Er de norske idealene viktigere enn den norske virkeligheten?

Publisert i Klassekampen 23.9.17

Omtrent en fjerdedel av somaliske asylsøkere fikk innvilget asyl i fjor. Majoriteten fikk avslag enten fordi de ikke innfridde kriteriene for asyl, etter utlendingsloven, eller fordi et annet europeisk land var ansvarlig for å behandle asylsøknaden, i henhold til Dublinavtalen. Fjorårets tall avviker ikke nevneverdig fra innvilgelsesandelen i 2015. Trenden de siste to årene er tydelig: Somaliske flyktninger flest får ikke opphold i Norge. I tillegg er situasjonen tilspisset for de forhenværende asylsøkerne. For snart ett år siden gjorde regjeringen det kjent at 1600 somaliske flyktninger med oppholdstillatelse står i fare for å få tilbakekalt flyktningstatusen. I praksis innebærer dette at 1600 somaliske flyktninger risikerer å bli sendt tilbake til Somalia ettersom sikkerhetssituasjonen i deler av landet er forbedret.

Den siste uken har somaliske flyktninger igjen generert nyhetsoverskrifter. «Regjeringen bruker tegneserier og Facebook: Skremmer flyktninger» lød forsiden av Klassekampen på mandag. Hovedsaken dreide seg om en tegneserie som er utviklet av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, med støtte fra det norske utenriksdepartementet. Tegneserien var del av en bredere informasjonskampanje som ble lansert for to år siden. Kampanjens hensikt var å fraråde unge mennesker i Somalia å flykte til Europa.

I tegneserien møter vi fiktive Hassan som lever under vanskelige kår i Mogadishu. Han er i kontakt med venner og bekjente som bor i Europa. Det forekommer Hassan at vennene lever det livet han savner i Mogadishu. De har nemlig trygge hjem og økonomisk stabilitet. Hassan bestemmer seg for å søke det samme og skraper sammen nok penger til å finansiere smugling til det lovede kontinent.

Etter en strabasiøs ferd ankommer han Europa. Han reiser til ulike europeiske land før han formodentlig lander i Norge. Ingen av Hassans forventninger blir innfridd. I Europa blir han tvunget til å arbeide svart, han blir utnyttet av lugubre arbeidsgivere, han finner ikke fast bosted og må etterhvert sove ute. Hassan opplever både frost og fremmedhat, og blir nektet helsehjelp når han blir syk. Når han endelig søker asyl blir han returnert til det første europeiske landet som registrerte hans ankomst. Etter flere måneder og utallige runder i asylsystemet får han avslag, blir internert i et utvisningssenter og til slutt satt på et fly tilbake til Mogadishu. Pengelens med brutte drømmer i bagasjen.

Tegneserien har provosert mange og fellesnevneren i kritikken synes å være at fremstillingen av Norge er urettferdig. «Staten skremmer med rasisme» ble tittelen på innslaget om saken i Dagsnytt 18. I radiodiskusjonen forklarte biskop emeritus Tor Berger Jørgensen, som også arbeider med papirløse immigranter, at bildet som males av Norge angriper idealene vi ønsker å representere i den internasjonale flyktningsituasjonen. Men er de norske idealene viktigere enn den norske virkeligheten?

Utfordringene asylsøkere og såkalt papirløse innvandrere møter er reelle og veldokumenterte. Svart arbeid og utnyttelse, kummerlige boforhold og knappe helsetilbud troner listen. Den kafkaske asylbehandlingen med runder i Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og i rettsvesenet er også velkjent. Når vi i tillegg vet at tre av fire somaliske flyktninger får utsendelsesvedtak, er Hassans skjebne normen snarere enn unntaket. Kunnskapen om at ethvert menneske har rett til å søke asyl og få sin søknad behandlet rettferdig er viktig, men like viktig er det å informere vordende flyktninger om at mange søknader avslås og at prosessen kanskje koster mye mer enn man først tror. For å kunne fatte et informert valg må en person være i stand til å veie fordelene mot ulempene.

Noen mennesker vil veie fordelene mot ulempene og finne at livet i hjemlandet er så uutholdelig at ingen europeisk hindring kan måle seg. Noen mennesker må flykte fordi det ikke finnes et alternativ til flukt. Dette er det eneste kritikkverdige ved denne mye omtalte tegneserien. En leser i Mogadishu kan tolke det dithen at ingen asylsøker er velkommen i Norge. Men for dem med alternativer, hvor enn dårlige alternativene er, kan en slik tegneserie være utslagsgivende.

Det er en betydelig forskjell mellom «er» og «bør». Dette er en selvfølgelig og banal påstand, like selvfølgelig som at det er forskjell mellom vann og sand, eller barn og voksen. Likevel hender det at vi i vår iver etter å endre samfunnet til det bedre, fra det som er til det som burde være, glemmer det nåværende. Selv om vi kanskje mener at flere somaliske flyktninger bør få asyl i Norge og færre bør utvises, er realiteten dessverre motsatt. Selv om vi mener at Europa generelt og Norge spesielt burde behandle asylsøkere og papirløse mer menneskelig, er det dessverre et faktum at mange asylsøkere og papirløse lever under umenneskelige forhold.

