Frivillighet lønner seg

Først publisert i Universitas, 14.03.2012

Hva var det studentene forsto mars i fjor, som universitetsledelsen ikke erkjenner i dag?

Universitetsledelsen la i februar frem et forslag som stiller strengere krav til studieprogresjon. Tar du mindre enn tjue studiepoeng i semesteret, kan du vinke farvel til den søte jenta på lesesalen. Forslaget vil ramme studenter som stryker på et emne og må vente ett semester for å ta det opp. Forslaget rammer også studenter som velger å kombinere tunge frivillige verv med studiene, og som dermed tar færre emner enn normalt.

De fleste frivillige er i stand til å følge normal studieprogresjon, men de største foreningene er avhengige av flinke ledere som kan avse tid til å koordinere oppgaver, og fungere som foreningens motor. Situasjonen så annerledes ut for ett år siden. Den gang gikk Studentparlamentet inn for å etablere et eget emne for ledere i store foreninger. Dette emnet skulle gi foreningslederne bedre kompetanse til å drifte foreningen sin.

Studentene innså at frivillighet lønner seg, og ikke bare i ølbonger. Denne innsikten er de ikke alene om å ha. Johan Christian Elden, forsvarsadvokat og tidligere formand for Det Norske Studentersamfund, fortalte Dagens Næringsliv i forrige uke at «Ledervervet i DNS er mye mer nyttig for min hverdag som prosedyreadvokat enn jusstudiet forøvrig til sammen.» La meg komme Universitas’ kommentarfelt-travere i forkjøpet: Jeg mangler ikke bakkekontakt. Det er ikke slik at alle foreningsledere vil ende opp som stjerneadvokater, konserndirektører eller statsråder. Det er heller ikke slik at det å bli en stjerneadvokat, konserndirektør eller statsråd beror på ledererfaring fra en forening, men foreningsarbeid gir erfaring man ikke kan erverve i auditoriene eller på lesesalene.

En kompetanse man ikke får gjennom studieløpet, så lenge universitetet ikke tilbyr praksisundervisning til studenter utenfor helsefagene. Frivillige lærer å fylle de spenstige ordene, som står på stillingsutlysningene, med mening. Man lærer god kommunikasjon, samarbeid og eget initiativ.

Alexis de Tocqueville, fransk filosof og tenker, skrev en reiseskildring fra de forente amerikanske stater. Denne kalte han «Democracy in America», og skrev at foreninger – civic associations – gjorde amerikanerne mer opplyste, tryggere, rikere og bedre i stand til å styre seg selv for å skape et rettferdig og stabilt samfunn.

177 år senere, og i mye mindre skala, er ordene relevante for de omtrent 27 000 studentene som studerer ved universitetet i Oslo. UiO-studentene lever i et lite samfunn, et som må fungere godt for å skape den trivselen som må til for god læring. Et minisamfunn med mange ulike miljøer der noen er mer interessert i rollespill enn andre, og noen brenner for radio og tv. Foreningene er der for å opplyse, men også skape broer, og nettverk, på tvers av studieretninger og fagbakgrunn. De sosiale nettverkene, eller den sosiale kapitalen, om du vil, er like viktige for studiehverdagen som det faglige man får gjennom studiene.

Den amerikanske sosiologen Robert Putnam oppdaget at det å ha et nikke-forhold til en person, i motsetning til det å ikke anerkjenne personen, gjorde det mer sannsynlig at personen kom deg til unnsetning dersom du trengte hjelp. Vel så viktig som de formelle medlemskapene i foreningene, er det å gjenkjenne en person som ofte frekventerer samme filmklubb. Man skal ikke undervurdere styrken i svake bekjentskap, ei verdien i frivillighetsarbeid. Ikke bare supplerer frivillighetsarbeidet kunnskapen man får i forelesningssalen, men det er også en uunnværlig kilde til gode sosiale nettverk, hvilket gjør studiehverdagen triveligere og tryggere.

