Det er naivt å tro at retorisk slagkraft er det som skal til for å løfte muslimske kvinner ut av fattigdom og inn i samfunnet

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 30.07.15

Politikk, ikke retorikk 

«Hur kan du missa kvinnoförtrycket?» spør Sara Mohammad i et åpent brev til partilederen i det svenske Vänsterpartiet. Venstresidens solidaritet, skriver hun, har blitt forvandlet til overbærenhet overfor islamisters kvinneundertrykkelse. Feminister som påpeker dette blir møtt med beskyldninger om at de øker polariseringen i samfunnet.

Mohammad viser til sosialisten og riksdagsmedlemmet Amina Kakabaveh som ble anklaget for å sementere rasisme og strukturell diskriminering. Anklagene kom etter et avisinnlegg der Kakabaveh beskrev mannens diktatur i innvandrertette forsteder.

Indignasjonen deles av norske samfunnsdebattanter og politikere. Vebjørn Selbekk, karikaturstridens ansikt i Norge, har tidligere hevdet at norsk venstreside svikter muslimske kvinners likestillingskamp. Da likestillingsministeren kritiserte norske feminister, i forbindelse med årets 8. mars-paroler, hevdet hun at norske feminister ikke løfter fram minoritetsspesifikke problemer som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Selv om norsk integreringspolitikk er et produkt av bidrag fra alle partier som har regjert, er det Sosialistisk venstreparti som har blitt den konkrete målskiva for dem som mener at politikken er snillistisk og kulturrelativistisk. Men forestillingen om venstresidens svikt er grunnløs.

Venstresiden har forstått at likestilling, også for muslimske kvinner, handler om økonomisk uavhengighet. Derfor har sysselsetting vært et fundament i kvinnesakskampen.

Å få minoritetskvinner i arbeid innebærer å kvalifisere dem til arbeidslivet gjennom språk- og yrkesopplæring. Å få minoritetskvinner i arbeid handler om å inkludere dem i arbeidslivet ved å bekjempe mekanismer som ekskluderer dem på bakgrunn av hudfarge og utenlandsk etternavn. For å kunne jobbe må kvinnen frigjøres fra hjemmet, derfor trenger hun god barnehagedekning og trygge fritidsordninger.

Allerede i 1993 foreslo SV å innføre en tilrettelagt språkopplæring for minoritetskvinner. Tre år seinere ønsket partiet en egen handlingsplan for innvandrere i Oslo. Særtiltakene rettet mot hovedstadens etniske minoriteter ble den gang begrunnet med innvandrernes lave sysselsetting. Nestleder i SVs bystyregruppe, Vivi Lassen, sa at partiet ville ta i bruk virkemidlene fra kvinnekampen, og foreslo blant annet å gi minoriteter fortrinnsrett til kommunale jobber.

Høyre i bystyret var rystet og mente det var forkastelig å betegne fargede minoriteter som en egen gruppe.

I 1999 gikk SV og Arbeiderpartiet inn for å innføre en lovfestet rett til språk-og yrkesopplæring. Introduksjonsprogrammet, et tiltak som skal kvalifisere innvandrere til arbeidslivet ved å gi språk- og yrkesopplæring, ble først etablert i 2004. Seks av ti tidligere deltakere er i arbeid eller under utdanning etter fullført program, ifølge Fafo. Selv om erfaringene varierer fra kommune til kommune, mener forskerne at det er grunn til å anta at programmet er mer effektiv enn tiltakene som ble gjennomført før ordningen kom på plass.

For muslimske mødre med dårlig råd er gratis kjernetid i barnehagen er kjærkomment tiltak. Ordningen ble innført av den rødgrønne regjeringen i en rekke bydeler og områder i Oslo, Bergen og Trondheim. Flere barn med innvandrerbakgrunn går i barnehage og klarer seg bedre på skolen enn de som ikke går i barnehage. Kontantstøtten derimot beskyttes av Høyre og Kristelig Folkeparti, selv om det å fjerne den vil etter all sannsynlighet bedre integreringen av minoritetskvinner.

Vi skal konfrontere undertrykkelse i minoritetsmiljøene, og kvinner som forteller om bevegelsesinnkrenking og trakassering skal ikke avfeies som rasister.

Det er likevel naivt å tro at retorisk slagkraft, i verdidebattene om kvinnesyn og hijab er det som skal til for å løfte muslimske kvinner ut av fattigdom og inn i samfunnet. Likestillingskampen er et praktisk, lokalt og håndfast arbeid. Muslimske kvinner trenger politiske allierte som vier seg til kvinnefrigjøringen fordi frigjøringen er et selvstendig mål. De trenger ikke islam-kritikere og innvandringsfiendtlige partier som bruker dem i sine politiske poeng om islam og innvandring.

Konkrete tiltak for å sikre integrering av minoritetskvinner mangler både i det alternative statsbudsjettet og partiprogrammet Fremskrittspartiet gikk til valg med i 2013. Nå sitter partiet i regjering og viderefører en politikk de tidligere har protestert mot. Mener Fremskrittspartiet og Likestillingsministeren alvor med sitt engasjement for muslimske kvinner, bør partiet vise politisk og økonomisk vilje.

Kvinnene blir aldri invitert til å forestille seg selv som en del av et større nasjonalt felleskap, i stedet blir de forestilt som selve nasjonen

Opprinnelig publisert i Fett 4/2015 og gjengitt i Morgenbladet 08.12.15

To my daughter I will say,
‘when the men come, set yourself on fire’.[i]

De gjenlevende samlet seg i moskeen. Kvinnene stod innerst i bønnesalen og mennene omringet dem. Det var mennene som falt først da soldatene kom. Imamen løp fram og tilbake mellom soldatene og ba om nåde for kvinnene i sin menighet: Hvis det var hustruer de ønsket, sa han, ville han vie alle soldatene med piker og nyslåtte enker fra landsbyen. Slik kunne de legge ned våpnene og fredelig etablere seg i landsbyen. Etter hvert gikk soldatene lei imamens mas. En av dem slo imamen ned med sitt gevær.

Han ble liggende, men var fullstendig til stede da soldatene voldtok døtrene hans.

Mor møtte imamen i Kismayo, en kystby ved den somaliske grensen mot Kenya. Han var et benrangel med et tomt blikk. Han var også sint. Bare Allah hadde tatt livet mitt der og da, sa han til min mor. I stedet hadde han ved slaget falt ned på et blodig bønneteppe. Han ble liggende, men var fullstendig til stede da soldatene voldtok døtrene hans. Den yngste var åtte og den eldste var atten. Jentene ble voldtatt side om side med sine venninner, tanter og naboer. Voldtektene fortsatte inntil de yngste blødde ihjel og de eldste ble skutt i hodet. Da soldatene var ferdige, dyppet de fingrene i blodet ved sine føtter og fingermalte på moskeens vegger. Lenge etter at de dro lå imamen på det blodige bønneteppet og så på det de hadde skrevet: Seier.

