Hvis det var hustruer de ønsket, sa han, ville han vie alle soldatene med piker og nyslåtte enker fra landsbyen. Slik kunne de legge ned våpnene og fredelig etablere seg i landsbyen. Etter hvert gikk soldatene lei imamens mas. En av dem slo imamen ned med sitt gevær.

Han ble liggende, men var fullstendig til stede da soldatene voldtok døtrene hans.

Mor møtte imamen i Kismayo, en kystby ved den somaliske grensen mot Kenya. Han var et benrangel med et tomt blikk. Han var også sint. Bare Allah hadde tatt livet mitt der og da, sa han til min mor. I stedet hadde han ved slaget falt ned på et blodig bønneteppe. Han ble liggende, men var fullstendig til stede da soldatene voldtok døtrene hans. Den yngste var åtte og den eldste var atten. Jentene ble voldtatt side om side med sine venninner, tanter og naboer. Voldtektene fortsatte inntil de yngste blødde ihjel og de eldste ble skutt i hodet. Da soldatene var ferdige, dyppet de fingrene i blodet ved sine føtter og fingermalte på moskeens vegger. Lenge etter at de dro lå imamen på det blodige bønneteppet og så på det de hadde skrevet: Seier.

«Vi var heldige», sier mor når hun forteller denne historien. Heldige, sier en kvinne som unnslapp et massedrap, kryssild og et voldelig ran i Nairobi. Heldige fordi vi, det vil si alle kvinnene i våre liv, slapp å oppleve en fremmed mann mellom våre ben. Det til forskjell fra 60 000 kvinner i Bosnia-Herzegovina under krigene på Balkan[ii], 4 000 kvinner i Burundi mellom 2004 og 2006[iii], 200 000 kvinner under den bengalske frigjøringskrigen[iv] og en halv million kvinner i Rwanda under folkemordet i 1994.[v]

En felles skjebne. I 2008 anerkjente FNs sikkerhetsråd, gjennom resolusjon 1820, at seksuell vold er en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. Majorgeneral Patrick Cammaert, den tidligere lederen av FNs fredsbevarende operasjon i Øst-Kongo, hevdet i forbindelse med resolusjonen at det sannsynligvis er farligere å være kvinne enn å være en soldat i krig.[vi] Cammaert var stasjonert i et område som i dag blir kalt verdens voldtektshovedstad.

Kivusjøen er 90 kilometer lang og 50 kilometer bred. Den danner en naturlig grense mellom Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo. Innsjøen ligger i riftdalen som oppstod da den arabiske og den afrikanske kontinentalplaten begynte å bevege seg fra hverandre for 30 millioner år siden. Landområdene omkring sjøen ble, av den tidligere kongolesiske diktatoren Mobutu Sese Seko, kalt Kivu. I dag bærer de administrative regionene rundt sjøen navnene Nord-Kivu, Sør-Kivu og Maniema.

I 2011 avdekket en studie at 48 kvinner ble voldtatt per time i Kongo

Etter borgerkrigen i Rwanda flyktet hutumilitsen over grensen til Kongo. I og fra jungelen rundt innsjøen begynte militsen, men også regjeringssoldatene som var sendt for å beskytte befolkningen, å voldta kvinner. I dag har en av tre kvinner i Kivu opplevd voldtekt. 30 prosent av disse har fått varige mén i form av HIV.[vii] I 2011 avdekket en studie, utført av Verdensbanken og universitetet Stony Brook, at 48 kvinner ble voldtatt per time i Kongo, og den høyeste andelen voldtekter fant sted i Kivu.[viii]

Anslagene fra Kongo, i likhet med de andre konfliktene der voldtekt er en prominent del av krigføringen, er konservative. I statistikken inngår kun kvinner som har søkt hjelp hos helsepersonell og slik blitt rapportert. Unntatt fra statistikken er kvinner som helsepersonell ikke kan nå fram til på grunn av sikkerhetssituasjonen, og ikke minst kvinner som unnlater å søke hjelp fordi de frykter gjengjeldelse og stigmatisering i sine miljøer. Mørketallene ved krigsvoldtekt er derfor store. Tallene synes likevel å underbygge min mors inntrykk: nemlig det at flaks og hell avgjør om en kvinne unnslipper seksuell vold i krig.

Ikke alle menn, ikke alle kvinner. Kvinner tas i kamp, utveksles mot tjenester, sendes vekk som hedersgaver, selges og kjøpes, skrev kjønnsteoretikeren Gayle Rubin i 1975.[ix] Kvinnen har historisk vært mannens eiendom. Hun har vært til for hans begjær eller vært en gjenstand i hans husholdning. En gjenstand som kan forøke hans kapital eller styrke hans makt.

