Grisen har blitt et symbol på norske verdier og egenart, og en siste skanse mot innvandring og innvandrede levesett

Først publisert i Klassekampen, 15/7-17

Om griser og muslimer 

Det er en allmenn anerkjent sannhet at de aller fleste muslimer ikke spiser svin. Forbudet er konstatert i Koranen gjennom fire unike vers i fire ulike kapitler. Selv om den gudfryktige muslim oppfordres til å unngå annen type kjøtt, er grisen  det eneste dyret Allah forbyr eksplisitt. Forøvrig må muslimen unngå kadavre, og kjøtt av dyr som slaktes på et alter av sten, dyr som tas av dage med et slag mot hode og dyr som faller ned fra en høyde med hodet først.

Skriver du ordene «gris» og «muslim» i søkefeltet til Google, får du nesten fem hundre tusen treff. Majoriteten av de mest populære lenkene viser til artikler og diskusjonsfora der både muslimer og ikke-muslimer stiller spørsmålet: Hvorfor spiser ikke muslimer svinekjøtt?

Men denne typen spørsmål, den åpne nysgjerrigheten om forholdet mellom muslimen og grisen, er i ferd med å forsvinne. I stedet ser vi økende politisering av det mest patterike pattedyret.

«Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», stadfestet Sylvi Listhaug i fjor. Uttalelsen  fra hele landets Innvandring-og integreringsminister ble latterliggjort både i tradisjonelle og sosiale medier, men traff godt sitt egentlig publikum: Tusener av nordmenn som på ramme alvor tror at muslimer fører et korstog mot et husdyr.

Den norske myten om muslimens forakt for grisen oppstod i Kristiansand. For snart femten år siden fjernet barneavdelingen ved det lokale sykehuset en tegning som hang på døren til et pasientrom. Tegningen viste en rund og blid gris som, ifølge daværende avdelingsleder, provoserte muslimske besøkende. «For oss nordmenn virker dette rart og komisk. For muslimer er det derimot alvor, og det ønsker vi å ta seriøst», kommenterte avdelingslederen i et mislykket forsøk på kulturell brobygging.

Det viste seg at ingen muslim hadde krevd å få bildet fjernet. Men denne lille saksopplysningen står ikke veien for alle dem som messer at muslimer hater griser. Grisen har blitt et symbol på norske verdier og egenart, og en siste skanse mot innvandring og innvandrede levesett – særlig fra land med muslimsk majoritetsbefolkning.

«Spenningen er over for denne gang. Grisen storsenter i Tvedestrand holder fortsatt stand. Det ”gamle” Norge lever videre», skrev samfunnsforskeren Helge Lurås nylig i sin åpne profilside på Facebook. Implikasjonen her er åpenbart at grisen er under angrep i det «nye» Norge. Innlegget har i  skrivende stund nesten seks hundre liker-klikk, nitten delinger og femtifire kommentarer. «Fantastisk navn på et kjøpesenter, går utfra at det ikke jobber muslimer der, da måtte vel kjøpesenteret ha skifta navn?» skriver en av kommentatorene. «Regner med at dette er en fredelig plett på jorden», poengterer en annen. «Det eneste senteret som er klinisk rent for muslimer?» spør en tredje. Og slik fortsetter det.

I en verden der kommentarfeltets rasisme begrenset seg til de enkelte kilobytene hver kommentar opptar i verdensveven, hadde det vært tilstrekkelig å humre av denne nasjonale bevegelsen for grisens ve og vel. Men kommentarfeltets rasisme har en lei tendens til å sive ut av skjermen og forpeste politikken, og det offentlige rommet.

Da det i 2014 ble kjent at Oslo fengsel sjeldnere serverer svin, gikk Listhaug hardt ut – med støtte fra Kjøttbransjens landsforbund – og oppfordret offentlige virksomheter å kjøpe svinekjøtt.  Begrunnelsen fra Oslo fengsel, nemlig at det er praktisk å nedprioritere svinekjøtt siden mange av de innsatte ikke spiser kjøttet, falt for døve ører. Det var langt viktigere å slå et slag for norsk mattradisjon – uavhengig av at konsekvensene var matsvinn og dårlig ressursbruk. Listhaugs oppfordring ble heldigvis aldri praktisk politikk.