«Vi var heldige», sier mor når hun forteller denne historien. Heldige, sier en kvinne som unnslapp et massedrap, kryssild og et voldelig ran i Nairobi. Heldige fordi vi, det vil si alle kvinnene i våre liv, slapp å oppleve en fremmed mann mellom våre ben. Det til forskjell fra 60 000 kvinner i Bosnia-Herzegovina under krigene på Balkan[ii], 4 000 kvinner i Burundi mellom 2004 og 2006[iii], 200 000 kvinner under den bengalske frigjøringskrigen[iv] og en halv million kvinner i Rwanda under folkemordet i 1994.[v]

En felles skjebne. I 2008 anerkjente FNs sikkerhetsråd, gjennom resolusjon 1820, at seksuell vold er en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. Majorgeneral Patrick Cammaert, den tidligere lederen av FNs fredsbevarende operasjon i Øst-Kongo, hevdet i forbindelse med resolusjonen at det sannsynligvis er farligere å være kvinne enn å være en soldat i krig.[vi] Cammaert var stasjonert i et område som i dag blir kalt verdens voldtektshovedstad.

Kivusjøen er 90 kilometer lang og 50 kilometer bred. Den danner en naturlig grense mellom Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo. Innsjøen ligger i riftdalen som oppstod da den arabiske og den afrikanske kontinentalplaten begynte å bevege seg fra hverandre for 30 millioner år siden. Landområdene omkring sjøen ble, av den tidligere kongolesiske diktatoren Mobutu Sese Seko, kalt Kivu. I dag bærer de administrative regionene rundt sjøen navnene Nord-Kivu, Sør-Kivu og Maniema.

I 2011 avdekket en studie at 48 kvinner ble voldtatt per time i Kongo

Etter borgerkrigen i Rwanda flyktet hutumilitsen over grensen til Kongo. I og fra jungelen rundt innsjøen begynte militsen, men også regjeringssoldatene som var sendt for å beskytte befolkningen, å voldta kvinner. I dag har en av tre kvinner i Kivu opplevd voldtekt. 30 prosent av disse har fått varige mén i form av HIV.[vii] I 2011 avdekket en studie, utført av Verdensbanken og universitetet Stony Brook, at 48 kvinner ble voldtatt per time i Kongo, og den høyeste andelen voldtekter fant sted i Kivu.[viii]

Anslagene fra Kongo, i likhet med de andre konfliktene der voldtekt er en prominent del av krigføringen, er konservative. I statistikken inngår kun kvinner som har søkt hjelp hos helsepersonell og slik blitt rapportert. Unntatt fra statistikken er kvinner som helsepersonell ikke kan nå fram til på grunn av sikkerhetssituasjonen, og ikke minst kvinner som unnlater å søke hjelp fordi de frykter gjengjeldelse og stigmatisering i sine miljøer. Mørketallene ved krigsvoldtekt er derfor store. Tallene synes likevel å underbygge min mors inntrykk: nemlig det at flaks og hell avgjør om en kvinne unnslipper seksuell vold i krig.

Ikke alle menn, ikke alle kvinner. Kvinner tas i kamp, utveksles mot tjenester, sendes vekk som hedersgaver, selges og kjøpes, skrev kjønnsteoretikeren Gayle Rubin i 1975.[ix] Kvinnen har historisk vært mannens eiendom. Hun har vært til for hans begjær eller vært en gjenstand i hans husholdning. En gjenstand som kan forøke hans kapital eller styrke hans makt.

Seksuell tingliggjøring av kvinner oppstår når en kvinne opplever at hennes krav til andre er ubetydelige eller fullstendig fraværende i forhold til andres krav til henne, hevdet Linda LeMoncheck i boken Dehumanizing Women: Treating Persons as Sex Objects.[x] Når hun er i en situasjon der hun ikke kan kreve sine rettigheter som borger eller sine rettigheter som et menneske, mister hun også retten til å være en person. Tingliggjøringen oppløser hennes menneskelighet.

Kvinnen har historisk vært mannens eiendom. Hun har vært til for hans begjær eller vært en gjenstand i hans husholdning.

Krig kan i så måte være et ekstremt uttrykk for den maktesløsheten en kvinne opplever i ethvert patriarkalsk samfunn. Når kodene og normene som regulerer mellommenneskelig interaksjon bryter sammen under kulene, blir kvinnen umenneskeliggjort. Hun er ingen hedersgave, salgsobjekt eller kjøpsobjekt. Hun er ingens eiendom. Å forgripe seg på henne blir ikke annerledes enn det å skyte fienden.

Samtidig er det en myte at soldater forvandles til normløse droner som ikke evner å skjelne mellom rett og galt. Også i krig eksisterer det regler og koder som dikterer hvordan en soldat, i hvert fall i en regjeringshær, skal oppføre seg. Likeledes, til tross for min mors forståelse og tallene jeg oppga tidligere, er krigsvoldtekter ingen naturlov.

En studie fra Peace Research Institute in Oslo, PRIO, undersøkte 48 konflikter i 33 afrikanske land mellom 1989 og 2009. I et mindretall av disse konfliktene, omtrent 29 prosent av tilfellene, ble det rapport om seksuell vold.[xi] Den største kvantitative studien av seksuell vold viste at av de 86 konfliktene som ble studert var seksuell vold utbredt i 18 konflikter, betydelig i 35, isolerte tilfeller i 18 og fullstendig fraværende i 15.[xii]

I motsetning til den allmenne forståelsen av seksuell vold i krig er det svært mange kvinner i krig som ikke blir utsatt for voldtekt. Seksuell vold er ingen nødvendig bieffekt av krig. Dessuten er det ikke slik at alle menn som voldtar under krig, voldtar av samme grunn. Statsviteren Dara Kay Cohen hevder at den primære grunnen til at menn voldtar under krig er for å styrke samholdet seg i mellom. Denne praksisen betegner hun som combatant socialization. 

Kvinnen er nasjonens eiendom. Blant de mange grunnene til at menn, men ikke alle menn, voldtar i krig vil jeg løfte fram en særlig beveggrunn: Forestillingen om kvinnen som nasjonens eiendom. Hun er sjelen i huset, familien og hjemmet; hun er også sjelen i enda større felleskap, som byer, landsdeler og nasjoner. Men også abstrakte vesener og funksjoner ikler seg kvinneskikkelse: kirken, synagogen, republikken, menneskeheten er hunkjønn, likedan freden, krigen, friheten, revolusjonen og seieren, skriver Simone de Beauvoir.

