Islamsk Råd Norge fungerer best som en praktisk krykke i en norsk-muslimsk hverdag.

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 1.april 2017

Denne uken ble det kjent at nikabkledde Leyla Hasic ansettes som konsulent i organisasjonen Islamsk Råd Norge. Hasic har utmerket seg som en forkjemper for ansiktsslør i norsk offentlighet. Ansettelsen har blitt møtt med hard kritikk: Kulturministeren betegner den som «ytterst uklok og provoserende», Arbeiderpartiets storbypolitiske talsperson hevder at dette «handler om så mye mer enn en vanlig ansettelse», Aftenposten skriver på kommentarplass at ansettelsen «bør være spikeren i kista» for statsstøtte til organisasjonen og Venstrepolitiker Abid Raja konstaterer at «mange muslimer vil ha en flau smak i munnen og føle seg dummet ut av Islamsk Råd Norge».

Bølgen av reaksjoner nådde et toppunkt da en av Islamsk Råd Norges største medlemsorganisasjoner, Det Islamske Felleskap Bosnia og Hercegovina, etter et krisemøte med fem andre store muslimske menigheter, bestemte seg for å trekke sitt medlemskap. Det virker prematurt at en ansettelse i en – riktignok statsstøttet – organisasjon ikke bare skaper overskrifter i avisene, men også provoserer fram reaksjoner i Kulturdepartementet.

Men problemet stikker mye dypere enn Leyla Hasics ansiktsplagg. Hun er enda et tegn på en grunnleggende utfordring med Islamsk Råd Norge, nemlig den vanvittige dissonansen mellom hva organisasjonen er, hva organisasjonen prøver å være og hvordan organisasjonen oppleves av storsamfunnet.

Islamsk Råd Norge har siden 90-tallet generert negative overskrifter: Kebba Secka, organisasjonens forhenværende leder, forsvarte kjønnslemlestelse uvitende om at han ble filmet med skjult kamera. Zahid Mukthar, organisasjonens første sekretær og talsmann, presterte i sin tid å uttrykke forståelse for drapet på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh. De profilerte norsk-muslimske aktivistene Yousef Assidiq og Faten Al-Hussaini anklaget i fjor sommer generalsekretær Mehtab Afsar for utpressing og trusler. I samme periode trakk hele styret i organisasjonen seg i protest mot Afsar og hevdet at han oppførte seg «bøllete».

Disse sakene har vært med på å sementere forestillingen om Islamsk Råd Norge som en bakevje i norsk samfunnsliv. Skal man tro mediebildet, er organisasjonen et brorskap av voldsforherligende mørkemenn som støtter kvinneundertrykkelse og dødsstraff for homofile, og som truer unge som kritiserer egne miljøer. Derfor kommer det ikke som en overraskelse at en liten tilslørt tue er i stand til å velte et dysfunksjonelt lass av arkaisk moralisme.

Samtidig står denne forestillingen i sterk motsetning til det Islamsk Råd Norge etterstreber. Ifølge egen plattform ønsker de å «spre kunnskap og forståelse om islam i Norge», «arbeide for inkludering av muslimer i det norske samfunnet» og arbeide for «at muslimer blir verdsatt som en viktig ressurs for Norge.»

Men hva har organisasjonen gjort for å oppnå disse målsettingene? Pent lite. Denne utilstrekkeligheten vil kritikerne gjerne tilskrive generalsekretæren, de forutgående styrene, norske moskeer og, ikke minst, ansiktsplagget til Leyla Hasic. Men egentlig skyldes den at Islamsk Råd Norge, slik organisasjonen er bygget, ikke makter å jobbe med å spre kunnskap og forståelse om islam eller arbeide for inkludering av muslimer i samfunnet. For å forstå dette, må man studere organisasjonens røtter.

I 1992 inviterte Den norske kirke til dialogmøte med representanter fra et titall islamske trossamfunn. Hensikten var å etablere en formell kontakt mellom kristne og muslimer. I kjølvannet av invitasjonen ble Islamsk Råd Norge etablert. Zahid Mukthar, organisasjonens første talsmann og sekretær, forklarte kirken at «alle muslimske organisasjoner og menigheter [har] samlet seg og tatt standpunkt i at vi oppnevner en felles delegasjon som møter dere og som vil representere alle muslimske organisasjoner og trossamfunn i Norge.»

Siden har både menighetene, medlemstallet og målsettingene vokst: I dag består Islamsk Råd Norge av 42 moskeer og representerer over 80 000 muslimer. De hevder fortsatt å arbeide med brobygging og dialog, men ikke bare opp mot andre tros-og livssynssamfunn.

Organisasjonen har også en nødvendig religiøs funksjon for norske muslimer: Det er gjennom Islamsk Råd Norge at norske muslimer i Forsvaret har tilgang til en feltimam, pasienter får sjelesorg av en sykehusimam og familier kan henvende seg til en muslimsk begravelsestjeneste når døden inntreffer. Praktiserende norske muslimer er avhengige av bønnetidene som organisasjonen utarbeider, og mange setter pris på organisasjonens sertifisering av restauranter og butikker som tilbyr rituelt slaktet kjøtt. Ser man på ressursbruken i organisasjonen, forstår man raskt at den innadrettede virksomheten er viktigere enn den utadrettede. Islamsk Råd Norge er primært en instans som tilbyr praktiske tjenester til muslimer.

Disse tjenestene blir ofte banalisert i norsk samfunnsdebatt. Kritikken er grunnet i et premiss om at de aspektene ved islam som den gjengse ikke-muslim finner viktige, også må være like viktige for den gjengse muslim. Men norske muslimer flest er ikke særlig opptatt av kontroversiell teologi. Som andre er de mer opptatt av hverdagen sin. Denne hverdagen er Islamsk Råd Norge med på å gjøre lettere. Det kan forklare hvorfor muslimer flest er tause når det stormer som verst rundt organisasjonen. For dem er ikke Islamsk Råd Norge en tenketank som representerer dem med hårreisende tanker, men en tjenesteyter som tilbyr hjelpemidler.

Siden organisasjonen ble etablert har den muslimske befolkningen ikke bare vokst i størrelse, men også blitt mer etnisk sammensatt. Vi har sett en fremvekst av ulike religiøse tradisjoner – noen mer konservative enn andre. Vi ser også at fundamentet i Islamsk Råd Norge, moskeen, blir stadig mindre viktig som utgangspunkt for sosialt engasjement blant muslimer. De engasjerer seg på digitale medier, i veldedighetsorganisasjoner og i politiske partier. For de første norske muslimene var moskeen også et samfunnshus. Nå er moskeen i større grad oppfattet som et rent religiøst rom, og debattene blant norske muslimer foregår på andre arenaer. Derfor er det på tide at Islamsk Råd Norge holder seg til det organisasjonen gjør best: Å være en praktisk krykke i en norsk-muslimsk hverdag.

 

Reklamer