Zainab

Først publisert i Klassekampen, 17.10.15

Operasjonssentralen på Twitter, 18. september 2015: «Grønland. Politiet har rykket ut til en melding om en person med kniv som ønsket å drepe noen. Da patruljen ankom stedet så de at denne personen var i ferd med å hugge mot et barn med kniv. Personen ble skutt av politiet.»
Grønland er et nabolag som i løpet av de siste årene har utviklet seg til et senter for norsk-somalisk fellesbønn, forretningsteft og fornøyelse. Et lite stykke Mogadishu der den største somaliskeide moskéen ligger opp bakken langs Åkebergveien, klesforretningene bugner av fargesterke drakter og caféene viser somaliske nyhetssendinger. Her bodde kvinnen som i dag ligger på Ullevål sykehus. Hun ble skutt i et lite og tettknyttet miljø der mange kjente henne og enda flere kjente til henne. Her satt hun og fortalte om hverdagens byrder over søt, somalisk te. For dem som daglig møtte henne var hun, er hun, ingen mislykket drapskvinne. Hun er simpelthen Zainab.

«Zainab, du er ikke alene!» ropte syv hundre i hovedsak somaliskættede demonstranter forrige uke. «Zainab, vi har ikke glemt deg!» ropte de mens de marsjerte fra Grønland til Stortinget. Flyvebladene som ble delt ut i forkant av demonstrasjonen, oppfordret alle somaliere til å stå opp for den somaliske moren. Selv om hun av mediene ble fremstilt som utilregnelig og truende i gjerningsøyeblikket, blir hun av mange somaliere forsvart iherdig. Det er lettere å tilskrive ugjerninger til fremmede.
«Først tar de ungene våre», fortalte en eldre demonstrant, med henvisning til de mange barnevernssakene i det norsk-somaliske miljøet, i et videointervju med den somaliske nettavisen «Warcusub» – «og nå skyter de mot kvinnene våre. Hvis situasjonen ikke blir bedre, gjenstår det bare å levere tilbake passene og flytte.»

Overraskende få snakker om den unge gutten som selv var et offer en fredag i september. I stedet handler diskusjonen om alt – utenom det som faktisk skjedde.
Hendelsen har blitt en legemliggjøring av frustrasjonen som råder blant norsk-somaliere. Skuddet som falt blir ikke opplevd som en konsekvens av risikovurderingen til en politibetjent i tjeneste, men blir satt i sammenheng med boligmangel, arbeidsløshet og omsorgsovertakelse av somaliske barn. Zainab ble offer for et system som ønsker å få somalierne på knærne.

Det er vanskelig å fastslå i hvilken grad denne samfunnsanalysen overensstemmer med virkeligheten. Det er åpenbart ikke lett å være somalier i Norge. Somalieren er i et land der normen er å eie et eget hus, men hvordan skal han eie hvis han mangler fast inntekt? Hvordan skal han sysselsettes når både hudpigmentene og navnet hans forulemper ham på arbeidsmarkedet? Hvordan skal han forsvare seg mot vrangforestillinger som somaliske foreldre slår barna sine eller innskrenker deres bevegelsesfrihet, når barnevernet banker på døren?

Samtidig vet vi at boligmangel og trengsel også handler om dårlig planlegging, at langvarig sysselsetting beror på språkkyndighet som igjen forutsetter stålvilje og pågangsmot, og at omsorgssvikt forekommer i alle miljøer. Også i det norsk-somaliske miljøet.
En virkelighetsforståelse må likevel ikke være absolutt gyldig for å feste seg, for å vokse, for å infisere sinn og for å drive fram mistillit til systemet. Det er denne mistilliten som drev syv hundre mennesker til gatene. Kanskje opplever demonstrantene, ved å se bort ifra det faktiske hendelsesforløpet, at de er i samme båt som afroamerikanerne i Ferguson. Kanskje tenker de at Zainab er Norges Trayvvon Martin eller Eric Garner. Det er lett å relatere nyhetsbilder til hverandre når aktørene på bildene ligner, når rollefordelingen er lik.

Jeg var ikke tilstede da en somalisk mor ble skutt av politiet. Jeg så ikke hendelsene forut for skuddet: kniven, gutten som gikk forbi, vitnene som ringte politiet da de så kvinnen true gutten. Jeg satt i et kjøkken og spiste middag. Jeg vet ikke hva som skjedde.
Når jeg deler min ambivalens med eldre somaliske tanter vinner jeg ikke gehør. De var heller ikke i et portrom i Breigata da skuddet ble avfyrt, men de var sannelig tilstede i hverdagen til kvinnen som ble skutt. En hverdag fylt av bekymringer og urettferdigheter. Jeg venter på politiets utredning før jeg feller dom over skuddet som falt i Grønland, men politiet i Oslo har ingen tid å miste. Hvis mistilliten ikke stagges, vil vi se bannere med «Svarte liv teller!» i våre gater om noen få år.