Statsvitere som Charles Tilly og J. Ann Tickner henviser til den samme feminine sjelen når de analyserer kvinnens rolle i nasjonsbyggingen.[xiii] Tilly hevder at den moderne staten har oppstått gjennom krig. Militæret har derfor vært essensielt for statens eksistens og suksess. Nasjonens selvbilde er derfor nødvendigvis militaristisk: Mennene er heltene som kjemper for etablissementet og forsvarer moderlandet. Tickner bygger videre på dette: Mens statens overlevelse og evolusjon er betinget av mannen, er det kvinnen som er mannens motivasjon. Hun bærer frem nasjonens sønner, fremtidens soldater og ledere. Et forsvar av moderlandet er dermed ikke bare et forsvar for en abstrakt, feminin idé.  Den maskuline heltens oppgave i en stat blir også å forsvare de konkrete kvinnene som befolker landet, nemlig «våre» kvinner.

Kvinnen blir framstilt som nasjonens eiendom, dens mor eller som et symbol på selve nasjonen.

I artikkelen Who Belongs? beskriver Kaufman og Williams hvordan de serbiske nasjonalistene, forut og under krigene i Jugoslavia, angrep Titos sosialistiske idé om den arbeidende kvinnen. I stedet gjeninnførte de idéen om kvinnen som «nasjonens mor». Den serbiske kvinnens rolle i samfunnet ble knyttet opp mot familie og reproduksjon. En perfekt familie får tre sønner, ble det sagt: En for kirken, en for hæren og en for foreldrene.

At kvinnen ble fremstilt som nasjonens mor, hvis hovedoppgaver var å føde og oppfostre, var ingen unik praksis blant serberne eller montenegrinerne. Den tidligere kroatiske presidenten hevdet under krigene på Balkan at Kroatias vanskelige situasjon skyldtes kvinner, pornografi og abort. Han tilføyde at kvinner som får utført abort er nasjonens erkefiender.

Kvinnene blir aldri invitert til å forestille seg selv som en del av et større nasjonalt felleskap, i stedet blir de forestilt som selve nasjonen. De blir passive symboler, men for at symbolene skal være virkningsfulle må den faktiske kvinnen være stemmeløs og holdt unna det aktive samfunnslivet. Nasjonalistenes appropriasjon av kvinnen er vidstrakt. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister, refererte til landet som Bharat Mata, Mor India. Hans samtidige, Mahatma Gandhi, underviste at en nasjonalistisk seier var betinget av de klassiske feminine dygdene: Renhet, dydighet, selvoppofrelse og lidelse.[xiv]

Selv om mødrene, døtrene og hustruene er symboler på omsorg, renhet, nasjonale verdier og bærere av landets sønner, er de også ytterst sårbare. De kan forføres, de kan kontamineres, invaderes, og slik, som en forlengelse av sine fysiske svakheter, blir de også symboler på territoriell sårbarhet.

I november 1945 gjestet en australsk delegasjon Norge for å rekruttere emigranter til Australia. Utenriksdepartementet inviterte delegasjonen til å møte barn av norske mødre og tyske fedre. De fleste barna ble født langt nord i landet, skriver delegasjonen, der tyske soldater ble innlosjert i norske hjem. På tross av fedrene og brødrenes protester ble de norske jentene, de fleste mellom femten og tyve år gamle, massevoldtatt.

Vi vet i dag at dette ikke stemmer, skriver kriminologen Kjersti Ericsson.[xv]Samtykkende sex, romantiske forhold og prostitusjon ble i etterkrigstiden omdefinert som voldtekter av den norske offentligheten. Slik kunne kvinnenes skjebne bli brukt som et uttrykk for landets sårbarhet. Dette gjaldt ikke alle kvinnene som gikk til sengs med tyskere. Det antas at så mange som 14 000 jenter ble stemplet som tyskertøser og internert i egne leire mellom 1945 og 1946. Disse var kvinner som åpenlyst eller antakeligvis hadde dyrket forhold med tyskerne under okkupasjonen. Historikeren Terje Pedersen[xvi] avdekket i sin masteroppgave at begreper som «fanger», «fengsler» og «fangeleir» ble brukt om leirene og deres beboere.
En forræder. Dersom hun er nasjonen og nasjonens sårbarhet, er hun naturligvis også en sviker hvis hun handler mot folkets rettsfølelse. Hun blottlegger nasjonen ved å villig hengi seg til fienden. Fienden behøver ikke være en soldat, en hær eller en okkupasjonsmakt. Han kan også være fremmede idéer.

Når felleskapet trues av ytre krefter eller de indre, uunngåelige konsekvensene av tid og idémangfold, blir kvinnen en slagmark.

«Etniske nordmenn betrakter en som en slags sviker, en som har gått over til den andre siden – til fienden», skriver Ann Elin Ayah Eilefsen, norsk konvertitt til islam.[xvii] Likeledes blir kvinner som går den andre veien, fra religiøs muslimsk kultur og til et sekulært, vestlig livssyn, betraktet som ofre for en kynisk sivilisasjonskrig. Den muslimske kvinnen som velger bikini over burka, karriere over barn, er vestliggjort av et system som har til hensikt å ødelegge islam og det globale muslimske fellesskapet, ummah.[xviii]

Det blir mannens oppgave i det muslimske miljøet, som på Balkan, å «protect this woman so that she does not lose it, frees herself and [begins to] take shyness and chastity lightly. This is the greatest responsibility of the man in regards to the woman.»[xix]

Og det blir nordmenns oppgave å «stå opp for Norge», slik Merete Hodne fra organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge hevdet foran Stortinget. «Vi ønsker ikke å høre om overfallsvoldtekter på våre jenter, vi vil ha landet Norge tilbake nå. Før det er altfor seint. Tiden renner snart ut.»[xx]

I krig, i fred, i moskeen og over pils er kvinnen et passivt symbol på nasjonen som et etnisk eller et religiøst felleskap. Når dette fellesskapet trues av ytre krefter eller de indre, uunngåelige konsekvensene av tid og idémangfold, blir hun en slagmark. Et argument i debatt og en varsku fra prekestolen. Ingen av disse stemmene som gjerne roper i hennes navn er interesserte i å lytte til hennes ønsker og tanker. Hun virker best kneblet.

For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Røyst 3/2015 og gjengitt i Morgenbladet 30.03.16

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun, i kuleregn, gravde ned familiens porselen under mangotreet i hagen. Den somaliske borgerkrigen var et faktum. Familien måtte ut. Men krigen var i manges øyne forbigående. Nasjonens forkjølelse. Det somaliske folket hadde forsvart seg mot annen sykdom, mot britiske, franske og italienske kolonimakter. Folket hadde også motstått etiopisk aggresjon i flere hundre år. Hvis vi greide å holde ytre angrep i sjakk, kunne vi vel greie å irettesette de militante oppviglerne blant oss?

Far forstod bedre. Det er kroppens angrep på seg selv som er vanskeligst å bekjempe. Far hadde studert krig ved det italienske militærakademiet i Modena. Dessuten hadde han vært ved fronten i den etiopisk-somaliske krigen av 1977. Kanskje var det kombinasjonen av praktisk og teoretisk kunnskap – om krigens årsaker, forløp og konsekvenser – som overbeviste ham om den, nært sagt, permanente tilstanden landet gikk inn i da borgerkrigen begynte. Kanskje det var hans mange reiser i Europa og Nord-Amerika som overbeviste ham om hva en flukt fra et land i fritt fall faktisk innebærer. Utfallet ble uansett at far ble og mor dro.

