Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten

Jeg ble ikke satt ut da jeg leste nyhetsartiklene om Beirut i VG, Dagbladet og Aftenposten torsdag 12.11.15. Jeg fulgte ikke BBC World News? dekning av terrorangrepet. Jeg så ikke på Al-Jazeeras tv-program Inside Story for å få med meg ekspertenes analyser. Selv om CNN, i forbindelse med terroraksjonen, utviklet en oversikt med «hvem-hva-hvorfor», leste jeg den ikke for å forstå hendelsen bedre.

Jeg visste ikke at Det hvite huset øyeblikkelig fordømte hendelsen, eller at den britiske utenriksministeren erklærte at Storbritannia var beredt til å stå skulder ved skulder med det libanesiske folket, mot terroristene. Torsdag var en ordinær dag i livet mitt, men en brutal dag i verden.

Litt over ett døgn etter at 43 mennesker mistet livet i Beirut, fylte franske flagg Facebook. Jeg surfet norske, svenske, danske, engelske og amerikanske nyhetssider. Vi satt i stuen og zappet mellom ulike nyhetskanaler. Da det ikke var mulig lenger, hørte jeg på radioen for å holde meg selv oppdatert under klesvasking, matlagingen og tannpussen. Frankrike opptok hele helga.

Dette var to totalt ulike reaksjoner på to hendelser som, i nesten alle henseender, var like. I ettertid har mange, både her i landet og i det store utlandet, kritisert denne diskrepansen. Kritikken ble best artikulert av Frida Marie Grande som spurte:

«For hvor var flagg-funksjonene til Facebook da Beirut sto i brann to dager før angrepene i Paris? Hvor var det afghanske flagget da militante islamister halshugget en hel familie, deriblant to barn, i Kabul den samme uka? Og hvor i all verden var knappen for å legge det syriske flagget på våre profilbilder da vår tids største flyktningkrise begynte å utspille seg foran øynene våre? Da barn druknet i Middelhavet i søken etter et trygt liv?»

Kritikerne forutsetter at mennesker i møte med tragedier kan velge en reaksjon. At frykt og sorg er rasjonelle prosesser, ikke ufrivillige emosjoner.

Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten. Ikke fordi parisere er mer verdt enn libanesere, og ikke fordi jeg som vår statsminister har giftet meg i verdens mest romantiske by.

Et terrorangrep i Paris er nærmere. Så nærme at da nyheten sprakk var min første tanke: Dette kunne skjedd i Oslo. Det kunne ha vært tilbakevendte norske ekstremister som fyrte av under en konsert på Rockefeller, i restauranter på Torggata og på utesteder langs Karl Johan. Og er det ikke bare et spørsmål om tid før IS eller andre terrororganisasjoner peker ut et nytt europeisk mål?

Ethvert angrep på uskyldige mennesker er et angrep på oss. Enten de uskyldige er franskmenn, libanesere, nigerianere eller pakistanere. Paris derimot har, som London i 2005 og New York i 2001, konsekvenser langt utover skjev mediedekning ei helg i november.

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig

Opprinnelig publisert 08.11.2016,  i Transnational Art Productions (TrAP) sin publikasjonsserie: 10 undersøkelser om Migranten 

Verden er rett utenfor dørterskelen

 «De er jo norsk?», «Af fødsel ja! Men verdensborger af gemytt!» – Peer Gynt

Mennesket er alltid på vandring. Helt siden de første oppreiste menneskene forlot Afrika for å befolke Midtøsten og Sørøst-Asia, har deres barn krysset lange strekninger etter frodig skog og fruktbar jord. På veien, under den åpne stjernehimmelen, har mennesket utvekslet gener. I følge skapelsesmyten som omkranser min klan er jeg etterkommer av en ung jemenittisk kjøpmann og barnebarnet til alle somalieres stamfar, Samaale. Selv om myten er kontroversiell vet vi at dagens somaliere er en genetisk mosaikk sammensatt av nubiere fra vest, arabere fra nord, bantu fra sør og ulike urbefolkninger fra Afrikas horn.

Det genetiske mangfoldet hos somalierne er ikke unikt. Arkeologiske funn, lingvistikk og moderne bioteknologi viser at også nordmannen er et komplekst individ. Gjennom folkevandring, vikingtokter og handel bidro russiske, iberiske, franske, tyske, britiske og nederlandske gener til nordmannens skapelse.

