Hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 20.02.17 

Hvis mine barnebarn ikke blir norske, hva skal de da være? 

For omtrent ett år siden nedsatte regjeringen et utvalg som skulle utrede hvordan høy innvandring vil påvirke samfunnsøkonomien, hvilken betydning innvandringen vil ha for velferdsstatens evne til å integrere innvandrerne og hva som kan skje med samholdet i samfunnet når befolkningssammensetningen endrer seg. Tidligere denne måneden kom sluttproduktet: den offentlige utredningen «Integrasjon og tillitt – langsiktige konsekvenser av høy innvandring», i mediene kalt Brochmann II-rapporten etter utvalgets leder.

Det er ikke første gang en norsk regjering bestiller en offentlig utredning om konsekvenser innvandring kan ha for velferdsstaten og det norske samfunnet. Den første Brochmann-rapporten kom i 2011. Flere offentlige utredninger vil sannsynligvis følge i tiden som kommer. Migrasjon, i likhet med global oppvarming og økonomisk ulikhet, er blant de store utfordringene som definerer vår tid. Det er imidlertid ikke rapportens problembeskrivelser eller løsningsforslag som har fått mest oppmerksomhet. I stedet har debatten dreiet seg om utvalgsmedlem Asle Tojes dissenser i utredningen.

Til forskjell fra majoriteten i utvalget, mener Toje at etniske nordmenn i fremtiden vil utgjøre en minoritet dersom dagens innvandringspolitikk fortsetter. I tillegg konstaterer han at Norge ikke bare er et land, men den norske nasjonens hjem. Dette siste innebærer at «denne nasjonen [har] utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Frihet er viktig for nordmenn men å like frihet gjør deg ikke norsk.»

Disse merknadene fordrer to oppfølgingsspørsmål: Hva vil det si å være en etnisk nordmann, og hva vil det si å være norsk?

En etnisk gruppe kan defineres som en gruppe bestående av mennesker som deler avstamming, kultur og historiske røtter. Det er på bakgrunn av denne definisjonen at jeg anser meg selv som en etnisk somalier, og det vil antakeligvis være mange i dette landet som betegner seg selv som etniske nordmenn av samme grunn. Men det er altså tre komponenter som inngår i konstruksjonen av en etnisitet: genetikk, fortid og kultur.

Hvis den biologiske komponenten i etnisitetsbegrepet vektes like mye som den kulturelle og den historiske, har etnisitet som begrep en begrenset verdi i et moderne og genetisk mangeartet samfunn. Den biologiske avstammingen, hvorvidt en person har nordgermanske aner, sier ingenting om den enkeltes historiske, kulturelle og psykologiske tilhørighet til Norge. Til syvende og sist vil mine barnebarn være mer norske enn etterkommerne av norske innvandrere i USA. Så hva betyr da frykten for et etnisk norsk mindretall i fremtiden?

Dette fører oss tilbake til Brochmann II-rapporten og dens etterdønninger.

For å utbrodere Asle Tojes poeng om et etnisk norsk mindretall i fremtiden, forklarte journalisten Lars Akerhaug i Dagbladet denne uken at dagens befolkningsframskrivinger kun medberegner første-og andregenerasjonsinnvandrere. Når vi vet at innvandrere fra utviklingsland sjelden gifter seg inn i majoritetsbefolkningen og at andelen i befolkningen med utenlandsk opprinnelse nå er på fjorten prosent, må vi forvente at dette tallet vil overstige femti prosent i fremtiden, hevdet han.

Antydningen her er tilsynelatende at vi, for å kunne vurdere andelen etnisk norske i fremtiden, burde beskrive innbyggere med to utenlandsk fødte foreldre, besteforeldre eller til og med oldeforeldre som innvandrere. Konsekvensen av dette er at til tross for besteforeldre og foreldre som er født og oppvokst i Norge, kan en person i fremtiden risikere å bli kalt innvandrer. Av statistiske hensyn, så klart. Men hvorfor er denne statistikken nødvendig i utgangspunktet?

Ifølge Akerhaug er det formodentlig nødvendig med slik statistikk fordi innvandring også betyr verdi-og kulturendringer som vil medføre uro og konflikt. Hvis innvandrerne og deres etterkommere formerer seg i generasjoner, uten genetisk input fra etniske nordmenn, vil disse verdi -og kulturendringene bli reprodusert. Positive forandringer forekommer, så klart, men ifølge kritikerne skjer dette altfor sakte. Implikasjonen er dermed at andelen med innvandrede forfedre kan brukes som et mål på grad av uro og konflikt.

Kritikerne tror ikke at forandringene vil skje raskere for hvert år. De tror ikke at enhver innvandrer og norskfødt med innvandrerforeldre som vellykket integrerer seg i samfunnet også er en veiviser for alle mørkpigmenterte som vil følge. I påstanden «etniske nordmenn er i fremtiden en minoritet» ligger også en moralsk dom: biologisk avstamming, en eufemisme for «hvithet», vil skape bedre bærere av norsk kulturarv.

Selvsagt må vi diskutere de demografiske endringene landet vil gjennomgå både på grunn av innvandrerne som allerede er i landet og deres etterkommere, men også på grunn av fremtidens arbeidsinnvandrere og flyktninger.

