Burkinidebatten skygger for et viktigere samfunnsproblem: barns manglende svømmeferdigheter

Først publisert i Klassekampen, 12/8-17

Barn bryr seg ikke om burkinier 

De hissigste debattene om nordmenn med minoritetsbakgrunn og svømming, dreier seg oftest om to problemstillinger: bekledning og kjønnsdeling. Da Frankrike forbød den heldekkende svømmedrakten «burkini» i fjor sommer, ble begrepet innlemmet i den norske integreringsdebatten. Fremskrittspartiet har tatt til orde for lignende forbud og hevder at plagget virker integreringshemmende. Da en skole i Troms åpnet for burkinibruk i svømmeundervisningen, erklærte partiets fylkesleder i Oslo at burkiniaksept  var å «gi etter for islamistiske særkrav.»

Når landet ikke rokkes av burkinier, står striden om kjønnsdelt svømmeundervisning. Selv om cirka tyve prosent av grunnskolene melder at de praktiserer kjønnsdelt gym-og svømmeundervisning, og selv om en av de viktigste grunnene oppgis å være kroppspress, rår det likevel en vrangforestilling om at norske muslimer er pågangsdrivere for kjønnssegregering. Forestillingen har riktignok basis i enkelte klasser og skoler der muslimske foreldre har søkt om tilrettelagt undervisning, men det store flertallet barn av muslimske foreldre deltar på lik linje med andre barn.

Disse debattene engasjerer og opprører, og plasserer individuelle valg i et overordnet ideologisk verdensbilde. En enkel preferanse blir satt i sammenheng med radikalisering, religiøs ekstremisme og global kvinneundertrykkelse. Det finnes mange gode argumenter mot kjønnsdelt svømmeundervisning og mange dårlige argumenter mot burkini, men hverken burkinien eller foreldrene som ønsker kjønnsdeling truer norske verdier. Plagget og ønsket uttrykker nemlig bare én ting: En forståelse for at alle må få muligheten til å svømme.

I bystyremeldingen «Strategi for bedre bade-og svømmetilbud i Oslo – for folkehelse og trivsel» fra 2013 blir det konstatert at det er foreldrenes  ansvar å lære barna å svømme.

Min mor som ikke kunne svømme var takknemlig da skolen overtok dette ansvaret i 1999.

Jeg gikk i fjerdeklasse og mor kunne ikke tenke seg å sende meg til en skoletime i det hun betraktet som undertøy. Derfor saumfarte vi hovedstaden etter sømmelig svømmeantrekk. Tilbudet var magert på denne fronten, men til slutt landet hun på svømmeshorts for gutter over svømmedrakt for jenter.

Jeg husker godt den første gangen jeg tuslet ut av garderoben med håndkledet stramt rundt kroppen. Jentene i klassen gikk med svømmedrakt, guttene med svømmeshorts og jeg visste at min sære kombinasjon ville vekke oppsikt. Etter den første fliringen og de ekle kommentarene var det likevel ingen som brydde seg. Straks var klassen i bassenget og lo begeistret. I vannet var vi alle like. Vi plasket, blåste bobler, lærte å flyte på ryggen og øvde på froskespark.

Etter fem eller seks økter tok lykken slutt. Jeg kan egentlig ikke svømme selv om jeg husker den grunnleggende teknikken fra skolen. Dette er jeg ikke alene om. I 2013 ble det, på oppdrag fra Norges Svømmeforbund og Gjensidigestiftelsen, utført en undersøkelse om svømmedyktigheten blant femteklassinger. Lignende undersøkelser ble gjort både i 2003 og 2009. I denne siste undersøkelsen ble det vist at 17 prosent av barn med foresatte fra asiatiske og afrikanske land, kan ikke svømme. Til sammenligning gjelder dette kun fem prosent av barn med såkalt etnisk norske foreldre. Barn med foreldre fra afrikanske og asiatiske land var også overrepresentert blant de som kun var i stand til å svømme noen få tak.

Videre viste undersøkelsen at for barn med denne landbakgrunnen betød skolens svømmeopplæring mye mer i forhold til  barn av europeiske foreldre, hvor majoriteten lærte å svømme under ferier. Når vi vet dette er det oppsiktsvekkende å lese at kun tolv prosent av femteklassingene, fra Osloskolene som deltok i undersøkelsen, hadde svømmeundervisning.

