Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme»

Først publisert i Klassekampen 6.5.2017

Det representative ved Sana er omgivelsenes møte med henne, i og utenfor «Skam». I et intervju med den amerikanske nettavisen Slate beskriver den britiske forfatteren Zadie Smith hvordan begrepet «multikulturalisme» blir brukt på to ulike måter. På den ene siden uttrykker begrepet et ideologisk prinsipp, blant annet idéen om at etnisk og kulturelt mangfold har en positiv effekt på samfunnsutviklingen. Samtidig er «multikulturalisme», i følge Smith, et deskriptivt faktum: I et moderne samfunn deler mange forskjellige mennesker det samme rommet.

Disse to innfallsvinklene til «multikulturalismen» dikterer i aller høyeste grad hvordan vi forholder oss til mennesker med annerledes etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn. De blant oss som feirer «multikulturalismen» anser minoriteter som berikelser, mens dem som føler seg truet av denne ideologien vil oppleve minoriteters religiøse og kulturelle uttrykk som trusler mot nasjonens egenart. Det å derimot forstå «multikulturalisme» som en nøktern beskrivelse av uunngåelige befolkningsendringer, gjør at vi kanskje møter minoriteter med likegyldighet. I alle fall en likegyldighet som sier: Du som er annerledes er hverken bedre eller dårligere enn meg.

Karakteren Sana Bakkoush, i dramaserien «Skam», har havnet midt i debatten om «multikulturalisme». I seriens univers er dette en karakter som er lojal overfor sine venner, viljesterk i motstrøm og sarkastisk i møte med uvitenhet. Alle disse personlighetstrekkene rommer hun iført et hodeplagg. Men selv om Sana i serien insisterer på egen individualisme ved å stritte mot forventinger og fordommer fra familie, klassekamerater og venner, blir hun likevel møtt som den muslimske medeleven, muslimske venninnen og den muslimske datteren. Jevnaldrende spør om hun som er muslim aktivt kan delta i russefeiringen, venninnen sukker at hun som er muslim slipper unna kjærlighetskvaler og moren poengterer hvor viktig det er å forelske seg i en muslimsk gutt.

Utenfor dette universet, i radioprogrammene og podcastene som kommenterer serien, i avisspaltene som anmelder episodene, i intervjuene med og kronikkene av samfunnsdebattantene er Sana symbolet på den moderne, norske muslimen. Hun blir fremstilt som et viktig korreks mot gryende fremmedfrykt og innvandringsmotstand, og ikke minst et forbilde for unge kvinner med samme trosbakgrunn.

Tidligere i vinter møtte jeg en profilert dansk feminist som spurte meg om Sana er representativ for unge muslimske kvinner i Norge. Spørsmålet om representasjon borer inn i kjernen av den pågående debatten om «multikulturalisme». Hvis Sana er representativ innebærer det også at de unge muslimene som fyller det norske landskapet, er et positivt tilskudd til samfunnet. Hvis Sana, som russebussjef og forelsket tenåring, virkelig speiler tusener av ungdom med tilsvarende bakgrunn, har vi virkelig intet å frykte.

Dersom Sana er representativ, er dette er et skudd for baugen hos alle dem som mener at «multikulturalismen» er en trussel. Men de lar seg nødig rikke. Det gjør i det minste ikke Hans Rustad som hevder at den norske rikskringkastingen, ved å plassere en religiøs muslimsk karakter i de tusen hjems tv-skjermer, har gjort seg selv til et springbrett for islamsk misjonering. Ikke nok med det, ved å introdusere Sana for Norge, mener Hustad at NRK i lag med de sosiale arkitektene blant norske journalister og politikere, «nedvurderer vår egen ungdom og våre egne verdier.»

Det er ikke bare de ytterliggående, muslimfiendtlige krokene av internettet som finner Sana lite plausibel. I et intervju med Morgenbladet forteller den muslimske samfunnsdebattanten Morad Joradi at Sana ikke er representativ for muslimsk ungdom nettopp av de samme grunnene til at hun feires. «Skam», sier han «gir en forventing om at selv om du går med hijab og er praktiserende muslim, så er det forventet av deg å gå på fest.» Det, mener Joradi, skaper et sosialt press mot unge muslimer fra storsamfunnet: Hvis Sana kan, kan du.