Det var godt at hun dro. Det var godt at alle som kom seg ut dro. Vi, deres barn, fikk oppleve fred. Vi fikk oppleve en forutsigbar hverdag. Vi ble velfødde og vel så det. Vi fikk beskjeftige oss med trivielle problemstillinger; med siste moteskrik og siste popmusikk. Vi ble naive og lykkelige. Vi, vi, vi – men hva med dem? De som forlot alt for å redde oss?

Meritokrati i et diktatur. Mor forlot et hjem med gjennomtrekk av mennesker. En romslig bygning som huset håpefull ungdom. Nieser og nevøer, barn av fjerne og nære slektninger, som kom til Mogadishu for å gå på gode skoler. Hun forberedte frokost til en ektemann hun sendte avgårde til en departementsjobb. Hun kjørte en lyseblå Volkswagen Boble til og fra jobb, en arbeidsplass hun selv hadde skapt med to venninner. De var tre kvinnelige grossister som mottok cargoskip ved havnen. Kvinner som omsatte varer til penger og penger til varer.

Familien hadde også eiendom, både til privat bruk og til næringsøyemed. De hadde nok penger til å sikre fremtiden til hvert enkelt familiemedlem og nok penger til å unne seg opplevelser inn- og utenlands. Familiens materielle kapital plasserte dem trygt i det somaliske samfunnets øvre sjikt.

Foreldrene mine arvet ikke gode, økonomiske forutsetninger. De arbeidet seg til dem og var innstilt på at det somaliske samfunnet var et prestasjonssamfunn, altså et meritokrati, der evner framfor aner ga avkastning. Dermed var det med optimisme at de brettet opp ermene og forsøkte å nå lenger enn sine foreldre. De fikk selvsagt hjelp. Den kom fra furede og rynkede somaliske tradisjoner som krever av den vellykkede å gi tilbake til den mindre heldige. De fikk og de ga videre.

Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem.

De gamle tradisjonene ble etter hvert trukket i en moderne kommunisme og dennes steile idéer om likestilling og fordeling av velferd. Samfunnslaget min familie tilhørte var, på grunn av blandingen av gamle og nye holdninger til menneskets plass og plikt, ikke et eksklusivt lag. Det var derimot et høyst oppnåelig mål i et hovedsakelig egalitært samfunn kjennetegnet av sosial mobilitet.

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun gravde ned porselenet under mangotreet i hagen, men jeg vet at hun ikke forutså det hun opplevde.

Utviskingen. Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem. Den fortsetter, forvandlingen altså, når bølgene slikker skroget til fiskebåten som frakter landsbyer til ly av presenning og til hjelpearbeidere med fargesterke logoer på brystet.

Ansiktsløse tall drukner ved Lampedusa, tørker i hjel i Sahara, bankes opp i Athen og krysser til slutt nordiske grenser. Hvis flyktningen er heldig får hun innvilget asyl.  Slik slipper hun merkelappen «flyktning». Men hun gjenvinner ikke sin individualitet. Hun inngår i en ny statistikk. Nye tabeller, nye linjediagrammer og nye prosenter forteller hvor mye hun koster landet hun har ankommet og hvor stor nytte eller byrde hun utgjør. Hun er ingen flyktning lenger, men hun er en innvandrer som tilhører en ny, definert gruppe. Hennes prestasjoner vurderes etter hvorvidt de er typiske for eller skiller seg fra denne gruppens kollektive samfunnsbidrag.

Mor kom til Norge og gjorde meg til et bindestrekbarn. Selv surret hun med subjektet og verbets plassering i setningene. I vårt samfunn, der de store talls lov regjerer, er det naturligvis slik at en språksvak innvandrer sannsynligvis er en u-dannet og u-utdannet innvandrer. Med statistikken i ryggen kunne byråkrater og funksjonærer veksle mellom prematur oppgitthet og myk medynk i møte med henne.

Hun var enda en somalisk kvinne i formløse gevanter, enda en kvinne med diffuse muskelsmerter, enda en kvinne som ikke hadde lært seg norsk, enda en kvinne som måtte bli fortalt at dette-er-norge-og-her-har-kvinner-frihet-og-husk-at-det-er-straffbart-å-klippe-i-tissen-til-jenteungen-din.

Makt er evnen til å få gjennomslag for sin vilje, også der den møter motstand, skrev den tyske sosiologen Max Weber. Men makt er også selvsikker, selvbetryggende, selvrettferdiggjørende og vanskelig å gjenkjenne hos seg selv før den går tapt. Det er paradoksalt at en hel generasjon somaliere følte seg mer mektige under et diktatur i Øst-Afrika, på 70-og 80-tallet, enn de føler seg i Vest-Europa der hver innbygger har reell påvirkningskraft. Paradokset gir likevel mening når det blir klart at den største maktesløsheten er følelsen av å være usynlig. Å være – for å sitere den afro-amerikanske forfatteren Ralph Ellison – av kjøtt og ben, av fibre og væske, å inneha et livlig sinn, men likevel ikke bli sett av andre.

Et kompensert statusfall. Det er en allmenn kjent sannhet at en flukt innebærer et statusfall. Når samfunnets infrastruktur pepres med kuler, når gårdene brennes, mennene drepes og tusener, nakne og krumryggede, jages vekk, faller også samfunnets lover, normer, formelle og uformelle systemer sammen. Titler og privilegier blir irrelevante, verdipapirer blir verdiløse og universitetsgrader fra universiteter jevnet med jorden gjør mest nytte som innpakningspapir. I nakenheten er alle flyktningene like. I den nakne utlendigheten må vi alle begynne på nytt – med fullstendig blanke ark.

Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

 

Flyktninger kan ikke forvente å bli sett av sine nye medborgere uten å gjøre en innsats. For å bli sett, for å ikke forbli usynlige, må vi selvsagt fylle sidene med gamle og nye prestasjoner, erfaringer og idéer. Blekket vi må bruke består av språket, kulturkunnskapen og historien til landet som har delt ut disse blanke arkene. Brett opp ermene igjen, lær å navigere i nytt farvann og du skal sannelig komme i mål, er budskapet fra de sympatiske språkkurslærerne som oppfordrer oss til å skrive livshistorien vår på ny. Men hvor realiserbar er den nordiske drømmen for vår foreldregenerasjon?

