Et kjønnsorgan av allmenn interesse

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 08.10.15

Da jeg var ti år gammel ble jeg forvandlet til et kjønnsorgan av allmenn interesse. Dagene, ukene og månedene etter at Kadra Yusuf avdekket aksept for kjønnslemlestelse i det norsk-somaliske miljøet i aktualitetsprogrammet «Rikets tilstand», måtte jeg svare nysgjerrige fjerdeklassinger: Nei, jeg er ikke omskåret. Nei, jeg skal ikke reise til Somalia i sommer for å bli omskåret. Nei, det gjør ikke vondt når jeg tisser, for jeg har allerede sagt at jeg ikke er omskåret.

Lærerne, sosialrådgiverne og helsesøster var diskré med sin nysgjerrige bekymring. De hang igjen i klasserommet for å snakke med meg etter timen. Jeg fikk beskjed om å ta kontakt, til alle døgnets tider, dersom jeg hadde behov for et vennlig øre. Det kunne gjelde hvasomhelst ble jeg fortalt, men både «slemme foreldre» og «ferieturer til hjemlandet» ble nevnt som gode samtaletema.

Siden snakket andre kvinnelige samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn til mediene, og jeg fikk andre spørsmål å besvare på skolegården, i klasserommet, på arbeidsplassen og på fest: Nei, jeg blir ikke tvunget til å bruke sjal på hodet. Nei, ingen hjemme ønsker å se meg lenket fast til kjøkkenet. Nei, jeg må ikke gifte meg med en fetter. Nei, jeg blir ikke drept hvis jeg får meg en kjæreste.

Jeg hatet dem. Ikke spørsmålsstillerne, men kvinnene som skrev i avisspaltene, satt i tv-studioene og løftet mullaer under debatter. Kvinnene som påstod at de beskrev min virkelighet som en muslimsk jente med somalisk bakgrunn. Det ble en endeløs og energitappende kamp for å slåss mot stereotypier og for å bekrefte min egen individualitet. Ingen tenåring fortjener å bære norsk integreringsdebatt på sine skuldre.

Derfor ble jeg overrasket da Hilde Sandvik i Bergens Tidende forrige helg hevdet at disse kvinnene ikke fikk plass i det norske ordskiftet. For de fikk plass. Ikke bare i offentligheten, men også i min og mine venners barne- og ungdomstid. De var kvinner hvis ord vi ble konfrontert med, kvinner som ble diskutert over middagsbordet, kvinner som provoserte.

Det har tatt tid ikke å hate dem. Etter Sandviks innlegg fortalte Kadra Yusuf at hun har trukket seg unna tro-og integreringsdebatter etter trusler mot henne og hennes barn. I begynnelsen av 2000-tallet, forsto jeg ikke hvor mye det kostet for disse kvinnene å være høylytte. Jeg forsto ikke at virkeligheten er fasettert og at deres opplevelser var like reelle som mine. Jeg forsto ikke hvor viktig det var at skyggesidene ved min kultur, sider min familie skånet meg for, ble belyst.  

Jeg, og mange med meg, ble inspirert til å skrive og argumentere mot disse kvinnene. Men jeg vokste også som menneske. Jeg lærte å lytte stille og vise sympati. Den prosessen er takket vært en modig og tolerant offentlighet som ga og fortsatt gir nok taletid til kvinner med noe å melde. Det er mange historier som ennå ikke er fortalt, og det setter jeg pris på. Forhåpentligvis har vi kommet så langt i dette landet at historiene fortelles uten å belemre en ti år gammel minoritetsjente.

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig

Opprinnelig publisert 08.11.2016,  i Transnational Art Productions (TrAP) sin publikasjonsserie: 10 undersøkelser om Migranten 

Verden er rett utenfor dørterskelen

 «De er jo norsk?», «Af fødsel ja! Men verdensborger af gemytt!» – Peer Gynt

Mennesket er alltid på vandring. Helt siden de første oppreiste menneskene forlot Afrika for å befolke Midtøsten og Sørøst-Asia, har deres barn krysset lange strekninger etter frodig skog og fruktbar jord. På veien, under den åpne stjernehimmelen, har mennesket utvekslet gener. I følge skapelsesmyten som omkranser min klan er jeg etterkommer av en ung jemenittisk kjøpmann og barnebarnet til alle somalieres stamfar, Samaale. Selv om myten er kontroversiell vet vi at dagens somaliere er en genetisk mosaikk sammensatt av nubiere fra vest, arabere fra nord, bantu fra sør og ulike urbefolkninger fra Afrikas horn.

Det genetiske mangfoldet hos somalierne er ikke unikt. Arkeologiske funn, lingvistikk og moderne bioteknologi viser at også nordmannen er et komplekst individ. Gjennom folkevandring, vikingtokter og handel bidro russiske, iberiske, franske, tyske, britiske og nederlandske gener til nordmannens skapelse.

Nordmenn har dessuten eksportert sine gener. Over hele Europa, fra Svartehavet i øst til de britiske øyene i vest, finner vi i dag mennesker som er i stand til å lagre store mengder jern i kroppen. Tilstanden heter arvelig hemokromatose. Den genetiske mutasjonen som forårsaker sykdommen oppstod for seks tusen år siden, og kan spores tilbake til reiseglade, yre vikinger på Vestlandet. Men nordmennenes genetiske arv er ikke bare jernoverskudd:

I USA bor det i dag over ti millioner amerikanere med norske aner. Disse er i slekt med åtte hundre tusen nordmenn som emigrerte til USA mellom 1825 og 1939. I likhet med mange av migrantene vi i vår tid kaller «lykkejegere», forlot de et land der sterk befolkningsvekst hadde ført til ressursmangel. I begynnelsen var det nok ikke lett å være norsk i Statene. Språket var ukjent, skikkene var fremmede og sykdommene dødelige. «Jeg må tilføye-», skrev en av de utvandrede hjem «-at en mann som reiser fra sin gård i Norge og går over til Amerika med tanke om å få en bedre gård, sjelden lykkes.»

Oljepengene har siden gjort det lettere for nordmenn flest å oppholde seg i utlandet. Vi reiser for å søke utdanning, arbeid, rekreasjon og selvrealisering. Vi er ikke alene. Tre prosent av verdens befolkning bor utenfor sitt opprinnelsesland, i følge FN. Det vil si at nesten en kvart milliard mennesker har krysset grenser for å bedre sin økonomiske og sosiale situasjon, men også for å flykte fra krig og naturkatastrofer.

Bevegelse er et definerende trekk ved det tjueførste århundret. Filosofen Thomas Nail erklærer i The Figure of the Migrant at migranten er den viktigste figuren i vår samtid. I følge Nail er migrasjon et spekter alle mennesker beveger seg langs på et eller annet tidspunkt i våre liv. Vi er alle migranter, men vi beveger oss ulikt. For noen mennesker er bevegelsen midlertidig. De opplever migrasjonen som et fritt valg, bevegelsen påvirker ikke deres plass i det sosiale hierarkiet og de forutsetter at migrasjonen gir dem bedre økonomiske og sosiale muligheter.

På den andre siden er det mennesker som opplever at det eneste valget de har er å forlate sine hjem. Det er dem som, i følge poeten Warsan Shire, innser at home is the mouth of the shark. De kan hverken forutsette at migrasjonen får et positivt utfall eller forvente samme plass i den sosiale rangstigen.

