Kongolandsbyen Revisited

Først publisert i Minerva, 26.5.2014

Kongolandsbyen kunne blitt et etterlengtet, konkret utgangspunkt for norsk rasismedebatt dersom kunstnerne hadde turt å la afrikanere flytte inn i stråhyttene.

«Tenk om det eneste som møter oss er et svært speil», humret min kompanjong da vi trasket gjennom Frognerparken, torsdagen før syttende mai, på vei til åpningen av «European Attraction Limited». Det virket usannsynlig. Jeg var til nesetippen fylt med forventninger. Min kompanjong ble servert bruddstykker av resonnementene jeg planla å inkorporere i denne anmeldelsen. Kongolandsbyen skulle bli det nye nullpunktet i samtalen om norsk rasisme. Denne gangen utenfor Twitter og fri for hashtags.

Kunstnerne Mohamed Fadlabi og Lars Cuzner har gjort et grundig forarbeid, protesterte jeg. Med alt materialet de besitter, tviler jeg på at de har redusert Kongolandsbyen til en øvelse i selvinnlysende introspeksjon. Dette er en gylden mulighet til å bygge et gulv for den norske rasismedebatten, fortsatte jeg insisterende. En utforskning av den historiske relasjonen mellom svart og hvit i Norge kan være dette gulvet. Står vi stødig, det vil si har vi et aktivt forhold til den klassiske rasismen, kan vi lettere legge grunnlaget for et nytt, felles språk til å kommunisere det moderne forholdet mellom majoritet og minoritet. Et felles språk for rasisme, diskriminering og utenforskap. Et språk som utgår fra det særnorske. En mulighet til å snakke om den norske rasismen.

Tomme strukturer
Så kom det vemodige antiklimakset. Svein Bjørkås fra KORO åpnet utstillingen med å avsløre at skuespillerne, beboerne av Kongolandsbyen, var umulig å distingvere fra publikum. Vi så målløse på hverandre. Skulle vi tusle rundt i parken, studere hverandre og i de regnvåte frakkene finne nye tanker og idéer om forholdet mellom den klassiske og den postmoderne rasismen? Var det bare tomme strukturer som stod igjen for å minnes dem som tapte sin integritet her for hundre år siden?

– Where are the Africans? spurte jeg Fadlabi.

– We are the Africans, svarte han smilende.

I den nye Kongolandsbyen er idéen å se og bli sett, mens man stadig er usikker på om man ser eller blir sett. Men denne dobbeltheten hadde verken jeg eller Fadlabi vært forunt i Kongolandsbyen av 1914. Vi hadde vært de betraktede og ikke betrakterne. Vi hadde bekreftet nordmenns opplevde intellektuelle overlegenhet. Noen hadde latt seg forundre over oss, noen hadde blitt overveldet av sympati for våre usiviliserte pigmenter, noen hadde fryktet oss, men alle hadde behøvd oss. Vi hadde vært der, sammen med åtti senegalesere, for å bevise at også Norge tilhørte den delen av verden som var i stand til å plassere mennesker i bur med god samvittighet.

Dette misforholdet har gått tapt i utstillingen. Dermed er også et av prosjektets formål, å gjøre den menneskelige dyrehagen allmenn kjent, uoppnådd. Det vil si, alle snakker og har snakket om Kongolandsbyen. Prosjektet har opptatt avisenes debattsider, engasjert Antirasistisk senter, provosert norsk-afrikanere, begeistret norsk-afrikanere, gitt oss en uforglemmelig tv-opplevelse og skapt feider vi sjelden ser i norsk offentlighet. Prosjektet «European Attraction Limited», altså, ikke den opprinnelige Kongolandsbyen, ikke den moralforståelsen som legitimerte utstillingen for hundre år siden og ikke om eller hvordan datidens menneskesyn har overlevd.

Ifølge kunstnerne er den fruktløse metadebatten publikums skyld. «We are instigating a discussion that we hope leads to new questions. To do this we can’t dictate the terms of the discussion», skriver de på nettsiden. De har inntatt en passiv rolle i debatten for å fungere som selverklærte terapeuter. En ting er å diktere premissene for en debatt, en annen er å navigere en debatt. Fadlabi og Cuzners unnfallenhet her har gitt oss en diskusjon som nesten utelukkende har handlet om dem. Kanskje hadde løsningen vært å flytte inn afrikanere i stråhyttene, for ville ikke samtalen da fokusert på dem og ikke Fadlabi eller Cuzner?

Jeg hadde, til tross for min utsatte svarthet, antakeligvis foretrukket den første Kongolandsbyen. Hver av de 1,4 millionene som gjestet utstillingen i 1914, formodentlig også de åtti senegaleserne, forlot parken med visshet om at de hadde beskuet eller vært delaktige i noe utvilsomt uforglemmelig. Det opprinnelige menasjeriet, i motsetning til dagens tomme stråhytter, var en del av en verdensutstilling som hadde som hensikt å gjøre det nasjonale selvbildet palpabel og tilgjengelig for allmuen. Utstillingen fanget tidsånden og forgrep seg på krusningene som etter hvert ville dominere det tjuende århundret. Likeledes kunne «European Attraction Limited»  vært et portrett av et moderne land, med utallige brytninger, bebodd av en majoritet som tror at dagens fremmedfrykt er en konsekvens av innvandring og urelatert til den historiske imperialismen.