Reklamer

Innvandreralibiet

Først publisert i Universitas 6.4.2011

Det er som studenter at våre idéer og erfaringer er viktige, ikke som en del av en minoritetskvote.

Studenter med minoritetsbakgrunn er mest interessante når man er på jakt etter en debatt, det være om Islamsk Råd Norge og homofili, eller om iranske spionstudenter. Man er visst aldri interessant fordi man er en student, man er interessant fordi det antas at man er fremmed og uvant. Minoritetsstudenter befinner seg ofte i situasjoner der de stusser over om det er intellektet eller hudpigmentene som er av størst betydning. Det er aldri trivelig å være det flerkulturelle innslaget som stadfester en forsamlings mangfoldighet, en person plassert i panelet for å understreke andres poeng. Den «fargerrike» personen, innvandreralibiet, som får de forståelsesfulle blikkene, og muligheten til å holde et innlegg om hvor fint det er med mangfold.

De fleste minoritetsstudenter er redde for å miste seg selv i møte med majoriteten, de er redde for å bli redusert til en stereotyp, og kanskje bidrar denne frykten til at de skyr miljøene majoritetsstudentene er aktive i. Samtidig er det viktig at vi overvinner vår frykt og iblant ofrer vår trygghetssone. Det er viktig at vi kommuniserer med våre medstudenter og viser at vi er like opptatte av studenters generelle velferd som vi er av halalmat-tilbudet på Fredrikke.

Men den aktivt deltagende minoritetsstudenten oppdager raskt at sensasjonalisering og kunnskapsløshet preger studentmediene, og samfunnet generelt. Gjennom kortlivede og «kontroversielle» debatter fremstilles minoritetsstudentene som de evige klagerne: Minoritetsstudenter er utilfredse med manglende tilrettelegging eller minoritetsstudenter opplever stadig diskriminering. Hadde fremtidens journalister og politikere på Blindern tatt seg tid til å slå av en prat med den neste studenten som ser eksotisk ut, ville de kanskje blitt overrasket over at vedkommende het Bjørn. Nå bagatelliserer vi ikke diskriminering, det eksisterer og må bekjempes, men minoritetsstudentens hverdag er ikke mer problemfylt og vanskelig enn majoritetsstudentens. De studentene vi har hatt kontakt med, muslimer og ikke-muslimer, religiøst konservative og sekulære, er stort sett enige om én ting: Det eneste problemet i, og utenfor Blindern, er fokuset på minoritetsbiten i minoritetsstudent. For annerledespigmenterte studenter er først og fremst studenter.

I valgkampen som startet denne uken kjemper engasjerte studenter om hvilken politikk som er i studentenes interesse. Det har gått tradisjon i å etterlyse minoritetsstudentene, hvorfor stemmer de ikke, hvorfor stiller de ikke til valg?

Lav valgdeltagelse og manglende interesse for studentpolitikk er dessverre ikke et minoritetssproblem, men et studentproblem. Løsningen er derfor mer kompleks enn «la oss friste med alkoholfrie arrangementer». For minoritetsstudenter er aktive og engasjerte: Halvparten av styremedlemmene i lokallaget av Norsk medisinstudentforening (NMF) er studenter med foreldre fra utlandet. Hvorfor trekker denne fakultetsforeningen studenter med minoritetsbakgrunn? Det kan ha noe med at det er mange studenter med minoritetsbakgrunn på medisinstudiet, men vi har større tro på at man som medlem av NMF opplever seg selv som en medisinstudent.

Her ligger utfordringen: vi studenter må arbeide for en felles studentidentitet. En som ikke bygger på etnisk og religiøs bakgrunn, men de interesser vi, som studenter, har. På denne måten kan vi bryte ned begrensende argumenter som dyrker et ikke-eksisterende skillet mellom minoritet og majoritet. På universitet-og høyskoleniva har vi ingen unnskyldning til å la oss villede av stereotyper og forestillinger av hva og hvordan «den andre» er.