Statusfallet er stort sett unngåelig. Flukt fjerner flyktningens forhistorie. For selv om en flyktning tar med seg universitetsgradene sine eller viser til arbeidserfaring, er det få institusjoner fra flyktningens hjemland som kan bekrefte dokumentene. De må lære å leve livet på nytt.

Jeg møter ham noen ganger i de mørke, snirklete kjellergangene under Ullevål sykehus. Det er her garderobene ligger og jeg må naturligvis skifte til hvit kittel, bukse og frakk før jeg kan delta i undervisningen på avdelingen. Jeg møter ham i det han dytter store, stålfargede skittentøyskurver fra garderobene og til, antar jeg, vaskeriet. Jeg smiler alltid bredt og han smiler alltid like bredt tilbake. Når jeg har tid, slår vi av en prat i det dunkle lyset. Men til forskjell fra samtalene vi har under sola, er våre kjellersamtaler anstrengte. Jeg enser at han er flau over sin situasjon, og jeg blir flau på hans vegne. Dette er min koranlærer som aldri planla å bli koranlærer. Han hadde studert arabisk, italiensk og fransk, men også litteratur og filosofi, ved lærerhøyskolen i Mogadishu. Nå vasker han klær istedenfor å ta sin rettmessige plass i et klasserom.

I det engelske språket skilles det mellom expat og immigrant. Da den togolesiske journalisten Mawuna Remarque Koutonin angrep begrepet expat i The Guardian, og påstod at kun hvite fikk denne hedersbemerkningen, fikk han raskt svar fra en selverklært indisk-singaporsk expat. Rushika Tulshyan skrev at hun var født i Singapore av velstående indiske foreldre, at hun hadde fått muligheten til å ta en internasjonal eliteutdannelse og at hun nå arbeidet i USA med et singaporsk pass. Hun hevdet at merkelappen expat ikke er basert på etnisk tilhørighet, men snarere på økonomisk velstand. En expat, mente hun, er en global nomade som lett kan forflytte seg over landegrenser dersom lysten og behovet setter inn.

Expat og immigrant illustrerer de ulike bevegelsesmønstrene som Thomas Nail beskriver i sin migrasjonsteori. Rushika Tulshyan kan bevege seg fritt over landegrenser ved hjelp av god økonomi og et anerkjent pass, og hun opplever bevegelsen som en positiv prosess. Koranlæreren min beveget seg ikke fritt, men måtte smugles inn til Norge. Bevegelsen var farlig og smertefull. Men kanskje er det mest smertefulle at en singaporsk-inder kan reise verden rundt og beholde sin status som øvre middelklasse, mens en gammel litteratur- og språklærer fra Somalia aldri vil bli gjenkjent som en person med stor kulturell kapital.

Vi opererer ikke med dette begrepsparet i det norske språket, men distinksjonen eksisterer likevel. Få nordmenn assosierer ordet innvandrer med svensker og spanjoler som flytter til Norge for studier, jobb eller kjærlighet. Selv de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne blir stort sett kalt østeuropeere. «Innvandrer» assosierer vi med en person som er eller begynte fattig. Billetten til Norge gikk gjennom arbeidsinnvandring fra Pakistan før den døren ble boltet på syttitallet, FNs kvotesystem eller menneskesmugling. Innvandreren er en person som må integreres i det norske samfunnet.

Da min mor kom til Norge på nittitallet fikk hun vite at integrering handler om å lære seg norsk og betale skatt. Statistikken viser at de fleste innvandrere – over tid – får bedre råd, bedre plass, bedre utdanning og er sysselsatte. Likevel er det et flertall, eller i det minste et veldig høylytt mindretall, som mener at integreringen er mislykket i Norge.

Tidligere år ringte Ipsos til tusen personer på bestilling fra Aftenposten. Spørsmålet de stilte var: Hvor godt eller dårlig synes du integreringen fungerer i Norge? Over førti prosent svarte at de synes integreringen fungerer dårlig. Tretti prosent synes at den hverken fungerer godt eller dårlig. Utvalget er selvsagt lite, men resultatet er en god indikasjon på den generelle stemningen i landet. Nemlig at disse innvandrerne er et problem vi ikke får gjort noe med.  En stemning som ikke samsvarer med inntrykket resten av Europa har av norsk integrering.

Migrant Integration Policy Index publiserte i 2015 en sammenligning av integreringen i en rekke vestlige land. De så på mobilitet i arbeidsmarkedet, utdanning, politisk deltakelse, helse, utlendingslov og antidiskrimineringspolitikk, og rangerte Norge som nummer fire av 38 land. Vi er like flinke på integrering som Finland, og flinkere enn Canada, USA, Danmark, Nederland, Tyskland og Storbritannia.

Hvordan har det seg da at nordmenn tror at innvandrerne ikke evner å bli en del av det norske samfunnet? Antakeligvis fordi definisjonen på integrering blir smalere og smalere for hvert år. I høst har politikere både fra høyre- og venstresiden erklært at det å være norsk er mer enn lover. Det er også et verdisett.

Men hvilke særnorske verdier en innvandrer må abonnere på er vanskelig å vite. Norskhet forbindes gjerne med aktiviteter (ski), matretter (brunost på vaffel), snacks (kvikklunsj), klesdrakt (bunad), merkedager (syttende mai) og personlighetstrekk (tilbaketrukkenhet). Utover dette refererer vi støtt og stadig til Menneskerettighetserklæringen. Antagelsen er i så fall at innvandrerne, især flyktningene, ikke deler disse verdiene til å begynne med?

Da hundre tusener av flyktninger trosset sjøen for å finne fred i Europa, havnet kontinentet i en eksistensiell krise. Hva skjer med oss nå, spurte mange europeere skrekkslagne. Flyktningene ble raskt noe annet enn flyktninger: De ble en trussel mot rikets sikkerhet, en trussel mot velferdsstaten, en trussel mot suvereniteten og en trussel mot den europeiske kulturarven.

I en verden som raskt endrer seg, må vi stadig definere oss selv på nytt. Slik har det vært gjennom hele menneskehetens historie. Denne eksistensielle krisen derimot handler om å utdefinere andre. Vi sier at vi er fordi de ikke er. Vi er tolerante, fornuftige og frihetselskende, fordi de ikke er tolerante, fornuftige og frihetselskende. Vi bestemmer at jo mer fremmedartet et menneske er i framtoning og livssyn, desto mindre av oss er vedkommende. Desto mindre intellektuell, ressursrik og kreativ. Denne vrangforestillingen om innvandreren som den andre frarøver tusener av mennesker kontrollen over egen fortelling. De blir definert av nordmenn som forsøker å finne seg selv, og det uunngåelige statusfallet blir høyere enn det trenger å bli.

Vi leser og hører intervjuer med flyktninger som forteller at de «- er ganske like [oss] nordmenn», flyktninger som utretter formidable heltedåder under tøffe forhold og flyktninger som på kort tid briljerer i den norske skolen. Disse flyktningene kaller vi ressurser fordi de er lett «integrerbare». Men med integrering mener vi at de lettere kan innrette seg forhold, systemer og – ja – verdier som vi allerede har bestemt. Integrering, eller innretting, handler om å få en innvandrer til å bli en del av et felleskap hun ikke kan påvirke.

Men hva om vi begynner i den andre enden?

