For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Røyst 3/2015 og gjengitt i Morgenbladet 30.03.16

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun, i kuleregn, gravde ned familiens porselen under mangotreet i hagen. Den somaliske borgerkrigen var et faktum. Familien måtte ut. Men krigen var i manges øyne forbigående. Nasjonens forkjølelse. Det somaliske folket hadde forsvart seg mot annen sykdom, mot britiske, franske og italienske kolonimakter. Folket hadde også motstått etiopisk aggresjon i flere hundre år. Hvis vi greide å holde ytre angrep i sjakk, kunne vi vel greie å irettesette de militante oppviglerne blant oss?

Far forstod bedre. Det er kroppens angrep på seg selv som er vanskeligst å bekjempe. Far hadde studert krig ved det italienske militærakademiet i Modena. Dessuten hadde han vært ved fronten i den etiopisk-somaliske krigen av 1977. Kanskje var det kombinasjonen av praktisk og teoretisk kunnskap – om krigens årsaker, forløp og konsekvenser – som overbeviste ham om den, nært sagt, permanente tilstanden landet gikk inn i da borgerkrigen begynte. Kanskje det var hans mange reiser i Europa og Nord-Amerika som overbeviste ham om hva en flukt fra et land i fritt fall faktisk innebærer. Utfallet ble uansett at far ble og mor dro.

Det var godt at hun dro. Det var godt at alle som kom seg ut dro. Vi, deres barn, fikk oppleve fred. Vi fikk oppleve en forutsigbar hverdag. Vi ble velfødde og vel så det. Vi fikk beskjeftige oss med trivielle problemstillinger; med siste moteskrik og siste popmusikk. Vi ble naive og lykkelige. Vi, vi, vi – men hva med dem? De som forlot alt for å redde oss?

Meritokrati i et diktatur. Mor forlot et hjem med gjennomtrekk av mennesker. En romslig bygning som huset håpefull ungdom. Nieser og nevøer, barn av fjerne og nære slektninger, som kom til Mogadishu for å gå på gode skoler. Hun forberedte frokost til en ektemann hun sendte avgårde til en departementsjobb. Hun kjørte en lyseblå Volkswagen Boble til og fra jobb, en arbeidsplass hun selv hadde skapt med to venninner. De var tre kvinnelige grossister som mottok cargoskip ved havnen. Kvinner som omsatte varer til penger og penger til varer.

Familien hadde også eiendom, både til privat bruk og til næringsøyemed. De hadde nok penger til å sikre fremtiden til hvert enkelt familiemedlem og nok penger til å unne seg opplevelser inn- og utenlands. Familiens materielle kapital plasserte dem trygt i det somaliske samfunnets øvre sjikt.

Foreldrene mine arvet ikke gode, økonomiske forutsetninger. De arbeidet seg til dem og var innstilt på at det somaliske samfunnet var et prestasjonssamfunn, altså et meritokrati, der evner framfor aner ga avkastning. Dermed var det med optimisme at de brettet opp ermene og forsøkte å nå lenger enn sine foreldre. De fikk selvsagt hjelp. Den kom fra furede og rynkede somaliske tradisjoner som krever av den vellykkede å gi tilbake til den mindre heldige. De fikk og de ga videre.

Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem.

De gamle tradisjonene ble etter hvert trukket i en moderne kommunisme og dennes steile idéer om likestilling og fordeling av velferd. Samfunnslaget min familie tilhørte var, på grunn av blandingen av gamle og nye holdninger til menneskets plass og plikt, ikke et eksklusivt lag. Det var derimot et høyst oppnåelig mål i et hovedsakelig egalitært samfunn kjennetegnet av sosial mobilitet.

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun gravde ned porselenet under mangotreet i hagen, men jeg vet at hun ikke forutså det hun opplevde.

Utviskingen. Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem. Den fortsetter, forvandlingen altså, når bølgene slikker skroget til fiskebåten som frakter landsbyer til ly av presenning og til hjelpearbeidere med fargesterke logoer på brystet.

Ansiktsløse tall drukner ved Lampedusa, tørker i hjel i Sahara, bankes opp i Athen og krysser til slutt nordiske grenser. Hvis flyktningen er heldig får hun innvilget asyl.  Slik slipper hun merkelappen «flyktning». Men hun gjenvinner ikke sin individualitet. Hun inngår i en ny statistikk. Nye tabeller, nye linjediagrammer og nye prosenter forteller hvor mye hun koster landet hun har ankommet og hvor stor nytte eller byrde hun utgjør. Hun er ingen flyktning lenger, men hun er en innvandrer som tilhører en ny, definert gruppe. Hennes prestasjoner vurderes etter hvorvidt de er typiske for eller skiller seg fra denne gruppens kollektive samfunnsbidrag.

Mor kom til Norge og gjorde meg til et bindestrekbarn. Selv surret hun med subjektet og verbets plassering i setningene. I vårt samfunn, der de store talls lov regjerer, er det naturligvis slik at en språksvak innvandrer sannsynligvis er en u-dannet og u-utdannet innvandrer. Med statistikken i ryggen kunne byråkrater og funksjonærer veksle mellom prematur oppgitthet og myk medynk i møte med henne.

Hun var enda en somalisk kvinne i formløse gevanter, enda en kvinne med diffuse muskelsmerter, enda en kvinne som ikke hadde lært seg norsk, enda en kvinne som måtte bli fortalt at dette-er-norge-og-her-har-kvinner-frihet-og-husk-at-det-er-straffbart-å-klippe-i-tissen-til-jenteungen-din.

Makt er evnen til å få gjennomslag for sin vilje, også der den møter motstand, skrev den tyske sosiologen Max Weber. Men makt er også selvsikker, selvbetryggende, selvrettferdiggjørende og vanskelig å gjenkjenne hos seg selv før den går tapt. Det er paradoksalt at en hel generasjon somaliere følte seg mer mektige under et diktatur i Øst-Afrika, på 70-og 80-tallet, enn de føler seg i Vest-Europa der hver innbygger har reell påvirkningskraft. Paradokset gir likevel mening når det blir klart at den største maktesløsheten er følelsen av å være usynlig. Å være – for å sitere den afro-amerikanske forfatteren Ralph Ellison – av kjøtt og ben, av fibre og væske, å inneha et livlig sinn, men likevel ikke bli sett av andre.