Protestantisk arbeidsetikk, hardt arbeid og møysommelighet i hverdagen, gjør kanskje den forhenværende ingeniøren til en vellykket taxisjåfør, den forhenværende filologen til en morsmålslærer på ungdomstrinnet, den forhenværende legen til en hjelpepleier og den forhenværende juristen til en dyktig sosialarbeider. Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

De satser alt på avkommet, de som forlot alt og aldri gjenvant det tapte. De dytter barna mot prestisjestudier, mot bruttolønn langt over gjennomsnittet, mot rekkehus og stakittgjerder og mot den respekten og anerkjennelsen de selv savner i hverdagen. Bindestrekbarn, av foreldre med brutte drømmer, gjør det generelt godt. De akkumulerer og investerer goder. De lykkes, de lærer å navigere i samfunnet, de dukker opp i media og i avisspaltene som poster children for flerkultur og det nye Norge.

Samfunnets fotnoter. Martha Gellhorn, en av den engelskspråklige verdens mest feirede krigskorrespondenter, sa om sitt ekteskap til Ernest Hemingway at hun ikke hadde noen intensjon om å være en fotnote i et annet menneskes liv. I vårt samfunn aksepterer vi derimot at voksne innvandrere blir fotnoter i andre- og tredjegenerasjonsinnvandrernes liv og leven. I feiringen av bindestrekbarnet ender vi med å bruke foreldrene som midler til et mål, nemlig vårt nye internasjonaliserte samfunn, og ikke som mål i seg selv.

For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes. Vi blir møtt med antagelser om at vi lykkes på tross av og ikke på grunn av vår herkomst. Ambisjonene, nysgjerrigheten og intellektet vi sitter med  tilskrives den norske delen av våre bindestreksidentiteter.

Det er mye godt ved meg som skyldes norskheten min, men vitebegjæret har andre kilder. Mor introduserte meg for litterater, historikere, politikere, poeter, miljøaktivister og kirurger som forklarte meg på somali, med krydderte i ånden og triste øyne, at det er min tur nå. Min tur til å gripe enhver mulighet jeg får for å bli det beste jeg kan bli. Ikke bare for egen skyld, men også for verdens skyld.

Jeg er klar over at alt jeg har å by på er anekdoter. Fortellinger om min familie og om deres venner. Jeg har ingen tall. Ingenting av det jeg sier kan beskrives som allmenngyldig. Jeg har ingenting som objektivt kan bekrefte opplevelsene og tragediene jeg møter i somaliske tehus og klesbutikker i Norge. Tallene som finnes maler derimot et invertert bilde av det jeg forteller her.

Omtrent to av fem somaliere, i Somalia, kan lese og skrive, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon. Majoriteten av somalierne som ankommer Norge har knapt grunnskoleutdanning. Det finnes ulike årsaker til analfabetismen og den lave utdanningen til somaliske asylsøkere. Én viktig årsak er at det nasjonale skolesystemet kollapset ved borgerkrigens begynnelse og at de fleste som vokste opp eller ble født etter krigens utbrudd, naturligvis ikke har fått en sammenhengende eller adekvat skolegang.

Det er derfor stor sannsynlighet for at en tilfeldig somalier du stopper i Motzfeldts gate på Grønland ikke inngår i det sosiale sjiktet min familie tilhører. Hvorfor er det likevel viktig å anerkjenne den gamle somaliske, kulturelle middelklassen, hvor marginal den enn viser seg å være på statistikken?

Middelklassens rolle. I ethvert samfunn er det den kulturelle middelklassen, den utdannede gruppen, som driver fram nytenkning: Det er de som driver fram de kritiske samtalene som skaper nye kollektive, etniske selvbilder. Det er de som gjør diasporaen – det globale, somaliske eksilmiljøet –  dynamisk, egenartet og kreativ. Dette er tendensen i europeiske land med prominente, somaliske kulturelle middelklasser. Det er ikke situasjonen i Norge.

Her sender vi alle til samme språkkurs, samme samfunnsfagstimer og samme arbeidspraksis. Når alle nyankomne flyktninger behandles likt, synliggjør vi ikke ressursene og potensialet i hver enkelt nyankommen innvandrer. I stedet forsterkes og sementeres gruppeidentiteten som blir tredd over hodet på alle som deler samme etniske bakgrunn.

Vi gjentar til det evinnelige at flyktningene har ankommet mulighetenes land, muligheter som forblir uoppnåelige så lenge flyktningen føler at hun står på stedet hvil. Så lenge hun føler at hun verken får brukt eller får videreutviklet sine kunnskaper og ferdigheter. Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

I et ideelt system hadde vi kartlagt flyktningenes kunnskaper og evner. Vi hadde tilpasset undervisningen og tilrettelagt for arbeidspraksis på arbeidsplasser som svarer til yrkesbakgrunn. Vi hadde investert i flyktningers videreutdanning. Vi hadde vist og bevist for flyktninger at det lønner seg, både for ens egen del og for avkommets del, å arbeide hardt i Norge. Det hadde skapt tilhørighet og eierskapsfølelse til Norge blant foreldregenerasjonen. Nå er det få som investerer i de forhenværende flyktningene og få av dem igjen som investerer i Norge.

I stedet innbiller de seg, våre foreldre altså, at deres funksjon i samfunnet er å slenge sine barn over en mur de selv ikke kommer over. De tar sine forholdsregler. De installerer i oss et moralsk kompass. De innstiller i oss morskjærlighet og fedrelandskjærlighet. De gir av alt de er i stand til å gi. Men til slutt gjelder det å slenge barna over for så håpe på det aller beste.

Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten

Jeg ble ikke satt ut da jeg leste nyhetsartiklene om Beirut i VG, Dagbladet og Aftenposten torsdag 12.11.15. Jeg fulgte ikke BBC World News? dekning av terrorangrepet. Jeg så ikke på Al-Jazeeras tv-program Inside Story for å få med meg ekspertenes analyser. Selv om CNN, i forbindelse med terroraksjonen, utviklet en oversikt med «hvem-hva-hvorfor», leste jeg den ikke for å forstå hendelsen bedre.

Jeg visste ikke at Det hvite huset øyeblikkelig fordømte hendelsen, eller at den britiske utenriksministeren erklærte at Storbritannia var beredt til å stå skulder ved skulder med det libanesiske folket, mot terroristene. Torsdag var en ordinær dag i livet mitt, men en brutal dag i verden.

Litt over ett døgn etter at 43 mennesker mistet livet i Beirut, fylte franske flagg Facebook. Jeg surfet norske, svenske, danske, engelske og amerikanske nyhetssider. Vi satt i stuen og zappet mellom ulike nyhetskanaler. Da det ikke var mulig lenger, hørte jeg på radioen for å holde meg selv oppdatert under klesvasking, matlagingen og tannpussen. Frankrike opptok hele helga.