Verre er det med nettsiden document.no som i mars gjenga en svensk sak om en mann som, ifølge nettsiden, plaget tilslørte kvinner på et tog ved å spise bacon. Dette fant document.no og deres disipler i kommentarfeltet vekselsvis morsomt og provoserende. «De – muslimer – kan bli fornærmet og anmelde oss – vantro – for å vise bacon foran deres øyne. Kan da vi – vantro – bli fornærmet og anmelde dem – muslimer – for å vise hijab foran våre øyne?» blir det spurt i kommentarfeltet under artikkelen.

Et rask internettsøk derimot viser at saken er mer komplisert enn offentlig baconspising. Den aktuelle mannen hadde gnidd en pakke bacon i ansiktet til fremmede, muslimske kvinner i et tog og skreket rasistiske ytringer om både muslimer og mørkhudede.

Det er ikke første gangen grisen står i sentrum i et fysisk angrep på muslimer og muslimers bedehus. Moskeen i Fredrikstad sentrum opplevde for syv år siden gjentagende tagging med ordene «nøff», «gris her» og tegninger av  grisehoder. I Sverige, Tyskland og Frankrike, blant annet, blir det relativt regelmessig plassert grisehoder eller andre deler av grisen, ved moskéterskelen.

Men siden muslimen ikke setter grisen på matbordet, kan hun ta seg tid til å lære ett og annet av dyret: Bygger man sitt hus av sten og skjøter det med kjærlighet, lar man døren stå vid og åpen for flyktninger, kan ulven stå å blåse forgjeves utenfor. Det har tydeligvis den nasjonale bevegelsen for grisens ve og vel glemt.

Selvhevdelse til enhver pris

Først publisert i Dagbladet 1.8.2014

 

Historien gjentar seg. Første gang som tragedie, andre gang som farse. Historien, i denne sammenhengen, er andre verdenskrig. Farsen er tenkere som forsøker å tolke enhver bekymringsfull tendens i lys av Det tredje rike.

Sist i rekken er Gunnar Skirbekk. I Aftenposten forrige helg trakk han paralleller mellom Nürnberglovene og det muslimske ansiktssløret niqab. I krisetider, konkluderte Skirbekk, er synlig segregering risikofylt da den kan foranledige forfølgelse.

Forfulgte, med eller uten ansiktstildekning, har aldri skyld i forfølgelsen. Ansvaret ligger hos forfølgeren og de som taust observerer. Men Skirbekk har rett i at vi lever i krisetider. Vi lever i tiltakende konflikt med politiske krefter som vil beskytte den europeiske opplysningstidas idealer med makt og stigmatisering.

Våren 2011 ble det forbudt å bære ansiktsslør i Frankrike. Bærere blir bøtelagt og sendt til borgerskapskurs der de lekses i sekularisme og kjønnslikestilling. Utenfor Frankrike omtales forbudet som en konsekvens av laïcité, det sterke franske skillet mellom kirke og stat. Men hvis forbudet bare handlet om å hegne om Frankrikes sekulære tradisjon, ville Sarkozy antakeligvis ikke talt varmt om landets kristne arv bare en måned før forbudet trådde i kraft.

I 2004 ble niqab-forbudets storesøster, forbudet mot religiøse symboler ved offentlige skoler, forløst med overveldende bifall i det franske parlamentet. Den gang erklærte nasjonalforsamlingens president at skolen ikke er et åsted for militant aktivitet. Muslimske klesplagg sluttet å være religiøse gjenstander. I stedet begynte de å representere en militant trussel mot det franske. Men når har den muslimske kvinnen egentlig vært et enkeltindivid etter fransk målestokk?