Endringer har funnet sted siden undersøkelsen ble utført for fire år siden. I 2015 ble det innført nye kompetansekrav i læreplanen for fjerde trinnet. Ferdighetsmålene ble konkretisert og det ble et uttalt mål at barn må lære i skolen å kunne berge seg selv i vannet. Ett år etter endringen kunne en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) vise at kun en av ti skoler gir barna opptil førti timer svømmeundervisning i løpet av skoleåret. Dette til tross for at elevene i gjennomsnitt trenger dette antallet timer for å innfri kompetansemålene.

Da to norsk-somaliske brødre druknet i Oslo for snart seks år siden, vekket det en nasjonal debatt om barns svømmeferdigheter. Generalsekretæren i Norges Svømmeforbund, Bjørn Soleng, fortalte Aftenposten den gang at svømmeferdighetene var i ferd med å bli et klasseproblem. Dersom skolen ikke prioriterer eller har ressursene til å iverksette grundig svømmeundervisning, blir svømmeopplæringen nettopp foreldrenes ansvar. Slik det forrige bystyret selv poengterte i sin melding. Men dersom foreldrene ikke kan svømme selv eller har økonomien til å finansiere privat undervisning, oppstår det et gap mellom de ressursrike og de ressursfattige.

Da blir Aisha sittende igjen ved vannkanten, mens Aurora crawler rett forbi. Og kanskje tenker begge på de voksne som på den ene siden snakker om sosial utjevning i skolen, og på den andre siden krangler om burkinier på sosiale medier.

Materiell angst

Først publisert i Klassekampen 14.8.2014 

I Norge må barn betale for å skuffe hestemøkk. Dette oppdaget jeg som niåring. Hver dag, til og fra skolen, gikk jeg forbi Øvre Fossum gård på Stovner i Oslo. Der var hestene. Der sto matpakkedeponiet på fire ben. Der gikk jeg forelsket og klappet på mulene, lugget i pannene og knegget for å få oppmerksomhet fra araberen, shetlandsponnien og fjordhesten. Da jeg omsider kom hjem, forsinket til mors forutsigbare forsinkelsesskjenn, rørte jeg knapt ved middagen. Uker med nedsatt matlyst og generell likegyldighet kulminerte i en konfrontasjon.

Mor så bekymret på meg over frokostbordet og forlanget en forklaring. Jeg brast i tårer.

«Mamma», husker jeg at jeg svarte med en gråtkvalt stemme – «jeg har lyst til å ri på hest.»

Jeg gikk aldri sulten, jeg gikk aldri kald, men jeg gikk stadig misunnelig da jeg var liten. Vi hadde alltid nok, men aldri mer. Derfor hadde vi ikke råd til ranselen jeg ønsket meg, sommerferien på Legoland eller bare det å gå i matbutikken og kjøpe akkurat det som fristet. Hverken det mest nødvendige eller det som til enhver tid var på tilbud. Siden jeg forsto tidlig at mors «en annen gang» ikke var uttrykk for gjerrighet, men et forsøk på å distrahere meg fra en slunken lommebok, insisterte jeg ikke. I stedet ruslet jeg taus og grønn. Nå var jeg ikke taus lenger. Nå hulket jeg for å få gå på rideskole som jeg selvsagt forstod kostet penger.

 Dagen etter holdt hun meg i hånden og fulgte meg til stallen. Det var da vi ble opplyst om hestemøkket. Åttetusen kroner, ble vi forklart, kostet et obligatorisk hestestellkurs. Jeg måtte først gjøre meg kjent med og rundt hesten. Jevnaldrende, utelukkende etnisk norske jenter ikledd ridebukser, arbeidet flittig omkring oss mens vi stod og lærte mer om åttetusen-kroners-stellekurset. «Warsan», sa mor på somali etter at bestyreren hadde avsluttet sin presentasjon – «har du lyst til å sope bæsj og klappe hest i åtte uker?»

 Vi dro hjem med åttetusen kroner spart. Jeg vet ikke om det var min latskap, min dårlige samvittighet eller en døende glød som tilslutt seiret. Det var antakeligvis en kombinasjon. For meg står likevel denne historien tydeligst frem av alle episodene fra min barndom der jeg økonomi var tema hjemme.

Jeg tilhører en familie som med den somaliske borgerkrigen ikke bare tapte slektninger, venner og sosial status, men også en beskjeden formue. Familien sørger over slektningene og vennene. De voksne savner en tid der «somalier» ikke var oppslag i Finansavisen og sidestilt med samfunnsøkonomiske tap. Men kapitalen som forsvant har sjelden vært et tema.