Nordmenn har dessuten eksportert sine gener. Over hele Europa, fra Svartehavet i øst til de britiske øyene i vest, finner vi i dag mennesker som er i stand til å lagre store mengder jern i kroppen. Tilstanden heter arvelig hemokromatose. Den genetiske mutasjonen som forårsaker sykdommen oppstod for seks tusen år siden, og kan spores tilbake til reiseglade, yre vikinger på Vestlandet. Men nordmennenes genetiske arv er ikke bare jernoverskudd:

I USA bor det i dag over ti millioner amerikanere med norske aner. Disse er i slekt med åtte hundre tusen nordmenn som emigrerte til USA mellom 1825 og 1939. I likhet med mange av migrantene vi i vår tid kaller «lykkejegere», forlot de et land der sterk befolkningsvekst hadde ført til ressursmangel. I begynnelsen var det nok ikke lett å være norsk i Statene. Språket var ukjent, skikkene var fremmede og sykdommene dødelige. «Jeg må tilføye-», skrev en av de utvandrede hjem «-at en mann som reiser fra sin gård i Norge og går over til Amerika med tanke om å få en bedre gård, sjelden lykkes.»

Oljepengene har siden gjort det lettere for nordmenn flest å oppholde seg i utlandet. Vi reiser for å søke utdanning, arbeid, rekreasjon og selvrealisering. Vi er ikke alene. Tre prosent av verdens befolkning bor utenfor sitt opprinnelsesland, i følge FN. Det vil si at nesten en kvart milliard mennesker har krysset grenser for å bedre sin økonomiske og sosiale situasjon, men også for å flykte fra krig og naturkatastrofer.

Bevegelse er et definerende trekk ved det tjueførste århundret. Filosofen Thomas Nail erklærer i The Figure of the Migrant at migranten er den viktigste figuren i vår samtid. I følge Nail er migrasjon et spekter alle mennesker beveger seg langs på et eller annet tidspunkt i våre liv. Vi er alle migranter, men vi beveger oss ulikt. For noen mennesker er bevegelsen midlertidig. De opplever migrasjonen som et fritt valg, bevegelsen påvirker ikke deres plass i det sosiale hierarkiet og de forutsetter at migrasjonen gir dem bedre økonomiske og sosiale muligheter.

På den andre siden er det mennesker som opplever at det eneste valget de har er å forlate sine hjem. Det er dem som, i følge poeten Warsan Shire, innser at home is the mouth of the shark. De kan hverken forutsette at migrasjonen får et positivt utfall eller forvente samme plass i den sosiale rangstigen.

Statusfallet er stort sett unngåelig. Flukt fjerner flyktningens forhistorie. For selv om en flyktning tar med seg universitetsgradene sine eller viser til arbeidserfaring, er det få institusjoner fra flyktningens hjemland som kan bekrefte dokumentene. De må lære å leve livet på nytt.

Jeg møter ham noen ganger i de mørke, snirklete kjellergangene under Ullevål sykehus. Det er her garderobene ligger og jeg må naturligvis skifte til hvit kittel, bukse og frakk før jeg kan delta i undervisningen på avdelingen. Jeg møter ham i det han dytter store, stålfargede skittentøyskurver fra garderobene og til, antar jeg, vaskeriet. Jeg smiler alltid bredt og han smiler alltid like bredt tilbake. Når jeg har tid, slår vi av en prat i det dunkle lyset. Men til forskjell fra samtalene vi har under sola, er våre kjellersamtaler anstrengte. Jeg enser at han er flau over sin situasjon, og jeg blir flau på hans vegne. Dette er min koranlærer som aldri planla å bli koranlærer. Han hadde studert arabisk, italiensk og fransk, men også litteratur og filosofi, ved lærerhøyskolen i Mogadishu. Nå vasker han klær istedenfor å ta sin rettmessige plass i et klasserom.

I det engelske språket skilles det mellom expat og immigrant. Da den togolesiske journalisten Mawuna Remarque Koutonin angrep begrepet expat i The Guardian, og påstod at kun hvite fikk denne hedersbemerkningen, fikk han raskt svar fra en selverklært indisk-singaporsk expat. Rushika Tulshyan skrev at hun var født i Singapore av velstående indiske foreldre, at hun hadde fått muligheten til å ta en internasjonal eliteutdannelse og at hun nå arbeidet i USA med et singaporsk pass. Hun hevdet at merkelappen expat ikke er basert på etnisk tilhørighet, men snarere på økonomisk velstand. En expat, mente hun, er en global nomade som lett kan forflytte seg over landegrenser dersom lysten og behovet setter inn.