Frantz Fanon, den store fransktalende postkolonialisten, skrev omfattende om den algeriske frigjøringskampen i «A Dying Colonialism». I et av kapitlene, «Algerie Unveiled», diskuterer han franskmennenes bokstavelige av-sløring av algeriske kvinner. Tilsløring og tilslutning til det tradisjonelle ble et uttrykk for politisk og kulturell motstand. 13. mai 1958, fire år før frigjøringen av Algerie, ble hundre algeriske kvinner fraktet til en åpen plass. Der ble de fratatt slørene mens franskmennene ropte «Lenge leve fransk Algerie!»

Hvert sjal som falt, hver kropp som ble frigjort fra det tradisjonelle tøyet og hvert ansikt som åpenbarte seg for den utålmodige okkupantens blikk var et uttrykk for et samfunn som hadde begynt å fornekte seg selv, skriver Fanon.

Laïcité som forklaringsmodell forholder seg dermed verken til Frankrikes kolonihistorie eller de muslimfiendtlige holdningene som hjemsøker Frankrike og øvrige Europa. Norge er intet unntak.

Vi har til forskjell fra Frankrike forsøksvis tatt et oppgjør med vår del av kolonialismen. Vi har heller ingen kompromissløs sekularisme vi kan skylde på når muslimer roper at de føler seg utsatt. Vårt samfunn opererer likevel med et integreringskrav som for noen virker uoppnåelig.

De siste åra har sett en pietistisk vekkelse blant unge nordmenn med muslimsk bakgrunn. De har enten blitt nektet innpass eller aldri forsøkt å få innpass til det store verdifellesskapet. Et gjennomgående mantra blant pietister er at de aldri vil aksepteres fullt ut av samfunnet før de fornekter sin person og sin tro.

De er norske, selv om foreldrene kommer fra Lahore, Mogadishu eller Holmestrand. Men siden de ikke får lov til å være norske med selvbildet i behold, velger de å dyrke en livsanskuelse og et verdenssyn som er diametral til den rådende. Det er lettere å forbli utenfor enn å stadig forsvare sin plass innenfor.

Stoffbutikkene på Grønland har meldt om en økt omsetning av ansiktsslør. Fundamentalismen, uttrykt gjennom den fullstendige tilsløringen, er et forsøk på å gjenskape seg selv i et samfunn der den enkelte blir forsøkt tvunget inn i forhåndsdefinerte kategorier. Det er viktig å diskutere det juridiske og etiske grunnlaget for eller mot et forbud. Det er viktig å diskutere de praktiske implikasjonene ved et ansiktsslør.

Foreløpig har likevel ingen diskutert hvorfor en ung nordmann velger å isolere seg fra storsamfunnet ved å dekke til sitt ansikt. Tildekning skape anonyme samfunnsborgere, sies det. Niqab i Norge handler vel først og fremst om å bli sett. Endelig synes kvinnen som et individ som ikke innordner seg etter rollene hun har blitt tildelt hjemme, i skolen eller i media.

Gunnar Skirbekk har fullstendig rett i at ansiktsslør er selvvalgt segregering. Han har helt rett i at en kvinne som dekker til sitt ansikt har snudd ryggen til aktiv samfunnsdeltakelse og normene som dikterer et harmonisk samspill. Jeg regner med at kvinnen vet det selv og at det kanskje er en del av intensjonen. Hennes ansiktsslør formelig roper at hun ikke fornekter seg selv til enhver pris.

Moral på anbud

Først publisert i Klassekampen, torsdag 19.6.2014

«Den som forlater en diskusjon, selv om sannheten er på hans side, vil bli hedret i himmelen», ble jeg engang fortalt. Visdommen ble overrukket meg av en ung mann som religiøst forsvarte kjønnsapartheidet i Saudi-Arabia. Han hadde gått tom for argumenter, og valgte derfor himmelen over jordens traurige rasjonalitet. Jeg er usikker på om den hederen denne hadithen – fortellingen fra profeten – lover, venter en som begrunnet kjøreforbudet i Saudi-Arabia med at kvinner bak rattet distraherer menn i trafikken.