Den andre identitetskrisen

Først publisert i Klassekampen, 28.7.2015

Den islamske moralloven, shariaen, diskuterer og rettleder muslimen i enhver situasjon som kan oppstå gjennom et langt liv. Moral­lovens formål ble formulert av den persiske teologen Al-Ghazali (f. 1111). Lovens hensikt, skrev han, var å bevare og beskytte troen, livet, herkomsten, intellektet og eiendommen. Alle islamske læresetninger skal, i teorien, kunne plasseres under én eller flere av Al-Ghazalis fem kategorier.

Moralloven er ingen konkret lovbok, den er muslimenes kollektive forsøk på å definere rett og galt, for slik å leve og dele et liv som er i samsvar med shariaens formål. Er det da rett eller i tråd med morallovens hensikt å undertrykke kvinner, amputere, henrette, forfølge homofile, fritenkere og religiøse minoriteter?

Når de religiøse lovene i dag volder smerte og fortvilelse, er det tydelig at formål og resultat har skilt lag. Den muslimske verden, ummaen, gjennomgår en identitets­krise. Hva vil det si å være en god muslim? Hva vil det si å leve i et godt muslimsk samfunn?

Krisen skyldes ikke alene shariaens brutale ansikt utad slik vi møter den i dag med nyhetsoppslag om dødsdømte homofile og piskede dissidenter. Krisen skyldes også konfrontasjoner i vestlige land der muslimen er i minoritet. Plutselig befinner muslimen seg i en situasjon der hun må definere og forsvare en morallov hun har tatt for gitt. Det er åpenbart at den store meta-debatten om shariaen mangler og er sårt savnet blant muslimer i og utenfor muslimske land.

Dette er ikke første gangen den muslimske verden gjennomgår en identitetskrise. Den europeiske imperialismen oppløste et system som hadde vært konstant siden profeten Muhammads død. Den muslimske verden bestod av en rekke dynastier som eksisterte parallelt eller avløste hverandre i blodige slag. Selv om dynastiet til abbasidene og mamlukkene (750–1517) var annerledes enn ummayedene (651–750) før dem og det osmanske riket etter dem (1299–1923), var hverdagen til den enkelte muslim grovt sett den samme.

Riket ble styrt av en kalif som satt i et fjernt palass, omringet av rådgivere. Han utnevnte en guvernør som var hans stedfortreder i distriktene og en dommer, qadi, som løste disputter i lokalsamfunnet. Dommeren hentet sitt mandat fra kalifen, men sine juridiske begrunnelser fra muftiene, de muslimske juristene. Muftiene stod i teorien utenfor det politiske spillet og sikret fra sin posisjon som uavhengige rettgivere at alle, både kalif og krovert, var like for loven.

Det er klart det ikke alltid fungerte slik. I de 1300 årene før det sekulære rettssystemet ble innført, i de tretten århundrene der ni dynastier kjempet om og avvekslet hverandre i muslimske territorier, ble dette systemet forandret og misbrukt. Ledende klassiske jurister ble fengslet, torturert og drept for oppvigleri. Andre løp herskerens ærend og ga religiøst forsvar for fengsling, tortur og drap. Den lange rettssaken og senere dødsdommen mot den persiske mystikeren Mansur Al-Hallaj (f. 858), han som vandret i Bagdads gater og erklærte at han var Gud, er et eksempel på muslimske jurister som egenhendig drev fram rettsforfølgelser mot fri­tenkere. Ikke ulikt dagens blasfemilover i en rekke muslimske land.

Likevel er det tydelig at det osmanske rikets fall, det siste muslimske kalifatet, og kolonienes oppløsning på 1900-tallet innebar en radikal omveltning i den muslimske verden. Plutselig stod muslimene uten en kalif, men med en moderne stat.

Ikke alle kledde seg i sort og sørget over tapet. Den pakistanske filosofen Allama Iqbal (f. 1877) skrev at det republikanske styresettet er i overensstemmelse med islams ånd og nødvendig med hensyn til de nye kreftene som er satt fri i den islamske verden.

Disse nye kreftene var ideen om et folkestyre, en idé nasjonsbyggerne som frigjorde de kolonialiserte araberne, afrikanerne og pakistanerne omfavnet. Den moderne staten ble sentralisert og byråkratisert, men hva skjedde med shariaen?

Før den moderne nasjonalstaten rådførte dommeren seg med den islamske juristen i møte med et etisk problem. Juristen gjennomgikk den tilgjengelige litteraturen og landet på en konklusjon etter sitt eget resonnement. Resonnementet ble formulert som en fatwa. En slik fatwa var altså subjektiv, og dermed kunne én islamsk jurist være uenig med en annen.

Rigiditeten som tilskrives islamsk lov er usann, skriver religionsviteren Wael B. Hallaq i «An Introduction To Islamic Law» (2009). Den islamske loven kjennetegnes av et juridisk mangfold som i flere århundrer har gitt shariaen to viktige egenskaper, nemlig fleksibilitet og tilpasningsdyktighet. Nettopp fordi juristene og teologene mente forskjellig, var det enkelt for muslimen å ta til seg det religiøse synet som best passet hennes situasjon.