Expat og immigrant illustrerer de ulike bevegelsesmønstrene som Thomas Nail beskriver i sin migrasjonsteori. Rushika Tulshyan kan bevege seg fritt over landegrenser ved hjelp av god økonomi og et anerkjent pass, og hun opplever bevegelsen som en positiv prosess. Koranlæreren min beveget seg ikke fritt, men måtte smugles inn til Norge. Bevegelsen var farlig og smertefull. Men kanskje er det mest smertefulle at en singaporsk-inder kan reise verden rundt og beholde sin status som øvre middelklasse, mens en gammel litteratur- og språklærer fra Somalia aldri vil bli gjenkjent som en person med stor kulturell kapital.

Vi opererer ikke med dette begrepsparet i det norske språket, men distinksjonen eksisterer likevel. Få nordmenn assosierer ordet innvandrer med svensker og spanjoler som flytter til Norge for studier, jobb eller kjærlighet. Selv de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne blir stort sett kalt østeuropeere. «Innvandrer» assosierer vi med en person som er eller begynte fattig. Billetten til Norge gikk gjennom arbeidsinnvandring fra Pakistan før den døren ble boltet på syttitallet, FNs kvotesystem eller menneskesmugling. Innvandreren er en person som må integreres i det norske samfunnet.

Da min mor kom til Norge på nittitallet fikk hun vite at integrering handler om å lære seg norsk og betale skatt. Statistikken viser at de fleste innvandrere – over tid – får bedre råd, bedre plass, bedre utdanning og er sysselsatte. Likevel er det et flertall, eller i det minste et veldig høylytt mindretall, som mener at integreringen er mislykket i Norge.

Tidligere år ringte Ipsos til tusen personer på bestilling fra Aftenposten. Spørsmålet de stilte var: Hvor godt eller dårlig synes du integreringen fungerer i Norge? Over førti prosent svarte at de synes integreringen fungerer dårlig. Tretti prosent synes at den hverken fungerer godt eller dårlig. Utvalget er selvsagt lite, men resultatet er en god indikasjon på den generelle stemningen i landet. Nemlig at disse innvandrerne er et problem vi ikke får gjort noe med.  En stemning som ikke samsvarer med inntrykket resten av Europa har av norsk integrering.

Migrant Integration Policy Index publiserte i 2015 en sammenligning av integreringen i en rekke vestlige land. De så på mobilitet i arbeidsmarkedet, utdanning, politisk deltakelse, helse, utlendingslov og antidiskrimineringspolitikk, og rangerte Norge som nummer fire av 38 land. Vi er like flinke på integrering som Finland, og flinkere enn Canada, USA, Danmark, Nederland, Tyskland og Storbritannia.

Hvordan har det seg da at nordmenn tror at innvandrerne ikke evner å bli en del av det norske samfunnet? Antakeligvis fordi definisjonen på integrering blir smalere og smalere for hvert år. I høst har politikere både fra høyre- og venstresiden erklært at det å være norsk er mer enn lover. Det er også et verdisett.

Men hvilke særnorske verdier en innvandrer må abonnere på er vanskelig å vite. Norskhet forbindes gjerne med aktiviteter (ski), matretter (brunost på vaffel), snacks (kvikklunsj), klesdrakt (bunad), merkedager (syttende mai) og personlighetstrekk (tilbaketrukkenhet). Utover dette refererer vi støtt og stadig til Menneskerettighetserklæringen. Antagelsen er i så fall at innvandrerne, især flyktningene, ikke deler disse verdiene til å begynne med?

Da hundre tusener av flyktninger trosset sjøen for å finne fred i Europa, havnet kontinentet i en eksistensiell krise. Hva skjer med oss nå, spurte mange europeere skrekkslagne. Flyktningene ble raskt noe annet enn flyktninger: De ble en trussel mot rikets sikkerhet, en trussel mot velferdsstaten, en trussel mot suvereniteten og en trussel mot den europeiske kulturarven.

I en verden som raskt endrer seg, må vi stadig definere oss selv på nytt. Slik har det vært gjennom hele menneskehetens historie. Denne eksistensielle krisen derimot handler om å utdefinere andre. Vi sier at vi er fordi de ikke er. Vi er tolerante, fornuftige og frihetselskende, fordi de ikke er tolerante, fornuftige og frihetselskende. Vi bestemmer at jo mer fremmedartet et menneske er i framtoning og livssyn, desto mindre av oss er vedkommende. Desto mindre intellektuell, ressursrik og kreativ. Denne vrangforestillingen om innvandreren som den andre frarøver tusener av mennesker kontrollen over egen fortelling. De blir definert av nordmenn som forsøker å finne seg selv, og det uunngåelige statusfallet blir høyere enn det trenger å bli.