Et kompensert statusfall. Det er en allmenn kjent sannhet at en flukt innebærer et statusfall. Når samfunnets infrastruktur pepres med kuler, når gårdene brennes, mennene drepes og tusener, nakne og krumryggede, jages vekk, faller også samfunnets lover, normer, formelle og uformelle systemer sammen. Titler og privilegier blir irrelevante, verdipapirer blir verdiløse og universitetsgrader fra universiteter jevnet med jorden gjør mest nytte som innpakningspapir. I nakenheten er alle flyktningene like. I den nakne utlendigheten må vi alle begynne på nytt – med fullstendig blanke ark.

Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

 

Flyktninger kan ikke forvente å bli sett av sine nye medborgere uten å gjøre en innsats. For å bli sett, for å ikke forbli usynlige, må vi selvsagt fylle sidene med gamle og nye prestasjoner, erfaringer og idéer. Blekket vi må bruke består av språket, kulturkunnskapen og historien til landet som har delt ut disse blanke arkene. Brett opp ermene igjen, lær å navigere i nytt farvann og du skal sannelig komme i mål, er budskapet fra de sympatiske språkkurslærerne som oppfordrer oss til å skrive livshistorien vår på ny. Men hvor realiserbar er den nordiske drømmen for vår foreldregenerasjon?

Protestantisk arbeidsetikk, hardt arbeid og møysommelighet i hverdagen, gjør kanskje den forhenværende ingeniøren til en vellykket taxisjåfør, den forhenværende filologen til en morsmålslærer på ungdomstrinnet, den forhenværende legen til en hjelpepleier og den forhenværende juristen til en dyktig sosialarbeider. Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

De satser alt på avkommet, de som forlot alt og aldri gjenvant det tapte. De dytter barna mot prestisjestudier, mot bruttolønn langt over gjennomsnittet, mot rekkehus og stakittgjerder og mot den respekten og anerkjennelsen de selv savner i hverdagen. Bindestrekbarn, av foreldre med brutte drømmer, gjør det generelt godt. De akkumulerer og investerer goder. De lykkes, de lærer å navigere i samfunnet, de dukker opp i media og i avisspaltene som poster children for flerkultur og det nye Norge.

Samfunnets fotnoter. Martha Gellhorn, en av den engelskspråklige verdens mest feirede krigskorrespondenter, sa om sitt ekteskap til Ernest Hemingway at hun ikke hadde noen intensjon om å være en fotnote i et annet menneskes liv. I vårt samfunn aksepterer vi derimot at voksne innvandrere blir fotnoter i andre- og tredjegenerasjonsinnvandrernes liv og leven. I feiringen av bindestrekbarnet ender vi med å bruke foreldrene som midler til et mål, nemlig vårt nye internasjonaliserte samfunn, og ikke som mål i seg selv.

For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes. Vi blir møtt med antagelser om at vi lykkes på tross av og ikke på grunn av vår herkomst. Ambisjonene, nysgjerrigheten og intellektet vi sitter med  tilskrives den norske delen av våre bindestreksidentiteter.

Det er mye godt ved meg som skyldes norskheten min, men vitebegjæret har andre kilder. Mor introduserte meg for litterater, historikere, politikere, poeter, miljøaktivister og kirurger som forklarte meg på somali, med krydderte i ånden og triste øyne, at det er min tur nå. Min tur til å gripe enhver mulighet jeg får for å bli det beste jeg kan bli. Ikke bare for egen skyld, men også for verdens skyld.

Jeg er klar over at alt jeg har å by på er anekdoter. Fortellinger om min familie og om deres venner. Jeg har ingen tall. Ingenting av det jeg sier kan beskrives som allmenngyldig. Jeg har ingenting som objektivt kan bekrefte opplevelsene og tragediene jeg møter i somaliske tehus og klesbutikker i Norge. Tallene som finnes maler derimot et invertert bilde av det jeg forteller her.

Omtrent to av fem somaliere, i Somalia, kan lese og skrive, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon. Majoriteten av somalierne som ankommer Norge har knapt grunnskoleutdanning. Det finnes ulike årsaker til analfabetismen og den lave utdanningen til somaliske asylsøkere. Én viktig årsak er at det nasjonale skolesystemet kollapset ved borgerkrigens begynnelse og at de fleste som vokste opp eller ble født etter krigens utbrudd, naturligvis ikke har fått en sammenhengende eller adekvat skolegang.

Det er derfor stor sannsynlighet for at en tilfeldig somalier du stopper i Motzfeldts gate på Grønland ikke inngår i det sosiale sjiktet min familie tilhører. Hvorfor er det likevel viktig å anerkjenne den gamle somaliske, kulturelle middelklassen, hvor marginal den enn viser seg å være på statistikken?

Middelklassens rolle. I ethvert samfunn er det den kulturelle middelklassen, den utdannede gruppen, som driver fram nytenkning: Det er de som driver fram de kritiske samtalene som skaper nye kollektive, etniske selvbilder. Det er de som gjør diasporaen – det globale, somaliske eksilmiljøet –  dynamisk, egenartet og kreativ. Dette er tendensen i europeiske land med prominente, somaliske kulturelle middelklasser. Det er ikke situasjonen i Norge.

Her sender vi alle til samme språkkurs, samme samfunnsfagstimer og samme arbeidspraksis. Når alle nyankomne flyktninger behandles likt, synliggjør vi ikke ressursene og potensialet i hver enkelt nyankommen innvandrer. I stedet forsterkes og sementeres gruppeidentiteten som blir tredd over hodet på alle som deler samme etniske bakgrunn.