Med unntak for noen få utvetydige læresetninger i islam, er det meste av den islamske loven basert på sannsynligheter: Hva er mest sannsynlig riktig i akkurat denne situasjonen?

Hallaq mener at rigiditeten og den medfølgende brutaliteten vi i dag forbinder med islamsk lov skyldes integreringen av shariaen i de muslimske landenes grunnlover. I det øyeblikket den islamske moralloven ble gjenstand for et stramt språk og forsøkt begrenset mellom to permer, mistet den også sine nyanser og stivnet. I muslimske land i dag ser vi for eksempel strenge, uangripelige blasfemilover og tydelige begrensninger på kvinnens rett til skilsmisse. Ifølge Hallaq hadde løsningene på slike religiøse spørsmål ikke vært like åpenbare i det før-moderne muslimske samfunnet.

Den sudanesiske tenkeren Abdullahi An-Na’im mener at det er urealistisk å gå tilbake til tilstanden før nasjonalstaten. Det er umulig for en stat å ta hensyn til alle mulige fortolkningstradisjoner når staten utformer lovverk, hevder han. Det juridiske mangfoldet som historisk har eksistert, var tilpasset et fragmentert rike, mens en lov i en sentralisert stat må gjelde alle borgere. Etter hans syn må shariaen ekskluderes fullstendig fra lovverket.

Men sekularisme, forstått som seperasjon av kirke og stat, er ikke en populær idé i den muslimske verden. Sekularismen var koloniherrenes prosjekt. Da europeerne oppløste det tradisjonelle, trosbaserte styresettet i koloniene innførte de lovverk etter modell fra sine hjemland. Senere ble sekularismen, i varierende grad, innført av de moderne arabiske, persiske og tyrkiske nasjonsbyggerne. De vestlige utdannede statslederne og ideologene – nasjonsbyggerne – var menn som tilhørte en isolert, elitistisk overklasse, og de importerte ikke alle idealene fra den europeiske opplysningstiden. Idéen om et brorskap ble propagert av de arabiske nasjonalistene som styrte i Egypt, Syria og Irak, men likheten og friheten ble feid under teppet.

Muslimers motstand mot sekulariseringen står særlig sterkt i arbeiderklassen og middelklassen. Den moderne nasjonalstaten har sviktet muslimen, og sviktet har muslimen søkt religionen. Dette har gitt næring til de raskt voksende islamistiske bevegelsene i den muslimske verden i dag. Støtten til det religiøse styret er overveldende. Ifølge forskningssenteret Pew ønsker majoriteten i land som Marokko, Jordan, Irak, Pakistan og Egypt å innføre shariaen som den offisielle lovgivningen. Islamister fra Egypt til Malaysia via Tyrkia lover muslimen sosial orden og frihet fra vilkårlig maktovergrep, i tillegg til det sivilsamfunnet myndigheten hverken greier å skape eller bevare. Men hvordan vil islamister innføre en autentisk islamsk stat, i hvert fall mer autentisk enn den de kritiserer, uten å gjenskape et system der de religiøse lovene knebler og kveler både den tradisjonelle og den sekulære?

Det er det ingen som vet. Fraværet av svar kan skyldes at spørsmålet hviler på feilaktige premisser som at det er mulig å gjenskape eller snarere skape en autentisk islamsk stat. Kanskje spørsmålet i stedet burde være: Hvilken politisk styringsform vil best ivareta muslimenes religiøse interesser? Sekularismen, hevder aktivisten og akademikeren Abou El Fadl, er nødvendig for å hindre hegemoniet til dem som hevder å tale for Gud. Religionen trives utenfor maktens korridorer og frigjort fra dem som ønsker å bruke Gud for å fremme sine verdslige ambisjoner. For å overbevise et par millioner muslimer om sekularisme som en forutsetning for den gode trosutøvelsen, må debatten om sekularisme ta på alvor muslimenes bekymringer. Innebærer sekularisme marginalisering av troen eller verre, slik den innflytelsesrike predikanten Yusuf Al-Qardawi hevder, ren fornektelse av troen?

Den algeriske filosofen Mohamed Arkoun gjør et hederlig forsøk på å imøtegå bekymringene. Han skiller mellom positiv moderat sekularisme og negativ ekstrem sekularisme. Den moderate, positive sekularismen er den som separerer de religiøse institusjonene fra staten, men som ikke nekter religionen et rom i samfunnslivet. Shariaen har vært tilpasningsdyktig i fjorten århundrer, islam vil unektelig tilpasse seg og blomstre i Arkouns samfunn også.