Vi leser og hører intervjuer med flyktninger som forteller at de «- er ganske like [oss] nordmenn», flyktninger som utretter formidable heltedåder under tøffe forhold og flyktninger som på kort tid briljerer i den norske skolen. Disse flyktningene kaller vi ressurser fordi de er lett «integrerbare». Men med integrering mener vi at de lettere kan innrette seg forhold, systemer og – ja – verdier som vi allerede har bestemt. Integrering, eller innretting, handler om å få en innvandrer til å bli en del av et felleskap hun ikke kan påvirke.

Men hva om vi begynner i den andre enden?

Se for deg et samfunn der grunninnstillingen er at enhver innvandrer er integrert i det hun ankommer landet. Der majoritetssamfunnet har som et bærende premiss at innvandreren holder idealene frihet, fornuft og medmenneskelighet like høyt som enhver annen. I hvert fall inntil det motsatte er bevist. Da får vi et samfunn der innvandreren ikke begynner sitt nye liv på utsiden, tittende inn. Hun er umiddelbart inkludert i et nasjonalt felleskap, selv om migrasjonsprosessen har vært smertefull og statusfallet uunngåelig.

Hva om majoritetssamfunnet anerkjente at migrasjon er en av få konstante prosesser i menneskehetens historie, at det å migrere ikke alene handler om bevegelse av kropper og eksotisk kjøkken, men også om tilstrømming av idéer som burde være med å definere norskhet?

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig.

Det norske nasjonsbyggingsprosjektet kom ikke innenfra. I samme periode som Henrik Ibsen, gjennom Peer Gynt, erklærte at han var en verdensborger, reiste norske kunstnere, forfattere og diktere ut i Europa for å absorbere tidsånden. Om Sigbjørn Obstfelder skrev forfatteren Rainer Maria Rilke: Hvordan skal man tenke om en som med samme kraft og innlevelse var i stand til å se alt: Paris og Chicago og Monte Carlo og London og de ensomme fjell i hjemlandet Norge?

I 2016 bor Punjab, Kabul, Khartoum, Asmara, Gaza, Rabat og Mogadishu i dalen mellom de ensomme fjell i hjemlandet Norge. De ønsker med samme kraft og innlevelse å vise oss alt, men hvem er modig nok til å se?

 

Terroroffer og terrorist

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 24.12.16

Flying while brown

Denne uken delte komikeren Adam Saleh et videosnutt han hadde tatt i det han ble kastet ut av et amerikansk fly. I videoen som ble lagt ut på Facebook roper Saleh at det eneste han er skyldig i er å snakke arabisk på telefonen med sin mor. Det er urettferdig, sier han. I bakgrunnen kan vi se noen passasjerer veive og rope «bye!».

På internettet er det likevel dem som tviler på Salehs historie. Er det virkelig slik at han ble utvist fra flyet bare fordi han snakket arabisk? Saleh er tross alt en komiker som nesten utelukkende baserer seg på skøyerstreker. Flere av hans tidligere spillopper har blitt misoppfattet som virkelige hendelser.

Vitneberetninger underbygger denne kritikken. Noen medpassasjerer har hevdet at Saleh og hans reisevenn hyttet med nevene og lattermildt lirte fra seg arabiske setninger. Flyselskapet har dermed konkludert sin utredning med at Salah og reisefølget provoserte fram en reaksjon fra kabinpersonalet. De uklare omstendighetene rundt denne situasjonen fjerner oppmerksomheten fra en virkelighet brune mennesker på fly kjenner godt.

I august ble ekteparet Nazia og Faisal Ali bedt om å forlate et fly som hadde stått på rullebanen i førtifem minutter. Paret hadde vært i Paris for å feire tinnbryllupet sitt og var på hjem til Cincinnati. Ifølge en av flyvertene hadde Faisal Ali snakket i telefonen svettende og ytret ordet «Allah». Ali var nok ikke den eneste svette og frustrerte passasjeren, men det var likevel bare han og kona som ble fjernet.
I januar ble en flerkulturell vennegjeng på vei hjem til New York også fjernet fra et fly. Vennene hadde ikke oppført seg truende, men de hadde byttet plasser og noen hadde oppgradert billettene sine. Flyets ansatte mente at dette var en bisarr atferd.