Jeg møter sjelden trosfeller som ser en positiv korrelasjon mellom utvidede borgerrettigheter og trafikkulykker, men jeg møter ofte trosfeller som bruker religionen som et bolverk mot kritiske samtaler om vår lære og praksis. Hermeneutikk burde være av interesse for alle som kan stave ordet, men når diskusjoner om hvordan vi som religiøse forstår og fortolker religionen initieres, er det er ikke uvanlig å bli møtt med hadither og koranvers som poengterer hvor viktig det er å bli ved sin lest som lekkvinne.

«De lærde er profetenes arvtagere», lyder en annen hadith. Jeg identifiserer meg selv som konservativ muslim. Jeg er konservativ fordi jeg mener at det fantastiske, intellektuelle arbeidet som har blitt gjort av eksegeter, historikere, teologer og moralfilosofer i islam de siste 1400 årene er viktig og stadig relevant. Disse har lagt et rammeverk som er nødvendig hvis muslimer skal kunne bevare islam som en organisert religion. Det virker dermed arrogant og naivt å tro at islam kan forstås frakoblet fra, og uavhengig av, fjerne og nære lærde. De har forvaltet og forkynt profetenes budskap og dermed fortjent å bli kalt profetenes arvtagere.

Utsagnet fra profeten brukes derimot ikke bare for å legitimere geistligheten i islam, men også for å dyrke frem lydighet til konsensen og til dem som definerer den. Respekten og beundringen har hos mange bikket over i ansvarsfraskrivelse for egen moral, og mistillit til egen magefølelse.

«Mitt folk vil aldri enes om feil», har profeten også sagt. Denne forsikringen om at fellesskapet ikke kan ta feil, brukes som et bevis på at løsninger og forklaringer alle tilsynelatende er enige om, nødvendigvis er korrekte. Slik kveles effektivt enhver diskusjon om gjeldende doktriner, enten de dreier seg om arvelov, ekteskapslov eller straffelov. Problemet er åpenbart at det ikke eksisterer en stor enighet, og oppfordringen til å følge en lærd innebærer essensielt å velge én lærd framfor en annen. Dette er et valg som beskriver vår verdensanskuelse. Velger du en lærd som er interessert i religionens plass i moderniteten, eller en revisjonist som ser religionen i opposisjon til det tjueførste århundret?

Vi snakker sjelden høyt om at – og hvorfor – én lærd har mer rett enn annen. Spesielt interesserte engasjerer seg i lange diskusjoner der målet er å argumentere religionsfaglig mot en bestemt fatwa. Nesten ingen snakker om tvilen som gjør at én lærd fremstår mer gyldig enn en annen, og enda færre snakker høyt om øyeblikk man tviler på sin selvvalgte lærde. I mange kretser mener mine trosfeller at tvilen kommer fra djevelen og ikke fra Gud. I grunnen er dette en absurd idé, siden alle religioner – også islam – springer ut fra tvil om og misnøye med det konsensen forkynner.

Forholdet mellom profetene og arvtagerne er altså paradoksalt. Profetenes rolle har vært å motbevise samfunnets vedtatte sann­heter, mens prester i alle religioner vedlikeholder og hegner om gamle lover og overenskomster. Prester inngår kompromisser med autoriteter og lever i symbiose med politikken og samfunnets normer, mens profetene ryster samfunnet med nye paradigmer. Profetene ofret egne og andres liv for å tale imot konsenser. Så hvordan kan vi, som muslimer, forkynne lydighet til verdslige autoriteter, men samtidig sverge troskap til en mann som gjorde det til sitt livs arbeid å tale imot sann­hetene i sin samtid?

