Er de norske idealene viktigere enn den norske virkeligheten?

Publisert i Klassekampen 23.9.17

Omtrent en fjerdedel av somaliske asylsøkere fikk innvilget asyl i fjor. Majoriteten fikk avslag enten fordi de ikke innfridde kriteriene for asyl, etter utlendingsloven, eller fordi et annet europeisk land var ansvarlig for å behandle asylsøknaden, i henhold til Dublinavtalen. Fjorårets tall avviker ikke nevneverdig fra innvilgelsesandelen i 2015. Trenden de siste to årene er tydelig: Somaliske flyktninger flest får ikke opphold i Norge. I tillegg er situasjonen tilspisset for de forhenværende asylsøkerne. For snart ett år siden gjorde regjeringen det kjent at 1600 somaliske flyktninger med oppholdstillatelse står i fare for å få tilbakekalt flyktningstatusen. I praksis innebærer dette at 1600 somaliske flyktninger risikerer å bli sendt tilbake til Somalia ettersom sikkerhetssituasjonen i deler av landet er forbedret.

Den siste uken har somaliske flyktninger igjen generert nyhetsoverskrifter. «Regjeringen bruker tegneserier og Facebook: Skremmer flyktninger» lød forsiden av Klassekampen på mandag. Hovedsaken dreide seg om en tegneserie som er utviklet av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, med støtte fra det norske utenriksdepartementet. Tegneserien var del av en bredere informasjonskampanje som ble lansert for to år siden. Kampanjens hensikt var å fraråde unge mennesker i Somalia å flykte til Europa.

I tegneserien møter vi fiktive Hassan som lever under vanskelige kår i Mogadishu. Han er i kontakt med venner og bekjente som bor i Europa. Det forekommer Hassan at vennene lever det livet han savner i Mogadishu. De har nemlig trygge hjem og økonomisk stabilitet. Hassan bestemmer seg for å søke det samme og skraper sammen nok penger til å finansiere smugling til det lovede kontinent.

Etter en strabasiøs ferd ankommer han Europa. Han reiser til ulike europeiske land før han formodentlig lander i Norge. Ingen av Hassans forventninger blir innfridd. I Europa blir han tvunget til å arbeide svart, han blir utnyttet av lugubre arbeidsgivere, han finner ikke fast bosted og må etterhvert sove ute. Hassan opplever både frost og fremmedhat, og blir nektet helsehjelp når han blir syk. Når han endelig søker asyl blir han returnert til det første europeiske landet som registrerte hans ankomst. Etter flere måneder og utallige runder i asylsystemet får han avslag, blir internert i et utvisningssenter og til slutt satt på et fly tilbake til Mogadishu. Pengelens med brutte drømmer i bagasjen.

Tegneserien har provosert mange og fellesnevneren i kritikken synes å være at fremstillingen av Norge er urettferdig. «Staten skremmer med rasisme» ble tittelen på innslaget om saken i Dagsnytt 18. I radiodiskusjonen forklarte biskop emeritus Tor Berger Jørgensen, som også arbeider med papirløse immigranter, at bildet som males av Norge angriper idealene vi ønsker å representere i den internasjonale flyktningsituasjonen. Men er de norske idealene viktigere enn den norske virkeligheten?

Utfordringene asylsøkere og såkalt papirløse innvandrere møter er reelle og veldokumenterte. Svart arbeid og utnyttelse, kummerlige boforhold og knappe helsetilbud troner listen. Den kafkaske asylbehandlingen med runder i Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og i rettsvesenet er også velkjent. Når vi i tillegg vet at tre av fire somaliske flyktninger får utsendelsesvedtak, er Hassans skjebne normen snarere enn unntaket. Kunnskapen om at ethvert menneske har rett til å søke asyl og få sin søknad behandlet rettferdig er viktig, men like viktig er det å informere vordende flyktninger om at mange søknader avslås og at prosessen kanskje koster mye mer enn man først tror. For å kunne fatte et informert valg må en person være i stand til å veie fordelene mot ulempene.

Noen mennesker vil veie fordelene mot ulempene og finne at livet i hjemlandet er så uutholdelig at ingen europeisk hindring kan måle seg. Noen mennesker må flykte fordi det ikke finnes et alternativ til flukt. Dette er det eneste kritikkverdige ved denne mye omtalte tegneserien. En leser i Mogadishu kan tolke det dithen at ingen asylsøker er velkommen i Norge. Men for dem med alternativer, hvor enn dårlige alternativene er, kan en slik tegneserie være utslagsgivende.