 Noe av grunnen er antakeligvis at mine foreldre selv vokste opp enkelt. Alt de eide hadde de tjent selv. Det å igjen stå på bar bakke var et tegn på at livet gikk i sirkel. Den viktigste grunnen til at ingen sørget over penger hjemme var likevel islam.

 Et av Allahs nittini navn er Ar-Razzaq, Han som tilveiebringer. Det som tilveiebringes, rizq, forstås ofte som materielle verdier. «Gud vil tilveiebringe der og når du minst venter», står det i Koranen [65:2]. «Hadde dere, slik som fuglene, bare satt deres lit til Gud, hadde Han opprettholdt dere slik Han opprettholder dem», sa profeten engang . «De flyr sultne ut om morgenen og flyr hjem om kvelden med magene tilfredsstilte.»

 Å sette sin lit til Gud innebærer ikke å toe sine hender, lene seg tilbake og tvinne tommelfingrer. Det innebærer å erkjenne at framtiden ikke har funnet sted. Det å da bekymre seg over det som ikke har skjedd skaper kun meningsløs sorg. Hverken Koranen eller mor oppfordret til en skjødesløs presens, men frarådet på det sterkeste å drukne i forbehold. Jeg vokste meg fra misunnelsen i et hjem uten materiell angst. Jeg vokste i et hjem der lykken også var bolognese basert på hermetisk tunfisk.

Så er det å sette sin lit til Gud, i hvert fall figurativt, en handling både for gudsøkere og gudløse.

 

Vi har siden fått flere lønnstagere hjemme. Jeg har blitt en feinschmecker og forsøker å ignorere himlingen og fnysingen hjemme når jeg finner på å kjøpe fjonge matvarer. I bakhodet har jeg fortsatt min barndoms smale kår og det innprentede mantraet om at lykken ikke er koblet til konkreter. Derfor tar jeg fem runder med meg selv før jeg kjøper dyre støvletter. Men jeg spanderer gjerne på mitt studentbudsjett. Og tenker på Allah som i Koranen spør: «Hvem vil låne Meg et lån, så Jeg kan forøke summen flerfoldige ganger?» [2:225]

Moralpoliti eller mobbing?

Først publisert i NRK Ytring, 1.7.2015

At både barn og voksne utsettes for spytting, trakassering og vold fordi de ikke retter seg etter bestemte verdier eller normer er alvorlig. Det må forebygges og det må slås hardt ned på. De siste fire årene har samfunnsdebatten vært preget av en konsensus om at det finnes et moralpoliti som utsetter barn og voksne for dette i muslimske innvandrermiljøer. Men hvorfor kaller vi dem for moralpoliti?

«Grønland er mer muslimsk enn Marokko» lød budskapet i 2010. På Grønland – ikke bare et strøk men en metafor for all aggregering av innvandrere – fortalte ikke-religiøse kvinner, homofile og muslimer som brøt fasten om fæle blikk og ord fra fremmede

Avisene, særlig Aftenposten, malte et dystert bilde av intoleranse i Gamle Oslo. «Bygdedyret» eksisterer som et uttrykk i språket og som et fenomen i den norske bevisstheten, men dette moralpolitiet var unikt, ble det sagt. «Moralpolitiet bruker det samme settet med sosiale hersketeknikker, men har i motsetning til bygdedyret også en større religiøs og politisk dimensjon», forklarte Kato Nykvist i Nationen.

Neste runde debatt var i fjor sommer, da en familie beskrev trakasseringen av ikke-religiøse på Furuset i Oslo. «Vi står overfor en verdikamp som er mer alvorlig og farlig for hele vår frie eksistens enn det de øvrige partiene, med SV i spissen, evner å forstå», sa Mazyar Keshvari fra Fremskrittspartiet. I følge ham var moralpolitiet i ledtog med fundamentalister, terrorister, mordere og kriminelle asylsøkere.

I sommer er moralpolitiet igjen på dagsorden, nå i barneskolen. Onsdag forrige uke kunne NRK fortelle om en mor hvis datter opplever å bli trakassert av muslimske medelever. Det skyldes at sjuåringene i klassen mener at datterens sommerklær og kalkunskinke på brødskiva gjør henne til en dårlig muslim. Det har blitt vanligere at yngre barn i dalen opptrer som moralpoliti, kommenterte en minoritetsrådgiver i Groruddalen.