Vi gjentar til det evinnelige at flyktningene har ankommet mulighetenes land, muligheter som forblir uoppnåelige så lenge flyktningen føler at hun står på stedet hvil. Så lenge hun føler at hun verken får brukt eller får videreutviklet sine kunnskaper og ferdigheter. Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

I et ideelt system hadde vi kartlagt flyktningenes kunnskaper og evner. Vi hadde tilpasset undervisningen og tilrettelagt for arbeidspraksis på arbeidsplasser som svarer til yrkesbakgrunn. Vi hadde investert i flyktningers videreutdanning. Vi hadde vist og bevist for flyktninger at det lønner seg, både for ens egen del og for avkommets del, å arbeide hardt i Norge. Det hadde skapt tilhørighet og eierskapsfølelse til Norge blant foreldregenerasjonen. Nå er det få som investerer i de forhenværende flyktningene og få av dem igjen som investerer i Norge.

I stedet innbiller de seg, våre foreldre altså, at deres funksjon i samfunnet er å slenge sine barn over en mur de selv ikke kommer over. De tar sine forholdsregler. De installerer i oss et moralsk kompass. De innstiller i oss morskjærlighet og fedrelandskjærlighet. De gir av alt de er i stand til å gi. Men til slutt gjelder det å slenge barna over for så håpe på det aller beste.

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig

Opprinnelig publisert 08.11.2016,  i Transnational Art Productions (TrAP) sin publikasjonsserie: 10 undersøkelser om Migranten 

Verden er rett utenfor dørterskelen

 «De er jo norsk?», «Af fødsel ja! Men verdensborger af gemytt!» – Peer Gynt

Mennesket er alltid på vandring. Helt siden de første oppreiste menneskene forlot Afrika for å befolke Midtøsten og Sørøst-Asia, har deres barn krysset lange strekninger etter frodig skog og fruktbar jord. På veien, under den åpne stjernehimmelen, har mennesket utvekslet gener. I følge skapelsesmyten som omkranser min klan er jeg etterkommer av en ung jemenittisk kjøpmann og barnebarnet til alle somalieres stamfar, Samaale. Selv om myten er kontroversiell vet vi at dagens somaliere er en genetisk mosaikk sammensatt av nubiere fra vest, arabere fra nord, bantu fra sør og ulike urbefolkninger fra Afrikas horn.

Det genetiske mangfoldet hos somalierne er ikke unikt. Arkeologiske funn, lingvistikk og moderne bioteknologi viser at også nordmannen er et komplekst individ. Gjennom folkevandring, vikingtokter og handel bidro russiske, iberiske, franske, tyske, britiske og nederlandske gener til nordmannens skapelse.

Nordmenn har dessuten eksportert sine gener. Over hele Europa, fra Svartehavet i øst til de britiske øyene i vest, finner vi i dag mennesker som er i stand til å lagre store mengder jern i kroppen. Tilstanden heter arvelig hemokromatose. Den genetiske mutasjonen som forårsaker sykdommen oppstod for seks tusen år siden, og kan spores tilbake til reiseglade, yre vikinger på Vestlandet. Men nordmennenes genetiske arv er ikke bare jernoverskudd:

I USA bor det i dag over ti millioner amerikanere med norske aner. Disse er i slekt med åtte hundre tusen nordmenn som emigrerte til USA mellom 1825 og 1939. I likhet med mange av migrantene vi i vår tid kaller «lykkejegere», forlot de et land der sterk befolkningsvekst hadde ført til ressursmangel. I begynnelsen var det nok ikke lett å være norsk i Statene. Språket var ukjent, skikkene var fremmede og sykdommene dødelige. «Jeg må tilføye-», skrev en av de utvandrede hjem «-at en mann som reiser fra sin gård i Norge og går over til Amerika med tanke om å få en bedre gård, sjelden lykkes.»

Oljepengene har siden gjort det lettere for nordmenn flest å oppholde seg i utlandet. Vi reiser for å søke utdanning, arbeid, rekreasjon og selvrealisering. Vi er ikke alene. Tre prosent av verdens befolkning bor utenfor sitt opprinnelsesland, i følge FN. Det vil si at nesten en kvart milliard mennesker har krysset grenser for å bedre sin økonomiske og sosiale situasjon, men også for å flykte fra krig og naturkatastrofer.

Bevegelse er et definerende trekk ved det tjueførste århundret. Filosofen Thomas Nail erklærer i The Figure of the Migrant at migranten er den viktigste figuren i vår samtid. I følge Nail er migrasjon et spekter alle mennesker beveger seg langs på et eller annet tidspunkt i våre liv. Vi er alle migranter, men vi beveger oss ulikt. For noen mennesker er bevegelsen midlertidig. De opplever migrasjonen som et fritt valg, bevegelsen påvirker ikke deres plass i det sosiale hierarkiet og de forutsetter at migrasjonen gir dem bedre økonomiske og sosiale muligheter.

På den andre siden er det mennesker som opplever at det eneste valget de har er å forlate sine hjem. Det er dem som, i følge poeten Warsan Shire, innser at home is the mouth of the shark. De kan hverken forutsette at migrasjonen får et positivt utfall eller forvente samme plass i den sosiale rangstigen.

Statusfallet er stort sett unngåelig. Flukt fjerner flyktningens forhistorie. For selv om en flyktning tar med seg universitetsgradene sine eller viser til arbeidserfaring, er det få institusjoner fra flyktningens hjemland som kan bekrefte dokumentene. De må lære å leve livet på nytt.

Jeg møter ham noen ganger i de mørke, snirklete kjellergangene under Ullevål sykehus. Det er her garderobene ligger og jeg må naturligvis skifte til hvit kittel, bukse og frakk før jeg kan delta i undervisningen på avdelingen. Jeg møter ham i det han dytter store, stålfargede skittentøyskurver fra garderobene og til, antar jeg, vaskeriet. Jeg smiler alltid bredt og han smiler alltid like bredt tilbake. Når jeg har tid, slår vi av en prat i det dunkle lyset. Men til forskjell fra samtalene vi har under sola, er våre kjellersamtaler anstrengte. Jeg enser at han er flau over sin situasjon, og jeg blir flau på hans vegne. Dette er min koranlærer som aldri planla å bli koranlærer. Han hadde studert arabisk, italiensk og fransk, men også litteratur og filosofi, ved lærerhøyskolen i Mogadishu. Nå vasker han klær istedenfor å ta sin rettmessige plass i et klasserom.