Disse eksemplene fra i år er ikke ensomme tilfeldigheter. De illustrerer opplevelser mennesker med mørkere hud har erfart og fortsatt erfarer i vår terrorpregede verden. Det kommer antakelig ikke til å endre seg i nærmeste fremtid. Sosiale medier gjør det derimot lettere å forstå for et større publikum hva det egentlig innebærer å fly som brun. I likhet med passasjerer flest er vi redde for å bli det neste terrorofferet, men vi er også redde for å bli oppfattet som den neste terroristen.

 

 

Er dette en karikaturstrid?

Først publisert i Klassekampen, 10.1.2015 

Syvende januar var ingen blodig reinkarnasjon av en gammel karikaturstrid. Terroraksjonen var et ekko fra Manhattan, London og Nairobi. Da brødrene Said og Chérif Kouachi tok seg inn i Charlie Hebdos lokaler, hevnet de ikke profeten Muhammad.
Det var ikke tegningen av islams grunnlegger som en naken, koketterende og latterlig araber som forarget dem.

Terroristene var drevet av den samme ideologien som har kostet over to tusen mennesker livet i Nigeria siden lørdag. Det er den samme ideologien som drepte i overkant av hundre skolebarn i Peshawar for knapt én måned siden.

Det er vanskelig å stille terrorister til ansvar etter terroraksjoner. Det er vanskelig å debattere i kjølvannet av tapte menneskeliv. At de siste dagene har handlet om ytringsfrihet, om Kurt Westergaard og om muslimers følelser, forstår jeg godt. Det er et begripelig tema, med tydelige aktører og tydelige posisjoner.

Når den mest aggressive reaksjonen fra muslimsk hold likevel er  lederen fra Islam Net som river i stykker papir, betyr det at muslimer flest ikke opplever angrepet som en reaksjon på blasfemi.

Skillelinjen etter massakren i Paris gikk ikke mellom dem som fant Charlie Hebdos tegninger støtende og dem som anså magasinet for å representere en viktig europeisk arv. Nei, det fantes to parter i verden, de vonde timene etter at dødstallet ble kjent: Det var dem som fortsatt trodde på sameksistens og dem som hadde fått bekreftet sin forestilling om at øst er øst, og vest er vest, og at aldri vil de to møtes uten forakt og vold.

«Terroristene må ikke vinne». Dette sier både redaktørene som velger å ikke publisere karikaturer og redaktørene som trykker tegningene på forsidene. Men terroristene vinner først hvis våre debatter om to uker, to måneder eller to år har fått en subtil bakgrunnsmelodi, som sier at kritikk av støtende uttrykk og ytringsfrihetens grenser er en slippery slope til ekstremismen som viste seg syvende januar.

Verken islam eller europeiske muslimer skal unntas den karikeringen og latterliggjøringen jøder, protestanter, katolikker, buddhister, hinduer og ateister utsettes for. Å påstå, derimot, at særbehandlingen av europeiske muslimer foregår i regi av de redaktører som ikke publiserer karikaturer, eller politikere som maner til ytringsansvar, er uredelig. Det er Pegida, Lega Nord, UKIP, Front National og Sverigedemokratene som særbehandler Europas muslimer.

Når sjokket og kvalmen etter Paris har lagt seg, når januarmånedens ytringsfrihets-og karikaturdebatt har blitt skjøvet til side av et nytt lovforslag eller en ny utvikling i internasjonal geopolitikk, bor tredve millioner muslimer fortsatt i Europa. Det er ingenting som tyder på at kontinentet i 2015 vil være  annerledes enn 2014.

I 2014 brant moskéene i Eskilstuna, Eslöv og Uppsala. I Stockholm, Norrköping, Södertälje, Flen, Avesta, Helsingborg og Örebro ble de vandalisert. I Berlin, Bielefeld og Strasbourg etterforskes uoppklarte mordbranner mot moskeer. I Köln brøt en mann seg inn i en moské og forsøkte å sette den i brann. I Edmonton og Ottawa ble muslimer møtt med hatmeldinger tagget på moskéenes vegger. Og to tusen bulgarere marsjerte mot den vakre, gamle moskéen i Plovdiv. Massen oppløste seg da ruter, uten politiets inngripen, ble knust og fyrverkerier avfyrt.

Det ble plassert grisehoder i moskéer i Wien, Newcastle, og Aten.  Mens en liten, livløs grisunge ble etterlatt ved inngangen til en fransk moské i Pontarlier. Det spiller ingen rolle at muslimer gjentatte ganger må forsikre islamofober om at grisen ikke er muslimens kryptonitt.