Med én gang «moralpoliti» ble brukt for å beskrive situasjonen i skolen, var tonen satt. Igjen handler dette om den større religiøse og politiske dimensjonen. Mobbing og arbeid mot mobbing på skolen er en av de viktigste verdikampene vi har, men når mobberne ikke er mobbere men moralpolitiets stiklinger står vi ovenfor en helt annen verdikamp. Vi snakker ytringsfrihet, religionsfrihet og multikulturalismens mislykkethet. Abstrakte idéer barn sjeldent har et aktivt forhold til.

I forbindelse med fjorårets moralpolitidebatt skrev jeg et blogginnlegg der jeg greide ut om den sosiale kontrollen jeg møter, både fra etniske nordmenn og somaliere. Likeledes kunne jeg skrevet et blogginnlegg om mobbingen jeg har opplevd i skolen.

Jeg kunne skrevet om guttene i barneskolen som rev av meg hijaben; om lærerne som ikke viste forståelse for at hijaben var selvvalgt, men i stedet trakk meg ut av klasserommet for å snakke alvor med meg; om medeleven som spisst forklarte meg at pappaen hans syntes Koranen bare dugde til dopapir og om hvordan jeg hatet å ha med meg somalisk mat i matpakken etter at et par i klassen hyggelig forklarte meg at muslinger stinker.

Mine fortellinger om mobbing vil utvilsomt sammenfalle med opplevelsene mange norsk-muslimer, som har gått i majoritetstunge skoler, kan dele. Barna som mobbet meg ble kalt mobbere og ikke moralpoliti, selv om også de utøvde en sosial kontroll overfor meg fordi jeg brøt med normene og verdiene de holdt for sanne og ble oppfostret i. Hvorfor insisterer vi da på å bruke «moralpoliti» om den sosiale kontrollen noen verdikonservative, og deres barn, utøver på noen verdiliberale muslimer, og deres avkom?

Antakelig fordi vi ser sosial kontroll i Oslos østkant gjennom et globalt prisme.

I 1979 ble den frivillige paramilitære ungdomsorganisasjonen basij dannet i Iran. Ettertiden kjenner dem best som det iranske sedelighetspolitiet. Mye eldre er det saudiske moralpolitiet som opererte i Jeddah allerede på 1800-tallet. Både basijene og moralpolitiet passer fortsatt på at voksne menn dukker opp til moskeen for å be, at butikkene stenger til bønnetid, at kvinner og menn følger kleskodeksen og at «vestlig» atferd i offentligheten straffes med bøter eller fengsling.

Nettopp fordi vår bruk av ordet «moralpoliti» alluderer til saudiske og iranske forhold, blir det også unødvendig å presisere hvem som er moralpolitiet på Grønland. Assosiasjonene de fleste får til ordet er tilstrekkelig. Tankene vandrer til gatenes religiøse uttrykk, og bilder av kjortelmafiaen og burkasøsterskapet. Idéen om moralpolitiet gjør det så mye lettere å være motstander av den muslimske verdikonservatismen, sågar av hele den norske innvandringspolitikken.

For det er i hvert fall ikke vi – sekulære, progressive og moderne nordmenn – som presser våre doktriner på andre. Det norske bygdedyret ligger komatøs hjemme hos bygdetullingene i fjellheimen og innerst i fjordene. Vi, her og nå, flagger med regnbuen.

Det burde være opplagt for alle at dette er et vidunderlig selvbedrag. Overraskende mange sekulære, progressive og moderne nordmenn fyller e-posten min med velmenende og sympatiske brev der de applauderer min mestring av det norske språket, min tilsynelatende intelligens, min evne til å tenke uavhengig, men så forklarer meg i lange argumenter at hodeplagget mitt, troen min eller konservatismen min er noe jeg burde forsake sporenstreks. De antar at jeg umulig kan tenke uavhengig og intelligent om mine egne verdivalg.

Altså finnes bygdedyret, moralpolitiet om du vil, i dannede lag også. Dyret beskjeftiger seg ikke med skjørtekanter og alkoholkonsum, men med meninger og livsanskuelser. En slik innsikt legitimerer ikke handlingene til dem som stirrer og irettesetter, men kanskje gir det opphav til en fruktbar diskusjon som verken handler om integrering eller islams iboende intoleranse, men om mobbing og konformitetspress.