Dette var to totalt ulike reaksjoner på to hendelser som, i nesten alle henseender, var like. I ettertid har mange, både her i landet og i det store utlandet, kritisert denne diskrepansen. Kritikken ble best artikulert av Frida Marie Grande som spurte:

«For hvor var flagg-funksjonene til Facebook da Beirut sto i brann to dager før angrepene i Paris? Hvor var det afghanske flagget da militante islamister halshugget en hel familie, deriblant to barn, i Kabul den samme uka? Og hvor i all verden var knappen for å legge det syriske flagget på våre profilbilder da vår tids største flyktningkrise begynte å utspille seg foran øynene våre? Da barn druknet i Middelhavet i søken etter et trygt liv?»

Kritikerne forutsetter at mennesker i møte med tragedier kan velge en reaksjon. At frykt og sorg er rasjonelle prosesser, ikke ufrivillige emosjoner.

Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten. Ikke fordi parisere er mer verdt enn libanesere, og ikke fordi jeg som vår statsminister har giftet meg i verdens mest romantiske by.

Et terrorangrep i Paris er nærmere. Så nærme at da nyheten sprakk var min første tanke: Dette kunne skjedd i Oslo. Det kunne ha vært tilbakevendte norske ekstremister som fyrte av under en konsert på Rockefeller, i restauranter på Torggata og på utesteder langs Karl Johan. Og er det ikke bare et spørsmål om tid før IS eller andre terrororganisasjoner peker ut et nytt europeisk mål?

Ethvert angrep på uskyldige mennesker er et angrep på oss. Enten de uskyldige er franskmenn, libanesere, nigerianere eller pakistanere. Paris derimot har, som London i 2005 og New York i 2001, konsekvenser langt utover skjev mediedekning ei helg i november.

Hva kalles det når en kvinne er lammet fra navlen og ned? Ekteskap.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 05.11.15

«Vet du hva som er forskjellen på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.»

Forteller du denne vitsen til nordmenn vil de sannsynligvis ikke le. Jeg har selv prøvd uten hell. Vitsen er ikke morsom. Den spiller ikke på stereotypier (Hva gjør afrikanere for å få barna til å slutte å hoppe i senga? Fester borrelås i taket) og den refererer ikke til felles kunnskap og erfaring (La oss gifte oss, det er typisk norsk å være to).

Sanna Sarromaa vil likevel ha oss til å tro at fraværet av latter skyldes politisk korrekthet. I VG 31.10 skrev hun at stillhet i møte med en drittbøtte-vits vitner om indoktrinering og feighet. En humorist uten selvinnsikt vil alltid skylde på den politiske korrektheten som visstnok har hjemsøkt vårt land.

I forhold til det store utlandet er det lite etnisk humor i Norge. Dette faktumet burde ikke overraske. Det fleretniske Norge begynte for alvor å vokse på 70-tallet. Det tar tid å dyrke fram humorister som treffer vår fasetterte virkelighet på kornet. Men selv om sjangeren er forholdsvis liten er den fullt til stede i Norge.

Shabana Rehman har holdt fortet siden 1999, Yousef Hadaoui har gjort suksess med «Svart Humor», Zahid Ali har arrangert jul i Tøyengata og Abubakar Husseins «71 grader bror» ble raskt en felles referanse blant mine venner. For ikke å glemme Amir Asgharnejads Pulitzer-verdige nyhetsprogram «Tekon Bekon».

Sarromaas påstand, at nordmenn er redde for å le av såkalte rasevitser, er altså ikke rotfestet i virkeligheten. Vi ler, men i 2015 forventer vi mer av rasevitsene vi presenteres for. Ikke bare fordi vi er bortkjemte av den internasjonale humorscenen, men også fordi vi allerede har dyktige komikere med blikk for det komiske i en flerkulturell hverdag. Drittbøtteafrikanervits derimot hører hjemme i en annen tid.

I en tid der humorens målgruppe var hvite etniske nordmenn. Der afrikaner var en person som var eksotisk og langt, langt unna. Der de eneste assosiasjonene publikum hadde til ham var brun hud, fattig eventuelt sulten og i krig. Jeg skal ikke undervurdere gamle dager heller. Selv i gamle dager ville nok en drittbøtteafrikanervits blitt katalogisert som en lett forglemmelig, bløt vits. Dette kan lett illustreres ved å slå en vits som er for kjønnshumor det drittbøtteafrikanervits er for etnisk humor:

Hva kalles det når en kvinne er lammet fra navlen og ned? Ekteskap.

Lo du? Nei, antakeligvis ikke. Det er en grunn til det. Og grunnen, Sanna Sarromaa, er ikke feig, politisk korrekthet.

Et kjønnsorgan av allmenn interesse

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 08.10.15

Da jeg var ti år gammel ble jeg forvandlet til et kjønnsorgan av allmenn interesse. Dagene, ukene og månedene etter at Kadra Yusuf avdekket aksept for kjønnslemlestelse i det norsk-somaliske miljøet i aktualitetsprogrammet «Rikets tilstand», måtte jeg svare nysgjerrige fjerdeklassinger: Nei, jeg er ikke omskåret. Nei, jeg skal ikke reise til Somalia i sommer for å bli omskåret. Nei, det gjør ikke vondt når jeg tisser, for jeg har allerede sagt at jeg ikke er omskåret.

Lærerne, sosialrådgiverne og helsesøster var diskré med sin nysgjerrige bekymring. De hang igjen i klasserommet for å snakke med meg etter timen. Jeg fikk beskjed om å ta kontakt, til alle døgnets tider, dersom jeg hadde behov for et vennlig øre. Det kunne gjelde hvasomhelst ble jeg fortalt, men både «slemme foreldre» og «ferieturer til hjemlandet» ble nevnt som gode samtaletema.

Siden snakket andre kvinnelige samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn til mediene, og jeg fikk andre spørsmål å besvare på skolegården, i klasserommet, på arbeidsplassen og på fest: Nei, jeg blir ikke tvunget til å bruke sjal på hodet. Nei, ingen hjemme ønsker å se meg lenket fast til kjøkkenet. Nei, jeg må ikke gifte meg med en fetter. Nei, jeg blir ikke drept hvis jeg får meg en kjæreste.

Jeg hatet dem. Ikke spørsmålsstillerne, men kvinnene som skrev i avisspaltene, satt i tv-studioene og løftet mullaer under debatter. Kvinnene som påstod at de beskrev min virkelighet som en muslimsk jente med somalisk bakgrunn. Det ble en endeløs og energitappende kamp for å slåss mot stereotypier og for å bekrefte min egen individualitet. Ingen tenåring fortjener å bære norsk integreringsdebatt på sine skuldre.

Derfor ble jeg overrasket da Hilde Sandvik i Bergens Tidende forrige helg hevdet at disse kvinnene ikke fikk plass i det norske ordskiftet. For de fikk plass. Ikke bare i offentligheten, men også i min og mine venners barne- og ungdomstid. De var kvinner hvis ord vi ble konfrontert med, kvinner som ble diskutert over middagsbordet, kvinner som provoserte.