Sanas forsøk på individualisme møter motstand både i skolegården, klasserommene og de elegante leilighetene som danner bakteppet for dramaet. Men den største motstanden møter hun av støttespillere og kritikere i norsk offentlighet som bevisst eller ubevisst gjør henne til et politisk prosjekt. Det er likevel ingen overraskelse. Reaksjonene foran og bak kameraet er mer representative for den unge muslimske kvinnens hverdag enn Sana Bakkoush sitt sorte sjal og mørke lebestift.

Å være en muslim, brun og kvinne innebærer å akseptere politisering: dine plagg, din personlighet, din seksualitet og dine valg blir stort sett tolket i lys av evige debatter om Vestens møte med Østen. Det er dette journalisten Morten Hegseth Riiber ikke forstår da han denne uken, i en podcast om dramaserien, erklærte at det som kan røske i serien og imponere er om Sana lar hijaben falle og har sex. Da innbiller Riiber seg at han får se hele Sana, altså underforstått at hun blir fri fra sin selvpålagte kontroll. Men Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme». Hun blir aldri sett så lenge hun ikke blir akseptert som en konsekvens av uunnngåelig befolkningsendring. Ikke mer, ikke mindre.

Unge mennesker i offentlig debatt risikerer å bli utbrente

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 14.01.2017

Sårbare heltinner 

Det er ikke nødvendigvis lett, men det er absolutt ikke vanskelig å komme på trykk som ung kvinne med minoritetsbakgrunn. Det er gode grunner til at det er slik. Over de siste tjuefem årene har det blitt gjort en innsats for å få en mer representativ samfunnsdebatt. Mediehus har blant annet aktivt rekruttert kvinner med minoritetsbakgrunn. Siden århundreskiftet har dermed andelen av disse økt eksponentielt. De er mange, modige og reflekterte, og gjennom dem har den brede befolkningen fått innsyn i utfordringer og problemer i minoritetsmiljøer. Majoritetssamfunnet har, på grunn av tøffe, brune kvinner, fått et forhold til begreper som «tvangsekteskap», «kjønnlemlestelse» og «sosial kontroll».

Kvinner med minoritetsbakgrunn som opponerer mot sine foreldres kulturer og sedvaner blir kalt heltinner, hevdet Qasim Ali og Shoaib Ahmed tidligere denne måneden. Ja, kvinnene får denne hedersbetegnelsen nettopp fordi de våger å tale autoriteter midt imot. Å bli kalt en helt(inne) frikjenner ingen fra kritikk, men det er en anerkjennelse av at det å argumentere mot vedtatte sannheter i lukkede miljøer er en betydelig dåd.

Det er sagt og skrevet mye om truslene unge, offentlige kvinner får og møter, men det er sjelden bemerket at det å delta i offentlige debatter i seg selv er en belastning både på sinn og kropp. Å konstruere gode argumenter, vise retorisk teft og parere motstanderens påstander er krevende. I en offentlig debatt skjer dette med nasjonen som publikum og med søkemotorer lett tilgjengelig for enhver som ønsker å diskreditere deg ved å liste opp alt du har sagt og gjort tidligere. En offentlig debatt er derfor stressende for de fleste  som deltar, men særlig vanskelig for unge kvinner med minoritetsbakgrunn.

Dersom du er ung, brun, skrivefør og kvinne er sannsynligheten stor for at du kastes ut i polariserte, kontroversielle og voldsomme debatter.  Etter et innlegg om islam eller integrering i en dagsavis, et innlegg som kanskje var basert på en statusoppdatering fra Facebook, blir du invitert til tv-eller radiodebatt. Dette genererer enda mer oppmerksomhet om ditt opprinnelige innlegg og plutselig blir du invitert til samtale hos integreringsministeren. Spranget fra debattinnlegg til departement er oppsiktsvekkende kort hvis temaet er islam, innvandring eller integrering, og forfatteren er kvinne med minoritetsbakgrunn.

Til å begynne med er oppmerksomheten en ung, brun og skrivefør kvinne møter i norsk offentlighet forførende. Det er en berusende følelse å se sine ord stå på trykk i riksdekkende aviser og det er flatterende å lese støtteerklæringene fra utallige lesere, politikere og journalister. Det er godt å bli tatt seriøst som tenker og se at ens hjertesaker følges opp av beslutningstakere. Men enhver rus følges av en bakrus.