I det engelske språket skilles det mellom expat og immigrant. Da den togolesiske journalisten Mawuna Remarque Koutonin angrep begrepet expat i The Guardian, og påstod at kun hvite fikk denne hedersbemerkningen, fikk han raskt svar fra en selverklært indisk-singaporsk expat. Rushika Tulshyan skrev at hun var født i Singapore av velstående indiske foreldre, at hun hadde fått muligheten til å ta en internasjonal eliteutdannelse og at hun nå arbeidet i USA med et singaporsk pass. Hun hevdet at merkelappen expat ikke er basert på etnisk tilhørighet, men snarere på økonomisk velstand. En expat, mente hun, er en global nomade som lett kan forflytte seg over landegrenser dersom lysten og behovet setter inn.

Expat og immigrant illustrerer de ulike bevegelsesmønstrene som Thomas Nail beskriver i sin migrasjonsteori. Rushika Tulshyan kan bevege seg fritt over landegrenser ved hjelp av god økonomi og et anerkjent pass, og hun opplever bevegelsen som en positiv prosess. Koranlæreren min beveget seg ikke fritt, men måtte smugles inn til Norge. Bevegelsen var farlig og smertefull. Men kanskje er det mest smertefulle at en singaporsk-inder kan reise verden rundt og beholde sin status som øvre middelklasse, mens en gammel litteratur- og språklærer fra Somalia aldri vil bli gjenkjent som en person med stor kulturell kapital.

Vi opererer ikke med dette begrepsparet i det norske språket, men distinksjonen eksisterer likevel. Få nordmenn assosierer ordet innvandrer med svensker og spanjoler som flytter til Norge for studier, jobb eller kjærlighet. Selv de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne blir stort sett kalt østeuropeere. «Innvandrer» assosierer vi med en person som er eller begynte fattig. Billetten til Norge gikk gjennom arbeidsinnvandring fra Pakistan før den døren ble boltet på syttitallet, FNs kvotesystem eller menneskesmugling. Innvandreren er en person som må integreres i det norske samfunnet.

Da min mor kom til Norge på nittitallet fikk hun vite at integrering handler om å lære seg norsk og betale skatt. Statistikken viser at de fleste innvandrere – over tid – får bedre råd, bedre plass, bedre utdanning og er sysselsatte. Likevel er det et flertall, eller i det minste et veldig høylytt mindretall, som mener at integreringen er mislykket i Norge.

Tidligere år ringte Ipsos til tusen personer på bestilling fra Aftenposten. Spørsmålet de stilte var: Hvor godt eller dårlig synes du integreringen fungerer i Norge? Over førti prosent svarte at de synes integreringen fungerer dårlig. Tretti prosent synes at den hverken fungerer godt eller dårlig. Utvalget er selvsagt lite, men resultatet er en god indikasjon på den generelle stemningen i landet. Nemlig at disse innvandrerne er et problem vi ikke får gjort noe med.  En stemning som ikke samsvarer med inntrykket resten av Europa har av norsk integrering.

Migrant Integration Policy Index publiserte i 2015 en sammenligning av integreringen i en rekke vestlige land. De så på mobilitet i arbeidsmarkedet, utdanning, politisk deltakelse, helse, utlendingslov og antidiskrimineringspolitikk, og rangerte Norge som nummer fire av 38 land. Vi er like flinke på integrering som Finland, og flinkere enn Canada, USA, Danmark, Nederland, Tyskland og Storbritannia.

Hvordan har det seg da at nordmenn tror at innvandrerne ikke evner å bli en del av det norske samfunnet? Antakeligvis fordi definisjonen på integrering blir smalere og smalere for hvert år. I høst har politikere både fra høyre- og venstresiden erklært at det å være norsk er mer enn lover. Det er også et verdisett.

Men hvilke særnorske verdier en innvandrer må abonnere på er vanskelig å vite. Norskhet forbindes gjerne med aktiviteter (ski), matretter (brunost på vaffel), snacks (kvikklunsj), klesdrakt (bunad), merkedager (syttende mai) og personlighetstrekk (tilbaketrukkenhet). Utover dette refererer vi støtt og stadig til Menneskerettighetserklæringen. Antagelsen er i så fall at innvandrerne, især flyktningene, ikke deler disse verdiene til å begynne med?

Da hundre tusener av flyktninger trosset sjøen for å finne fred i Europa, havnet kontinentet i en eksistensiell krise. Hva skjer med oss nå, spurte mange europeere skrekkslagne. Flyktningene ble raskt noe annet enn flyktninger: De ble en trussel mot rikets sikkerhet, en trussel mot velferdsstaten, en trussel mot suvereniteten og en trussel mot den europeiske kulturarven.

I en verden som raskt endrer seg, må vi stadig definere oss selv på nytt. Slik har det vært gjennom hele menneskehetens historie. Denne eksistensielle krisen derimot handler om å utdefinere andre. Vi sier at vi er fordi de ikke er. Vi er tolerante, fornuftige og frihetselskende, fordi de ikke er tolerante, fornuftige og frihetselskende. Vi bestemmer at jo mer fremmedartet et menneske er i framtoning og livssyn, desto mindre av oss er vedkommende. Desto mindre intellektuell, ressursrik og kreativ. Denne vrangforestillingen om innvandreren som den andre frarøver tusener av mennesker kontrollen over egen fortelling. De blir definert av nordmenn som forsøker å finne seg selv, og det uunngåelige statusfallet blir høyere enn det trenger å bli.

Vi leser og hører intervjuer med flyktninger som forteller at de «- er ganske like [oss] nordmenn», flyktninger som utretter formidable heltedåder under tøffe forhold og flyktninger som på kort tid briljerer i den norske skolen. Disse flyktningene kaller vi ressurser fordi de er lett «integrerbare». Men med integrering mener vi at de lettere kan innrette seg forhold, systemer og – ja – verdier som vi allerede har bestemt. Integrering, eller innretting, handler om å få en innvandrer til å bli en del av et felleskap hun ikke kan påvirke.