Forurettelsen etter at denne tegneserien ble kjent handlet ikke om flyktninger, asylsøkere og papirløse. De som ropte høyest, ropte ikke om hvordan helsevesenet burde innordnes mot asylsøkere med og uten innvilget asyl. De ropte ikke om hvordan vi burde motarbeide svart arbeid og utnyttelse av sårbare mennesker, eller hvordan vi burde legge om utlendingsloven slik at afrikaneres inngang til Europa ikke bare blir asyl. De som ropte høyest, ropte om Norges selvbilde. Det er et rop som ikke gjaller i Mogadishu eller i Mandheimen statlige asylmottak.

Kamelens sorg

Først publisert i Klassekampen 6.11.14

«Somaliere i utlandet har så myke hjerter», sukket bestemoren etter at hun hadde introdusert sitt autistiske barnebarn for min venninne. De satt i et lite hus noen mil utenfor Garowe, hovedstaden i den selvstyrte somaliske republikken Puntland. Venninnen min var på feltarbeid i regionen og hadde, nærmest på slump, kommet over fingre som stakk ut av en dørsprekk hos en eldre kvinne hun intervjuet.

Da hun ba om å gå inn i rommet døren voktet, for å hilse på fingrenes eier, ble den eldre kvinnen engstelig og avfeiende. Etter en tålmodig trette med kvinnen, fikk venninnen min endelig møte den unge mannen som bodde på rommet.

Han var femten år gammel, hadde blitt forlatt av mor og seks søsken og tilbragte livet sitt mellom fire vegger. Isolert, men vartet opp av en skral mormor som gjorde sitt beste for å skjerme ham fra en verden som ikke forstod.

«Han var elskverdig», utbrøt plutselig venninnen min. Nå satt hun ikke i en liten landsby i Afrika. Vi drakk lapsang souchang og chai i en av Oslos hippe caféer, milevis unna savannen, og bearbeidet inntrykk fra feltarbeidet. «Jeg fortalte bestemoren at i Norge ville barnebarnet hennes fått gå på skole, fått tilpassede arbeidsoppgaver og, i det hele tatt, fått muligheten til å leve et sosialt og trygt liv.»

Et sosialt og trygt liv for autister og individer med psykotiske, schizofrene, paranoide eller affektive lidelser høres ut som en utenomjordisk utopi i somalisk sammenheng. Somaliere, både i og utenfor Somalia, snakker sjeldent om psykisk helse på en meningsfull måte. Til tross for at Somalia har verdens høyeste forekomst av psykiske lidelser.

I utbryterrepublikken Somaliland anslås det at én person i annenhver husholdning har en psykisk sykdom, i Puntland er det én i hver tredje husholdning. I Sør-Somalia foreligger det ikke gode tall. Det er likevel en kjensgjerning at andelen psykisk syke øker med vedvarende konflikt. Sør-Somalia har vært den mest konfliktfylte regionen i Somalia de siste tiårene og antagelsen er at regionen har like høy eller høyere forekomst av syke.

Mennesker som oppfører seg unormalt eller som utagerer lenkes til trær og stolper av familiemedlemmer, fengsles av lokale autoriteter, isoleres og ekskluderes, trakasseres og kjeppjages bort av naboer, og utsettes for alternative – til dels farlige – behandlingsformer.

Psykisk sykdom tilskrives gjerne åndelige eller metafysiske årsaker. Den rammede mannen eller kvinnen, som ikke evner å skjule sin tilstand for omgivelsene, blir enten beskrevet som demonisk besatt eller guddommelige forbannet. Kuren er ofte eksorsisme.

Det er et paradoks at et folk som har opplevd og overlevd krig, vold, instabilitet, fordrivelser, sultkatastrofer og oppbrudd i over to tiår fortsatt ikke er i stand til å beskrive sjelens sår på en fornuftig og moden måte. Utfordrende atferd blir kalt galskap, mens depresjon beskrives som qulub. Et ord som opprinnelig ble brukt om humøret til en kamel, etter at kamelens venn hadde avgått ved døden.

Somaliere mangler altså et treffende begrepsapparat for psyken. Når ordene mangler siger heller ikke forståelsen eller endringsviljen inn.

Det estimerte befolkningstallet i Somalia, estimert fordi folketelling er en vanskelig affære i et fragmentert og urolig land, er i underkant av åtte millioner. I hele landet var det bare åtte sentre, i 2010, som hadde et tilbud for psykiatriske pasienter. Fem av disse forsynes sporadisk med psykotrope medikamenter.

Somalia har i dag tre autoriserte psykiatere, ingen psykologer, men for øvrig litt over åtti andre helsepersonell som har noe kunnskap og mye erfaring om psykisk helse.

En av disse er sykepleieren Abdirahman Ali Awale som populært, i Mogadishu, kalles doktor Hab. Han har egne radioprogrammer for å drive folkeopplysning, han har åpent hospitaler for psykisk syke og kjører en skratlende, gammel minibuss til utkantstrøk der han finner fastlenkede pasienter som han setter fri og fører til sine hospitaler.

I et intervju med BBCs radioprogram Outlook sa han følgende: Jeg har grått på TV, jeg har grått på offentlige plasser, jeg har grått foran pasienter og jeg føler for å gråte akkurat nå.

Det er ikke bare de deprimerte som lider av kamelens sorg i Somalia. Vi psykisk og fysisk friske som ser hjelpeløse på gråter med.