Seksuell tingliggjøring av kvinner oppstår når en kvinne opplever at hennes krav til andre er ubetydelige eller fullstendig fraværende i forhold til andres krav til henne, hevdet Linda LeMoncheck i boken Dehumanizing Women: Treating Persons as Sex Objects.[x] Når hun er i en situasjon der hun ikke kan kreve sine rettigheter som borger eller sine rettigheter som et menneske, mister hun også retten til å være en person. Tingliggjøringen oppløser hennes menneskelighet.

Kvinnen har historisk vært mannens eiendom. Hun har vært til for hans begjær eller vært en gjenstand i hans husholdning.

Krig kan i så måte være et ekstremt uttrykk for den maktesløsheten en kvinne opplever i ethvert patriarkalsk samfunn. Når kodene og normene som regulerer mellommenneskelig interaksjon bryter sammen under kulene, blir kvinnen umenneskeliggjort. Hun er ingen hedersgave, salgsobjekt eller kjøpsobjekt. Hun er ingens eiendom. Å forgripe seg på henne blir ikke annerledes enn det å skyte fienden.

Samtidig er det en myte at soldater forvandles til normløse droner som ikke evner å skjelne mellom rett og galt. Også i krig eksisterer det regler og koder som dikterer hvordan en soldat, i hvert fall i en regjeringshær, skal oppføre seg. Likeledes, til tross for min mors forståelse og tallene jeg oppga tidligere, er krigsvoldtekter ingen naturlov.

En studie fra Peace Research Institute in Oslo, PRIO, undersøkte 48 konflikter i 33 afrikanske land mellom 1989 og 2009. I et mindretall av disse konfliktene, omtrent 29 prosent av tilfellene, ble det rapport om seksuell vold.[xi] Den største kvantitative studien av seksuell vold viste at av de 86 konfliktene som ble studert var seksuell vold utbredt i 18 konflikter, betydelig i 35, isolerte tilfeller i 18 og fullstendig fraværende i 15.[xii]

I motsetning til den allmenne forståelsen av seksuell vold i krig er det svært mange kvinner i krig som ikke blir utsatt for voldtekt. Seksuell vold er ingen nødvendig bieffekt av krig. Dessuten er det ikke slik at alle menn som voldtar under krig, voldtar av samme grunn. Statsviteren Dara Kay Cohen hevder at den primære grunnen til at menn voldtar under krig er for å styrke samholdet seg i mellom. Denne praksisen betegner hun som combatant socialization. 

Kvinnen er nasjonens eiendom. Blant de mange grunnene til at menn, men ikke alle menn, voldtar i krig vil jeg løfte fram en særlig beveggrunn: Forestillingen om kvinnen som nasjonens eiendom. Hun er sjelen i huset, familien og hjemmet; hun er også sjelen i enda større felleskap, som byer, landsdeler og nasjoner. Men også abstrakte vesener og funksjoner ikler seg kvinneskikkelse: kirken, synagogen, republikken, menneskeheten er hunkjønn, likedan freden, krigen, friheten, revolusjonen og seieren, skriver Simone de Beauvoir.

Statsvitere som Charles Tilly og J. Ann Tickner henviser til den samme feminine sjelen når de analyserer kvinnens rolle i nasjonsbyggingen.[xiii] Tilly hevder at den moderne staten har oppstått gjennom krig. Militæret har derfor vært essensielt for statens eksistens og suksess. Nasjonens selvbilde er derfor nødvendigvis militaristisk: Mennene er heltene som kjemper for etablissementet og forsvarer moderlandet. Tickner bygger videre på dette: Mens statens overlevelse og evolusjon er betinget av mannen, er det kvinnen som er mannens motivasjon. Hun bærer frem nasjonens sønner, fremtidens soldater og ledere. Et forsvar av moderlandet er dermed ikke bare et forsvar for en abstrakt, feminin idé.  Den maskuline heltens oppgave i en stat blir også å forsvare de konkrete kvinnene som befolker landet, nemlig «våre» kvinner.

Kvinnen blir framstilt som nasjonens eiendom, dens mor eller som et symbol på selve nasjonen.

I artikkelen Who Belongs? beskriver Kaufman og Williams hvordan de serbiske nasjonalistene, forut og under krigene i Jugoslavia, angrep Titos sosialistiske idé om den arbeidende kvinnen. I stedet gjeninnførte de idéen om kvinnen som «nasjonens mor». Den serbiske kvinnens rolle i samfunnet ble knyttet opp mot familie og reproduksjon. En perfekt familie får tre sønner, ble det sagt: En for kirken, en for hæren og en for foreldrene.