Den åpne skolen

Først publisert i Klassekampen, 10.9.2015

Kristne foreldregrupper sørger for at etableringen av barne-og ungdomskoler øker sterkt, meldte Vårt Land i forrige måned. Per dags dato er over 70 kristne skoler i drift. Samfunnet tømmes for kristent tankegods, mener støttespillerne og begrunner slik behovet for disse skolene.
Det var også foreldre, rettere sagt mødre, som tok initiativ til en muslimsk skole i Oslo. Søknaden som i fjor ble sendt til Utdanningsdirektoratet, av organisasjonen «Mødre for muslimsk skole», ble først innvilget, men senere avslått etter klage fra Oslo kommune. Skolebyråden mente, og fikk medhold fra de nasjonale skolebyråkratene, at søkeren ikke var seriøs nok. Det offisielle avslaget forble en parentes i den offentlige debatten. Vi diskuterte ikke seriøsitet, men muslimske skoler som bremsekloss for integrering.

Skoler som baserer seg på muslimsk verdigrunnlag er åpenbart mer kontroversielle enn sine kristne motparter. De mest krakilske motstanderne hevder at en muslimsk skole er et ytterligere symptom på den vestlige sivilisasjonens knefall for voldsideologien islam. Mer sindige kritikere påstår at muslimske skoler vil isolere minoritetsbarn og ungdom fra majoritetssamfunnet. Allerede i dag, uten muslimske skoler, men med skoler der andelen minoritetsspråklige går mot hundre prosent, ser vi betydelige faglige, kulturelle og sosiale utfordringer. Kanskje fremmer kritikere av den sistnevnte typen et godt poeng?
Samtidig er det forutinntatt og pessimistisk å anta at en velstyrt muslimsk skole nødvendigvis vil svikte både elevene sine og samfunnet. Storbritannia huser de verste og de beste eksemplene på muslimske skoler. Blant de 154 britiske skolene med muslimsk formålsparagraf finner vi skoler som nekter sine elever å samhandle med utenforstående, men også skoler som år etter år briljerer i kåringen over unionens beste skoler.

Jeg kommer fra en praktiserende muslimsk familie som ikke hadde nølt med å sende meg til en muslimsk skole, hadde et godt, norsk tilbud eksistert høsten jeg stolt bar min første skoleransel. For å bøte på skolemankoen begynte jeg i stedet på en muslimsk førskole i Oslo. Der lærte jeg, til mors begeistring, å velsigne maten, å ødelegge hymner med en sur sangstemme og, aller viktigst, at almisser ikke bare er å gi penger, men også å være snill mot nabogutten ved lunsjbordet.
Misforstå meg rett, som barn flest gikk jeg de foregående årene i en barnehage og sang med Lillebjørn Nilsen. For mine foreldres del var likevel den muslimske førskolen en gyllen mulighet til å introdusere meg for en verden som verken fantes i barnehagen eller på barne-tv.
Selv er jeg takknemlig for at en muslimsk grunnskole ikke var et reelt alternativ ved skolestart. Jeg takknemlig for at jeg har gått på enhetsskolen i tretten år, med hundretalls ulike jevnaldrende, fordi det har endret meg på et vis som ikke er synlig verken for deg som leser eller for en fremmed som støter på meg i t-banen.

Noen ganger, og for de fleste mennesker, er det vondt å stadig være annerledes. Det tærer på å eksplisitt eller implisitt bli minnet på at man er en minoritet etnisk, religiøst, seksuelt eller i funksjonsnivå. Men jeg lærte at fordelen med å skille seg ut, i et rom med mange unike medelever, var at jeg ble bevisst på hva slags menneske jeg er. I en skole der eleven konfronteres i og utenfor klasserommet, om sine meninger og verdier, vil eleven få et aktivt og dynamisk forhold til sin identitet.
For det er ikke likesinnede som er uenige i enhetsskolen. Det er unge mennesker fra diametralt forskjellige hjem, fra ulike og til dels motstridende bakgrunn. I den norske skolen møter eleven alle verdenene som finnes rundt oss. Alle idéene, alle kulturene, alle forestillingene og alle vrangforestillingen. Skolen er mer enn fag og idrettsdag, skolen gjør oss til reale samfunnsborgere. Den tilbyr et rom til å tenke høyt og til å tvile høyt, og et rom til å endre mening og opponere.

Derfor er det essensielt at en god skole består av unger med ulike etniske bakgrunn, ulike religiøse og ikke-religiøse livssyn, ulike familiestrukturer, ulike hobbyer og interesser, ulike meninger og ulike legninger. Tilbyr muslimske og kristne skoler denne sammensetningen? Kan skoler med religiøse fortegn i det hele tatt garantere et reelt mangfold? Tvilsomt.

Vi har mye å lære av libanesere som fjaser om IS bare et par mil unna krigen

Først publisert i Klassekampen 9.4.2015

 Islamangst

 Enhver som interesserer seg for samtidens kriser har fått med seg at verdensreligionen islam har et problem. Dette problemet handler ikke utelukkende om omdømme. Det handler heller ikke om ekstremister som dreper mennesker i Allahs navn og på vegne av verdens muslimer. Islam har et identitetsproblem.

Skal religionen defineres av den moderne ortodoksien, salafismen, slik den er forfektet av religiøse institusjoner i den arabiske halvøya? Bør muslimer fortsette å fortolke islam gjennom de tradisjonelle brillene som har sittet på deres kollektive neserygg i fjorten hundre år? Eller er det de progressive som tar på alvor og kritisk diskuterer religionens plass i vårt århundre?