Se for deg et samfunn der grunninnstillingen er at enhver innvandrer er integrert i det hun ankommer landet. Der majoritetssamfunnet har som et bærende premiss at innvandreren holder idealene frihet, fornuft og medmenneskelighet like høyt som enhver annen. I hvert fall inntil det motsatte er bevist. Da får vi et samfunn der innvandreren ikke begynner sitt nye liv på utsiden, tittende inn. Hun er umiddelbart inkludert i et nasjonalt felleskap, selv om migrasjonsprosessen har vært smertefull og statusfallet uunngåelig.

Hva om majoritetssamfunnet anerkjente at migrasjon er en av få konstante prosesser i menneskehetens historie, at det å migrere ikke alene handler om bevegelse av kropper og eksotisk kjøkken, men også om tilstrømming av idéer som burde være med å definere norskhet?

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig.

Det norske nasjonsbyggingsprosjektet kom ikke innenfra. I samme periode som Henrik Ibsen, gjennom Peer Gynt, erklærte at han var en verdensborger, reiste norske kunstnere, forfattere og diktere ut i Europa for å absorbere tidsånden. Om Sigbjørn Obstfelder skrev forfatteren Rainer Maria Rilke: Hvordan skal man tenke om en som med samme kraft og innlevelse var i stand til å se alt: Paris og Chicago og Monte Carlo og London og de ensomme fjell i hjemlandet Norge?

I 2016 bor Punjab, Kabul, Khartoum, Asmara, Gaza, Rabat og Mogadishu i dalen mellom de ensomme fjell i hjemlandet Norge. De ønsker med samme kraft og innlevelse å vise oss alt, men hvem er modig nok til å se?

 

Hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 20.02.17 

Hvis mine barnebarn ikke blir norske, hva skal de da være? 

For omtrent ett år siden nedsatte regjeringen et utvalg som skulle utrede hvordan høy innvandring vil påvirke samfunnsøkonomien, hvilken betydning innvandringen vil ha for velferdsstatens evne til å integrere innvandrerne og hva som kan skje med samholdet i samfunnet når befolkningssammensetningen endrer seg. Tidligere denne måneden kom sluttproduktet: den offentlige utredningen «Integrasjon og tillitt – langsiktige konsekvenser av høy innvandring», i mediene kalt Brochmann II-rapporten etter utvalgets leder.

Det er ikke første gang en norsk regjering bestiller en offentlig utredning om konsekvenser innvandring kan ha for velferdsstaten og det norske samfunnet. Den første Brochmann-rapporten kom i 2011. Flere offentlige utredninger vil sannsynligvis følge i tiden som kommer. Migrasjon, i likhet med global oppvarming og økonomisk ulikhet, er blant de store utfordringene som definerer vår tid. Det er imidlertid ikke rapportens problembeskrivelser eller løsningsforslag som har fått mest oppmerksomhet. I stedet har debatten dreiet seg om utvalgsmedlem Asle Tojes dissenser i utredningen.

Til forskjell fra majoriteten i utvalget, mener Toje at etniske nordmenn i fremtiden vil utgjøre en minoritet dersom dagens innvandringspolitikk fortsetter. I tillegg konstaterer han at Norge ikke bare er et land, men den norske nasjonens hjem. Dette siste innebærer at «denne nasjonen [har] utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Frihet er viktig for nordmenn men å like frihet gjør deg ikke norsk.»

Disse merknadene fordrer to oppfølgingsspørsmål: Hva vil det si å være en etnisk nordmann, og hva vil det si å være norsk?

En etnisk gruppe kan defineres som en gruppe bestående av mennesker som deler avstamming, kultur og historiske røtter. Det er på bakgrunn av denne definisjonen at jeg anser meg selv som en etnisk somalier, og det vil antakeligvis være mange i dette landet som betegner seg selv som etniske nordmenn av samme grunn. Men det er altså tre komponenter som inngår i konstruksjonen av en etnisitet: genetikk, fortid og kultur.

Hvis den biologiske komponenten i etnisitetsbegrepet vektes like mye som den kulturelle og den historiske, har etnisitet som begrep en begrenset verdi i et moderne og genetisk mangeartet samfunn. Den biologiske avstammingen, hvorvidt en person har nordgermanske aner, sier ingenting om den enkeltes historiske, kulturelle og psykologiske tilhørighet til Norge. Til syvende og sist vil mine barnebarn være mer norske enn etterkommerne av norske innvandrere i USA. Så hva betyr da frykten for et etnisk norsk mindretall i fremtiden?

Dette fører oss tilbake til Brochmann II-rapporten og dens etterdønninger.

For å utbrodere Asle Tojes poeng om et etnisk norsk mindretall i fremtiden, forklarte journalisten Lars Akerhaug i Dagbladet denne uken at dagens befolkningsframskrivinger kun medberegner første-og andregenerasjonsinnvandrere. Når vi vet at innvandrere fra utviklingsland sjelden gifter seg inn i majoritetsbefolkningen og at andelen i befolkningen med utenlandsk opprinnelse nå er på fjorten prosent, må vi forvente at dette tallet vil overstige femti prosent i fremtiden, hevdet han.

Antydningen her er tilsynelatende at vi, for å kunne vurdere andelen etnisk norske i fremtiden, burde beskrive innbyggere med to utenlandsk fødte foreldre, besteforeldre eller til og med oldeforeldre som innvandrere. Konsekvensen av dette er at til tross for besteforeldre og foreldre som er født og oppvokst i Norge, kan en person i fremtiden risikere å bli kalt innvandrer. Av statistiske hensyn, så klart. Men hvorfor er denne statistikken nødvendig i utgangspunktet?

Ifølge Akerhaug er det formodentlig nødvendig med slik statistikk fordi innvandring også betyr verdi-og kulturendringer som vil medføre uro og konflikt. Hvis innvandrerne og deres etterkommere formerer seg i generasjoner, uten genetisk input fra etniske nordmenn, vil disse verdi -og kulturendringene bli reprodusert. Positive forandringer forekommer, så klart, men ifølge kritikerne skjer dette altfor sakte. Implikasjonen er dermed at andelen med innvandrede forfedre kan brukes som et mål på grad av uro og konflikt.

Kritikerne tror ikke at forandringene vil skje raskere for hvert år. De tror ikke at enhver innvandrer og norskfødt med innvandrerforeldre som vellykket integrerer seg i samfunnet også er en veiviser for alle mørkpigmenterte som vil følge. I påstanden «etniske nordmenn er i fremtiden en minoritet» ligger også en moralsk dom: biologisk avstamming, en eufemisme for «hvithet», vil skape bedre bærere av norsk kulturarv.

Selvsagt må vi diskutere de demografiske endringene landet vil gjennomgå både på grunn av innvandrerne som allerede er i landet og deres etterkommere, men også på grunn av fremtidens arbeidsinnvandrere og flyktninger.

Omveltninger i samfunnet påvirker enhver som regner dette landet som sitt hjem. Derfor angår enhver diskusjon om innvandring, befolkningsendring og velferdssystemets bærekraft alle borgere i landet, uavhengig av etnisitet. Norges fremtid er felles for oss alle.

Men hvis hverken historie, handlinger eller holdninger er nok til å fortjene benevnelsen nordmann, hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Terroroffer og terrorist

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 24.12.16

Flying while brown

Denne uken delte komikeren Adam Saleh et videosnutt han hadde tatt i det han ble kastet ut av et amerikansk fly. I videoen som ble lagt ut på Facebook roper Saleh at det eneste han er skyldig i er å snakke arabisk på telefonen med sin mor. Det er urettferdig, sier han. I bakgrunnen kan vi se noen passasjerer veive og rope «bye!».