Fjorårets hatkriminalitet er mikroskopisk i forhold til kärleksbombingen og støttemarkeringene for muslimer og mot islamofobi. Men kreftene i Europa som forsøker å diskvalifisere muslimer som likestilte medborgere, er ikke mikroskopiske. De er eksplisitte i sitt muslimhat, i tråd med nevnte populistiske partier, eller de gjemmer seg bak tvetydige begreper som «islamisme».

Jeg nevner ikke disse hendelsene fordi de stiller i samme klasse som tolv tapte menneskeliv. Det gjør de ikke. Jeg bruker dem heller ikke som argument mot publisering av tegninger som kan virke støtende på muslimer.  Jeg inkluderer dem her fordi jeg etter dette terrorangrepet virkelig innså at journalister, forfattere, dramatikere og kunstnere er redde for muslimske reaksjoner.

På samme måte som min instinktive reaksjon, like etter sjokket, var å engste meg for represalier fra mennesker som vil ha meg bort fordi jeg sokner til en annen religion.

For deg som leser, for deg som ikke er muslim, kan denne frykten virke overdrevet. Men den er reell. Like reell som frykten til forfatteren som ikke tør å nevne muslimenes profet i en roman.

«I wish you could know, what it means to be me», synger Nina Simone – «then you’d see and agree, that every man should be free».

Det er, banalt som det lyder, kanskje det som må til. At de som skriver «Je suis Charlie Hebdo» og de som skriver «Je suis Ahmed Merabet» går en mil i hverandres sko.

Mens vi venter på Jesus

Først publisert i Klassekampen, 4.12.14

De siste syv årene har jeg, som halv- eller heloffentlig skribent, møtt mange som uttrykker forbauselse over min religiøsitet. I e-poster og i tredimensjonale møter har lesere forsøkt å formulere det paradoksale ved at jeg tilsynelatende er oppegående og reflektert, men samtidig velger å dekke håret mitt. Ikke fordi jeg skjuler en kreftrammet isse, men fordi jeg velger å sokne til en religion; dertil den verste av religioner.

Jeg har smilt, jeg har nikket og jeg har etter beste evne prøvd å forklare at jeg ikke er muslim fordi jeg hater mitt eget kjønn eller fordi jeg nærer et dypt hat mot menneskeheten. Jeg har forsøkt å forstå den urbane majoritetens aversjon mot religion generelt og islam spesielt. Antakeligvis er den et resultat av kirkens historiske grep om den offentlige sfæren og om den enkelte nordmanns privatliv. I tillegg til, så klart, mine trosfellers voldelige og sjåvinistiske fremferd både i det store utland og i vår lille kystnasjon.
Forbauselsen har likevel vært gjensidig. Finnes det virkelig ikke noe godt ved tro, og er religion fullstendig irrelevant i vår daglige virke?

Desember er måneden, etter ramadan, der jeg føler meg mest som muslim. Det skyldes verken at Jesu’ tilkomst og ankomst feires, eller at davidsstjernen lyser i naboenes vinduer. Nei, det sterke utslaget skyldes helt og holdent den norske handelsstanden. Dette er måneden da vi tømmer lommebøkene. I fjor la nordmenn igjen femti milliarder kroner i butikker over hele landet.
Men før jeg forklarer min styrkede muslimskhet, må jeg dessverre bli litt personlig: Jeg har blitt feit. Mine venner har i det siste tolket utsagnet som et knefall for vestlig moteindustri. Velmenende griper de tak i hver sin kant av sikkerhetsnettet vi sammen har vevd gjennom lystige netter og late søndager, og strammer det for å redde meg fra selvforakten. Nei, nå gir du deg, du er flott, insisterer de. Det er selvsagt hyggelig å høre. Men til tross for protester og himmelfallenhet: Jeg har fortsatt større livviddemål og ukomfortable bukser.
My hips don’t lie, som den latinamerikanske lyrikeren Shakira sa. Derfor gikk jeg nylig til innkjøp av nye, komfortable benklær i Oslos kjedebutikker. Og selv om min femhundrelapp for to bukser er et lite atom i konsummonsteret, spiller det ingen rolle. Julestriens statistikk gir meg dårlig samvittighet.

Vi vil gjerne gjøre noe med vår dårlige samvittighet i verdens rikeste land. I fjor ga vi til sammen 3,37 milliarder kroner til 115 forskjellige organisasjoner, store og små, kun for å hjelpe. I forhold til andre rike land som Nederland, Storbritannia og USA, gir vi ganske lite til formål tiltenkt medborgere – men antar samtidig at inntektsgapet er større og velferdsstaten svakere i disse landene.

