Hva kalles det når en kvinne er lammet fra navlen og ned? Ekteskap.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 05.11.15

«Vet du hva som er forskjellen på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.»

Forteller du denne vitsen til nordmenn vil de sannsynligvis ikke le. Jeg har selv prøvd uten hell. Vitsen er ikke morsom. Den spiller ikke på stereotypier (Hva gjør afrikanere for å få barna til å slutte å hoppe i senga? Fester borrelås i taket) og den refererer ikke til felles kunnskap og erfaring (La oss gifte oss, det er typisk norsk å være to).

Sanna Sarromaa vil likevel ha oss til å tro at fraværet av latter skyldes politisk korrekthet. I VG 31.10 skrev hun at stillhet i møte med en drittbøtte-vits vitner om indoktrinering og feighet. En humorist uten selvinnsikt vil alltid skylde på den politiske korrektheten som visstnok har hjemsøkt vårt land.

I forhold til det store utlandet er det lite etnisk humor i Norge. Dette faktumet burde ikke overraske. Det fleretniske Norge begynte for alvor å vokse på 70-tallet. Det tar tid å dyrke fram humorister som treffer vår fasetterte virkelighet på kornet. Men selv om sjangeren er forholdsvis liten er den fullt til stede i Norge.

Shabana Rehman har holdt fortet siden 1999, Yousef Hadaoui har gjort suksess med «Svart Humor», Zahid Ali har arrangert jul i Tøyengata og Abubakar Husseins «71 grader bror» ble raskt en felles referanse blant mine venner. For ikke å glemme Amir Asgharnejads Pulitzer-verdige nyhetsprogram «Tekon Bekon».

Sarromaas påstand, at nordmenn er redde for å le av såkalte rasevitser, er altså ikke rotfestet i virkeligheten. Vi ler, men i 2015 forventer vi mer av rasevitsene vi presenteres for. Ikke bare fordi vi er bortkjemte av den internasjonale humorscenen, men også fordi vi allerede har dyktige komikere med blikk for det komiske i en flerkulturell hverdag. Drittbøtteafrikanervits derimot hører hjemme i en annen tid.

I en tid der humorens målgruppe var hvite etniske nordmenn. Der afrikaner var en person som var eksotisk og langt, langt unna. Der de eneste assosiasjonene publikum hadde til ham var brun hud, fattig eventuelt sulten og i krig. Jeg skal ikke undervurdere gamle dager heller. Selv i gamle dager ville nok en drittbøtteafrikanervits blitt katalogisert som en lett forglemmelig, bløt vits. Dette kan lett illustreres ved å slå en vits som er for kjønnshumor det drittbøtteafrikanervits er for etnisk humor:

Hva kalles det når en kvinne er lammet fra navlen og ned? Ekteskap.

Lo du? Nei, antakeligvis ikke. Det er en grunn til det. Og grunnen, Sanna Sarromaa, er ikke feig, politisk korrekthet.

Hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 20.02.17 

Hvis mine barnebarn ikke blir norske, hva skal de da være? 

For omtrent ett år siden nedsatte regjeringen et utvalg som skulle utrede hvordan høy innvandring vil påvirke samfunnsøkonomien, hvilken betydning innvandringen vil ha for velferdsstatens evne til å integrere innvandrerne og hva som kan skje med samholdet i samfunnet når befolkningssammensetningen endrer seg. Tidligere denne måneden kom sluttproduktet: den offentlige utredningen «Integrasjon og tillitt – langsiktige konsekvenser av høy innvandring», i mediene kalt Brochmann II-rapporten etter utvalgets leder.

Det er ikke første gang en norsk regjering bestiller en offentlig utredning om konsekvenser innvandring kan ha for velferdsstaten og det norske samfunnet. Den første Brochmann-rapporten kom i 2011. Flere offentlige utredninger vil sannsynligvis følge i tiden som kommer. Migrasjon, i likhet med global oppvarming og økonomisk ulikhet, er blant de store utfordringene som definerer vår tid. Det er imidlertid ikke rapportens problembeskrivelser eller løsningsforslag som har fått mest oppmerksomhet. I stedet har debatten dreiet seg om utvalgsmedlem Asle Tojes dissenser i utredningen.