Det er en betydelig forskjell mellom «er» og «bør». Dette er en selvfølgelig og banal påstand, like selvfølgelig som at det er forskjell mellom vann og sand, eller barn og voksen. Likevel hender det at vi i vår iver etter å endre samfunnet til det bedre, fra det som er til det som burde være, glemmer det nåværende. Selv om vi kanskje mener at flere somaliske flyktninger bør få asyl i Norge og færre bør utvises, er realiteten dessverre motsatt. Selv om vi mener at Europa generelt og Norge spesielt burde behandle asylsøkere og papirløse mer menneskelig, er det dessverre et faktum at mange asylsøkere og papirløse lever under umenneskelige forhold.

Forurettelsen etter at denne tegneserien ble kjent handlet ikke om flyktninger, asylsøkere og papirløse. De som ropte høyest, ropte ikke om hvordan helsevesenet burde innordnes mot asylsøkere med og uten innvilget asyl. De ropte ikke om hvordan vi burde motarbeide svart arbeid og utnyttelse av sårbare mennesker, eller hvordan vi burde legge om utlendingsloven slik at afrikaneres inngang til Europa ikke bare blir asyl. De som ropte høyest, ropte om Norges selvbilde. Det er et rop som ikke gjaller i Mogadishu eller i Mandheimen statlige asylmottak.

Hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 20.02.17 

Hvis mine barnebarn ikke blir norske, hva skal de da være? 

For omtrent ett år siden nedsatte regjeringen et utvalg som skulle utrede hvordan høy innvandring vil påvirke samfunnsøkonomien, hvilken betydning innvandringen vil ha for velferdsstatens evne til å integrere innvandrerne og hva som kan skje med samholdet i samfunnet når befolkningssammensetningen endrer seg. Tidligere denne måneden kom sluttproduktet: den offentlige utredningen «Integrasjon og tillitt – langsiktige konsekvenser av høy innvandring», i mediene kalt Brochmann II-rapporten etter utvalgets leder.

Det er ikke første gang en norsk regjering bestiller en offentlig utredning om konsekvenser innvandring kan ha for velferdsstaten og det norske samfunnet. Den første Brochmann-rapporten kom i 2011. Flere offentlige utredninger vil sannsynligvis følge i tiden som kommer. Migrasjon, i likhet med global oppvarming og økonomisk ulikhet, er blant de store utfordringene som definerer vår tid. Det er imidlertid ikke rapportens problembeskrivelser eller løsningsforslag som har fått mest oppmerksomhet. I stedet har debatten dreiet seg om utvalgsmedlem Asle Tojes dissenser i utredningen.

Til forskjell fra majoriteten i utvalget, mener Toje at etniske nordmenn i fremtiden vil utgjøre en minoritet dersom dagens innvandringspolitikk fortsetter. I tillegg konstaterer han at Norge ikke bare er et land, men den norske nasjonens hjem. Dette siste innebærer at «denne nasjonen [har] utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Frihet er viktig for nordmenn men å like frihet gjør deg ikke norsk.»

Disse merknadene fordrer to oppfølgingsspørsmål: Hva vil det si å være en etnisk nordmann, og hva vil det si å være norsk?

En etnisk gruppe kan defineres som en gruppe bestående av mennesker som deler avstamming, kultur og historiske røtter. Det er på bakgrunn av denne definisjonen at jeg anser meg selv som en etnisk somalier, og det vil antakeligvis være mange i dette landet som betegner seg selv som etniske nordmenn av samme grunn. Men det er altså tre komponenter som inngår i konstruksjonen av en etnisitet: genetikk, fortid og kultur.

Hvis den biologiske komponenten i etnisitetsbegrepet vektes like mye som den kulturelle og den historiske, har etnisitet som begrep en begrenset verdi i et moderne og genetisk mangeartet samfunn. Den biologiske avstammingen, hvorvidt en person har nordgermanske aner, sier ingenting om den enkeltes historiske, kulturelle og psykologiske tilhørighet til Norge. Til syvende og sist vil mine barnebarn være mer norske enn etterkommerne av norske innvandrere i USA. Så hva betyr da frykten for et etnisk norsk mindretall i fremtiden?

Dette fører oss tilbake til Brochmann II-rapporten og dens etterdønninger.

For å utbrodere Asle Tojes poeng om et etnisk norsk mindretall i fremtiden, forklarte journalisten Lars Akerhaug i Dagbladet denne uken at dagens befolkningsframskrivinger kun medberegner første-og andregenerasjonsinnvandrere. Når vi vet at innvandrere fra utviklingsland sjelden gifter seg inn i majoritetsbefolkningen og at andelen i befolkningen med utenlandsk opprinnelse nå er på fjorten prosent, må vi forvente at dette tallet vil overstige femti prosent i fremtiden, hevdet han.