På internettet er det likevel dem som tviler på Salehs historie. Er det virkelig slik at han ble utvist fra flyet bare fordi han snakket arabisk? Saleh er tross alt en komiker som nesten utelukkende baserer seg på skøyerstreker. Flere av hans tidligere spillopper har blitt misoppfattet som virkelige hendelser.

Vitneberetninger underbygger denne kritikken. Noen medpassasjerer har hevdet at Saleh og hans reisevenn hyttet med nevene og lattermildt lirte fra seg arabiske setninger. Flyselskapet har dermed konkludert sin utredning med at Salah og reisefølget provoserte fram en reaksjon fra kabinpersonalet. De uklare omstendighetene rundt denne situasjonen fjerner oppmerksomheten fra en virkelighet brune mennesker på fly kjenner godt.

I august ble ekteparet Nazia og Faisal Ali bedt om å forlate et fly som hadde stått på rullebanen i førtifem minutter. Paret hadde vært i Paris for å feire tinnbryllupet sitt og var på hjem til Cincinnati. Ifølge en av flyvertene hadde Faisal Ali snakket i telefonen svettende og ytret ordet «Allah». Ali var nok ikke den eneste svette og frustrerte passasjeren, men det var likevel bare han og kona som ble fjernet.
I januar ble en flerkulturell vennegjeng på vei hjem til New York også fjernet fra et fly. Vennene hadde ikke oppført seg truende, men de hadde byttet plasser og noen hadde oppgradert billettene sine. Flyets ansatte mente at dette var en bisarr atferd.

Disse eksemplene fra i år er ikke ensomme tilfeldigheter. De illustrerer opplevelser mennesker med mørkere hud har erfart og fortsatt erfarer i vår terrorpregede verden. Det kommer antakelig ikke til å endre seg i nærmeste fremtid. Sosiale medier gjør det derimot lettere å forstå for et større publikum hva det egentlig innebærer å fly som brun. I likhet med passasjerer flest er vi redde for å bli det neste terrorofferet, men vi er også redde for å bli oppfattet som den neste terroristen.

 

 

Unge mennesker i offentlig debatt risikerer å bli utbrente

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 14.01.2017

Sårbare heltinner 

Det er ikke nødvendigvis lett, men det er absolutt ikke vanskelig å komme på trykk som ung kvinne med minoritetsbakgrunn. Det er gode grunner til at det er slik. Over de siste tjuefem årene har det blitt gjort en innsats for å få en mer representativ samfunnsdebatt. Mediehus har blant annet aktivt rekruttert kvinner med minoritetsbakgrunn. Siden århundreskiftet har dermed andelen av disse økt eksponentielt. De er mange, modige og reflekterte, og gjennom dem har den brede befolkningen fått innsyn i utfordringer og problemer i minoritetsmiljøer. Majoritetssamfunnet har, på grunn av tøffe, brune kvinner, fått et forhold til begreper som «tvangsekteskap», «kjønnlemlestelse» og «sosial kontroll».

Kvinner med minoritetsbakgrunn som opponerer mot sine foreldres kulturer og sedvaner blir kalt heltinner, hevdet Qasim Ali og Shoaib Ahmed tidligere denne måneden. Ja, kvinnene får denne hedersbetegnelsen nettopp fordi de våger å tale autoriteter midt imot. Å bli kalt en helt(inne) frikjenner ingen fra kritikk, men det er en anerkjennelse av at det å argumentere mot vedtatte sannheter i lukkede miljøer er en betydelig dåd.

Det er sagt og skrevet mye om truslene unge, offentlige kvinner får og møter, men det er sjelden bemerket at det å delta i offentlige debatter i seg selv er en belastning både på sinn og kropp. Å konstruere gode argumenter, vise retorisk teft og parere motstanderens påstander er krevende. I en offentlig debatt skjer dette med nasjonen som publikum og med søkemotorer lett tilgjengelig for enhver som ønsker å diskreditere deg ved å liste opp alt du har sagt og gjort tidligere. En offentlig debatt er derfor stressende for de fleste  som deltar, men særlig vanskelig for unge kvinner med minoritetsbakgrunn.

Dersom du er ung, brun, skrivefør og kvinne er sannsynligheten stor for at du kastes ut i polariserte, kontroversielle og voldsomme debatter.  Etter et innlegg om islam eller integrering i en dagsavis, et innlegg som kanskje var basert på en statusoppdatering fra Facebook, blir du invitert til tv-eller radiodebatt. Dette genererer enda mer oppmerksomhet om ditt opprinnelige innlegg og plutselig blir du invitert til samtale hos integreringsministeren. Spranget fra debattinnlegg til departement er oppsiktsvekkende kort hvis temaet er islam, innvandring eller integrering, og forfatteren er kvinne med minoritetsbakgrunn.

Til å begynne med er oppmerksomheten en ung, brun og skrivefør kvinne møter i norsk offentlighet forførende. Det er en berusende følelse å se sine ord stå på trykk i riksdekkende aviser og det er flatterende å lese støtteerklæringene fra utallige lesere, politikere og journalister. Det er godt å bli tatt seriøst som tenker og se at ens hjertesaker følges opp av beslutningstakere. Men enhver rus følges av en bakrus.

Utbrenning som begrep ble lansert i 1974 av psykiateren Herbert Freudenberger. Han tok utgangspunkt i kollegene sine og gratisklinikken der han arbeidet, og beskrev personlige egenskaper og sosiale faktorer som disponerer for tilstanden. En utbrent person opplever utmattelse, tap av entusiasme, redusert ytelse og lav selvfølelse. Mennesker som risikerer å bli utbrente er ofte følelsesdrevet og urealistiske, i den forstand at de undervurderer problemene de forsøker å takle, men overvurderer sitt potensiale og rolle. Unge mennesker i norsk offentlighet som begir seg ut i kontroversielle debatter med personlige historier og store ambisjoner om å endre samfunnet, risikerer å bli utbrente.

I 2013 satte jeg, nærmest på slump, i gang en twitterkampanje om rasisme i Norge. I det jeg la meg om kvelden etter de første twitterinnleggene, forstod jeg ikke at det var dét jeg hadde gjort. Det fikk jeg vite da jeg på morgenen ble vekket av NRK som ønsket å invitere meg til studio. Den påfølgende uken, parallelt med at hele Norge diskutere #norskrasisme, ringte telefonen min konstant. Alle norske nyhetskanaler tok kontakt, det samme gjorde BBC og Al Jazeera, for ikke å glemme en gresk tv-kanal som jeg aldri lærte meg navnet på. Jeg turte knapt åpne innboksen min for der hopet det seg på e-poster fra folk som ville komplimentere eller kritisere meg. Jeg husker tydelig at jeg da det stod på som verst slo av mobil og pc, og gjemte meg under dyna.  Jeg var absolutt engasjert i saken, men jeg var ute av i stand til å håndtere etterdønningene på egenhånd.