Til forskjell fra majoriteten i utvalget, mener Toje at etniske nordmenn i fremtiden vil utgjøre en minoritet dersom dagens innvandringspolitikk fortsetter. I tillegg konstaterer han at Norge ikke bare er et land, men den norske nasjonens hjem. Dette siste innebærer at «denne nasjonen [har] utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Frihet er viktig for nordmenn men å like frihet gjør deg ikke norsk.»

Disse merknadene fordrer to oppfølgingsspørsmål: Hva vil det si å være en etnisk nordmann, og hva vil det si å være norsk?

En etnisk gruppe kan defineres som en gruppe bestående av mennesker som deler avstamming, kultur og historiske røtter. Det er på bakgrunn av denne definisjonen at jeg anser meg selv som en etnisk somalier, og det vil antakeligvis være mange i dette landet som betegner seg selv som etniske nordmenn av samme grunn. Men det er altså tre komponenter som inngår i konstruksjonen av en etnisitet: genetikk, fortid og kultur.

Hvis den biologiske komponenten i etnisitetsbegrepet vektes like mye som den kulturelle og den historiske, har etnisitet som begrep en begrenset verdi i et moderne og genetisk mangeartet samfunn. Den biologiske avstammingen, hvorvidt en person har nordgermanske aner, sier ingenting om den enkeltes historiske, kulturelle og psykologiske tilhørighet til Norge. Til syvende og sist vil mine barnebarn være mer norske enn etterkommerne av norske innvandrere i USA. Så hva betyr da frykten for et etnisk norsk mindretall i fremtiden?

Dette fører oss tilbake til Brochmann II-rapporten og dens etterdønninger.

For å utbrodere Asle Tojes poeng om et etnisk norsk mindretall i fremtiden, forklarte journalisten Lars Akerhaug i Dagbladet denne uken at dagens befolkningsframskrivinger kun medberegner første-og andregenerasjonsinnvandrere. Når vi vet at innvandrere fra utviklingsland sjelden gifter seg inn i majoritetsbefolkningen og at andelen i befolkningen med utenlandsk opprinnelse nå er på fjorten prosent, må vi forvente at dette tallet vil overstige femti prosent i fremtiden, hevdet han.

Antydningen her er tilsynelatende at vi, for å kunne vurdere andelen etnisk norske i fremtiden, burde beskrive innbyggere med to utenlandsk fødte foreldre, besteforeldre eller til og med oldeforeldre som innvandrere. Konsekvensen av dette er at til tross for besteforeldre og foreldre som er født og oppvokst i Norge, kan en person i fremtiden risikere å bli kalt innvandrer. Av statistiske hensyn, så klart. Men hvorfor er denne statistikken nødvendig i utgangspunktet?

Ifølge Akerhaug er det formodentlig nødvendig med slik statistikk fordi innvandring også betyr verdi-og kulturendringer som vil medføre uro og konflikt. Hvis innvandrerne og deres etterkommere formerer seg i generasjoner, uten genetisk input fra etniske nordmenn, vil disse verdi -og kulturendringene bli reprodusert. Positive forandringer forekommer, så klart, men ifølge kritikerne skjer dette altfor sakte. Implikasjonen er dermed at andelen med innvandrede forfedre kan brukes som et mål på grad av uro og konflikt.

Kritikerne tror ikke at forandringene vil skje raskere for hvert år. De tror ikke at enhver innvandrer og norskfødt med innvandrerforeldre som vellykket integrerer seg i samfunnet også er en veiviser for alle mørkpigmenterte som vil følge. I påstanden «etniske nordmenn er i fremtiden en minoritet» ligger også en moralsk dom: biologisk avstamming, en eufemisme for «hvithet», vil skape bedre bærere av norsk kulturarv.

Selvsagt må vi diskutere de demografiske endringene landet vil gjennomgå både på grunn av innvandrerne som allerede er i landet og deres etterkommere, men også på grunn av fremtidens arbeidsinnvandrere og flyktninger.