Antydningen her er tilsynelatende at vi, for å kunne vurdere andelen etnisk norske i fremtiden, burde beskrive innbyggere med to utenlandsk fødte foreldre, besteforeldre eller til og med oldeforeldre som innvandrere. Konsekvensen av dette er at til tross for besteforeldre og foreldre som er født og oppvokst i Norge, kan en person i fremtiden risikere å bli kalt innvandrer. Av statistiske hensyn, så klart. Men hvorfor er denne statistikken nødvendig i utgangspunktet?

Ifølge Akerhaug er det formodentlig nødvendig med slik statistikk fordi innvandring også betyr verdi-og kulturendringer som vil medføre uro og konflikt. Hvis innvandrerne og deres etterkommere formerer seg i generasjoner, uten genetisk input fra etniske nordmenn, vil disse verdi -og kulturendringene bli reprodusert. Positive forandringer forekommer, så klart, men ifølge kritikerne skjer dette altfor sakte. Implikasjonen er dermed at andelen med innvandrede forfedre kan brukes som et mål på grad av uro og konflikt.

Kritikerne tror ikke at forandringene vil skje raskere for hvert år. De tror ikke at enhver innvandrer og norskfødt med innvandrerforeldre som vellykket integrerer seg i samfunnet også er en veiviser for alle mørkpigmenterte som vil følge. I påstanden «etniske nordmenn er i fremtiden en minoritet» ligger også en moralsk dom: biologisk avstamming, en eufemisme for «hvithet», vil skape bedre bærere av norsk kulturarv.

Selvsagt må vi diskutere de demografiske endringene landet vil gjennomgå både på grunn av innvandrerne som allerede er i landet og deres etterkommere, men også på grunn av fremtidens arbeidsinnvandrere og flyktninger.

Omveltninger i samfunnet påvirker enhver som regner dette landet som sitt hjem. Derfor angår enhver diskusjon om innvandring, befolkningsendring og velferdssystemets bærekraft alle borgere i landet, uavhengig av etnisitet. Norges fremtid er felles for oss alle.

Men hvis hverken historie, handlinger eller holdninger er nok til å fortjene benevnelsen nordmann, hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Bistandsporno

Først publisert i Universitas 26.10.2011.

Ideelle organisasjoner masseproduserer Afrika-stereotypier.

Vi lar ikke Hellas definere Europa, men vi lar noen problemområder i Afrika definere et helt kontinent. Det skyldes bildene mange ideelle organisasjoner bruker i søken etter pengegaver.

Ved religiøse høytider, hånd i hånd med reklameforbud, danser små mørke barn på tven, til inntekt for en ideell organisasjon. Seeren, mett på ribbe eller påskegodteri, oppfordres – hvert år – til å bli en fadder for lille Amonke i Afrika. Stakkars lille Amonke i Afrika. Men tenker virkelig den gjengse senegaleser på Amonke når hun tenker på Afrika, er bildene av femåringen som går fem mil for å hente vann representativt for Afrika?

Allerede i 1843 dro norske misjonærer til Afrika, med Bibelen og brunost i bagasjen. Da misjonærene kom tilbake fortalte de ikke om sivilisasjoner, fordums kongedømmer, afrikansk egenart og en rik fortellertradisjon – de fortalte om lille Amonke i Afrika, barbariet og den kristnes moralske ansvar overfor villfarne negre. 168 år senere flagger vi vår sekularitet, men Amonke tviholder vi på.

Bildet av det stakkarslige sør skaper et maktforhold mellom den hvite og den brune mann. Den hvite hånden som stadig gir er økonomisk og kulturelt overlegen, den brune hånden tar imot. Den brune mannen har blitt en passiv nødhjelpsmottager, en som ikke evner egenproduksjon eller selvutvikling. Det klassiske, og falmede bildet av Afrika, viser ikke potensialet i kontinentet og i de ulike folkegruppene som befolker det.

Alt ser likevel ikke mørkt ut. I løpet av 168 år har det stereotypiske bildet av afrikaneren endret seg. Nå har han ikke overproporsjonerte lepper og kullsort hud, og ikke jobber han som statist i Tintins verden. Nå er afrikaneren en dame. Hun bærer på fargerike gevanter og har slik en herlig rytmesans. Vi har sluttet å snakke om den underutviklede, primitive afrikaneren. Når vi ikke stikker en telelinse opp i trynet til en radmager mor med et dødssykt barn, snakker vi om den glade, dansende afrikaneren. Ikke tenkeren, entreprenøren, forfatteren eller forskeren – nei, den eksotiske danseren.

Jeg har vært den usiviliserte, den flyktende og den sultende afrikaner. I rumpevrikkingens tidsalder har jeg blitt den dansende afrikaneren. Skal sant sies, og sannheten må frem i Universitas: Jeg er en fantastisk danser, men det stopper ikke der: Se, jeg er en somalier som kan skrive! Så vi afrikanere har, i det minste, en IQ over 80.