At kvinnen ble fremstilt som nasjonens mor, hvis hovedoppgaver var å føde og oppfostre, var ingen unik praksis blant serberne eller montenegrinerne. Den tidligere kroatiske presidenten hevdet under krigene på Balkan at Kroatias vanskelige situasjon skyldtes kvinner, pornografi og abort. Han tilføyde at kvinner som får utført abort er nasjonens erkefiender.

Kvinnene blir aldri invitert til å forestille seg selv som en del av et større nasjonalt felleskap, i stedet blir de forestilt som selve nasjonen. De blir passive symboler, men for at symbolene skal være virkningsfulle må den faktiske kvinnen være stemmeløs og holdt unna det aktive samfunnslivet. Nasjonalistenes appropriasjon av kvinnen er vidstrakt. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister, refererte til landet som Bharat Mata, Mor India. Hans samtidige, Mahatma Gandhi, underviste at en nasjonalistisk seier var betinget av de klassiske feminine dygdene: Renhet, dydighet, selvoppofrelse og lidelse.[xiv]

Selv om mødrene, døtrene og hustruene er symboler på omsorg, renhet, nasjonale verdier og bærere av landets sønner, er de også ytterst sårbare. De kan forføres, de kan kontamineres, invaderes, og slik, som en forlengelse av sine fysiske svakheter, blir de også symboler på territoriell sårbarhet.

I november 1945 gjestet en australsk delegasjon Norge for å rekruttere emigranter til Australia. Utenriksdepartementet inviterte delegasjonen til å møte barn av norske mødre og tyske fedre. De fleste barna ble født langt nord i landet, skriver delegasjonen, der tyske soldater ble innlosjert i norske hjem. På tross av fedrene og brødrenes protester ble de norske jentene, de fleste mellom femten og tyve år gamle, massevoldtatt.

Vi vet i dag at dette ikke stemmer, skriver kriminologen Kjersti Ericsson.[xv]Samtykkende sex, romantiske forhold og prostitusjon ble i etterkrigstiden omdefinert som voldtekter av den norske offentligheten. Slik kunne kvinnenes skjebne bli brukt som et uttrykk for landets sårbarhet. Dette gjaldt ikke alle kvinnene som gikk til sengs med tyskere. Det antas at så mange som 14 000 jenter ble stemplet som tyskertøser og internert i egne leire mellom 1945 og 1946. Disse var kvinner som åpenlyst eller antakeligvis hadde dyrket forhold med tyskerne under okkupasjonen. Historikeren Terje Pedersen[xvi] avdekket i sin masteroppgave at begreper som «fanger», «fengsler» og «fangeleir» ble brukt om leirene og deres beboere.
En forræder. Dersom hun er nasjonen og nasjonens sårbarhet, er hun naturligvis også en sviker hvis hun handler mot folkets rettsfølelse. Hun blottlegger nasjonen ved å villig hengi seg til fienden. Fienden behøver ikke være en soldat, en hær eller en okkupasjonsmakt. Han kan også være fremmede idéer.

Når felleskapet trues av ytre krefter eller de indre, uunngåelige konsekvensene av tid og idémangfold, blir kvinnen en slagmark.

«Etniske nordmenn betrakter en som en slags sviker, en som har gått over til den andre siden – til fienden», skriver Ann Elin Ayah Eilefsen, norsk konvertitt til islam.[xvii] Likeledes blir kvinner som går den andre veien, fra religiøs muslimsk kultur og til et sekulært, vestlig livssyn, betraktet som ofre for en kynisk sivilisasjonskrig. Den muslimske kvinnen som velger bikini over burka, karriere over barn, er vestliggjort av et system som har til hensikt å ødelegge islam og det globale muslimske fellesskapet, ummah.[xviii]

Det blir mannens oppgave i det muslimske miljøet, som på Balkan, å «protect this woman so that she does not lose it, frees herself and [begins to] take shyness and chastity lightly. This is the greatest responsibility of the man in regards to the woman.»[xix]

Og det blir nordmenns oppgave å «stå opp for Norge», slik Merete Hodne fra organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge hevdet foran Stortinget. «Vi ønsker ikke å høre om overfallsvoldtekter på våre jenter, vi vil ha landet Norge tilbake nå. Før det er altfor seint. Tiden renner snart ut.»[xx]

I krig, i fred, i moskeen og over pils er kvinnen et passivt symbol på nasjonen som et etnisk eller et religiøst felleskap. Når dette fellesskapet trues av ytre krefter eller de indre, uunngåelige konsekvensene av tid og idémangfold, blir hun en slagmark. Et argument i debatt og en varsku fra prekestolen. Ingen av disse stemmene som gjerne roper i hennes navn er interesserte i å lytte til hennes ønsker og tanker. Hun virker best kneblet.