Omveltninger i samfunnet påvirker enhver som regner dette landet som sitt hjem. Derfor angår enhver diskusjon om innvandring, befolkningsendring og velferdssystemets bærekraft alle borgere i landet, uavhengig av etnisitet. Norges fremtid er felles for oss alle.

Men hvis hverken historie, handlinger eller holdninger er nok til å fortjene benevnelsen nordmann, hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

Terroroffer og terrorist

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 24.12.16

Flying while brown

Denne uken delte komikeren Adam Saleh et videosnutt han hadde tatt i det han ble kastet ut av et amerikansk fly. I videoen som ble lagt ut på Facebook roper Saleh at det eneste han er skyldig i er å snakke arabisk på telefonen med sin mor. Det er urettferdig, sier han. I bakgrunnen kan vi se noen passasjerer veive og rope «bye!».

På internettet er det likevel dem som tviler på Salehs historie. Er det virkelig slik at han ble utvist fra flyet bare fordi han snakket arabisk? Saleh er tross alt en komiker som nesten utelukkende baserer seg på skøyerstreker. Flere av hans tidligere spillopper har blitt misoppfattet som virkelige hendelser.

Vitneberetninger underbygger denne kritikken. Noen medpassasjerer har hevdet at Saleh og hans reisevenn hyttet med nevene og lattermildt lirte fra seg arabiske setninger. Flyselskapet har dermed konkludert sin utredning med at Salah og reisefølget provoserte fram en reaksjon fra kabinpersonalet. De uklare omstendighetene rundt denne situasjonen fjerner oppmerksomheten fra en virkelighet brune mennesker på fly kjenner godt.

I august ble ekteparet Nazia og Faisal Ali bedt om å forlate et fly som hadde stått på rullebanen i førtifem minutter. Paret hadde vært i Paris for å feire tinnbryllupet sitt og var på hjem til Cincinnati. Ifølge en av flyvertene hadde Faisal Ali snakket i telefonen svettende og ytret ordet «Allah». Ali var nok ikke den eneste svette og frustrerte passasjeren, men det var likevel bare han og kona som ble fjernet.
I januar ble en flerkulturell vennegjeng på vei hjem til New York også fjernet fra et fly. Vennene hadde ikke oppført seg truende, men de hadde byttet plasser og noen hadde oppgradert billettene sine. Flyets ansatte mente at dette var en bisarr atferd.

Disse eksemplene fra i år er ikke ensomme tilfeldigheter. De illustrerer opplevelser mennesker med mørkere hud har erfart og fortsatt erfarer i vår terrorpregede verden. Det kommer antakelig ikke til å endre seg i nærmeste fremtid. Sosiale medier gjør det derimot lettere å forstå for et større publikum hva det egentlig innebærer å fly som brun. I likhet med passasjerer flest er vi redde for å bli det neste terrorofferet, men vi er også redde for å bli oppfattet som den neste terroristen.

 

 

Kongolandsbyen Revisited

Først publisert i Minerva, 26.5.2014

Kongolandsbyen kunne blitt et etterlengtet, konkret utgangspunkt for norsk rasismedebatt dersom kunstnerne hadde turt å la afrikanere flytte inn i stråhyttene.

«Tenk om det eneste som møter oss er et svært speil», humret min kompanjong da vi trasket gjennom Frognerparken, torsdagen før syttende mai, på vei til åpningen av «European Attraction Limited». Det virket usannsynlig. Jeg var til nesetippen fylt med forventninger. Min kompanjong ble servert bruddstykker av resonnementene jeg planla å inkorporere i denne anmeldelsen. Kongolandsbyen skulle bli det nye nullpunktet i samtalen om norsk rasisme. Denne gangen utenfor Twitter og fri for hashtags.

Kunstnerne Mohamed Fadlabi og Lars Cuzner har gjort et grundig forarbeid, protesterte jeg. Med alt materialet de besitter, tviler jeg på at de har redusert Kongolandsbyen til en øvelse i selvinnlysende introspeksjon. Dette er en gylden mulighet til å bygge et gulv for den norske rasismedebatten, fortsatte jeg insisterende. En utforskning av den historiske relasjonen mellom svart og hvit i Norge kan være dette gulvet. Står vi stødig, det vil si har vi et aktivt forhold til den klassiske rasismen, kan vi lettere legge grunnlaget for et nytt, felles språk til å kommunisere det moderne forholdet mellom majoritet og minoritet. Et felles språk for rasisme, diskriminering og utenforskap. Et språk som utgår fra det særnorske. En mulighet til å snakke om den norske rasismen.