Utbrenning som begrep ble lansert i 1974 av psykiateren Herbert Freudenberger. Han tok utgangspunkt i kollegene sine og gratisklinikken der han arbeidet, og beskrev personlige egenskaper og sosiale faktorer som disponerer for tilstanden. En utbrent person opplever utmattelse, tap av entusiasme, redusert ytelse og lav selvfølelse. Mennesker som risikerer å bli utbrente er ofte følelsesdrevet og urealistiske, i den forstand at de undervurderer problemene de forsøker å takle, men overvurderer sitt potensiale og rolle. Unge mennesker i norsk offentlighet som begir seg ut i kontroversielle debatter med personlige historier og store ambisjoner om å endre samfunnet, risikerer å bli utbrente.

I 2013 satte jeg, nærmest på slump, i gang en twitterkampanje om rasisme i Norge. I det jeg la meg om kvelden etter de første twitterinnleggene, forstod jeg ikke at det var dét jeg hadde gjort. Det fikk jeg vite da jeg på morgenen ble vekket av NRK som ønsket å invitere meg til studio. Den påfølgende uken, parallelt med at hele Norge diskutere #norskrasisme, ringte telefonen min konstant. Alle norske nyhetskanaler tok kontakt, det samme gjorde BBC og Al Jazeera, for ikke å glemme en gresk tv-kanal som jeg aldri lærte meg navnet på. Jeg turte knapt åpne innboksen min for der hopet det seg på e-poster fra folk som ville komplimentere eller kritisere meg. Jeg husker tydelig at jeg da det stod på som verst slo av mobil og pc, og gjemte meg under dyna.  Jeg var absolutt engasjert i saken, men jeg var ute av i stand til å håndtere etterdønningene på egenhånd.

Før jul ble Morgenbladet kritisert for å framstille offentlige minoritetskvinner som ofre for kyniske medier. Flere samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn ble opprørte over det de opplevde som personlige angrep fra avisens journalister. Men den personlige forargelsen gjorde at en viktig debatt gikk tapt.  Journalistenes påstand var blant annet at mange offentlige minoritetskvinners liv utspiller seg i offentligheten. Deres historier blir allemannseie samtidig som deres privatliv preges av trusler fra minoritetsmiljøer. Samtidig er mange av dem svært unge. Å være ung voksen innebærer at man eksperimenterer med ideologier og verdisystemer, at man skifter meninger like ofte som man skifter sengelaken. Så fort du har etablert deg som samfunnsdebattant, er det ikke like akseptert. Man blir holdt til ansvar for enhver ugjennomtenkt og uvøren påstand. Hvordan påvirker denne situasjonen deres psyke?

Å ikke kunne ta den debatten er farlig for den fremvoksende generasjonen unge, brune og skriveføre kvinner. Dersom de vet hva det koster å delta i islam-og integreringsdebatt, deltar de forberedt og utstyrt med sunt måtehold.

 

Er dette en karikaturstrid?

Først publisert i Klassekampen, 10.1.2015 

Syvende januar var ingen blodig reinkarnasjon av en gammel karikaturstrid. Terroraksjonen var et ekko fra Manhattan, London og Nairobi. Da brødrene Said og Chérif Kouachi tok seg inn i Charlie Hebdos lokaler, hevnet de ikke profeten Muhammad.
Det var ikke tegningen av islams grunnlegger som en naken, koketterende og latterlig araber som forarget dem.

Terroristene var drevet av den samme ideologien som har kostet over to tusen mennesker livet i Nigeria siden lørdag. Det er den samme ideologien som drepte i overkant av hundre skolebarn i Peshawar for knapt én måned siden.

Det er vanskelig å stille terrorister til ansvar etter terroraksjoner. Det er vanskelig å debattere i kjølvannet av tapte menneskeliv. At de siste dagene har handlet om ytringsfrihet, om Kurt Westergaard og om muslimers følelser, forstår jeg godt. Det er et begripelig tema, med tydelige aktører og tydelige posisjoner.

Når den mest aggressive reaksjonen fra muslimsk hold likevel er  lederen fra Islam Net som river i stykker papir, betyr det at muslimer flest ikke opplever angrepet som en reaksjon på blasfemi.

Skillelinjen etter massakren i Paris gikk ikke mellom dem som fant Charlie Hebdos tegninger støtende og dem som anså magasinet for å representere en viktig europeisk arv. Nei, det fantes to parter i verden, de vonde timene etter at dødstallet ble kjent: Det var dem som fortsatt trodde på sameksistens og dem som hadde fått bekreftet sin forestilling om at øst er øst, og vest er vest, og at aldri vil de to møtes uten forakt og vold.