Et kjønnsorgan av allmenn interesse

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 08.10.15

Da jeg var ti år gammel ble jeg forvandlet til et kjønnsorgan av allmenn interesse. Dagene, ukene og månedene etter at Kadra Yusuf avdekket aksept for kjønnslemlestelse i det norsk-somaliske miljøet i aktualitetsprogrammet «Rikets tilstand», måtte jeg svare nysgjerrige fjerdeklassinger: Nei, jeg er ikke omskåret. Nei, jeg skal ikke reise til Somalia i sommer for å bli omskåret. Nei, det gjør ikke vondt når jeg tisser, for jeg har allerede sagt at jeg ikke er omskåret.

Lærerne, sosialrådgiverne og helsesøster var diskré med sin nysgjerrige bekymring. De hang igjen i klasserommet for å snakke med meg etter timen. Jeg fikk beskjed om å ta kontakt, til alle døgnets tider, dersom jeg hadde behov for et vennlig øre. Det kunne gjelde hvasomhelst ble jeg fortalt, men både «slemme foreldre» og «ferieturer til hjemlandet» ble nevnt som gode samtaletema.

Siden snakket andre kvinnelige samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn til mediene, og jeg fikk andre spørsmål å besvare på skolegården, i klasserommet, på arbeidsplassen og på fest: Nei, jeg blir ikke tvunget til å bruke sjal på hodet. Nei, ingen hjemme ønsker å se meg lenket fast til kjøkkenet. Nei, jeg må ikke gifte meg med en fetter. Nei, jeg blir ikke drept hvis jeg får meg en kjæreste.

Jeg hatet dem. Ikke spørsmålsstillerne, men kvinnene som skrev i avisspaltene, satt i tv-studioene og løftet mullaer under debatter. Kvinnene som påstod at de beskrev min virkelighet som en muslimsk jente med somalisk bakgrunn. Det ble en endeløs og energitappende kamp for å slåss mot stereotypier og for å bekrefte min egen individualitet. Ingen tenåring fortjener å bære norsk integreringsdebatt på sine skuldre.

Derfor ble jeg overrasket da Hilde Sandvik i Bergens Tidende forrige helg hevdet at disse kvinnene ikke fikk plass i det norske ordskiftet. For de fikk plass. Ikke bare i offentligheten, men også i min og mine venners barne- og ungdomstid. De var kvinner hvis ord vi ble konfrontert med, kvinner som ble diskutert over middagsbordet, kvinner som provoserte.

Det har tatt tid ikke å hate dem. Etter Sandviks innlegg fortalte Kadra Yusuf at hun har trukket seg unna tro-og integreringsdebatter etter trusler mot henne og hennes barn. I begynnelsen av 2000-tallet, forsto jeg ikke hvor mye det kostet for disse kvinnene å være høylytte. Jeg forsto ikke at virkeligheten er fasettert og at deres opplevelser var like reelle som mine. Jeg forsto ikke hvor viktig det var at skyggesidene ved min kultur, sider min familie skånet meg for, ble belyst.  

Jeg, og mange med meg, ble inspirert til å skrive og argumentere mot disse kvinnene. Men jeg vokste også som menneske. Jeg lærte å lytte stille og vise sympati. Den prosessen er takket vært en modig og tolerant offentlighet som ga og fortsatt gir nok taletid til kvinner med noe å melde. Det er mange historier som ennå ikke er fortalt, og det setter jeg pris på. Forhåpentligvis har vi kommet så langt i dette landet at historiene fortelles uten å belemre en ti år gammel minoritetsjente.

Minoritetsfeminismen handler ikke bare om sosial kontroll

Nye paroler 

Først publisert i Klassekampen 5.2.15

Jeg kjenner en somalisk dame som har bodd i Norge i åtte år. For å avkrefte myten om den infleksible somaliske arbeidstageren, bandt hun hijaben som en turban, dro på seg jeans, brettet opp ermene og oppsøkte arbeidsplasser med curriculum vitae i hånden. Hun fikk jobb. Hun arbeidet hardt. Hun gikk fra den ene midlertidige stillingen til den andre.