Tomme strukturer
Så kom det vemodige antiklimakset. Svein Bjørkås fra KORO åpnet utstillingen med å avsløre at skuespillerne, beboerne av Kongolandsbyen, var umulig å distingvere fra publikum. Vi så målløse på hverandre. Skulle vi tusle rundt i parken, studere hverandre og i de regnvåte frakkene finne nye tanker og idéer om forholdet mellom den klassiske og den postmoderne rasismen? Var det bare tomme strukturer som stod igjen for å minnes dem som tapte sin integritet her for hundre år siden?

– Where are the Africans? spurte jeg Fadlabi.

– We are the Africans, svarte han smilende.

I den nye Kongolandsbyen er idéen å se og bli sett, mens man stadig er usikker på om man ser eller blir sett. Men denne dobbeltheten hadde verken jeg eller Fadlabi vært forunt i Kongolandsbyen av 1914. Vi hadde vært de betraktede og ikke betrakterne. Vi hadde bekreftet nordmenns opplevde intellektuelle overlegenhet. Noen hadde latt seg forundre over oss, noen hadde blitt overveldet av sympati for våre usiviliserte pigmenter, noen hadde fryktet oss, men alle hadde behøvd oss. Vi hadde vært der, sammen med åtti senegalesere, for å bevise at også Norge tilhørte den delen av verden som var i stand til å plassere mennesker i bur med god samvittighet.

Dette misforholdet har gått tapt i utstillingen. Dermed er også et av prosjektets formål, å gjøre den menneskelige dyrehagen allmenn kjent, uoppnådd. Det vil si, alle snakker og har snakket om Kongolandsbyen. Prosjektet har opptatt avisenes debattsider, engasjert Antirasistisk senter, provosert norsk-afrikanere, begeistret norsk-afrikanere, gitt oss en uforglemmelig tv-opplevelse og skapt feider vi sjelden ser i norsk offentlighet. Prosjektet «European Attraction Limited», altså, ikke den opprinnelige Kongolandsbyen, ikke den moralforståelsen som legitimerte utstillingen for hundre år siden og ikke om eller hvordan datidens menneskesyn har overlevd.

Ifølge kunstnerne er den fruktløse metadebatten publikums skyld. «We are instigating a discussion that we hope leads to new questions. To do this we can’t dictate the terms of the discussion», skriver de på nettsiden. De har inntatt en passiv rolle i debatten for å fungere som selverklærte terapeuter. En ting er å diktere premissene for en debatt, en annen er å navigere en debatt. Fadlabi og Cuzners unnfallenhet her har gitt oss en diskusjon som nesten utelukkende har handlet om dem. Kanskje hadde løsningen vært å flytte inn afrikanere i stråhyttene, for ville ikke samtalen da fokusert på dem og ikke Fadlabi eller Cuzner?

Jeg hadde, til tross for min utsatte svarthet, antakeligvis foretrukket den første Kongolandsbyen. Hver av de 1,4 millionene som gjestet utstillingen i 1914, formodentlig også de åtti senegaleserne, forlot parken med visshet om at de hadde beskuet eller vært delaktige i noe utvilsomt uforglemmelig. Det opprinnelige menasjeriet, i motsetning til dagens tomme stråhytter, var en del av en verdensutstilling som hadde som hensikt å gjøre det nasjonale selvbildet palpabel og tilgjengelig for allmuen. Utstillingen fanget tidsånden og forgrep seg på krusningene som etter hvert ville dominere det tjuende århundret. Likeledes kunne «European Attraction Limited»  vært et portrett av et moderne land, med utallige brytninger, bebodd av en majoritet som tror at dagens fremmedfrykt er en konsekvens av innvandring og urelatert til den historiske imperialismen.