«Hvor daft er vårt skolevesen hvis religionsfaget unngår de vanskelige spørsmålene som preger islam i vår tid», tenkte jeg derfor da jeg leste John Saers innlegg, «Skolens integrerings-og kunnskapssvik», i Aftenposten mandag 30.3. Saers beskriver skolens faglige behandling av kristendommen der det «legges opp til en viss kritisk distanse», «legges vekt på historisk bibelforskning» og der «fundamentalisme problematiseres».

Islam, som den andre obligatoriske religionen elevene studerer i skolen, blir ikke behandlet slik. «I det vesentlige blir det undervist i én form for islam», skriver Saers og undervisningen mangler den kritiske grunnholdningen elevene møter i kristendomsundervisningen. Antageligvis på grunn av en kombinasjon av kunnskapsløshet og av frykt for å provosere.

Dette bildet samsvarer ikke med mine erfaringer fra Osloskolen, hverken etter L97 eller Kunnskapsløftet. Samtidig vet jeg godt at religionsfaget er det ene skolefaget som er betinget av geografisk plassering og skoledistrikt. Det er ingen tvil om at mine erfaringer er like sanne som Saers og at det, blant Klassekampens lesere, antakelig finnes avgangselever fra skoler der religionen islam ble nevnt i lite flatterende bisetninger.

Det skal ikke være sånn. Kvaliteten på religion-og livssynsundervisningen skal ikke prisgis undervisernes religiøse bakgrunn eller de undervistes protester. Dette bør være selvsagt. Like selvfølgelig som at en eller flere elevers sterke, politiske tilhørighet ikke kan endre samfunnsfagets karakter. Eller at en fysikklæreres forkjærlighet for partikkelfysikk ikke skal gå i veien for en balansert og god undervisning i fysikk.

Kunnskapen må institusjonene som utdanner lærerne og den enkelte lærer ta ansvar for. I så måte er regjeringens beslutning om å gjøre 15 studiepoeng med religionfagskunnskap obligatorisk for lærerstudentene, gjennom emnet Pedagogikk og elevkunnskap (PEL), et steg i riktig retning.

Tryggheten som kanskje forsvinner når religionslærere møter høylytte elever med muslimskklingende etternavn, er det vanskeligere å gjøre noe med. Jeg kan, som forhenværende elev og muslim, forsøke å forklare at muslimske elever ikke burde fryktes, at det er viktig å ta ungdom på alvor og at den respekten man da viser også innebærer å kunne konfrontere elevene. Men hvorfor skulle mine forsikringer betrygge når vi ser hvordan fritalenhet og dissidens straffer seg blant muslimer?

Dette er en rådende forestilling om forholdet mellom ytringsfrihet og islam i vår offentlighet. Problemet med denne forestillingen, som selvfølgelig kan underbygges gjennom nyhetsoverskriftene de siste årene, er at den er mangelfull. Det foregår kritikk, det foregår harselas og vi finner også morsom religionskritikk, satire altså, blant muslimer over hele verden.

Siden islam er barmhjertig, skal vi slakte folk og dele ut kjøtt. Og siden vi trenger å redusere biltrafikk, skal vi sprenge folk i luften, synger det libanesiske morobandet Al-Rahel al-Kabir (norsk oversettelse: «De store avdøde») i låten Madad Baghdadi (norsk oversettelse: «Redd oss Baghdadi»). Sangen er en satirisk hyllest til Abu Bakr al-Baghdadi, lederen av terrorgruppen Islamske stat (IS). De eneste som risikerer å bli fornærmet, er dem som mener at Baghdadi representerer islam, svarte de muslimske bandmedlemmene på spørsmål om dette ikke var krenkende overfor muslimer.

Enhver som er redd for å kritisere islam i frykt for å krenke elever eller andre bør nå ha fått med seg at krenking gjør vi, muslimer, best selv. Hvis et libanesisk band tør fjase om IS, bare noen mil fra terrorgruppen, bør RLE-lærere tørre å undervise i islam på en god måte. Og hvis allting feiler, foreslår jeg at lærere roer sine muslimske elever ned med Yousef Hadaouis fantastiske låt: Hva var vell Norge uten mushlimjævel?

 

Bærebjelker

Først publisert i Klassekampen, 28.05.2015

Under en syttende mai-frokost, mellom røkelaksen og pavlovaterten, ble jeg spurt om jeg synes norske nasjonalsanger er altfor «hvite». Vi hadde akkurat sunget «og så rødt som det rød hennes kinn» med påfølgende «hennes øyne er blå som fiolen». Det er klart hudpigmentene mine gjør det vanskelig for meg å identifisere meg med lyse kvinneskikkelser i norsk lyrikk, svarte jeg.

Norske nasjonalsanger, i hvert fall de jeg kjenner til, bugner likevel ikke av ekskluderende, lyse damer. Nasjonalromantikken handler først og fremst om den særnorske naturen, vel, et naturlandskap særskilt fra de danske kornåkrene og den svenske skjærgården.

