Er de norske idealene viktigere enn den norske virkeligheten?

Publisert i Klassekampen 23.9.17

Omtrent en fjerdedel av somaliske asylsøkere fikk innvilget asyl i fjor. Majoriteten fikk avslag enten fordi de ikke innfridde kriteriene for asyl, etter utlendingsloven, eller fordi et annet europeisk land var ansvarlig for å behandle asylsøknaden, i henhold til Dublinavtalen. Fjorårets tall avviker ikke nevneverdig fra innvilgelsesandelen i 2015. Trenden de siste to årene er tydelig: Somaliske flyktninger flest får ikke opphold i Norge. I tillegg er situasjonen tilspisset for de forhenværende asylsøkerne. For snart ett år siden gjorde regjeringen det kjent at 1600 somaliske flyktninger med oppholdstillatelse står i fare for å få tilbakekalt flyktningstatusen. I praksis innebærer dette at 1600 somaliske flyktninger risikerer å bli sendt tilbake til Somalia ettersom sikkerhetssituasjonen i deler av landet er forbedret.

Den siste uken har somaliske flyktninger igjen generert nyhetsoverskrifter. «Regjeringen bruker tegneserier og Facebook: Skremmer flyktninger» lød forsiden av Klassekampen på mandag. Hovedsaken dreide seg om en tegneserie som er utviklet av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, med støtte fra det norske utenriksdepartementet. Tegneserien var del av en bredere informasjonskampanje som ble lansert for to år siden. Kampanjens hensikt var å fraråde unge mennesker i Somalia å flykte til Europa.

I tegneserien møter vi fiktive Hassan som lever under vanskelige kår i Mogadishu. Han er i kontakt med venner og bekjente som bor i Europa. Det forekommer Hassan at vennene lever det livet han savner i Mogadishu. De har nemlig trygge hjem og økonomisk stabilitet. Hassan bestemmer seg for å søke det samme og skraper sammen nok penger til å finansiere smugling til det lovede kontinent.

Etter en strabasiøs ferd ankommer han Europa. Han reiser til ulike europeiske land før han formodentlig lander i Norge. Ingen av Hassans forventninger blir innfridd. I Europa blir han tvunget til å arbeide svart, han blir utnyttet av lugubre arbeidsgivere, han finner ikke fast bosted og må etterhvert sove ute. Hassan opplever både frost og fremmedhat, og blir nektet helsehjelp når han blir syk. Når han endelig søker asyl blir han returnert til det første europeiske landet som registrerte hans ankomst. Etter flere måneder og utallige runder i asylsystemet får han avslag, blir internert i et utvisningssenter og til slutt satt på et fly tilbake til Mogadishu. Pengelens med brutte drømmer i bagasjen.

Tegneserien har provosert mange og fellesnevneren i kritikken synes å være at fremstillingen av Norge er urettferdig. «Staten skremmer med rasisme» ble tittelen på innslaget om saken i Dagsnytt 18. I radiodiskusjonen forklarte biskop emeritus Tor Berger Jørgensen, som også arbeider med papirløse immigranter, at bildet som males av Norge angriper idealene vi ønsker å representere i den internasjonale flyktningsituasjonen. Men er de norske idealene viktigere enn den norske virkeligheten?

Utfordringene asylsøkere og såkalt papirløse innvandrere møter er reelle og veldokumenterte. Svart arbeid og utnyttelse, kummerlige boforhold og knappe helsetilbud troner listen. Den kafkaske asylbehandlingen med runder i Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og i rettsvesenet er også velkjent. Når vi i tillegg vet at tre av fire somaliske flyktninger får utsendelsesvedtak, er Hassans skjebne normen snarere enn unntaket. Kunnskapen om at ethvert menneske har rett til å søke asyl og få sin søknad behandlet rettferdig er viktig, men like viktig er det å informere vordende flyktninger om at mange søknader avslås og at prosessen kanskje koster mye mer enn man først tror. For å kunne fatte et informert valg må en person være i stand til å veie fordelene mot ulempene.

Noen mennesker vil veie fordelene mot ulempene og finne at livet i hjemlandet er så uutholdelig at ingen europeisk hindring kan måle seg. Noen mennesker må flykte fordi det ikke finnes et alternativ til flukt. Dette er det eneste kritikkverdige ved denne mye omtalte tegneserien. En leser i Mogadishu kan tolke det dithen at ingen asylsøker er velkommen i Norge. Men for dem med alternativer, hvor enn dårlige alternativene er, kan en slik tegneserie være utslagsgivende.

Det er en betydelig forskjell mellom «er» og «bør». Dette er en selvfølgelig og banal påstand, like selvfølgelig som at det er forskjell mellom vann og sand, eller barn og voksen. Likevel hender det at vi i vår iver etter å endre samfunnet til det bedre, fra det som er til det som burde være, glemmer det nåværende. Selv om vi kanskje mener at flere somaliske flyktninger bør få asyl i Norge og færre bør utvises, er realiteten dessverre motsatt. Selv om vi mener at Europa generelt og Norge spesielt burde behandle asylsøkere og papirløse mer menneskelig, er det dessverre et faktum at mange asylsøkere og papirløse lever under umenneskelige forhold.

Forurettelsen etter at denne tegneserien ble kjent handlet ikke om flyktninger, asylsøkere og papirløse. De som ropte høyest, ropte ikke om hvordan helsevesenet burde innordnes mot asylsøkere med og uten innvilget asyl. De ropte ikke om hvordan vi burde motarbeide svart arbeid og utnyttelse av sårbare mennesker, eller hvordan vi burde legge om utlendingsloven slik at afrikaneres inngang til Europa ikke bare blir asyl. De som ropte høyest, ropte om Norges selvbilde. Det er et rop som ikke gjaller i Mogadishu eller i Mandheimen statlige asylmottak.

Reklamer