Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme»

Først publisert i Klassekampen 6.5.2017

Det representative ved Sana er omgivelsenes møte med henne, i og utenfor «Skam». I et intervju med den amerikanske nettavisen Slate beskriver den britiske forfatteren Zadie Smith hvordan begrepet «multikulturalisme» blir brukt på to ulike måter. På den ene siden uttrykker begrepet et ideologisk prinsipp, blant annet idéen om at etnisk og kulturelt mangfold har en positiv effekt på samfunnsutviklingen. Samtidig er «multikulturalisme», i følge Smith, et deskriptivt faktum: I et moderne samfunn deler mange forskjellige mennesker det samme rommet.

Disse to innfallsvinklene til «multikulturalismen» dikterer i aller høyeste grad hvordan vi forholder oss til mennesker med annerledes etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn. De blant oss som feirer «multikulturalismen» anser minoriteter som berikelser, mens dem som føler seg truet av denne ideologien vil oppleve minoriteters religiøse og kulturelle uttrykk som trusler mot nasjonens egenart. Det å derimot forstå «multikulturalisme» som en nøktern beskrivelse av uunngåelige befolkningsendringer, gjør at vi kanskje møter minoriteter med likegyldighet. I alle fall en likegyldighet som sier: Du som er annerledes er hverken bedre eller dårligere enn meg.

Karakteren Sana Bakkoush, i dramaserien «Skam», har havnet midt i debatten om «multikulturalisme». I seriens univers er dette en karakter som er lojal overfor sine venner, viljesterk i motstrøm og sarkastisk i møte med uvitenhet. Alle disse personlighetstrekkene rommer hun iført et hodeplagg. Men selv om Sana i serien insisterer på egen individualisme ved å stritte mot forventinger og fordommer fra familie, klassekamerater og venner, blir hun likevel møtt som den muslimske medeleven, muslimske venninnen og den muslimske datteren. Jevnaldrende spør om hun som er muslim aktivt kan delta i russefeiringen, venninnen sukker at hun som er muslim slipper unna kjærlighetskvaler og moren poengterer hvor viktig det er å forelske seg i en muslimsk gutt.

Utenfor dette universet, i radioprogrammene og podcastene som kommenterer serien, i avisspaltene som anmelder episodene, i intervjuene med og kronikkene av samfunnsdebattantene er Sana symbolet på den moderne, norske muslimen. Hun blir fremstilt som et viktig korreks mot gryende fremmedfrykt og innvandringsmotstand, og ikke minst et forbilde for unge kvinner med samme trosbakgrunn.

Tidligere i vinter møtte jeg en profilert dansk feminist som spurte meg om Sana er representativ for unge muslimske kvinner i Norge. Spørsmålet om representasjon borer inn i kjernen av den pågående debatten om «multikulturalisme». Hvis Sana er representativ innebærer det også at de unge muslimene som fyller det norske landskapet, er et positivt tilskudd til samfunnet. Hvis Sana, som russebussjef og forelsket tenåring, virkelig speiler tusener av ungdom med tilsvarende bakgrunn, har vi virkelig intet å frykte.

Dersom Sana er representativ, er dette er et skudd for baugen hos alle dem som mener at «multikulturalismen» er en trussel. Men de lar seg nødig rikke. Det gjør i det minste ikke Hans Rustad som hevder at den norske rikskringkastingen, ved å plassere en religiøs muslimsk karakter i de tusen hjems tv-skjermer, har gjort seg selv til et springbrett for islamsk misjonering. Ikke nok med det, ved å introdusere Sana for Norge, mener Hustad at NRK i lag med de sosiale arkitektene blant norske journalister og politikere, «nedvurderer vår egen ungdom og våre egne verdier.»

Det er ikke bare de ytterliggående, muslimfiendtlige krokene av internettet som finner Sana lite plausibel. I et intervju med Morgenbladet forteller den muslimske samfunnsdebattanten Morad Joradi at Sana ikke er representativ for muslimsk ungdom nettopp av de samme grunnene til at hun feires. «Skam», sier han «gir en forventing om at selv om du går med hijab og er praktiserende muslim, så er det forventet av deg å gå på fest.» Det, mener Joradi, skaper et sosialt press mot unge muslimer fra storsamfunnet: Hvis Sana kan, kan du.