I Norge er det både vanlig bjørk og hengebjørk som «rammer stripen med blåklokker inn». I dette landet sildrer ikke vannet, nei, her springer bekkene glade «for blomstene å bade». Her «grønskar [liane] som hager» mens «det lavar av blomar på strå», i en sommer der «netter er ljose som dagar». Ved kysten kan vi se ut i bølgene «hvor frihet bor» og på fjelltoppene kan vi se ned i de «dype daler hvor freden bor».

Dette landet, som i stor grad defineres av sin natur, har nordmannen kjempet for å bevare. «Ti vi heller landet brente enn det kom til fall» skrev Bjørnstjerne Bjørnson, mens Wergeland oppfordret podene til samme selvoppofrelse med: «Gid jeg da snart maa blive stor – at tappert jeg kan verne for

min Faders dyre Frihed!»

Nasjonalromantikken handler ikke bare om naturen i bokstavelig forstand. Enhver som legger sin elsk på tinder og vell, bekker og elv, må naturligvis elske friheten naturfenomenene representerer. Mennesket i dette åpne og – enn så lenge – uberørte landskapet kan ikke temmes. «Frit tør han tænke, og frit tør han tale», dette mennesket altså, så fritt at han «talte Roma midt imot».

Disse opplevelsene og fortellingene er på ingen måte eksepsjonelle for Norge. Hvilket land har ikke opplevd krig og undertrykkelse? Hvilket land har ikke lyrikere som ansporer til samhold og motstand? Hvem skryter ikke av sine fordeler – både de naturgitte og de selvskapte?

Jeg kjenner ingen som tror på norsk eksepsjonalisme. I likhet med alle andre stater og alle andre samfunn i verden er det norske preget av vekst og variasjon. Her er det samfunnsaspekter å være svulmende stolt av og sider å skamme seg dypt over. Jeg synes likevel at Norge er verdens beste land. For å understøtte mitt argument, særlig overfor utenlandske søskenbarn, bruker jeg flittig levekårsundersøkelser og lykkeindekser. Jeg er samtidig sikker på at om mine foreldre hadde valgt annerledes tidlig på nittitallet hadde jeg vært like glad i Storbritannia, Canada, Frankrike eller til og med Sverige.

I VG, dagen før dagen, skrev den finskfødte sosiologen Sanna Sarromaa «at nasjonalismen i seg selv er noe oppspinn og slik sett framstår [17.mai] – slik som andre lands nasjonaldager – som en komisk løgn». Hun har rett i at nasjonalismen er oppkonstruert: Kongefamilien er opprinnelig dansk-britisk, bunaden stammer fra 1900-tallet og Norge ble «rødt, hvitt og blått» først etter et stortingsvedtak fra 1898. Sarromaa tar likevel grundig feil i at nasjonaldagen er en komisk løgn.

Det finnes mange livsløgn i de tusen hjem, men syttende mai er strengt tatt ikke én av dem. Enhver som har gått på norsk skole har en slags idé om unge Norges tilblivelse. Vi har lært om Ivar Aasen og Eilert Sundts søken etter den norske kvintessensen og om de lystige studentene i København som proklamerte nostalgiske dikt om norske fjord, fauna og frøkner. Vi vet veldig godt at nasjonalstaten ikke er født sånn, men blitt sånn. Til tross for det, snarere på grunn av det, er vi riktig lykkelige på nasjonaldagen.

Konstruksjonen er viktig for å bære idéen om et folk – en sammenslutning av mennesker som bindes sammen av språk og felles tradisjoner. Vi må være et folk for å kunne sameksistere. For å dele noe utover juridiske rettigheter og plikter. For å skape en fremtid sammen. For å i det hele tatt trives med hverandre.

Når vi da møtes på syttende mai, over frokost og lunsj, i og langs barnetoget, i lykkerus og annen rus, når vi nikker gjenkjennende til andre stivt kledde, gratulerer både fremmede og venner med dagen, er det for å forsikre oss om at bærebjelkene fortsatt står stødig. Og for å spise uhorvelige mengder kaker så klart.

Vi kom til Norge, vi så utover de steinutte strender, der folk i hundrer av år hadde bygd, og vi tenkte: giv vi var i vårt varmere land:

TYNGDEPUNKTET

Først publisert i Klassekampen, 4.3.15

Immigrantfamilien, skriver forfatteren Taiye Selasi, er uten tyngdekraft. Den er fullstendig ubundet. Den mangler røtter som binder den fast til et sted. Det gjør at familiemedlemmene har lett for å pakke og dra.

De fleste drar til sitt første tyngdefelt, til et sted der jorden er det usynlige limet. Det er den samme jorden deres forfedre levde i, elsket på, fødte i, forsvarte og døde for. Et sted der genetikken, avstammingen, den vertikale aksen, gir den trygge tilhørigheten.