Da hun hadde jobbet ved samme barnehage i fire år, uten å få tilbud om fast ansettelse, ga hun opp. Hun følte at hun fortsatt stod utenfor det etablerte, i en uforutsigbar hverdag, til tross for at hun hadde gjort alt som var forventet av henne. Så bestemte hun seg for å gjøre det motsatte. Å bli arbeidsgiveren og offentlighetens marerittsomalier: En vanskelig kvinne i et heldekkende telt.

Jeg kjenner en somalisk dame som har bodd i Norge i over tjue år. Hun pådro seg en ryggskade i storkjøkkenet som holdt hodet hennes over den mørke lediggangen. Verken hun eller fastlegen greidde å overbevise forvaltningen om hennes reduserte arbeidsevne. Derfor var det ingen uførepensjon i sikte.
I likhet med majoriteten av min mors venninner orket heller ikke hun lange runder med tiltak og klageskriving. I hvert fall ikke med byråkrater som ytterst sjeldent så henne som noe annet enn en representant for en krevende klientgruppe: Trygdesnyltende kvinner som insisterer på å subbe i lange skjørt, unngå svinekjøtt og som ikke håndhilser på det motsatte kjønn.

Forestillingen om den planløse og initiativfattige somaliske kvinnen fotfølger kvinner utenfor arbeidskontoret også: Jeg kjenner ingen somalisk kvinne som ikke har blitt møtt med bekymrede miner og råd om prevensjonsmidler på helsestasjoner.

Jeg forstår og er enig med helsesøstre og jordmødre som pusher prevensjon på barnerike familier med lav sosioøkonomisk status. Det er et særkulturelt problem at en somalisk kvinnes kvinnelighet måles i grad av fruktbarhet. Det er et samfunnsproblem at segmenter i den norske befolkningen har mangelfull kunnskap om familieplanlegging. Men når det eneste helsepersonell ser er en somalisk mor som ikke har kontroll over sin reproduksjonshastighet, er det lett for dem å ta på seg indignasjonens skylapper. De glemmer å spørre om de små, brune stiklingene som henger i mors burka.

De fleste har det ikke særlig godt, norsk-somaliske barn altså. De bor trangt, de sliter på skolen og framtiden ser lite oppløftende ut. Likevel kjenner jeg få somaliske kvinner som kan skryte av helsestasjoner eller fastleger som, etter velmenende råd om p-sprøyte og kobberspiral, tar seg tid til å spørre om bosituasjon og økonomisk status.

Kanskje er det utenfor leger og sykepleieres mandat å råde eller rettlede i slike saker, kanskje bør ikke medisinfaget beskjeftige seg med spørsmål utover trygdemedisinen. Men da betyr det vel også at mantraet, legestudenter introduseres for de første ukene i studiet, om å se det hele mennesket, ikke bare pasienten, er vakkert på papiret, men hult i virkeligheten?

Jeg vet alt dette og mer om den norsk-somaliske kvinnens kamper i det norske samfunnet.

Derfor provoserer det når rop om solidaritet med minoritetskvinnen raskt oversettes til at vi må stå sammen mot det importerte patriarkatet i minoritetsmiljøene.

Vi må selvsagt stå sammen mot enhver struktur som begrenser menneskets frihet og livsutfoldelse. Men idéen om at det er den brune mannen som begrenser den brune kvinnens valgmuligheter er en behagelig villfarelse. Valgmulighetene begrenses også av politikken og holdningene som gjør det vanskelig for minoritetskvinnen å yte i samfunnet og slik føle seg som et fullverdig medlem av det store nasjonale felleskapet.

Snart begynner forberedelsene til kvinnedagen. Var jeg av den typen som driver med veddemål, hadde jeg veddet på at kvinnepolitiske arbeidsutvalg og komitéer nå sitter og diskuterer minoritetskvinner: Hvordan inkludere dem – disse lysskye vesenene vi så gjerne vil ha i våre rekker? Hvilke paroler skal vi marsjere bak?

Det skorter ikke på gode råd.

I den danske avisen Berlingske Tidende skriver studenten Geeti Amiri 30. januar om usolidariske, ny-danske kvinner som svikter sitt kjønn ved å øve sosial kontroll over kvinner som velger danske verdier. Amiri skriver godt om presset og motgangen kvinner med minoritetsbakgrunn møter hos sin «egne», men hennes ensidige fokus – et fokus vi kjenner igjen fra norsk debatt – bidrar til å holde minoritetskvinner utenfor parolemøtene.

Kvinner har rett på frihet fra sosial kontroll, men det er også på tide å innse at minoritetsfeminismen ikke er en enkeltsakskamp. Minoritetskvinnen har tross alt også rett på frihet fra fattigdom, fysisk trengsel og diskriminering.