Men hva om vi begynner i den andre enden?

Se for deg et samfunn der grunninnstillingen er at enhver innvandrer er integrert i det hun ankommer landet. Der majoritetssamfunnet har som et bærende premiss at innvandreren holder idealene frihet, fornuft og medmenneskelighet like høyt som enhver annen. I hvert fall inntil det motsatte er bevist. Da får vi et samfunn der innvandreren ikke begynner sitt nye liv på utsiden, tittende inn. Hun er umiddelbart inkludert i et nasjonalt felleskap, selv om migrasjonsprosessen har vært smertefull og statusfallet uunngåelig.

Hva om majoritetssamfunnet anerkjente at migrasjon er en av få konstante prosesser i menneskehetens historie, at det å migrere ikke alene handler om bevegelse av kropper og eksotisk kjøkken, men også om tilstrømming av idéer som burde være med å definere norskhet?

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig.

Det norske nasjonsbyggingsprosjektet kom ikke innenfra. I samme periode som Henrik Ibsen, gjennom Peer Gynt, erklærte at han var en verdensborger, reiste norske kunstnere, forfattere og diktere ut i Europa for å absorbere tidsånden. Om Sigbjørn Obstfelder skrev forfatteren Rainer Maria Rilke: Hvordan skal man tenke om en som med samme kraft og innlevelse var i stand til å se alt: Paris og Chicago og Monte Carlo og London og de ensomme fjell i hjemlandet Norge?

I 2016 bor Punjab, Kabul, Khartoum, Asmara, Gaza, Rabat og Mogadishu i dalen mellom de ensomme fjell i hjemlandet Norge. De ønsker med samme kraft og innlevelse å vise oss alt, men hvem er modig nok til å se?

 

Hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 20.02.17 

Hvis mine barnebarn ikke blir norske, hva skal de da være? 

For omtrent ett år siden nedsatte regjeringen et utvalg som skulle utrede hvordan høy innvandring vil påvirke samfunnsøkonomien, hvilken betydning innvandringen vil ha for velferdsstatens evne til å integrere innvandrerne og hva som kan skje med samholdet i samfunnet når befolkningssammensetningen endrer seg. Tidligere denne måneden kom sluttproduktet: den offentlige utredningen «Integrasjon og tillitt – langsiktige konsekvenser av høy innvandring», i mediene kalt Brochmann II-rapporten etter utvalgets leder.

Det er ikke første gang en norsk regjering bestiller en offentlig utredning om konsekvenser innvandring kan ha for velferdsstaten og det norske samfunnet. Den første Brochmann-rapporten kom i 2011. Flere offentlige utredninger vil sannsynligvis følge i tiden som kommer. Migrasjon, i likhet med global oppvarming og økonomisk ulikhet, er blant de store utfordringene som definerer vår tid. Det er imidlertid ikke rapportens problembeskrivelser eller løsningsforslag som har fått mest oppmerksomhet. I stedet har debatten dreiet seg om utvalgsmedlem Asle Tojes dissenser i utredningen.

Til forskjell fra majoriteten i utvalget, mener Toje at etniske nordmenn i fremtiden vil utgjøre en minoritet dersom dagens innvandringspolitikk fortsetter. I tillegg konstaterer han at Norge ikke bare er et land, men den norske nasjonens hjem. Dette siste innebærer at «denne nasjonen [har] utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Frihet er viktig for nordmenn men å like frihet gjør deg ikke norsk.»

Disse merknadene fordrer to oppfølgingsspørsmål: Hva vil det si å være en etnisk nordmann, og hva vil det si å være norsk?

En etnisk gruppe kan defineres som en gruppe bestående av mennesker som deler avstamming, kultur og historiske røtter. Det er på bakgrunn av denne definisjonen at jeg anser meg selv som en etnisk somalier, og det vil antakeligvis være mange i dette landet som betegner seg selv som etniske nordmenn av samme grunn. Men det er altså tre komponenter som inngår i konstruksjonen av en etnisitet: genetikk, fortid og kultur.

Hvis den biologiske komponenten i etnisitetsbegrepet vektes like mye som den kulturelle og den historiske, har etnisitet som begrep en begrenset verdi i et moderne og genetisk mangeartet samfunn. Den biologiske avstammingen, hvorvidt en person har nordgermanske aner, sier ingenting om den enkeltes historiske, kulturelle og psykologiske tilhørighet til Norge. Til syvende og sist vil mine barnebarn være mer norske enn etterkommerne av norske innvandrere i USA. Så hva betyr da frykten for et etnisk norsk mindretall i fremtiden?

Dette fører oss tilbake til Brochmann II-rapporten og dens etterdønninger.

For å utbrodere Asle Tojes poeng om et etnisk norsk mindretall i fremtiden, forklarte journalisten Lars Akerhaug i Dagbladet denne uken at dagens befolkningsframskrivinger kun medberegner første-og andregenerasjonsinnvandrere. Når vi vet at innvandrere fra utviklingsland sjelden gifter seg inn i majoritetsbefolkningen og at andelen i befolkningen med utenlandsk opprinnelse nå er på fjorten prosent, må vi forvente at dette tallet vil overstige femti prosent i fremtiden, hevdet han.

Antydningen her er tilsynelatende at vi, for å kunne vurdere andelen etnisk norske i fremtiden, burde beskrive innbyggere med to utenlandsk fødte foreldre, besteforeldre eller til og med oldeforeldre som innvandrere. Konsekvensen av dette er at til tross for besteforeldre og foreldre som er født og oppvokst i Norge, kan en person i fremtiden risikere å bli kalt innvandrer. Av statistiske hensyn, så klart. Men hvorfor er denne statistikken nødvendig i utgangspunktet?