Før jul ble Morgenbladet kritisert for å framstille offentlige minoritetskvinner som ofre for kyniske medier. Flere samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn ble opprørte over det de opplevde som personlige angrep fra avisens journalister. Men den personlige forargelsen gjorde at en viktig debatt gikk tapt.  Journalistenes påstand var blant annet at mange offentlige minoritetskvinners liv utspiller seg i offentligheten. Deres historier blir allemannseie samtidig som deres privatliv preges av trusler fra minoritetsmiljøer. Samtidig er mange av dem svært unge. Å være ung voksen innebærer at man eksperimenterer med ideologier og verdisystemer, at man skifter meninger like ofte som man skifter sengelaken. Så fort du har etablert deg som samfunnsdebattant, er det ikke like akseptert. Man blir holdt til ansvar for enhver ugjennomtenkt og uvøren påstand. Hvordan påvirker denne situasjonen deres psyke?

Å ikke kunne ta den debatten er farlig for den fremvoksende generasjonen unge, brune og skriveføre kvinner. Dersom de vet hva det koster å delta i islam-og integreringsdebatt, deltar de forberedt og utstyrt med sunt måtehold.

 

Zainab

Først publisert i Klassekampen, 17.10.15

Operasjonssentralen på Twitter, 18. september 2015: «Grønland. Politiet har rykket ut til en melding om en person med kniv som ønsket å drepe noen. Da patruljen ankom stedet så de at denne personen var i ferd med å hugge mot et barn med kniv. Personen ble skutt av politiet.»
Grønland er et nabolag som i løpet av de siste årene har utviklet seg til et senter for norsk-somalisk fellesbønn, forretningsteft og fornøyelse. Et lite stykke Mogadishu der den største somaliskeide moskéen ligger opp bakken langs Åkebergveien, klesforretningene bugner av fargesterke drakter og caféene viser somaliske nyhetssendinger. Her bodde kvinnen som i dag ligger på Ullevål sykehus. Hun ble skutt i et lite og tettknyttet miljø der mange kjente henne og enda flere kjente til henne. Her satt hun og fortalte om hverdagens byrder over søt, somalisk te. For dem som daglig møtte henne var hun, er hun, ingen mislykket drapskvinne. Hun er simpelthen Zainab.

«Zainab, du er ikke alene!» ropte syv hundre i hovedsak somaliskættede demonstranter forrige uke. «Zainab, vi har ikke glemt deg!» ropte de mens de marsjerte fra Grønland til Stortinget. Flyvebladene som ble delt ut i forkant av demonstrasjonen, oppfordret alle somaliere til å stå opp for den somaliske moren. Selv om hun av mediene ble fremstilt som utilregnelig og truende i gjerningsøyeblikket, blir hun av mange somaliere forsvart iherdig. Det er lettere å tilskrive ugjerninger til fremmede.
«Først tar de ungene våre», fortalte en eldre demonstrant, med henvisning til de mange barnevernssakene i det norsk-somaliske miljøet, i et videointervju med den somaliske nettavisen «Warcusub» – «og nå skyter de mot kvinnene våre. Hvis situasjonen ikke blir bedre, gjenstår det bare å levere tilbake passene og flytte.»

Overraskende få snakker om den unge gutten som selv var et offer en fredag i september. I stedet handler diskusjonen om alt – utenom det som faktisk skjedde.
Hendelsen har blitt en legemliggjøring av frustrasjonen som råder blant norsk-somaliere. Skuddet som falt blir ikke opplevd som en konsekvens av risikovurderingen til en politibetjent i tjeneste, men blir satt i sammenheng med boligmangel, arbeidsløshet og omsorgsovertakelse av somaliske barn. Zainab ble offer for et system som ønsker å få somalierne på knærne.

Det er vanskelig å fastslå i hvilken grad denne samfunnsanalysen overensstemmer med virkeligheten. Det er åpenbart ikke lett å være somalier i Norge. Somalieren er i et land der normen er å eie et eget hus, men hvordan skal han eie hvis han mangler fast inntekt? Hvordan skal han sysselsettes når både hudpigmentene og navnet hans forulemper ham på arbeidsmarkedet? Hvordan skal han forsvare seg mot vrangforestillinger som somaliske foreldre slår barna sine eller innskrenker deres bevegelsesfrihet, når barnevernet banker på døren?

Samtidig vet vi at boligmangel og trengsel også handler om dårlig planlegging, at langvarig sysselsetting beror på språkkyndighet som igjen forutsetter stålvilje og pågangsmot, og at omsorgssvikt forekommer i alle miljøer. Også i det norsk-somaliske miljøet.
En virkelighetsforståelse må likevel ikke være absolutt gyldig for å feste seg, for å vokse, for å infisere sinn og for å drive fram mistillit til systemet. Det er denne mistilliten som drev syv hundre mennesker til gatene. Kanskje opplever demonstrantene, ved å se bort ifra det faktiske hendelsesforløpet, at de er i samme båt som afroamerikanerne i Ferguson. Kanskje tenker de at Zainab er Norges Trayvvon Martin eller Eric Garner. Det er lett å relatere nyhetsbilder til hverandre når aktørene på bildene ligner, når rollefordelingen er lik.

Jeg var ikke tilstede da en somalisk mor ble skutt av politiet. Jeg så ikke hendelsene forut for skuddet: kniven, gutten som gikk forbi, vitnene som ringte politiet da de så kvinnen true gutten. Jeg satt i et kjøkken og spiste middag. Jeg vet ikke hva som skjedde.
Når jeg deler min ambivalens med eldre somaliske tanter vinner jeg ikke gehør. De var heller ikke i et portrom i Breigata da skuddet ble avfyrt, men de var sannelig tilstede i hverdagen til kvinnen som ble skutt. En hverdag fylt av bekymringer og urettferdigheter. Jeg venter på politiets utredning før jeg feller dom over skuddet som falt i Grønland, men politiet i Oslo har ingen tid å miste. Hvis mistilliten ikke stagges, vil vi se bannere med «Svarte liv teller!» i våre gater om noen få år.

Den andre identitetskrisen

Først publisert i Klassekampen, 28.7.2015

Den islamske moralloven, shariaen, diskuterer og rettleder muslimen i enhver situasjon som kan oppstå gjennom et langt liv. Moral­lovens formål ble formulert av den persiske teologen Al-Ghazali (f. 1111). Lovens hensikt, skrev han, var å bevare og beskytte troen, livet, herkomsten, intellektet og eiendommen. Alle islamske læresetninger skal, i teorien, kunne plasseres under én eller flere av Al-Ghazalis fem kategorier.

Moralloven er ingen konkret lovbok, den er muslimenes kollektive forsøk på å definere rett og galt, for slik å leve og dele et liv som er i samsvar med shariaens formål. Er det da rett eller i tråd med morallovens hensikt å undertrykke kvinner, amputere, henrette, forfølge homofile, fritenkere og religiøse minoriteter?

Når de religiøse lovene i dag volder smerte og fortvilelse, er det tydelig at formål og resultat har skilt lag. Den muslimske verden, ummaen, gjennomgår en identitets­krise. Hva vil det si å være en god muslim? Hva vil det si å leve i et godt muslimsk samfunn?

Krisen skyldes ikke alene shariaens brutale ansikt utad slik vi møter den i dag med nyhetsoppslag om dødsdømte homofile og piskede dissidenter. Krisen skyldes også konfrontasjoner i vestlige land der muslimen er i minoritet. Plutselig befinner muslimen seg i en situasjon der hun må definere og forsvare en morallov hun har tatt for gitt. Det er åpenbart at den store meta-debatten om shariaen mangler og er sårt savnet blant muslimer i og utenfor muslimske land.

