Burkinidebatten skygger for et viktigere samfunnsproblem: barns manglende svømmeferdigheter

Først publisert i Klassekampen, 12/8-17

Barn bryr seg ikke om burkinier 

De hissigste debattene om nordmenn med minoritetsbakgrunn og svømming, dreier seg oftest om to problemstillinger: bekledning og kjønnsdeling. Da Frankrike forbød den heldekkende svømmedrakten «burkini» i fjor sommer, ble begrepet innlemmet i den norske integreringsdebatten. Fremskrittspartiet har tatt til orde for lignende forbud og hevder at plagget virker integreringshemmende. Da en skole i Troms åpnet for burkinibruk i svømmeundervisningen, erklærte partiets fylkesleder i Oslo at burkiniaksept  var å «gi etter for islamistiske særkrav.»

Når landet ikke rokkes av burkinier, står striden om kjønnsdelt svømmeundervisning. Selv om cirka tyve prosent av grunnskolene melder at de praktiserer kjønnsdelt gym-og svømmeundervisning, og selv om en av de viktigste grunnene oppgis å være kroppspress, rår det likevel en vrangforestilling om at norske muslimer er pågangsdrivere for kjønnssegregering. Forestillingen har riktignok basis i enkelte klasser og skoler der muslimske foreldre har søkt om tilrettelagt undervisning, men det store flertallet barn av muslimske foreldre deltar på lik linje med andre barn.

Disse debattene engasjerer og opprører, og plasserer individuelle valg i et overordnet ideologisk verdensbilde. En enkel preferanse blir satt i sammenheng med radikalisering, religiøs ekstremisme og global kvinneundertrykkelse. Det finnes mange gode argumenter mot kjønnsdelt svømmeundervisning og mange dårlige argumenter mot burkini, men hverken burkinien eller foreldrene som ønsker kjønnsdeling truer norske verdier. Plagget og ønsket uttrykker nemlig bare én ting: En forståelse for at alle må få muligheten til å svømme.

I bystyremeldingen «Strategi for bedre bade-og svømmetilbud i Oslo – for folkehelse og trivsel» fra 2013 blir det konstatert at det er foreldrenes  ansvar å lære barna å svømme.

Min mor som ikke kunne svømme var takknemlig da skolen overtok dette ansvaret i 1999.

Jeg gikk i fjerdeklasse og mor kunne ikke tenke seg å sende meg til en skoletime i det hun betraktet som undertøy. Derfor saumfarte vi hovedstaden etter sømmelig svømmeantrekk. Tilbudet var magert på denne fronten, men til slutt landet hun på svømmeshorts for gutter over svømmedrakt for jenter.

Jeg husker godt den første gangen jeg tuslet ut av garderoben med håndkledet stramt rundt kroppen. Jentene i klassen gikk med svømmedrakt, guttene med svømmeshorts og jeg visste at min sære kombinasjon ville vekke oppsikt. Etter den første fliringen og de ekle kommentarene var det likevel ingen som brydde seg. Straks var klassen i bassenget og lo begeistret. I vannet var vi alle like. Vi plasket, blåste bobler, lærte å flyte på ryggen og øvde på froskespark.

Etter fem eller seks økter tok lykken slutt. Jeg kan egentlig ikke svømme selv om jeg husker den grunnleggende teknikken fra skolen. Dette er jeg ikke alene om. I 2013 ble det, på oppdrag fra Norges Svømmeforbund og Gjensidigestiftelsen, utført en undersøkelse om svømmedyktigheten blant femteklassinger. Lignende undersøkelser ble gjort både i 2003 og 2009. I denne siste undersøkelsen ble det vist at 17 prosent av barn med foresatte fra asiatiske og afrikanske land, kan ikke svømme. Til sammenligning gjelder dette kun fem prosent av barn med såkalt etnisk norske foreldre. Barn med foreldre fra afrikanske og asiatiske land var også overrepresentert blant de som kun var i stand til å svømme noen få tak.

Videre viste undersøkelsen at for barn med denne landbakgrunnen betød skolens svømmeopplæring mye mer i forhold til  barn av europeiske foreldre, hvor majoriteten lærte å svømme under ferier. Når vi vet dette er det oppsiktsvekkende å lese at kun tolv prosent av femteklassingene, fra Osloskolene som deltok i undersøkelsen, hadde svømmeundervisning.

Endringer har funnet sted siden undersøkelsen ble utført for fire år siden. I 2015 ble det innført nye kompetansekrav i læreplanen for fjerde trinnet. Ferdighetsmålene ble konkretisert og det ble et uttalt mål at barn må lære i skolen å kunne berge seg selv i vannet. Ett år etter endringen kunne en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) vise at kun en av ti skoler gir barna opptil førti timer svømmeundervisning i løpet av skoleåret. Dette til tross for at elevene i gjennomsnitt trenger dette antallet timer for å innfri kompetansemålene.

Da to norsk-somaliske brødre druknet i Oslo for snart seks år siden, vekket det en nasjonal debatt om barns svømmeferdigheter. Generalsekretæren i Norges Svømmeforbund, Bjørn Soleng, fortalte Aftenposten den gang at svømmeferdighetene var i ferd med å bli et klasseproblem. Dersom skolen ikke prioriterer eller har ressursene til å iverksette grundig svømmeundervisning, blir svømmeopplæringen nettopp foreldrenes ansvar. Slik det forrige bystyret selv poengterte i sin melding. Men dersom foreldrene ikke kan svømme selv eller har økonomien til å finansiere privat undervisning, oppstår det et gap mellom de ressursrike og de ressursfattige.

Da blir Aisha sittende igjen ved vannkanten, mens Aurora crawler rett forbi. Og kanskje tenker begge på de voksne som på den ene siden snakker om sosial utjevning i skolen, og på den andre siden krangler om burkinier på sosiale medier.

Reklamer