Ifølge Akerhaug er det formodentlig nødvendig med slik statistikk fordi innvandring også betyr verdi-og kulturendringer som vil medføre uro og konflikt. Hvis innvandrerne og deres etterkommere formerer seg i generasjoner, uten genetisk input fra etniske nordmenn, vil disse verdi -og kulturendringene bli reprodusert. Positive forandringer forekommer, så klart, men ifølge kritikerne skjer dette altfor sakte. Implikasjonen er dermed at andelen med innvandrede forfedre kan brukes som et mål på grad av uro og konflikt.

Kritikerne tror ikke at forandringene vil skje raskere for hvert år. De tror ikke at enhver innvandrer og norskfødt med innvandrerforeldre som vellykket integrerer seg i samfunnet også er en veiviser for alle mørkpigmenterte som vil følge. I påstanden «etniske nordmenn er i fremtiden en minoritet» ligger også en moralsk dom: biologisk avstamming, en eufemisme for «hvithet», vil skape bedre bærere av norsk kulturarv.

Selvsagt må vi diskutere de demografiske endringene landet vil gjennomgå både på grunn av innvandrerne som allerede er i landet og deres etterkommere, men også på grunn av fremtidens arbeidsinnvandrere og flyktninger.

Omveltninger i samfunnet påvirker enhver som regner dette landet som sitt hjem. Derfor angår enhver diskusjon om innvandring, befolkningsendring og velferdssystemets bærekraft alle borgere i landet, uavhengig av etnisitet. Norges fremtid er felles for oss alle.

Men hvis hverken historie, handlinger eller holdninger er nok til å fortjene benevnelsen nordmann, hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Unge mennesker i offentlig debatt risikerer å bli utbrente

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 14.01.2017

Sårbare heltinner 

Det er ikke nødvendigvis lett, men det er absolutt ikke vanskelig å komme på trykk som ung kvinne med minoritetsbakgrunn. Det er gode grunner til at det er slik. Over de siste tjuefem årene har det blitt gjort en innsats for å få en mer representativ samfunnsdebatt. Mediehus har blant annet aktivt rekruttert kvinner med minoritetsbakgrunn. Siden århundreskiftet har dermed andelen av disse økt eksponentielt. De er mange, modige og reflekterte, og gjennom dem har den brede befolkningen fått innsyn i utfordringer og problemer i minoritetsmiljøer. Majoritetssamfunnet har, på grunn av tøffe, brune kvinner, fått et forhold til begreper som «tvangsekteskap», «kjønnlemlestelse» og «sosial kontroll».

Kvinner med minoritetsbakgrunn som opponerer mot sine foreldres kulturer og sedvaner blir kalt heltinner, hevdet Qasim Ali og Shoaib Ahmed tidligere denne måneden. Ja, kvinnene får denne hedersbetegnelsen nettopp fordi de våger å tale autoriteter midt imot. Å bli kalt en helt(inne) frikjenner ingen fra kritikk, men det er en anerkjennelse av at det å argumentere mot vedtatte sannheter i lukkede miljøer er en betydelig dåd.

Det er sagt og skrevet mye om truslene unge, offentlige kvinner får og møter, men det er sjelden bemerket at det å delta i offentlige debatter i seg selv er en belastning både på sinn og kropp. Å konstruere gode argumenter, vise retorisk teft og parere motstanderens påstander er krevende. I en offentlig debatt skjer dette med nasjonen som publikum og med søkemotorer lett tilgjengelig for enhver som ønsker å diskreditere deg ved å liste opp alt du har sagt og gjort tidligere. En offentlig debatt er derfor stressende for de fleste  som deltar, men særlig vanskelig for unge kvinner med minoritetsbakgrunn.

Dersom du er ung, brun, skrivefør og kvinne er sannsynligheten stor for at du kastes ut i polariserte, kontroversielle og voldsomme debatter.  Etter et innlegg om islam eller integrering i en dagsavis, et innlegg som kanskje var basert på en statusoppdatering fra Facebook, blir du invitert til tv-eller radiodebatt. Dette genererer enda mer oppmerksomhet om ditt opprinnelige innlegg og plutselig blir du invitert til samtale hos integreringsministeren. Spranget fra debattinnlegg til departement er oppsiktsvekkende kort hvis temaet er islam, innvandring eller integrering, og forfatteren er kvinne med minoritetsbakgrunn.

Til å begynne med er oppmerksomheten en ung, brun og skrivefør kvinne møter i norsk offentlighet forførende. Det er en berusende følelse å se sine ord stå på trykk i riksdekkende aviser og det er flatterende å lese støtteerklæringene fra utallige lesere, politikere og journalister. Det er godt å bli tatt seriøst som tenker og se at ens hjertesaker følges opp av beslutningstakere. Men enhver rus følges av en bakrus.

Utbrenning som begrep ble lansert i 1974 av psykiateren Herbert Freudenberger. Han tok utgangspunkt i kollegene sine og gratisklinikken der han arbeidet, og beskrev personlige egenskaper og sosiale faktorer som disponerer for tilstanden. En utbrent person opplever utmattelse, tap av entusiasme, redusert ytelse og lav selvfølelse. Mennesker som risikerer å bli utbrente er ofte følelsesdrevet og urealistiske, i den forstand at de undervurderer problemene de forsøker å takle, men overvurderer sitt potensiale og rolle. Unge mennesker i norsk offentlighet som begir seg ut i kontroversielle debatter med personlige historier og store ambisjoner om å endre samfunnet, risikerer å bli utbrente.

I 2013 satte jeg, nærmest på slump, i gang en twitterkampanje om rasisme i Norge. I det jeg la meg om kvelden etter de første twitterinnleggene, forstod jeg ikke at det var dét jeg hadde gjort. Det fikk jeg vite da jeg på morgenen ble vekket av NRK som ønsket å invitere meg til studio. Den påfølgende uken, parallelt med at hele Norge diskutere #norskrasisme, ringte telefonen min konstant. Alle norske nyhetskanaler tok kontakt, det samme gjorde BBC og Al Jazeera, for ikke å glemme en gresk tv-kanal som jeg aldri lærte meg navnet på. Jeg turte knapt åpne innboksen min for der hopet det seg på e-poster fra folk som ville komplimentere eller kritisere meg. Jeg husker tydelig at jeg da det stod på som verst slo av mobil og pc, og gjemte meg under dyna.  Jeg var absolutt engasjert i saken, men jeg var ute av i stand til å håndtere etterdønningene på egenhånd.