Dette er ikke første gangen den muslimske verden gjennomgår en identitetskrise. Den europeiske imperialismen oppløste et system som hadde vært konstant siden profeten Muhammads død. Den muslimske verden bestod av en rekke dynastier som eksisterte parallelt eller avløste hverandre i blodige slag. Selv om dynastiet til abbasidene og mamlukkene (750–1517) var annerledes enn ummayedene (651–750) før dem og det osmanske riket etter dem (1299–1923), var hverdagen til den enkelte muslim grovt sett den samme.

Riket ble styrt av en kalif som satt i et fjernt palass, omringet av rådgivere. Han utnevnte en guvernør som var hans stedfortreder i distriktene og en dommer, qadi, som løste disputter i lokalsamfunnet. Dommeren hentet sitt mandat fra kalifen, men sine juridiske begrunnelser fra muftiene, de muslimske juristene. Muftiene stod i teorien utenfor det politiske spillet og sikret fra sin posisjon som uavhengige rettgivere at alle, både kalif og krovert, var like for loven.

Det er klart det ikke alltid fungerte slik. I de 1300 årene før det sekulære rettssystemet ble innført, i de tretten århundrene der ni dynastier kjempet om og avvekslet hverandre i muslimske territorier, ble dette systemet forandret og misbrukt. Ledende klassiske jurister ble fengslet, torturert og drept for oppvigleri. Andre løp herskerens ærend og ga religiøst forsvar for fengsling, tortur og drap. Den lange rettssaken og senere dødsdommen mot den persiske mystikeren Mansur Al-Hallaj (f. 858), han som vandret i Bagdads gater og erklærte at han var Gud, er et eksempel på muslimske jurister som egenhendig drev fram rettsforfølgelser mot fri­tenkere. Ikke ulikt dagens blasfemilover i en rekke muslimske land.

Likevel er det tydelig at det osmanske rikets fall, det siste muslimske kalifatet, og kolonienes oppløsning på 1900-tallet innebar en radikal omveltning i den muslimske verden. Plutselig stod muslimene uten en kalif, men med en moderne stat.

Ikke alle kledde seg i sort og sørget over tapet. Den pakistanske filosofen Allama Iqbal (f. 1877) skrev at det republikanske styresettet er i overensstemmelse med islams ånd og nødvendig med hensyn til de nye kreftene som er satt fri i den islamske verden.

Disse nye kreftene var ideen om et folkestyre, en idé nasjonsbyggerne som frigjorde de kolonialiserte araberne, afrikanerne og pakistanerne omfavnet. Den moderne staten ble sentralisert og byråkratisert, men hva skjedde med shariaen?

Før den moderne nasjonalstaten rådførte dommeren seg med den islamske juristen i møte med et etisk problem. Juristen gjennomgikk den tilgjengelige litteraturen og landet på en konklusjon etter sitt eget resonnement. Resonnementet ble formulert som en fatwa. En slik fatwa var altså subjektiv, og dermed kunne én islamsk jurist være uenig med en annen.

Rigiditeten som tilskrives islamsk lov er usann, skriver religionsviteren Wael B. Hallaq i «An Introduction To Islamic Law» (2009). Den islamske loven kjennetegnes av et juridisk mangfold som i flere århundrer har gitt shariaen to viktige egenskaper, nemlig fleksibilitet og tilpasningsdyktighet. Nettopp fordi juristene og teologene mente forskjellig, var det enkelt for muslimen å ta til seg det religiøse synet som best passet hennes situasjon.

Med unntak for noen få utvetydige læresetninger i islam, er det meste av den islamske loven basert på sannsynligheter: Hva er mest sannsynlig riktig i akkurat denne situasjonen?

Hallaq mener at rigiditeten og den medfølgende brutaliteten vi i dag forbinder med islamsk lov skyldes integreringen av shariaen i de muslimske landenes grunnlover. I det øyeblikket den islamske moralloven ble gjenstand for et stramt språk og forsøkt begrenset mellom to permer, mistet den også sine nyanser og stivnet. I muslimske land i dag ser vi for eksempel strenge, uangripelige blasfemilover og tydelige begrensninger på kvinnens rett til skilsmisse. Ifølge Hallaq hadde løsningene på slike religiøse spørsmål ikke vært like åpenbare i det før-moderne muslimske samfunnet.

Den sudanesiske tenkeren Abdullahi An-Na’im mener at det er urealistisk å gå tilbake til tilstanden før nasjonalstaten. Det er umulig for en stat å ta hensyn til alle mulige fortolkningstradisjoner når staten utformer lovverk, hevder han. Det juridiske mangfoldet som historisk har eksistert, var tilpasset et fragmentert rike, mens en lov i en sentralisert stat må gjelde alle borgere. Etter hans syn må shariaen ekskluderes fullstendig fra lovverket.

Men sekularisme, forstått som seperasjon av kirke og stat, er ikke en populær idé i den muslimske verden. Sekularismen var koloniherrenes prosjekt. Da europeerne oppløste det tradisjonelle, trosbaserte styresettet i koloniene innførte de lovverk etter modell fra sine hjemland. Senere ble sekularismen, i varierende grad, innført av de moderne arabiske, persiske og tyrkiske nasjonsbyggerne. De vestlige utdannede statslederne og ideologene – nasjonsbyggerne – var menn som tilhørte en isolert, elitistisk overklasse, og de importerte ikke alle idealene fra den europeiske opplysningstiden. Idéen om et brorskap ble propagert av de arabiske nasjonalistene som styrte i Egypt, Syria og Irak, men likheten og friheten ble feid under teppet.

Muslimers motstand mot sekulariseringen står særlig sterkt i arbeiderklassen og middelklassen. Den moderne nasjonalstaten har sviktet muslimen, og sviktet har muslimen søkt religionen. Dette har gitt næring til de raskt voksende islamistiske bevegelsene i den muslimske verden i dag. Støtten til det religiøse styret er overveldende. Ifølge forskningssenteret Pew ønsker majoriteten i land som Marokko, Jordan, Irak, Pakistan og Egypt å innføre shariaen som den offisielle lovgivningen. Islamister fra Egypt til Malaysia via Tyrkia lover muslimen sosial orden og frihet fra vilkårlig maktovergrep, i tillegg til det sivilsamfunnet myndigheten hverken greier å skape eller bevare. Men hvordan vil islamister innføre en autentisk islamsk stat, i hvert fall mer autentisk enn den de kritiserer, uten å gjenskape et system der de religiøse lovene knebler og kveler både den tradisjonelle og den sekulære?

Det er det ingen som vet. Fraværet av svar kan skyldes at spørsmålet hviler på feilaktige premisser som at det er mulig å gjenskape eller snarere skape en autentisk islamsk stat. Kanskje spørsmålet i stedet burde være: Hvilken politisk styringsform vil best ivareta muslimenes religiøse interesser? Sekularismen, hevder aktivisten og akademikeren Abou El Fadl, er nødvendig for å hindre hegemoniet til dem som hevder å tale for Gud. Religionen trives utenfor maktens korridorer og frigjort fra dem som ønsker å bruke Gud for å fremme sine verdslige ambisjoner. For å overbevise et par millioner muslimer om sekularisme som en forutsetning for den gode trosutøvelsen, må debatten om sekularisme ta på alvor muslimenes bekymringer. Innebærer sekularisme marginalisering av troen eller verre, slik den innflytelsesrike predikanten Yusuf Al-Qardawi hevder, ren fornektelse av troen?