Det har tatt tid ikke å hate dem. Etter Sandviks innlegg fortalte Kadra Yusuf at hun har trukket seg unna tro-og integreringsdebatter etter trusler mot henne og hennes barn. I begynnelsen av 2000-tallet, forsto jeg ikke hvor mye det kostet for disse kvinnene å være høylytte. Jeg forsto ikke at virkeligheten er fasettert og at deres opplevelser var like reelle som mine. Jeg forsto ikke hvor viktig det var at skyggesidene ved min kultur, sider min familie skånet meg for, ble belyst.  

Jeg, og mange med meg, ble inspirert til å skrive og argumentere mot disse kvinnene. Men jeg vokste også som menneske. Jeg lærte å lytte stille og vise sympati. Den prosessen er takket vært en modig og tolerant offentlighet som ga og fortsatt gir nok taletid til kvinner med noe å melde. Det er mange historier som ennå ikke er fortalt, og det setter jeg pris på. Forhåpentligvis har vi kommet så langt i dette landet at historiene fortelles uten å belemre en ti år gammel minoritetsjente.

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig

Opprinnelig publisert 08.11.2016,  i Transnational Art Productions (TrAP) sin publikasjonsserie: 10 undersøkelser om Migranten 

Verden er rett utenfor dørterskelen

 «De er jo norsk?», «Af fødsel ja! Men verdensborger af gemytt!» – Peer Gynt

Mennesket er alltid på vandring. Helt siden de første oppreiste menneskene forlot Afrika for å befolke Midtøsten og Sørøst-Asia, har deres barn krysset lange strekninger etter frodig skog og fruktbar jord. På veien, under den åpne stjernehimmelen, har mennesket utvekslet gener. I følge skapelsesmyten som omkranser min klan er jeg etterkommer av en ung jemenittisk kjøpmann og barnebarnet til alle somalieres stamfar, Samaale. Selv om myten er kontroversiell vet vi at dagens somaliere er en genetisk mosaikk sammensatt av nubiere fra vest, arabere fra nord, bantu fra sør og ulike urbefolkninger fra Afrikas horn.

Det genetiske mangfoldet hos somalierne er ikke unikt. Arkeologiske funn, lingvistikk og moderne bioteknologi viser at også nordmannen er et komplekst individ. Gjennom folkevandring, vikingtokter og handel bidro russiske, iberiske, franske, tyske, britiske og nederlandske gener til nordmannens skapelse.

Nordmenn har dessuten eksportert sine gener. Over hele Europa, fra Svartehavet i øst til de britiske øyene i vest, finner vi i dag mennesker som er i stand til å lagre store mengder jern i kroppen. Tilstanden heter arvelig hemokromatose. Den genetiske mutasjonen som forårsaker sykdommen oppstod for seks tusen år siden, og kan spores tilbake til reiseglade, yre vikinger på Vestlandet. Men nordmennenes genetiske arv er ikke bare jernoverskudd:

I USA bor det i dag over ti millioner amerikanere med norske aner. Disse er i slekt med åtte hundre tusen nordmenn som emigrerte til USA mellom 1825 og 1939. I likhet med mange av migrantene vi i vår tid kaller «lykkejegere», forlot de et land der sterk befolkningsvekst hadde ført til ressursmangel. I begynnelsen var det nok ikke lett å være norsk i Statene. Språket var ukjent, skikkene var fremmede og sykdommene dødelige. «Jeg må tilføye-», skrev en av de utvandrede hjem «-at en mann som reiser fra sin gård i Norge og går over til Amerika med tanke om å få en bedre gård, sjelden lykkes.»

Oljepengene har siden gjort det lettere for nordmenn flest å oppholde seg i utlandet. Vi reiser for å søke utdanning, arbeid, rekreasjon og selvrealisering. Vi er ikke alene. Tre prosent av verdens befolkning bor utenfor sitt opprinnelsesland, i følge FN. Det vil si at nesten en kvart milliard mennesker har krysset grenser for å bedre sin økonomiske og sosiale situasjon, men også for å flykte fra krig og naturkatastrofer.

Bevegelse er et definerende trekk ved det tjueførste århundret. Filosofen Thomas Nail erklærer i The Figure of the Migrant at migranten er den viktigste figuren i vår samtid. I følge Nail er migrasjon et spekter alle mennesker beveger seg langs på et eller annet tidspunkt i våre liv. Vi er alle migranter, men vi beveger oss ulikt. For noen mennesker er bevegelsen midlertidig. De opplever migrasjonen som et fritt valg, bevegelsen påvirker ikke deres plass i det sosiale hierarkiet og de forutsetter at migrasjonen gir dem bedre økonomiske og sosiale muligheter.

På den andre siden er det mennesker som opplever at det eneste valget de har er å forlate sine hjem. Det er dem som, i følge poeten Warsan Shire, innser at home is the mouth of the shark. De kan hverken forutsette at migrasjonen får et positivt utfall eller forvente samme plass i den sosiale rangstigen.

Statusfallet er stort sett unngåelig. Flukt fjerner flyktningens forhistorie. For selv om en flyktning tar med seg universitetsgradene sine eller viser til arbeidserfaring, er det få institusjoner fra flyktningens hjemland som kan bekrefte dokumentene. De må lære å leve livet på nytt.

Jeg møter ham noen ganger i de mørke, snirklete kjellergangene under Ullevål sykehus. Det er her garderobene ligger og jeg må naturligvis skifte til hvit kittel, bukse og frakk før jeg kan delta i undervisningen på avdelingen. Jeg møter ham i det han dytter store, stålfargede skittentøyskurver fra garderobene og til, antar jeg, vaskeriet. Jeg smiler alltid bredt og han smiler alltid like bredt tilbake. Når jeg har tid, slår vi av en prat i det dunkle lyset. Men til forskjell fra samtalene vi har under sola, er våre kjellersamtaler anstrengte. Jeg enser at han er flau over sin situasjon, og jeg blir flau på hans vegne. Dette er min koranlærer som aldri planla å bli koranlærer. Han hadde studert arabisk, italiensk og fransk, men også litteratur og filosofi, ved lærerhøyskolen i Mogadishu. Nå vasker han klær istedenfor å ta sin rettmessige plass i et klasserom.

I det engelske språket skilles det mellom expat og immigrant. Da den togolesiske journalisten Mawuna Remarque Koutonin angrep begrepet expat i The Guardian, og påstod at kun hvite fikk denne hedersbemerkningen, fikk han raskt svar fra en selverklært indisk-singaporsk expat. Rushika Tulshyan skrev at hun var født i Singapore av velstående indiske foreldre, at hun hadde fått muligheten til å ta en internasjonal eliteutdannelse og at hun nå arbeidet i USA med et singaporsk pass. Hun hevdet at merkelappen expat ikke er basert på etnisk tilhørighet, men snarere på økonomisk velstand. En expat, mente hun, er en global nomade som lett kan forflytte seg over landegrenser dersom lysten og behovet setter inn.