Det store, diffuse sør behøver oss mest. Hjerter blør for afrikanske barn med oppblåste mager, og gjør et byks når en SMS fra Amnesty tikker inn og forteller at vår bidrag bidro til å frigjøre en iransk aktivist. Vi samler penger for å bygge brønner og rydde miner, og vi forferdes over kjønnslemlestelse og voldtekter i krigsrammede land.
Samtidig dør små barn i Norge av omsorgssvikt, uten at naboer i samme blokk registrerer eller agerer mot foreldrenes voldelighet eller fravær. Eldre forvitrer i aldershjem, mens rusmisbrukere og andre som har falt ut av systemet fryser bak pappkoppene.

Jeg leste et sted at tre av fire husholdninger gir til frivillige organisasjoner. Spørsmålet er om tre av fire husholdninger hører med naboen om hun har det bra og har planer for julaften. Å støtte burmesiske kvinneaktivister har blitt ordinært, mens det å møte opp til dugnad i borettslaget er forbeholdt hardcore nostalgikere.

Vi kan kjøpe oss fri fra dårlig samvittighet og gi av vårt overskudd til verdens trengende, men kan ikke kjøpe oss til et bedre samfunn. Velferd er ikke det samme som overflod.

Profeten Muhammad sa engang at den som påser velferden til en foreldreløs eller en fattig, er like prisverdig som den som tilbringer dagen med å faste og kvelden med å be.

Det er kanskje noe vi bør minne oss selv om i adventstiden mens vi venter på Jesus. En mann som vandret i Midtøsten og forøket menneskets velferd, uten å bidra med formue.

Kamelens sorg

Først publisert i Klassekampen 6.11.14

«Somaliere i utlandet har så myke hjerter», sukket bestemoren etter at hun hadde introdusert sitt autistiske barnebarn for min venninne. De satt i et lite hus noen mil utenfor Garowe, hovedstaden i den selvstyrte somaliske republikken Puntland. Venninnen min var på feltarbeid i regionen og hadde, nærmest på slump, kommet over fingre som stakk ut av en dørsprekk hos en eldre kvinne hun intervjuet.

Da hun ba om å gå inn i rommet døren voktet, for å hilse på fingrenes eier, ble den eldre kvinnen engstelig og avfeiende. Etter en tålmodig trette med kvinnen, fikk venninnen min endelig møte den unge mannen som bodde på rommet.

Han var femten år gammel, hadde blitt forlatt av mor og seks søsken og tilbragte livet sitt mellom fire vegger. Isolert, men vartet opp av en skral mormor som gjorde sitt beste for å skjerme ham fra en verden som ikke forstod.

«Han var elskverdig», utbrøt plutselig venninnen min. Nå satt hun ikke i en liten landsby i Afrika. Vi drakk lapsang souchang og chai i en av Oslos hippe caféer, milevis unna savannen, og bearbeidet inntrykk fra feltarbeidet. «Jeg fortalte bestemoren at i Norge ville barnebarnet hennes fått gå på skole, fått tilpassede arbeidsoppgaver og, i det hele tatt, fått muligheten til å leve et sosialt og trygt liv.»

Et sosialt og trygt liv for autister og individer med psykotiske, schizofrene, paranoide eller affektive lidelser høres ut som en utenomjordisk utopi i somalisk sammenheng. Somaliere, både i og utenfor Somalia, snakker sjeldent om psykisk helse på en meningsfull måte. Til tross for at Somalia har verdens høyeste forekomst av psykiske lidelser.

I utbryterrepublikken Somaliland anslås det at én person i annenhver husholdning har en psykisk sykdom, i Puntland er det én i hver tredje husholdning. I Sør-Somalia foreligger det ikke gode tall. Det er likevel en kjensgjerning at andelen psykisk syke øker med vedvarende konflikt. Sør-Somalia har vært den mest konfliktfylte regionen i Somalia de siste tiårene og antagelsen er at regionen har like høy eller høyere forekomst av syke.

Mennesker som oppfører seg unormalt eller som utagerer lenkes til trær og stolper av familiemedlemmer, fengsles av lokale autoriteter, isoleres og ekskluderes, trakasseres og kjeppjages bort av naboer, og utsettes for alternative – til dels farlige – behandlingsformer.

Psykisk sykdom tilskrives gjerne åndelige eller metafysiske årsaker. Den rammede mannen eller kvinnen, som ikke evner å skjule sin tilstand for omgivelsene, blir enten beskrevet som demonisk besatt eller guddommelige forbannet. Kuren er ofte eksorsisme.