Omveltninger i samfunnet påvirker enhver som regner dette landet som sitt hjem. Derfor angår enhver diskusjon om innvandring, befolkningsendring og velferdssystemets bærekraft alle borgere i landet, uavhengig av etnisitet. Norges fremtid er felles for oss alle.

Men hvis hverken historie, handlinger eller holdninger er nok til å fortjene benevnelsen nordmann, hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Bærebjelker

Først publisert i Klassekampen, 28.05.2015

Under en syttende mai-frokost, mellom røkelaksen og pavlovaterten, ble jeg spurt om jeg synes norske nasjonalsanger er altfor «hvite». Vi hadde akkurat sunget «og så rødt som det rød hennes kinn» med påfølgende «hennes øyne er blå som fiolen». Det er klart hudpigmentene mine gjør det vanskelig for meg å identifisere meg med lyse kvinneskikkelser i norsk lyrikk, svarte jeg.

Norske nasjonalsanger, i hvert fall de jeg kjenner til, bugner likevel ikke av ekskluderende, lyse damer. Nasjonalromantikken handler først og fremst om den særnorske naturen, vel, et naturlandskap særskilt fra de danske kornåkrene og den svenske skjærgården.

I Norge er det både vanlig bjørk og hengebjørk som «rammer stripen med blåklokker inn». I dette landet sildrer ikke vannet, nei, her springer bekkene glade «for blomstene å bade». Her «grønskar [liane] som hager» mens «det lavar av blomar på strå», i en sommer der «netter er ljose som dagar». Ved kysten kan vi se ut i bølgene «hvor frihet bor» og på fjelltoppene kan vi se ned i de «dype daler hvor freden bor».

Dette landet, som i stor grad defineres av sin natur, har nordmannen kjempet for å bevare. «Ti vi heller landet brente enn det kom til fall» skrev Bjørnstjerne Bjørnson, mens Wergeland oppfordret podene til samme selvoppofrelse med: «Gid jeg da snart maa blive stor – at tappert jeg kan verne for

min Faders dyre Frihed!»

Nasjonalromantikken handler ikke bare om naturen i bokstavelig forstand. Enhver som legger sin elsk på tinder og vell, bekker og elv, må naturligvis elske friheten naturfenomenene representerer. Mennesket i dette åpne og – enn så lenge – uberørte landskapet kan ikke temmes. «Frit tør han tænke, og frit tør han tale», dette mennesket altså, så fritt at han «talte Roma midt imot».

Disse opplevelsene og fortellingene er på ingen måte eksepsjonelle for Norge. Hvilket land har ikke opplevd krig og undertrykkelse? Hvilket land har ikke lyrikere som ansporer til samhold og motstand? Hvem skryter ikke av sine fordeler – både de naturgitte og de selvskapte?

Jeg kjenner ingen som tror på norsk eksepsjonalisme. I likhet med alle andre stater og alle andre samfunn i verden er det norske preget av vekst og variasjon. Her er det samfunnsaspekter å være svulmende stolt av og sider å skamme seg dypt over. Jeg synes likevel at Norge er verdens beste land. For å understøtte mitt argument, særlig overfor utenlandske søskenbarn, bruker jeg flittig levekårsundersøkelser og lykkeindekser. Jeg er samtidig sikker på at om mine foreldre hadde valgt annerledes tidlig på nittitallet hadde jeg vært like glad i Storbritannia, Canada, Frankrike eller til og med Sverige.

I VG, dagen før dagen, skrev den finskfødte sosiologen Sanna Sarromaa «at nasjonalismen i seg selv er noe oppspinn og slik sett framstår [17.mai] – slik som andre lands nasjonaldager – som en komisk løgn». Hun har rett i at nasjonalismen er oppkonstruert: Kongefamilien er opprinnelig dansk-britisk, bunaden stammer fra 1900-tallet og Norge ble «rødt, hvitt og blått» først etter et stortingsvedtak fra 1898. Sarromaa tar likevel grundig feil i at nasjonaldagen er en komisk løgn.

Det finnes mange livsløgn i de tusen hjem, men syttende mai er strengt tatt ikke én av dem. Enhver som har gått på norsk skole har en slags idé om unge Norges tilblivelse. Vi har lært om Ivar Aasen og Eilert Sundts søken etter den norske kvintessensen og om de lystige studentene i København som proklamerte nostalgiske dikt om norske fjord, fauna og frøkner. Vi vet veldig godt at nasjonalstaten ikke er født sånn, men blitt sånn. Til tross for det, snarere på grunn av det, er vi riktig lykkelige på nasjonaldagen.

Konstruksjonen er viktig for å bære idéen om et folk – en sammenslutning av mennesker som bindes sammen av språk og felles tradisjoner. Vi må være et folk for å kunne sameksistere. For å dele noe utover juridiske rettigheter og plikter. For å skape en fremtid sammen. For å i det hele tatt trives med hverandre.

Når vi da møtes på syttende mai, over frokost og lunsj, i og langs barnetoget, i lykkerus og annen rus, når vi nikker gjenkjennende til andre stivt kledde, gratulerer både fremmede og venner med dagen, er det for å forsikre oss om at bærebjelkene fortsatt står stødig. Og for å spise uhorvelige mengder kaker så klart.