Jeg er medlem av et  diasporasamfunn der nær sagt alle ønsker å pakke og dra.  De fleste drar til Somalia, et land vi forlot tidlig på 90-tallet på grunn av krig. Vi drar for å legge fiberoptiske bredbåndskabler, etablere rehabiliteringsklinikker og utarbeide felles pedagogisk plattform for landets skoler.

Vi pakker og drar fra karrig til fruktbar jord. Vi kom til Norge, vi så utover de steinutte strender, der folk i hundrer av år hadde bygd, og vi tenkte: giv vi var i vårt varmere land.  Et land der vi kan reise våre bygninger, legge våre togskinner og utforme vår egen helsepolitikk. Et land der brunpigmentene ikke skiller oss ut, men gir oss en behagelig anonymitet.

Ønsker du ikke det, spør mine onkler og tanter, med bekymrede miner, når jeg protesterer mot pronomenet «vi». Jeg, i motsetning til vi, skal ikke legge fiberoptiske bredbåndskabler, etablere rehabiliteringsklinikker eller forbedre en mislykket stats skolevesen.

Når øyenbrynene heves og de rynkede ansiktene får et grålig skjær, forsøker jeg forgjeves å forklare at min motstand ikke skyldes egoisme. Jeg er solidarisk med fattige, syke og ressurssvake somaliere. Jeg tar ikke mine muligheter for gitt. Når jeg likevel forsøker å beskrive situasjonen barn av flyktninger befinner seg i, strekker ikke mitt somaliske vokabular til.

Hvordan forklarer jeg at barn av rotløse og rastløse flyktninger, fødes inn i en lignende rastløs tilstand? At vi alltid er i bevegelse, i søken etter noe trygt og stabilt, noe som kan knytte oss til et sted eller en gruppe, et anker i tilværelsen.  Og at de fleste av oss, som har snakket og tenkt på norsk, har vanskelig for å forestille seg en tilværelse i et land der alle snakker og tenker annerledes, men ligner på oss i utseende?

Hvorfor skal vi bytte en utlendighet med en annen?

Så vi søker den trygge og stabile tilhørigheten et annet sted enn hjemme og på skolen. Et sted der vi ikke defineres av andre etter herkomst, «min sønn, somalieren», eller utseende, «min nabo, innvandreren». Et sted der vi velger vår egen identitet. For mange har det blitt religionen. Men ikke alle aspekter ved islam, først og fremst de som er best egnet til å skille oss fra alle andre – inkludert våre foreldre.

Islam, som vi kjenner religionen, består av tre komponenter: Koranen, fortellingene om profeten Muhammad og det dialektiske arbeidet teologer har utført gjennom 1400 år. Religionens viktigste teser skiller seg ikke ut, i vesentlig grad, fra kjernen i andre religioner: Du skal ære din Gud, du skal respektere din neste, du skal søke fred og harmoni, og du skal etterstrebe sosial rettferdighet.

Men en idiosynkratisk identitet kan ikke bygges på universelle verdier. Derfor går vi, som ønsker å skille oss ut, hardere til verks. Vi dykker i den rike floraen av små forordninger i islam og plukker regler som synliggjør hvem vi faktisk er:

Vi er dem som har nevelange skjegg, som forbanner kvinner i bukser og høyhælte sko, og som heller vil sulte enn å arbeide i lagre der vi må stable svinekjøtt og alkohol. Vi er ikke pietister, selv om de til forveksling ligner på oss. Vi er dem som vil gjøre et poeng ut av vår annerledeshet. Islam er vårt tyngdepunkt, et senter vi konvergerer mot, og et brudd med oss representerer et avvik fra troen.

Jeg protesterer mot pronomenet «vi», her også. Hva er egentlig i dette senteret vi skal forenes rundt, spør jeg. Hvis vi vraker det universelle i islam for å dyrke en eksentrisk rolle, for å være annerledes og for å opponere, uthuler vi ikke islam? Frarøver vi ikke religionen alt av reell substans? Alt det som faktisk gjør individet i samfunnet, og samfunnet rundt individet, bedre?

Men der tanter og onkler, med rynker i pannene, sukket i møte med mine protester, blir jeg av de hellige ofte møtt med mistenkeliggjøring. Min egen tro og praksis stilles for mobbens rett, og blir funnet uverdig.

Selv om jeg forstår hvorfor den pedantiske trosutøvelsen blir til, selv om jeg vet at det ligger usikkerhet og utrygghet bak, og selv om min religion lærer meg at det ikke er menneskets plass å dømme, sårer det alltid.

«Trær har røtter, mennesker har føtter», skrev Salman Rushdie engang, i direkte kontrast til Taiye Selasi. Men føtter blir slitne og trælet, de får blemmer og de blir såre av rastløs bevegelse. Vi må stå stødig får å kunne vokse og for å motstå vær og vind. Men det tar tid å slå røtter og vi er fortsatt unge.