Før jul ble Morgenbladet kritisert for å framstille offentlige minoritetskvinner som ofre for kyniske medier. Flere samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn ble opprørte over det de opplevde som personlige angrep fra avisens journalister. Men den personlige forargelsen gjorde at en viktig debatt gikk tapt.  Journalistenes påstand var blant annet at mange offentlige minoritetskvinners liv utspiller seg i offentligheten. Deres historier blir allemannseie samtidig som deres privatliv preges av trusler fra minoritetsmiljøer. Samtidig er mange av dem svært unge. Å være ung voksen innebærer at man eksperimenterer med ideologier og verdisystemer, at man skifter meninger like ofte som man skifter sengelaken. Så fort du har etablert deg som samfunnsdebattant, er det ikke like akseptert. Man blir holdt til ansvar for enhver ugjennomtenkt og uvøren påstand. Hvordan påvirker denne situasjonen deres psyke?

Å ikke kunne ta den debatten er farlig for den fremvoksende generasjonen unge, brune og skriveføre kvinner. Dersom de vet hva det koster å delta i islam-og integreringsdebatt, deltar de forberedt og utstyrt med sunt måtehold.

 

Bærebjelker

Først publisert i Klassekampen, 28.05.2015

Under en syttende mai-frokost, mellom røkelaksen og pavlovaterten, ble jeg spurt om jeg synes norske nasjonalsanger er altfor «hvite». Vi hadde akkurat sunget «og så rødt som det rød hennes kinn» med påfølgende «hennes øyne er blå som fiolen». Det er klart hudpigmentene mine gjør det vanskelig for meg å identifisere meg med lyse kvinneskikkelser i norsk lyrikk, svarte jeg.

Norske nasjonalsanger, i hvert fall de jeg kjenner til, bugner likevel ikke av ekskluderende, lyse damer. Nasjonalromantikken handler først og fremst om den særnorske naturen, vel, et naturlandskap særskilt fra de danske kornåkrene og den svenske skjærgården.

I Norge er det både vanlig bjørk og hengebjørk som «rammer stripen med blåklokker inn». I dette landet sildrer ikke vannet, nei, her springer bekkene glade «for blomstene å bade». Her «grønskar [liane] som hager» mens «det lavar av blomar på strå», i en sommer der «netter er ljose som dagar». Ved kysten kan vi se ut i bølgene «hvor frihet bor» og på fjelltoppene kan vi se ned i de «dype daler hvor freden bor».

Dette landet, som i stor grad defineres av sin natur, har nordmannen kjempet for å bevare. «Ti vi heller landet brente enn det kom til fall» skrev Bjørnstjerne Bjørnson, mens Wergeland oppfordret podene til samme selvoppofrelse med: «Gid jeg da snart maa blive stor – at tappert jeg kan verne for

min Faders dyre Frihed!»

Nasjonalromantikken handler ikke bare om naturen i bokstavelig forstand. Enhver som legger sin elsk på tinder og vell, bekker og elv, må naturligvis elske friheten naturfenomenene representerer. Mennesket i dette åpne og – enn så lenge – uberørte landskapet kan ikke temmes. «Frit tør han tænke, og frit tør han tale», dette mennesket altså, så fritt at han «talte Roma midt imot».

Disse opplevelsene og fortellingene er på ingen måte eksepsjonelle for Norge. Hvilket land har ikke opplevd krig og undertrykkelse? Hvilket land har ikke lyrikere som ansporer til samhold og motstand? Hvem skryter ikke av sine fordeler – både de naturgitte og de selvskapte?

Jeg kjenner ingen som tror på norsk eksepsjonalisme. I likhet med alle andre stater og alle andre samfunn i verden er det norske preget av vekst og variasjon. Her er det samfunnsaspekter å være svulmende stolt av og sider å skamme seg dypt over. Jeg synes likevel at Norge er verdens beste land. For å understøtte mitt argument, særlig overfor utenlandske søskenbarn, bruker jeg flittig levekårsundersøkelser og lykkeindekser. Jeg er samtidig sikker på at om mine foreldre hadde valgt annerledes tidlig på nittitallet hadde jeg vært like glad i Storbritannia, Canada, Frankrike eller til og med Sverige.

I VG, dagen før dagen, skrev den finskfødte sosiologen Sanna Sarromaa «at nasjonalismen i seg selv er noe oppspinn og slik sett framstår [17.mai] – slik som andre lands nasjonaldager – som en komisk løgn». Hun har rett i at nasjonalismen er oppkonstruert: Kongefamilien er opprinnelig dansk-britisk, bunaden stammer fra 1900-tallet og Norge ble «rødt, hvitt og blått» først etter et stortingsvedtak fra 1898. Sarromaa tar likevel grundig feil i at nasjonaldagen er en komisk løgn.

Det finnes mange livsløgn i de tusen hjem, men syttende mai er strengt tatt ikke én av dem. Enhver som har gått på norsk skole har en slags idé om unge Norges tilblivelse. Vi har lært om Ivar Aasen og Eilert Sundts søken etter den norske kvintessensen og om de lystige studentene i København som proklamerte nostalgiske dikt om norske fjord, fauna og frøkner. Vi vet veldig godt at nasjonalstaten ikke er født sånn, men blitt sånn. Til tross for det, snarere på grunn av det, er vi riktig lykkelige på nasjonaldagen.

Konstruksjonen er viktig for å bære idéen om et folk – en sammenslutning av mennesker som bindes sammen av språk og felles tradisjoner. Vi må være et folk for å kunne sameksistere. For å dele noe utover juridiske rettigheter og plikter. For å skape en fremtid sammen. For å i det hele tatt trives med hverandre.