Det er et paradoks at et folk som har opplevd og overlevd krig, vold, instabilitet, fordrivelser, sultkatastrofer og oppbrudd i over to tiår fortsatt ikke er i stand til å beskrive sjelens sår på en fornuftig og moden måte. Utfordrende atferd blir kalt galskap, mens depresjon beskrives som qulub. Et ord som opprinnelig ble brukt om humøret til en kamel, etter at kamelens venn hadde avgått ved døden.

Somaliere mangler altså et treffende begrepsapparat for psyken. Når ordene mangler siger heller ikke forståelsen eller endringsviljen inn.

Det estimerte befolkningstallet i Somalia, estimert fordi folketelling er en vanskelig affære i et fragmentert og urolig land, er i underkant av åtte millioner. I hele landet var det bare åtte sentre, i 2010, som hadde et tilbud for psykiatriske pasienter. Fem av disse forsynes sporadisk med psykotrope medikamenter.

Somalia har i dag tre autoriserte psykiatere, ingen psykologer, men for øvrig litt over åtti andre helsepersonell som har noe kunnskap og mye erfaring om psykisk helse.

En av disse er sykepleieren Abdirahman Ali Awale som populært, i Mogadishu, kalles doktor Hab. Han har egne radioprogrammer for å drive folkeopplysning, han har åpent hospitaler for psykisk syke og kjører en skratlende, gammel minibuss til utkantstrøk der han finner fastlenkede pasienter som han setter fri og fører til sine hospitaler.

I et intervju med BBCs radioprogram Outlook sa han følgende: Jeg har grått på TV, jeg har grått på offentlige plasser, jeg har grått foran pasienter og jeg føler for å gråte akkurat nå.

Det er ikke bare de deprimerte som lider av kamelens sorg i Somalia. Vi psykisk og fysisk friske som ser hjelpeløse på gråter med.

Bistandsporno

Først publisert i Universitas 26.10.2011.

Ideelle organisasjoner masseproduserer Afrika-stereotypier.

Vi lar ikke Hellas definere Europa, men vi lar noen problemområder i Afrika definere et helt kontinent. Det skyldes bildene mange ideelle organisasjoner bruker i søken etter pengegaver.

Ved religiøse høytider, hånd i hånd med reklameforbud, danser små mørke barn på tven, til inntekt for en ideell organisasjon. Seeren, mett på ribbe eller påskegodteri, oppfordres – hvert år – til å bli en fadder for lille Amonke i Afrika. Stakkars lille Amonke i Afrika. Men tenker virkelig den gjengse senegaleser på Amonke når hun tenker på Afrika, er bildene av femåringen som går fem mil for å hente vann representativt for Afrika?

Allerede i 1843 dro norske misjonærer til Afrika, med Bibelen og brunost i bagasjen. Da misjonærene kom tilbake fortalte de ikke om sivilisasjoner, fordums kongedømmer, afrikansk egenart og en rik fortellertradisjon – de fortalte om lille Amonke i Afrika, barbariet og den kristnes moralske ansvar overfor villfarne negre. 168 år senere flagger vi vår sekularitet, men Amonke tviholder vi på.

Bildet av det stakkarslige sør skaper et maktforhold mellom den hvite og den brune mann. Den hvite hånden som stadig gir er økonomisk og kulturelt overlegen, den brune hånden tar imot. Den brune mannen har blitt en passiv nødhjelpsmottager, en som ikke evner egenproduksjon eller selvutvikling. Det klassiske, og falmede bildet av Afrika, viser ikke potensialet i kontinentet og i de ulike folkegruppene som befolker det.

Alt ser likevel ikke mørkt ut. I løpet av 168 år har det stereotypiske bildet av afrikaneren endret seg. Nå har han ikke overproporsjonerte lepper og kullsort hud, og ikke jobber han som statist i Tintins verden. Nå er afrikaneren en dame. Hun bærer på fargerike gevanter og har slik en herlig rytmesans. Vi har sluttet å snakke om den underutviklede, primitive afrikaneren. Når vi ikke stikker en telelinse opp i trynet til en radmager mor med et dødssykt barn, snakker vi om den glade, dansende afrikaneren. Ikke tenkeren, entreprenøren, forfatteren eller forskeren – nei, den eksotiske danseren.

Jeg har vært den usiviliserte, den flyktende og den sultende afrikaner. I rumpevrikkingens tidsalder har jeg blitt den dansende afrikaneren. Skal sant sies, og sannheten må frem i Universitas: Jeg er en fantastisk danser, men det stopper ikke der: Se, jeg er en somalier som kan skrive! Så vi afrikanere har, i det minste, en IQ over 80.