Samfunnsanalysens gaffateip
Derfor gir det mening å erklære at «Vi er kongolandsbyens innbyggere», med selvinnsikt og selvbebreidelse har vi gjort vårt.  «Vi er [Sett inn det temaet du forsøker å problematisere]», samfunnsanalysens gaffateip og den mest utbrente av alle klisjéer. Det er en besnærende og tilsynelatende holdbar løsning på et problem som ikke kan løses ved hjelp av Clas Ohlson. Men vi er ikke er innbyggere i Kongolandsbyen. Vi er barn av dem som så og dem som ble sett, og selv om forholdet i mange tilfeller er opprettholdt, har den inntatt nye former. Det er disse formene som er relevante for oss i dag.

Kunstnerne har forsøkt å oppdage Kongolandsbyens betydning i vår samtid. I februar i fjor inviterte kunstnerne til en konferanse hvor et konglomerat av akademikere, kunstnere og forfattere foreleste om blant annet moderne stereotyper, fremstillingen av Afrika, den strukturelle rasismen og det norske godhetsregimet. Hvor ble det av erfaringene fra dette arbeidet i mylderet?

Tesen synes å være at den norske selvgodheten har erstattet den norske rasetenkningen. Dersom påstanden stemmer, hjelper det ikke å henge opp speil.  I speilet møter vi ikke motstand mot det nasjonale selvbildet, i speilet ser vi oss selv og dersom selvbildet er overmodig godt, makter ikke tomme stråhytter å knuse det.

Verdens beste land
Like før syttende mai skrev Hadia Tajik at Norge er et av landene i verden med best kultur. Det er vanskelig å si seg uenig i hennes berømmelse av mulighetene, friheten og egalitarismen som definerer Norge.  Vi har mer fritid, men tjener likevel bedre enn våre frender i andre OECD-land. Vi har en høyere sysselsettingsrate, er bedre utdannet, lever lengre, puster inn renere luft og vårt springvann kan tappes og selges som flaskevann– det har vann-og avløpsetaten sagt. Så godt har vi det at vi unner det internasjonale samfunnet noe av vår lykke:

Over halvparten av verdens land mottar de tredve milliardene vi har avsatt til bistand. Dessuten har vi de siste fire årene mottatt i overkant av  57 000 asylsøkere. Det er over dobbelt så mange som asylsøkerne  i Danmark. Asylsøknadene i Norge tilsvarer riktignok en vek tredjedel av antallet svenskene behandlet i samme periode, men vi nordmenn tror på bærekraft. Det vil si, både brundtlandsk og amundsensk bærekraft.

Nei, det er sannelig typisk norsk å være god.

På syttende mai stod jeg foran kjøleskapet til en venn og stirret på et postkort. Fem unge menn holdt det norske flagget mellom seg og smilte tilbake. Jeg ble forklart at disse var jøder som ble nektet å reise med de hvite bussene tilbake til Norge. Julius Paltiel, en av de avbildede, sa i et intervju: Aldri, aldri har jeg følt meg så forlatt. Er jeg ikke norsk? Jeg er født i Trondheim, har gått på norsk skole, er norsk statsborger. Hvem er jeg, hvis jeg ikke er norsk?

De fleste vet eller fornemmer at den historiske behandlingen av landets jøder, samer, tatere, funksjonshemmede, homofile og immigranter har vært skammelig. Frykten for historiens mørke kroker skaper et driv som dytter oss fremover mot et tolerant og pluralistisk samfunn, mot det samfunnet Norge heldigvis har utviklet seg til. Men frykten gjør også at vi ikke dveler ved de vonde fortellingene om Norge. Når vi ikke dveler, debatterer og dekonstruerer, glemmer vi. Glemselen legger grunnlaget for vår naive fornektelse. «Aldri mer!» blir «aldri oss!».

European Attraction Limited har forsøkt å minne oss på at det alltid har vært oss. Men kunstnerne har verken debattert eller dekonstruert. Dermed er forholdene lagt til rette for et forglemmelig prosjekt. Det er vi som taper på det. Ikke bare fordi vårt kollektive selvbildet sårt trenger en realitetsorientering, men òg fordi Paltiels spørsmål – hvem er jeg, hvis jeg ikke er norsk – klinger igjen. I våre diskusjoner om fremmedfrykt, eksklusjon, radikalisering og rasisme.

Naiv misforståelse?
Jeg stod og skravlet, beskyttet i en sirkel av hvite venner under åpningen av Kongolandsbyen da mine norsk-somaliske venninner ble spurt om de var en del av utstillingen. Spørsmålet ble stilt av en reporter fra rikskringkastingen. Var reporteren et ekte barn av det tjueførste århundret og var mine venninner blant mange, tilfeldig utplukkede besøkende som ble stilt spørsmålet? Eller var spørsmålet et uttrykk for en naiv og luguber misforståelse av hva det innebærer å være svart i Norge – var vi svarte fortsatt rekvisitter?

Vi visste ikke, og nettopp fordi vi ikke visste, var det vanskelig å enes om en reaksjon. Alle lo oppgitt over flausen og noen ble indignerte. På vei ut var det ingen av mine afrikanske venner som ville la seg avbilde foran porten. Det lå en ubegripelig beklemthet over utstillingen, ikke en som inviterte til samtale, men en som gjorde at afrikanerne helst ville bryte opp og dra hjem