«Terroristene må ikke vinne». Dette sier både redaktørene som velger å ikke publisere karikaturer og redaktørene som trykker tegningene på forsidene. Men terroristene vinner først hvis våre debatter om to uker, to måneder eller to år har fått en subtil bakgrunnsmelodi, som sier at kritikk av støtende uttrykk og ytringsfrihetens grenser er en slippery slope til ekstremismen som viste seg syvende januar.

Verken islam eller europeiske muslimer skal unntas den karikeringen og latterliggjøringen jøder, protestanter, katolikker, buddhister, hinduer og ateister utsettes for. Å påstå, derimot, at særbehandlingen av europeiske muslimer foregår i regi av de redaktører som ikke publiserer karikaturer, eller politikere som maner til ytringsansvar, er uredelig. Det er Pegida, Lega Nord, UKIP, Front National og Sverigedemokratene som særbehandler Europas muslimer.

Når sjokket og kvalmen etter Paris har lagt seg, når januarmånedens ytringsfrihets-og karikaturdebatt har blitt skjøvet til side av et nytt lovforslag eller en ny utvikling i internasjonal geopolitikk, bor tredve millioner muslimer fortsatt i Europa. Det er ingenting som tyder på at kontinentet i 2015 vil være  annerledes enn 2014.

I 2014 brant moskéene i Eskilstuna, Eslöv og Uppsala. I Stockholm, Norrköping, Södertälje, Flen, Avesta, Helsingborg og Örebro ble de vandalisert. I Berlin, Bielefeld og Strasbourg etterforskes uoppklarte mordbranner mot moskeer. I Köln brøt en mann seg inn i en moské og forsøkte å sette den i brann. I Edmonton og Ottawa ble muslimer møtt med hatmeldinger tagget på moskéenes vegger. Og to tusen bulgarere marsjerte mot den vakre, gamle moskéen i Plovdiv. Massen oppløste seg da ruter, uten politiets inngripen, ble knust og fyrverkerier avfyrt.

Det ble plassert grisehoder i moskéer i Wien, Newcastle, og Aten.  Mens en liten, livløs grisunge ble etterlatt ved inngangen til en fransk moské i Pontarlier. Det spiller ingen rolle at muslimer gjentatte ganger må forsikre islamofober om at grisen ikke er muslimens kryptonitt.

Fjorårets hatkriminalitet er mikroskopisk i forhold til kärleksbombingen og støttemarkeringene for muslimer og mot islamofobi. Men kreftene i Europa som forsøker å diskvalifisere muslimer som likestilte medborgere, er ikke mikroskopiske. De er eksplisitte i sitt muslimhat, i tråd med nevnte populistiske partier, eller de gjemmer seg bak tvetydige begreper som «islamisme».

Jeg nevner ikke disse hendelsene fordi de stiller i samme klasse som tolv tapte menneskeliv. Det gjør de ikke. Jeg bruker dem heller ikke som argument mot publisering av tegninger som kan virke støtende på muslimer.  Jeg inkluderer dem her fordi jeg etter dette terrorangrepet virkelig innså at journalister, forfattere, dramatikere og kunstnere er redde for muslimske reaksjoner.

På samme måte som min instinktive reaksjon, like etter sjokket, var å engste meg for represalier fra mennesker som vil ha meg bort fordi jeg sokner til en annen religion.

For deg som leser, for deg som ikke er muslim, kan denne frykten virke overdrevet. Men den er reell. Like reell som frykten til forfatteren som ikke tør å nevne muslimenes profet i en roman.

«I wish you could know, what it means to be me», synger Nina Simone – «then you’d see and agree, that every man should be free».

Det er, banalt som det lyder, kanskje det som må til. At de som skriver «Je suis Charlie Hebdo» og de som skriver «Je suis Ahmed Merabet» går en mil i hverandres sko.

Sisyfosarbeid

Først publisert i Klassekampen, 11.9.2014

Mauritania ble i 1981 det siste landet i verden til å forby slaveri. Likevel ble ikke slavehold straffbart før 2007. I dag er omtrent fire prosent av landets innbyggere slaver.

Straffeutmålingen er et skuespill. Moderne slaveeiere fengsles for kameraene og slippes fri når det internasjonale presset avtar.