Den algeriske filosofen Mohamed Arkoun gjør et hederlig forsøk på å imøtegå bekymringene. Han skiller mellom positiv moderat sekularisme og negativ ekstrem sekularisme. Den moderate, positive sekularismen er den som separerer de religiøse institusjonene fra staten, men som ikke nekter religionen et rom i samfunnslivet. Shariaen har vært tilpasningsdyktig i fjorten århundrer, islam vil unektelig tilpasse seg og blomstre i Arkouns samfunn også.

Den åpne skolen

Først publisert i Klassekampen, 10.9.2015

Kristne foreldregrupper sørger for at etableringen av barne-og ungdomskoler øker sterkt, meldte Vårt Land i forrige måned. Per dags dato er over 70 kristne skoler i drift. Samfunnet tømmes for kristent tankegods, mener støttespillerne og begrunner slik behovet for disse skolene.
Det var også foreldre, rettere sagt mødre, som tok initiativ til en muslimsk skole i Oslo. Søknaden som i fjor ble sendt til Utdanningsdirektoratet, av organisasjonen «Mødre for muslimsk skole», ble først innvilget, men senere avslått etter klage fra Oslo kommune. Skolebyråden mente, og fikk medhold fra de nasjonale skolebyråkratene, at søkeren ikke var seriøs nok. Det offisielle avslaget forble en parentes i den offentlige debatten. Vi diskuterte ikke seriøsitet, men muslimske skoler som bremsekloss for integrering.

Skoler som baserer seg på muslimsk verdigrunnlag er åpenbart mer kontroversielle enn sine kristne motparter. De mest krakilske motstanderne hevder at en muslimsk skole er et ytterligere symptom på den vestlige sivilisasjonens knefall for voldsideologien islam. Mer sindige kritikere påstår at muslimske skoler vil isolere minoritetsbarn og ungdom fra majoritetssamfunnet. Allerede i dag, uten muslimske skoler, men med skoler der andelen minoritetsspråklige går mot hundre prosent, ser vi betydelige faglige, kulturelle og sosiale utfordringer. Kanskje fremmer kritikere av den sistnevnte typen et godt poeng?

Samtidig er det forutinntatt og pessimistisk å anta at en velstyrt muslimsk skole nødvendigvis vil svikte både elevene sine og samfunnet. Storbritannia huser de verste og de beste eksemplene på muslimske skoler. Blant de 154 britiske skolene med muslimsk formålsparagraf finner vi skoler som nekter sine elever å samhandle med utenforstående, men også skoler som år etter år briljerer i kåringen over unionens beste skoler.

Jeg kommer fra en praktiserende muslimsk familie som ikke hadde nølt med å sende meg til en muslimsk skole, hadde et godt, norsk tilbud eksistert høsten jeg stolt bar min første skoleransel. For å bøte på skolemankoen begynte jeg i stedet på en muslimsk førskole i Oslo. Der lærte jeg, til mors begeistring, å velsigne maten, å ødelegge hymner med en sur sangstemme og, aller viktigst, at almisser ikke bare er å gi penger, men også å være snill mot nabogutten ved lunsjbordet.

Misforstå meg rett, som barn flest gikk jeg de foregående årene i en barnehage og sang med Lillebjørn Nilsen. For mine foreldres del var likevel den muslimske førskolen en gyllen mulighet til å introdusere meg for en verden som verken fantes i barnehagen eller på barne-tv.
Selv er jeg takknemlig for at en muslimsk grunnskole ikke var et reelt alternativ ved skolestart. Jeg takknemlig for at jeg har gått på enhetsskolen i tretten år, med hundretalls ulike jevnaldrende, fordi det har endret meg på et vis som ikke er synlig verken for deg som leser eller for en fremmed som støter på meg i t-banen.

Noen ganger, og for de fleste mennesker, er det vondt å stadig være annerledes. Det tærer på å eksplisitt eller implisitt bli minnet på at man er en minoritet etnisk, religiøst, seksuelt eller i funksjonsnivå. Men jeg lærte at fordelen med å skille seg ut, i et rom med mange unike medelever, var at jeg ble bevisst på hva slags menneske jeg er. I en skole der eleven konfronteres i og utenfor klasserommet, om sine meninger og verdier, vil eleven få et aktivt og dynamisk forhold til sin identitet.

For det er ikke likesinnede som er uenige i enhetsskolen. Det er unge mennesker fra diametralt forskjellige hjem, fra ulike og til dels motstridende bakgrunn. I den norske skolen møter eleven alle verdenene som finnes rundt oss. Alle idéene, alle kulturene, alle forestillingene og alle vrangforestillingen. Skolen er mer enn fag og idrettsdag, skolen gjør oss til reale samfunnsborgere. Den tilbyr et rom til å tenke høyt og til å tvile høyt, og et rom til å endre mening og opponere.

Derfor er det essensielt at en god skole består av unger med ulike etniske bakgrunn, ulike religiøse og ikke-religiøse livssyn, ulike familiestrukturer, ulike hobbyer og interesser, ulike meninger og ulike legninger. Tilbyr muslimske og kristne skoler denne sammensetningen? Kan skoler med religiøse fortegn i det hele tatt garantere et reelt mangfold? Tvilsomt.

Vi har mye å lære av libanesere som fjaser om IS bare et par mil unna krigen

Først publisert i Klassekampen 9.4.2015

 Islamangst

 Enhver som interesserer seg for samtidens kriser har fått med seg at verdensreligionen islam har et problem. Dette problemet handler ikke utelukkende om omdømme. Det handler heller ikke om ekstremister som dreper mennesker i Allahs navn og på vegne av verdens muslimer. Islam har et identitetsproblem.

Skal religionen defineres av den moderne ortodoksien, salafismen, slik den er forfektet av religiøse institusjoner i den arabiske halvøya? Bør muslimer fortsette å fortolke islam gjennom de tradisjonelle brillene som har sittet på deres kollektive neserygg i fjorten hundre år? Eller er det de progressive som tar på alvor og kritisk diskuterer religionens plass i vårt århundre?

«Hvor daft er vårt skolevesen hvis religionsfaget unngår de vanskelige spørsmålene som preger islam i vår tid», tenkte jeg derfor da jeg leste John Saers innlegg, «Skolens integrerings-og kunnskapssvik», i Aftenposten mandag 30.3. Saers beskriver skolens faglige behandling av kristendommen der det «legges opp til en viss kritisk distanse», «legges vekt på historisk bibelforskning» og der «fundamentalisme problematiseres».

Islam, som den andre obligatoriske religionen elevene studerer i skolen, blir ikke behandlet slik. «I det vesentlige blir det undervist i én form for islam», skriver Saers og undervisningen mangler den kritiske grunnholdningen elevene møter i kristendomsundervisningen. Antageligvis på grunn av en kombinasjon av kunnskapsløshet og av frykt for å provosere.

Dette bildet samsvarer ikke med mine erfaringer fra Osloskolen, hverken etter L97 eller Kunnskapsløftet. Samtidig vet jeg godt at religionsfaget er det ene skolefaget som er betinget av geografisk plassering og skoledistrikt. Det er ingen tvil om at mine erfaringer er like sanne som Saers og at det, blant Klassekampens lesere, antakelig finnes avgangselever fra skoler der religionen islam ble nevnt i lite flatterende bisetninger.

Det skal ikke være sånn. Kvaliteten på religion-og livssynsundervisningen skal ikke prisgis undervisernes religiøse bakgrunn eller de undervistes protester. Dette bør være selvsagt. Like selvfølgelig som at en eller flere elevers sterke, politiske tilhørighet ikke kan endre samfunnsfagets karakter. Eller at en fysikklæreres forkjærlighet for partikkelfysikk ikke skal gå i veien for en balansert og god undervisning i fysikk.