Minoritetsfeminismen handler ikke bare om sosial kontroll

Nye paroler 

Først publisert i Klassekampen 5.2.15

Jeg kjenner en somalisk dame som har bodd i Norge i åtte år. For å avkrefte myten om den infleksible somaliske arbeidstageren, bandt hun hijaben som en turban, dro på seg jeans, brettet opp ermene og oppsøkte arbeidsplasser med curriculum vitae i hånden. Hun fikk jobb. Hun arbeidet hardt. Hun gikk fra den ene midlertidige stillingen til den andre.

Da hun hadde jobbet ved samme barnehage i fire år, uten å få tilbud om fast ansettelse, ga hun opp. Hun følte at hun fortsatt stod utenfor det etablerte, i en uforutsigbar hverdag, til tross for at hun hadde gjort alt som var forventet av henne. Så bestemte hun seg for å gjøre det motsatte. Å bli arbeidsgiveren og offentlighetens marerittsomalier: En vanskelig kvinne i et heldekkende telt.

Jeg kjenner en somalisk dame som har bodd i Norge i over tjue år. Hun pådro seg en ryggskade i storkjøkkenet som holdt hodet hennes over den mørke lediggangen. Verken hun eller fastlegen greidde å overbevise forvaltningen om hennes reduserte arbeidsevne. Derfor var det ingen uførepensjon i sikte.
I likhet med majoriteten av min mors venninner orket heller ikke hun lange runder med tiltak og klageskriving. I hvert fall ikke med byråkrater som ytterst sjeldent så henne som noe annet enn en representant for en krevende klientgruppe: Trygdesnyltende kvinner som insisterer på å subbe i lange skjørt, unngå svinekjøtt og som ikke håndhilser på det motsatte kjønn.

Forestillingen om den planløse og initiativfattige somaliske kvinnen fotfølger kvinner utenfor arbeidskontoret også: Jeg kjenner ingen somalisk kvinne som ikke har blitt møtt med bekymrede miner og råd om prevensjonsmidler på helsestasjoner.

Jeg forstår og er enig med helsesøstre og jordmødre som pusher prevensjon på barnerike familier med lav sosioøkonomisk status. Det er et særkulturelt problem at en somalisk kvinnes kvinnelighet måles i grad av fruktbarhet. Det er et samfunnsproblem at segmenter i den norske befolkningen har mangelfull kunnskap om familieplanlegging. Men når det eneste helsepersonell ser er en somalisk mor som ikke har kontroll over sin reproduksjonshastighet, er det lett for dem å ta på seg indignasjonens skylapper. De glemmer å spørre om de små, brune stiklingene som henger i mors burka.

De fleste har det ikke særlig godt, norsk-somaliske barn altså. De bor trangt, de sliter på skolen og framtiden ser lite oppløftende ut. Likevel kjenner jeg få somaliske kvinner som kan skryte av helsestasjoner eller fastleger som, etter velmenende råd om p-sprøyte og kobberspiral, tar seg tid til å spørre om bosituasjon og økonomisk status.

Kanskje er det utenfor leger og sykepleieres mandat å råde eller rettlede i slike saker, kanskje bør ikke medisinfaget beskjeftige seg med spørsmål utover trygdemedisinen. Men da betyr det vel også at mantraet, legestudenter introduseres for de første ukene i studiet, om å se det hele mennesket, ikke bare pasienten, er vakkert på papiret, men hult i virkeligheten?

Jeg vet alt dette og mer om den norsk-somaliske kvinnens kamper i det norske samfunnet.

Derfor provoserer det når rop om solidaritet med minoritetskvinnen raskt oversettes til at vi må stå sammen mot det importerte patriarkatet i minoritetsmiljøene.

Vi må selvsagt stå sammen mot enhver struktur som begrenser menneskets frihet og livsutfoldelse. Men idéen om at det er den brune mannen som begrenser den brune kvinnens valgmuligheter er en behagelig villfarelse. Valgmulighetene begrenses også av politikken og holdningene som gjør det vanskelig for minoritetskvinnen å yte i samfunnet og slik føle seg som et fullverdig medlem av det store nasjonale felleskapet.

Snart begynner forberedelsene til kvinnedagen. Var jeg av den typen som driver med veddemål, hadde jeg veddet på at kvinnepolitiske arbeidsutvalg og komitéer nå sitter og diskuterer minoritetskvinner: Hvordan inkludere dem – disse lysskye vesenene vi så gjerne vil ha i våre rekker? Hvilke paroler skal vi marsjere bak?

Det skorter ikke på gode råd.

I den danske avisen Berlingske Tidende skriver studenten Geeti Amiri 30. januar om usolidariske, ny-danske kvinner som svikter sitt kjønn ved å øve sosial kontroll over kvinner som velger danske verdier. Amiri skriver godt om presset og motgangen kvinner med minoritetsbakgrunn møter hos sin «egne», men hennes ensidige fokus – et fokus vi kjenner igjen fra norsk debatt – bidrar til å holde minoritetskvinner utenfor parolemøtene.

Kvinner har rett på frihet fra sosial kontroll, men det er også på tide å innse at minoritetsfeminismen ikke er en enkeltsakskamp. Minoritetskvinnen har tross alt også rett på frihet fra fattigdom, fysisk trengsel og diskriminering.