Det er altså vanskelig å lese profeten Muhammads beskrivelse av de lærde som en oppfordring til å legge egen moral ut på anbud. Som en oppfordring til å vende hodet mot den mest andektige og presumptivt kunnskapsrike blant oss, og spørre om det er galt å lyve eller godt å hilse på sin ikke-troende nabo. Om andre stadig skal skille rett fra galt for oss, hvorfor er vi da utstyrt med hjerner som gjenkjenner dissonanser?

Et yrke som alle andre?

(Først publisert i Dagbladet, 5.2.2014)

«Hva hadde du følt om din hypotetiske datter fortalte deg at hun har valgt prostitusjon som levebrød?» spurte jeg en kompis. Minuttene forut for spørsmålet hadde han argumentert godt mot sexkjøpsloven, berettiget kritisert den norske prostitusjonsdebatten og langt på vei forsøkt å likestille sexarbeid med annet lønnsarbeid. Spørsmålet mitt brøt med argumentasjonsrekkens flyt. Han konstaterte at han hadde akseptert sine hypotetiske barns karrierevalg, men følelsene han hadde opplevd som far ble ikke videre utbrodert.

Hos meg hadde blodtilførselen til hjernen brått sunket om mitt hypotetiske barn fortalte meg at hun, eller han, ønsket å tjene penger ved å utføre seksuelle tjenester for fremmede. Jeg mistenker at mange, uavhengig av posisjon i prostitusjonsdebatten, føler det samme. Prostitusjon rokker ved inngrodde forestillinger om mennesket, mellommenneskelige relasjoner og hva som konstituerer et «verdig» arbeid. En god innvending er at en pasifist hadde gjennomgått en liknende fysisk reaksjon om datteren fortalte om sine militære aspirasjoner. Det er mulig at denne sidestillingen bekrefter det liberalistiske mantraet om at motstanden mot prostitusjon bunner i kulturelt betingede ideer om seksualitet. Men kan man egentlig avfeie motviljen som bakgrunnsstråling etter årtusener med strikt seksualmoral?

På en to meter høy, halvannen meter bred og nesten fire tusen år gammel steinblokk er det meislet ut at en tempelprostituert får beholde gaver hun har fått fra sin far, forutsatt at gavene er testamentert til henne. Påbudet i «Hammurabis lovbok» var myntet på prestinner som lå med adelige, prester og menige tilbedere av den sumeriske fruktbarhetsgudinnen Innana. I skyggen av denne kjønnslige omgangen ble tempelprostitusjonens profane søster født. Utenfor det hellige, i trafikken generert av handelsmenn og pilgrimmer, tilbød kvinner sex for eget og andres verdslige utbytte. Allerede i begynnelsen var det et markant skille mellom den salig lykkelige og den formodentlig ulykkelige horen.

Den rituelle prostitusjonen mistet fotfeste ved monoteismens inntog. Den kommersielle fikk usannsynlige forsvarere og har overlevd sivilisasjoner. «Forsvinner skjøgene vil verden rystes av begjær», skrev kirkefaren Augustin av Hippo. Formaningen banet vei for egne hus, gater og kvarterer der menn fant forlystelse.

Siden opplysningstiden har en allianse mellom samfunnsreformatorer, feminister og gudfryktige gått i kamp mot det de har ment er verdens eldste undertrykkelse. Alliansen består selv om sunnhetskommisjonene og syfilisen har tapt terreng. Den er fortsatt nødvendig.

Den generelle motviljen mot prostitusjon bunner i ytre, sosiale forhold forbundet med sexhandel. FNs kontor for narkotika og kriminalitet anslår at det til enhver tid er 2,5 millioner mennesker som utsettes for menneskehandel. 79 prosent av disse utnyttes seksuelt, og 20 prosent av ofrene er barn. Den moderne menneskehandelen er en videreføring av slaveriet abolisjonister kjempet mot i flere hundre år.

I 2012 ble 349 personer i Norge identifisert som mulige ofre for menneskehandel, men tallene tyder også på at brorparten av prostituerte i Norge ikke er sexslaver.