Expat og immigrant illustrerer de ulike bevegelsesmønstrene som Thomas Nail beskriver i sin migrasjonsteori. Rushika Tulshyan kan bevege seg fritt over landegrenser ved hjelp av god økonomi og et anerkjent pass, og hun opplever bevegelsen som en positiv prosess. Koranlæreren min beveget seg ikke fritt, men måtte smugles inn til Norge. Bevegelsen var farlig og smertefull. Men kanskje er det mest smertefulle at en singaporsk-inder kan reise verden rundt og beholde sin status som øvre middelklasse, mens en gammel litteratur- og språklærer fra Somalia aldri vil bli gjenkjent som en person med stor kulturell kapital.

Vi opererer ikke med dette begrepsparet i det norske språket, men distinksjonen eksisterer likevel. Få nordmenn assosierer ordet innvandrer med svensker og spanjoler som flytter til Norge for studier, jobb eller kjærlighet. Selv de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne blir stort sett kalt østeuropeere. «Innvandrer» assosierer vi med en person som er eller begynte fattig. Billetten til Norge gikk gjennom arbeidsinnvandring fra Pakistan før den døren ble boltet på syttitallet, FNs kvotesystem eller menneskesmugling. Innvandreren er en person som må integreres i det norske samfunnet.

Da min mor kom til Norge på nittitallet fikk hun vite at integrering handler om å lære seg norsk og betale skatt. Statistikken viser at de fleste innvandrere – over tid – får bedre råd, bedre plass, bedre utdanning og er sysselsatte. Likevel er det et flertall, eller i det minste et veldig høylytt mindretall, som mener at integreringen er mislykket i Norge.

Tidligere år ringte Ipsos til tusen personer på bestilling fra Aftenposten. Spørsmålet de stilte var: Hvor godt eller dårlig synes du integreringen fungerer i Norge? Over førti prosent svarte at de synes integreringen fungerer dårlig. Tretti prosent synes at den hverken fungerer godt eller dårlig. Utvalget er selvsagt lite, men resultatet er en god indikasjon på den generelle stemningen i landet. Nemlig at disse innvandrerne er et problem vi ikke får gjort noe med.  En stemning som ikke samsvarer med inntrykket resten av Europa har av norsk integrering.

Migrant Integration Policy Index publiserte i 2015 en sammenligning av integreringen i en rekke vestlige land. De så på mobilitet i arbeidsmarkedet, utdanning, politisk deltakelse, helse, utlendingslov og antidiskrimineringspolitikk, og rangerte Norge som nummer fire av 38 land. Vi er like flinke på integrering som Finland, og flinkere enn Canada, USA, Danmark, Nederland, Tyskland og Storbritannia.

Hvordan har det seg da at nordmenn tror at innvandrerne ikke evner å bli en del av det norske samfunnet? Antakeligvis fordi definisjonen på integrering blir smalere og smalere for hvert år. I høst har politikere både fra høyre- og venstresiden erklært at det å være norsk er mer enn lover. Det er også et verdisett.

Men hvilke særnorske verdier en innvandrer må abonnere på er vanskelig å vite. Norskhet forbindes gjerne med aktiviteter (ski), matretter (brunost på vaffel), snacks (kvikklunsj), klesdrakt (bunad), merkedager (syttende mai) og personlighetstrekk (tilbaketrukkenhet). Utover dette refererer vi støtt og stadig til Menneskerettighetserklæringen. Antagelsen er i så fall at innvandrerne, især flyktningene, ikke deler disse verdiene til å begynne med?

Da hundre tusener av flyktninger trosset sjøen for å finne fred i Europa, havnet kontinentet i en eksistensiell krise. Hva skjer med oss nå, spurte mange europeere skrekkslagne. Flyktningene ble raskt noe annet enn flyktninger: De ble en trussel mot rikets sikkerhet, en trussel mot velferdsstaten, en trussel mot suvereniteten og en trussel mot den europeiske kulturarven.

I en verden som raskt endrer seg, må vi stadig definere oss selv på nytt. Slik har det vært gjennom hele menneskehetens historie. Denne eksistensielle krisen derimot handler om å utdefinere andre. Vi sier at vi er fordi de ikke er. Vi er tolerante, fornuftige og frihetselskende, fordi de ikke er tolerante, fornuftige og frihetselskende. Vi bestemmer at jo mer fremmedartet et menneske er i framtoning og livssyn, desto mindre av oss er vedkommende. Desto mindre intellektuell, ressursrik og kreativ. Denne vrangforestillingen om innvandreren som den andre frarøver tusener av mennesker kontrollen over egen fortelling. De blir definert av nordmenn som forsøker å finne seg selv, og det uunngåelige statusfallet blir høyere enn det trenger å bli.

Vi leser og hører intervjuer med flyktninger som forteller at de «- er ganske like [oss] nordmenn», flyktninger som utretter formidable heltedåder under tøffe forhold og flyktninger som på kort tid briljerer i den norske skolen. Disse flyktningene kaller vi ressurser fordi de er lett «integrerbare». Men med integrering mener vi at de lettere kan innrette seg forhold, systemer og – ja – verdier som vi allerede har bestemt. Integrering, eller innretting, handler om å få en innvandrer til å bli en del av et felleskap hun ikke kan påvirke.

Men hva om vi begynner i den andre enden?

Se for deg et samfunn der grunninnstillingen er at enhver innvandrer er integrert i det hun ankommer landet. Der majoritetssamfunnet har som et bærende premiss at innvandreren holder idealene frihet, fornuft og medmenneskelighet like høyt som enhver annen. I hvert fall inntil det motsatte er bevist. Da får vi et samfunn der innvandreren ikke begynner sitt nye liv på utsiden, tittende inn. Hun er umiddelbart inkludert i et nasjonalt felleskap, selv om migrasjonsprosessen har vært smertefull og statusfallet uunngåelig.

Hva om majoritetssamfunnet anerkjente at migrasjon er en av få konstante prosesser i menneskehetens historie, at det å migrere ikke alene handler om bevegelse av kropper og eksotisk kjøkken, men også om tilstrømming av idéer som burde være med å definere norskhet?

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig.

Det norske nasjonsbyggingsprosjektet kom ikke innenfra. I samme periode som Henrik Ibsen, gjennom Peer Gynt, erklærte at han var en verdensborger, reiste norske kunstnere, forfattere og diktere ut i Europa for å absorbere tidsånden. Om Sigbjørn Obstfelder skrev forfatteren Rainer Maria Rilke: Hvordan skal man tenke om en som med samme kraft og innlevelse var i stand til å se alt: Paris og Chicago og Monte Carlo og London og de ensomme fjell i hjemlandet Norge?

I 2016 bor Punjab, Kabul, Khartoum, Asmara, Gaza, Rabat og Mogadishu i dalen mellom de ensomme fjell i hjemlandet Norge. De ønsker med samme kraft og innlevelse å vise oss alt, men hvem er modig nok til å se?