Kunnskapen må institusjonene som utdanner lærerne og den enkelte lærer ta ansvar for. I så måte er regjeringens beslutning om å gjøre 15 studiepoeng med religionfagskunnskap obligatorisk for lærerstudentene, gjennom emnet Pedagogikk og elevkunnskap (PEL), et steg i riktig retning.

Tryggheten som kanskje forsvinner når religionslærere møter høylytte elever med muslimskklingende etternavn, er det vanskeligere å gjøre noe med. Jeg kan, som forhenværende elev og muslim, forsøke å forklare at muslimske elever ikke burde fryktes, at det er viktig å ta ungdom på alvor og at den respekten man da viser også innebærer å kunne konfrontere elevene. Men hvorfor skulle mine forsikringer betrygge når vi ser hvordan fritalenhet og dissidens straffer seg blant muslimer?

Dette er en rådende forestilling om forholdet mellom ytringsfrihet og islam i vår offentlighet. Problemet med denne forestillingen, som selvfølgelig kan underbygges gjennom nyhetsoverskriftene de siste årene, er at den er mangelfull. Det foregår kritikk, det foregår harselas og vi finner også morsom religionskritikk, satire altså, blant muslimer over hele verden.

Siden islam er barmhjertig, skal vi slakte folk og dele ut kjøtt. Og siden vi trenger å redusere biltrafikk, skal vi sprenge folk i luften, synger det libanesiske morobandet Al-Rahel al-Kabir (norsk oversettelse: «De store avdøde») i låten Madad Baghdadi (norsk oversettelse: «Redd oss Baghdadi»). Sangen er en satirisk hyllest til Abu Bakr al-Baghdadi, lederen av terrorgruppen Islamske stat (IS). De eneste som risikerer å bli fornærmet, er dem som mener at Baghdadi representerer islam, svarte de muslimske bandmedlemmene på spørsmål om dette ikke var krenkende overfor muslimer.

Enhver som er redd for å kritisere islam i frykt for å krenke elever eller andre bør nå ha fått med seg at krenking gjør vi, muslimer, best selv. Hvis et libanesisk band tør fjase om IS, bare noen mil fra terrorgruppen, bør RLE-lærere tørre å undervise i islam på en god måte. Og hvis allting feiler, foreslår jeg at lærere roer sine muslimske elever ned med Yousef Hadaouis fantastiske låt: Hva var vell Norge uten mushlimjævel?

 

Bærebjelker

Først publisert i Klassekampen, 28.05.2015

Under en syttende mai-frokost, mellom røkelaksen og pavlovaterten, ble jeg spurt om jeg synes norske nasjonalsanger er altfor «hvite». Vi hadde akkurat sunget «og så rødt som det rød hennes kinn» med påfølgende «hennes øyne er blå som fiolen». Det er klart hudpigmentene mine gjør det vanskelig for meg å identifisere meg med lyse kvinneskikkelser i norsk lyrikk, svarte jeg.

Norske nasjonalsanger, i hvert fall de jeg kjenner til, bugner likevel ikke av ekskluderende, lyse damer. Nasjonalromantikken handler først og fremst om den særnorske naturen, vel, et naturlandskap særskilt fra de danske kornåkrene og den svenske skjærgården.

I Norge er det både vanlig bjørk og hengebjørk som «rammer stripen med blåklokker inn». I dette landet sildrer ikke vannet, nei, her springer bekkene glade «for blomstene å bade». Her «grønskar [liane] som hager» mens «det lavar av blomar på strå», i en sommer der «netter er ljose som dagar». Ved kysten kan vi se ut i bølgene «hvor frihet bor» og på fjelltoppene kan vi se ned i de «dype daler hvor freden bor».

Dette landet, som i stor grad defineres av sin natur, har nordmannen kjempet for å bevare. «Ti vi heller landet brente enn det kom til fall» skrev Bjørnstjerne Bjørnson, mens Wergeland oppfordret podene til samme selvoppofrelse med: «Gid jeg da snart maa blive stor – at tappert jeg kan verne for

min Faders dyre Frihed!»

Nasjonalromantikken handler ikke bare om naturen i bokstavelig forstand. Enhver som legger sin elsk på tinder og vell, bekker og elv, må naturligvis elske friheten naturfenomenene representerer. Mennesket i dette åpne og – enn så lenge – uberørte landskapet kan ikke temmes. «Frit tør han tænke, og frit tør han tale», dette mennesket altså, så fritt at han «talte Roma midt imot».

Disse opplevelsene og fortellingene er på ingen måte eksepsjonelle for Norge. Hvilket land har ikke opplevd krig og undertrykkelse? Hvilket land har ikke lyrikere som ansporer til samhold og motstand? Hvem skryter ikke av sine fordeler – både de naturgitte og de selvskapte?

Jeg kjenner ingen som tror på norsk eksepsjonalisme. I likhet med alle andre stater og alle andre samfunn i verden er det norske preget av vekst og variasjon. Her er det samfunnsaspekter å være svulmende stolt av og sider å skamme seg dypt over. Jeg synes likevel at Norge er verdens beste land. For å understøtte mitt argument, særlig overfor utenlandske søskenbarn, bruker jeg flittig levekårsundersøkelser og lykkeindekser. Jeg er samtidig sikker på at om mine foreldre hadde valgt annerledes tidlig på nittitallet hadde jeg vært like glad i Storbritannia, Canada, Frankrike eller til og med Sverige.

I VG, dagen før dagen, skrev den finskfødte sosiologen Sanna Sarromaa «at nasjonalismen i seg selv er noe oppspinn og slik sett framstår [17.mai] – slik som andre lands nasjonaldager – som en komisk løgn». Hun har rett i at nasjonalismen er oppkonstruert: Kongefamilien er opprinnelig dansk-britisk, bunaden stammer fra 1900-tallet og Norge ble «rødt, hvitt og blått» først etter et stortingsvedtak fra 1898. Sarromaa tar likevel grundig feil i at nasjonaldagen er en komisk løgn.

Det finnes mange livsløgn i de tusen hjem, men syttende mai er strengt tatt ikke én av dem. Enhver som har gått på norsk skole har en slags idé om unge Norges tilblivelse. Vi har lært om Ivar Aasen og Eilert Sundts søken etter den norske kvintessensen og om de lystige studentene i København som proklamerte nostalgiske dikt om norske fjord, fauna og frøkner. Vi vet veldig godt at nasjonalstaten ikke er født sånn, men blitt sånn. Til tross for det, snarere på grunn av det, er vi riktig lykkelige på nasjonaldagen.

Konstruksjonen er viktig for å bære idéen om et folk – en sammenslutning av mennesker som bindes sammen av språk og felles tradisjoner. Vi må være et folk for å kunne sameksistere. For å dele noe utover juridiske rettigheter og plikter. For å skape en fremtid sammen. For å i det hele tatt trives med hverandre.

Når vi da møtes på syttende mai, over frokost og lunsj, i og langs barnetoget, i lykkerus og annen rus, når vi nikker gjenkjennende til andre stivt kledde, gratulerer både fremmede og venner med dagen, er det for å forsikre oss om at bærebjelkene fortsatt står stødig. Og for å spise uhorvelige mengder kaker så klart.