Mauritanske abolisjonister fører en kamp som for utenforstående kan virke håpløs. Ikke bare må de kjempe mot de sosiale strukturene som muliggjør slaveriet, men de må også kjempe mot forestillingen om at slaveri er en betingelse for frelse. Dette er en grusom idé som har blitt plantet i verdenssanskuelsen til slaveklassen, haratin, av islams forpaktere i landet.

I Mauritania holder de skriftlærde skriften i høyre hånd og lenkene i venstre. Skriften, Koranen og sekundærlitteraturen, forbyr ikke slaveri eksplisitt. I dag må du likevel lete lenge, i det minste utenfor Mauritania, etter muslimer som viser forståelse for slaveri. Den generelle motstanden mot slaveriet, til tross for ambivalensen i Koranen, forsvares teologisk på ulike måter. Blant konservative muslimer lyder argumentet at profeten Muhammad, i hadithlitteraturen, virker negativ til systemet. Dette kommer til uttrykk på to måter:

For det første forsøkte profeten, gjennom Koranen, å regulere og kontrollere slaveriet i den arabiske halvøya. For det andre finnes det utallige situasjoner, i litteraturen, der profeten berømmer og oppfordrer til frigjøring av slaver. Konklusjonen er derfor at profeten var en pragmatisk realist som ville få bukt med slaveriet gradvis. Derfor gjorde han det vanskeligere å holde slaver og derfor ble frigjøring av slaver et mål på pietisme og gudfryktighet.

Så er kanskje Mauritania et sært eksempel i den muslimske verden. Det er rimelig sikkert at landets teologer demonstrerer en vulgær vranglesning av religionen når de forsvarer slavehold. Likevel reflekterer slaveeierklassens angrep på den mauritanske abolisjonismen en generell tendens i den muslimske verden og blant muslimer i Vesten.

En muslim som utfordrer maktstrukturer, tungrodde hierarkier og menneskefiendtlig politikk risikerer å bli lyst i bann av andre muslimer. I en tid og i en verden der politikk, forvaltning og geistlighet er smeltet sammen til en uformelig legering, henger kjetterianklagene løst. Biram Dah Abeid, mannen som grunnla den organiserte, mauritanske abolisjonismen, møtte en fatwastorm da han gikk hardt ut mot de religiøse tolkningene som vedlikeholder slaveriet. Staten initierte mediekampanjer mot ham og landets president erklærte at motstandere av slaveriet er islams fiender.

 Biram Dah Abeid er ikke alene. I 2013 ble den saudiske bloggeren Raif Badawi anklaget for kjetteri og dømt til syv år i fengsel og seks hundre piskeslag. I år ble straffen økt til ti år og tusen piskeslag. Forbrytelsen hans var å ta initiativ til nettforumet «Free Saudi Liberals». I 2000 ble den iranske teologen Hasan Yousefi Eshkevari fengslet og siktet for blant annet apostasi. Før siktelsen og den femårige fengslingen hadde han bemerket seg som en reformist og en arg kritiker av det iranske teokratiet.

Å så meningsmotstanderes tro i tvil har vist seg å være en effektiv måte å diskreditere aktivister og opposisjonelle. I Norgeb skjer det i mye mindre skala, men det skjer. Særlig utsatt er liberale og sekulære muslimske samfunnsdebattanter, som for eksempel Linda Alzaghari. Men sekulære og liberale muslimer er ikke alene om å oppleve ens religiøse identitet pulverisert. Ved kritikk igangsetter noen muslimer en inkvisisjon istedenfor en internrevisjon.

Jeg skriver «noen» og mener «noen», det brede flertallet begir seg ikke på apostasierklæringer. Men det brede flertallet protesterer sjeldent.

I tretten år i dag har vi, muslimer, forsvart og forklart vår religion. Vi ruller islam foran oss og mot morgendagens verden. Vi rydder veien for misoppfatninger, vi forklarer at vår religion selvsagt kan sameksistere med andre verdisystemer og vi tar behørig avstand fra drap på sivile. Men det er på tide å innse at vår rulling er et sysifosarbeid så lenge dissidens og opposisjon straffes med ekskommunikasjon.

Når du ser mitt folk avstå fra å tiltale en tyrann som tyrann, er det ikke verdt å tilhøre mitt folk lenger, skal profeten Muhammad ha sagt.

Finnes en større tyrann enn han som søker å diktere menneskets tenkning?