Når vi da møtes på syttende mai, over frokost og lunsj, i og langs barnetoget, i lykkerus og annen rus, når vi nikker gjenkjennende til andre stivt kledde, gratulerer både fremmede og venner med dagen, er det for å forsikre oss om at bærebjelkene fortsatt står stødig. Og for å spise uhorvelige mengder kaker så klart.

Vi kom til Norge, vi så utover de steinutte strender, der folk i hundrer av år hadde bygd, og vi tenkte: giv vi var i vårt varmere land:

TYNGDEPUNKTET

Først publisert i Klassekampen, 4.3.15

Immigrantfamilien, skriver forfatteren Taiye Selasi, er uten tyngdekraft. Den er fullstendig ubundet. Den mangler røtter som binder den fast til et sted. Det gjør at familiemedlemmene har lett for å pakke og dra.

De fleste drar til sitt første tyngdefelt, til et sted der jorden er det usynlige limet. Det er den samme jorden deres forfedre levde i, elsket på, fødte i, forsvarte og døde for. Et sted der genetikken, avstammingen, den vertikale aksen, gir den trygge tilhørigheten.

Jeg er medlem av et  diasporasamfunn der nær sagt alle ønsker å pakke og dra.  De fleste drar til Somalia, et land vi forlot tidlig på 90-tallet på grunn av krig. Vi drar for å legge fiberoptiske bredbåndskabler, etablere rehabiliteringsklinikker og utarbeide felles pedagogisk plattform for landets skoler.

Vi pakker og drar fra karrig til fruktbar jord. Vi kom til Norge, vi så utover de steinutte strender, der folk i hundrer av år hadde bygd, og vi tenkte: giv vi var i vårt varmere land.  Et land der vi kan reise våre bygninger, legge våre togskinner og utforme vår egen helsepolitikk. Et land der brunpigmentene ikke skiller oss ut, men gir oss en behagelig anonymitet.

Ønsker du ikke det, spør mine onkler og tanter, med bekymrede miner, når jeg protesterer mot pronomenet «vi». Jeg, i motsetning til vi, skal ikke legge fiberoptiske bredbåndskabler, etablere rehabiliteringsklinikker eller forbedre en mislykket stats skolevesen.

Når øyenbrynene heves og de rynkede ansiktene får et grålig skjær, forsøker jeg forgjeves å forklare at min motstand ikke skyldes egoisme. Jeg er solidarisk med fattige, syke og ressurssvake somaliere. Jeg tar ikke mine muligheter for gitt. Når jeg likevel forsøker å beskrive situasjonen barn av flyktninger befinner seg i, strekker ikke mitt somaliske vokabular til.

Hvordan forklarer jeg at barn av rotløse og rastløse flyktninger, fødes inn i en lignende rastløs tilstand? At vi alltid er i bevegelse, i søken etter noe trygt og stabilt, noe som kan knytte oss til et sted eller en gruppe, et anker i tilværelsen.  Og at de fleste av oss, som har snakket og tenkt på norsk, har vanskelig for å forestille seg en tilværelse i et land der alle snakker og tenker annerledes, men ligner på oss i utseende?

Hvorfor skal vi bytte en utlendighet med en annen?

Så vi søker den trygge og stabile tilhørigheten et annet sted enn hjemme og på skolen. Et sted der vi ikke defineres av andre etter herkomst, «min sønn, somalieren», eller utseende, «min nabo, innvandreren». Et sted der vi velger vår egen identitet. For mange har det blitt religionen. Men ikke alle aspekter ved islam, først og fremst de som er best egnet til å skille oss fra alle andre – inkludert våre foreldre.

Islam, som vi kjenner religionen, består av tre komponenter: Koranen, fortellingene om profeten Muhammad og det dialektiske arbeidet teologer har utført gjennom 1400 år. Religionens viktigste teser skiller seg ikke ut, i vesentlig grad, fra kjernen i andre religioner: Du skal ære din Gud, du skal respektere din neste, du skal søke fred og harmoni, og du skal etterstrebe sosial rettferdighet.

Men en idiosynkratisk identitet kan ikke bygges på universelle verdier. Derfor går vi, som ønsker å skille oss ut, hardere til verks. Vi dykker i den rike floraen av små forordninger i islam og plukker regler som synliggjør hvem vi faktisk er:

Vi er dem som har nevelange skjegg, som forbanner kvinner i bukser og høyhælte sko, og som heller vil sulte enn å arbeide i lagre der vi må stable svinekjøtt og alkohol. Vi er ikke pietister, selv om de til forveksling ligner på oss. Vi er dem som vil gjøre et poeng ut av vår annerledeshet. Islam er vårt tyngdepunkt, et senter vi konvergerer mot, og et brudd med oss representerer et avvik fra troen.

Jeg protesterer mot pronomenet «vi», her også. Hva er egentlig i dette senteret vi skal forenes rundt, spør jeg. Hvis vi vraker det universelle i islam for å dyrke en eksentrisk rolle, for å være annerledes og for å opponere, uthuler vi ikke islam? Frarøver vi ikke religionen alt av reell substans? Alt det som faktisk gjør individet i samfunnet, og samfunnet rundt individet, bedre?

Men der tanter og onkler, med rynker i pannene, sukket i møte med mine protester, blir jeg av de hellige ofte møtt med mistenkeliggjøring. Min egen tro og praksis stilles for mobbens rett, og blir funnet uverdig.

Selv om jeg forstår hvorfor den pedantiske trosutøvelsen blir til, selv om jeg vet at det ligger usikkerhet og utrygghet bak, og selv om min religion lærer meg at det ikke er menneskets plass å dømme, sårer det alltid.

«Trær har røtter, mennesker har føtter», skrev Salman Rushdie engang, i direkte kontrast til Taiye Selasi. Men føtter blir slitne og trælet, de får blemmer og de blir såre av rastløs bevegelse. Vi må stå stødig får å kunne vokse og for å motstå vær og vind. Men det tar tid å slå røtter og vi er fortsatt unge.