Sanas forsøk på individualisme møter motstand både i skolegården, klasserommene og de elegante leilighetene som danner bakteppet for dramaet. Men den største motstanden møter hun av støttespillere og kritikere i norsk offentlighet som bevisst eller ubevisst gjør henne til et politisk prosjekt. Det er likevel ingen overraskelse. Reaksjonene foran og bak kameraet er mer representative for den unge muslimske kvinnens hverdag enn Sana Bakkoush sitt sorte sjal og mørke lebestift.

Å være en muslim, brun og kvinne innebærer å akseptere politisering: dine plagg, din personlighet, din seksualitet og dine valg blir stort sett tolket i lys av evige debatter om Vestens møte med Østen. Det er dette journalisten Morten Hegseth Riiber ikke forstår da han denne uken, i en podcast om dramaserien, erklærte at det som kan røske i serien og imponere er om Sana lar hijaben falle og har sex. Da innbiller Riiber seg at han får se hele Sana, altså underforstått at hun blir fri fra sin selvpålagte kontroll. Men Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme». Hun blir aldri sett så lenge hun ikke blir akseptert som en konsekvens av uunnngåelig befolkningsendring. Ikke mer, ikke mindre.

Hvor mange svarte venner har du?

Først publisert i Dagbladet, 8.6.2013

Denne uka fortalte den norsk-ugandiske skuespilleren Asta Busingye Lydersen om båssettingen hun stadig opplever i film- og tv-bransjen. Det er trist at en dyktig skuespiller blir redusert til en klisjé og dermed føler seg ekskludert. Men er løsningen å pålegge bransjen særegent samfunnsansvar?

«Alle mine svarte venner har mange hvite venner, men alle mine hvite venner har bare én svart venn», erklærte den afroamerikanske komikeren Chris Rock til latter og applaus. Det er en virkelighetsbeskrivelse mange, i multietniske byer, kan gjenkjenne. Bekjentskap, både det nære og det overflatiske, er den beste kuren mot sjablongmakeri.

Det blir vanskelig å redusere sin afrikanske venn til en mulig skildring av en slave, en horemamma eller en misbrukt innvandrerkvinne, når man forbinder henne med leksikalsk kunnskap om Ivo Caprino, den beste laksepaien man noen gang har spist og den grelle ponchoen hun kjøpte i Peru.

Den dårlige representasjonen av det flerkulturelle Norge begynner ikke under castingen, men i middagsselskapene og hagefestene. Møter man ikke mennesker sosialt, blir man heller ikke i stand til å se forbi deres etnisitet. Det er når den ikke-etnisk norske er en naturlig del av hverdagen, at hun også blir en naturlig del av rollebesetningen.

I utlandet finner man både kroneksempler og skrekkeksempler på multietniske produksjoner. Rollefiguren Abed Nadir, i komiserien «Community», bruker sin bakgrunn, som arving til en falafel-restaurant, for å vinne humoristiske poeng. Det serien likevel belyser er hans eksentriske atferd og forkjærlighet for filmskaping. Protagonisten i «The Mindy Project» er en indisk-amerikansk lege hvis etniske og religiøse bakgrunn først blir relevant når hun vurderer å bli kristen, for å tekkes sin ordinerte kjæreste. Og er det noen som egentlig stusser over at kriminaletterforsker John Luther, i den britiske krimserien «Luther», er mørkere enn somalieren i oppgangen?

Så hender det at velviljen og toleransen går over styr, slik tilfellet er i den mindre vellykkede serien «Merlin». Guinevere, kong Arthur av Camelots utkårede, spilles der av en mørkhudet kvinne. Kanskje burde en afro-europeisk, fantasy-entusiast som meg frydet seg over det påståtte mangfoldet i den fiktive, britiske middelalderen. Men jeg greier dessverre ikke riste fra meg følelsen av at det er mer enn Morganas renkespill som skurrer.

Krampaktig kvotering er en sannsynlig konsekvens av å påta seg et ansvar for å speile «Det nye Norge». Dramasjefen i NRK må gjerne mene at det er dårlig at serien «Hjem» er kjemisk fri for andre hudfarger, men hvor realistisk er det egentlig å plassere en pakistaner i et tettsted i Buskerud?