Om vi så ekskluderer psykisk og fysisk tvang fra likningen, er det fortsatt et uomtvistelig faktum at magre kår siden Babylon har tvunget kvinner til å stille kroppen sin til disposisjon for andres lyst. Men hva når en kvinne, eller en mann, verken tvinges av andre eller av omstendighetene?

Prostitusjon, strippet for historisk kontekst, handler essensielt om to parter som inngår en kontrakt der verdier utveksles i bytte mot seksuelle tjenester. Den prostituerte er, i motsetning til sexslaven, i stand til å formulere vilkårene i kontrakten. Å redusere prostitusjon til økonomisk transaksjon har det med å terge feminister, men frakobler man prostitusjonen alle ytre forhold og gjør den prostituerte ukjønnet, gjenstår denne kjernen. Spørsmålet er om kjernen i seg selv er kritikkverdig?

«Prostitusjon instrumentaliserer menneskekroppen», er et gjentakende argument. Mennesket skal aldri kun brukes som et middel, men alltid som et mål i seg selv, lærer vi av det kategoriske imperativ. Argumentet står svakt alene, all den tid det finnes tallrike eksempler på andre arbeidsforhold der arbeidstakeren er en brikke i et større maskineri.

«Prostitusjon reduserer mellommenneskelige relasjoner til handelsvarer», innvender andre. Selv en med et svært mekanisk syn på sex kommer ikke utenom at prostitusjon innebærer å ta seg betalt for intimitet som normalt er forbeholdt nære, og ikke fremmede. Prostitusjon blir dermed et spørsmål om markedets begrensninger. Skal alt være til salgs?

Problemet er at vi allerede betaler mennesker for å dyrke kunstige mellommenneskelige relasjoner. Pleieassistenter i eldreomsorgen og barnehageonkler forventer vi skal, mot betaling, innta en rolle vi ikke har mulighet til å ta selv. Det stemmer at profesjonelle i omsorgssektoren byr på en ekspertise en datter eller sønn mangler, og det stemmer at barnehagen er mye mer enn barnepass, men kan man ikke likeledes argumentere for prostitusjonens særegne nødvendighet?

Et tredje trekk ved prostitusjonen er tingliggjøringen av mennesket. Prostitusjonskontrakten innebærer at selgeren underordner og tilsidesetter egne preferanser og fantasier i løpet av kontraktens varighet. Jeg skal ikke se bort ifra at det finnes prostituerte hvis meninger verdsettes høyt av kjøperen, det er mulig de diskuterer klimaendringer og «Game of Thrones», men i den prototypiske kontrakten ligger det i kortene at den prostituerte er der primært for kjøperen.

Det gjelder selvsagt også frisører, håndverkere og personlige tjenere. Så er ikke tingliggjøring alene et tilfredsstillende argument.

Det siste relativt unike trekket ved prostitusjon er dens inngripende natur. Det er vanskelig å forestille seg et annet arbeidsforhold der en selger stiller hele seg, med unntak av tankene sine, til disposisjon for et annet menneske i et gitt tidsrom. Selv tankefriheten kommer med begrensninger. Kan den prostituerte uinvitert ytre sine meninger under kontraktens varighet?

Aspektene jeg finner problematiske er ikke unike for sexarbeid. Elementer finnes i de fleste lønnede arbeidsforhold selv om det også er gradsforskjeller. Men hvorfor må det eksistere ett eneste gullargument mot prostitusjon? Det er den unike kombinasjonen som legger grunnlaget for min motvilje mot prostitusjon.

Konsekvensene av mitt forsøk på å forklare min pavlovske refleks leder ikke nødvendigvis til forbud, derfor er ikke dette et innlegg om sexkjøpsloven. Det er et forsøk på å forsvare min følelsesmessige reaksjon når noen spør: Hva hadde du følt om din hypotetiske datter fortalte deg at hun har valgt prostitusjon som levebrød?