Samfunnsanalysens gaffateip
Derfor gir det mening å erklære at «Vi er kongolandsbyens innbyggere», med selvinnsikt og selvbebreidelse har vi gjort vårt.  «Vi er [Sett inn det temaet du forsøker å problematisere]», samfunnsanalysens gaffateip og den mest utbrente av alle klisjéer. Det er en besnærende og tilsynelatende holdbar løsning på et problem som ikke kan løses ved hjelp av Clas Ohlson. Men vi er ikke er innbyggere i Kongolandsbyen. Vi er barn av dem som så og dem som ble sett, og selv om forholdet i mange tilfeller er opprettholdt, har den inntatt nye former. Det er disse formene som er relevante for oss i dag.

Kunstnerne har forsøkt å oppdage Kongolandsbyens betydning i vår samtid. I februar i fjor inviterte kunstnerne til en konferanse hvor et konglomerat av akademikere, kunstnere og forfattere foreleste om blant annet moderne stereotyper, fremstillingen av Afrika, den strukturelle rasismen og det norske godhetsregimet. Hvor ble det av erfaringene fra dette arbeidet i mylderet?

Tesen synes å være at den norske selvgodheten har erstattet den norske rasetenkningen. Dersom påstanden stemmer, hjelper det ikke å henge opp speil.  I speilet møter vi ikke motstand mot det nasjonale selvbildet, i speilet ser vi oss selv og dersom selvbildet er overmodig godt, makter ikke tomme stråhytter å knuse det.

Verdens beste land
Like før syttende mai skrev Hadia Tajik at Norge er et av landene i verden med best kultur. Det er vanskelig å si seg uenig i hennes berømmelse av mulighetene, friheten og egalitarismen som definerer Norge.  Vi har mer fritid, men tjener likevel bedre enn våre frender i andre OECD-land. Vi har en høyere sysselsettingsrate, er bedre utdannet, lever lengre, puster inn renere luft og vårt springvann kan tappes og selges som flaskevann– det har vann-og avløpsetaten sagt. Så godt har vi det at vi unner det internasjonale samfunnet noe av vår lykke:

Over halvparten av verdens land mottar de tredve milliardene vi har avsatt til bistand. Dessuten har vi de siste fire årene mottatt i overkant av  57 000 asylsøkere. Det er over dobbelt så mange som asylsøkerne  i Danmark. Asylsøknadene i Norge tilsvarer riktignok en vek tredjedel av antallet svenskene behandlet i samme periode, men vi nordmenn tror på bærekraft. Det vil si, både brundtlandsk og amundsensk bærekraft.

Nei, det er sannelig typisk norsk å være god.

På syttende mai stod jeg foran kjøleskapet til en venn og stirret på et postkort. Fem unge menn holdt det norske flagget mellom seg og smilte tilbake. Jeg ble forklart at disse var jøder som ble nektet å reise med de hvite bussene tilbake til Norge. Julius Paltiel, en av de avbildede, sa i et intervju: Aldri, aldri har jeg følt meg så forlatt. Er jeg ikke norsk? Jeg er født i Trondheim, har gått på norsk skole, er norsk statsborger. Hvem er jeg, hvis jeg ikke er norsk?

De fleste vet eller fornemmer at den historiske behandlingen av landets jøder, samer, tatere, funksjonshemmede, homofile og immigranter har vært skammelig. Frykten for historiens mørke kroker skaper et driv som dytter oss fremover mot et tolerant og pluralistisk samfunn, mot det samfunnet Norge heldigvis har utviklet seg til. Men frykten gjør også at vi ikke dveler ved de vonde fortellingene om Norge. Når vi ikke dveler, debatterer og dekonstruerer, glemmer vi. Glemselen legger grunnlaget for vår naive fornektelse. «Aldri mer!» blir «aldri oss!».

European Attraction Limited har forsøkt å minne oss på at det alltid har vært oss. Men kunstnerne har verken debattert eller dekonstruert. Dermed er forholdene lagt til rette for et forglemmelig prosjekt. Det er vi som taper på det. Ikke bare fordi vårt kollektive selvbildet sårt trenger en realitetsorientering, men òg fordi Paltiels spørsmål – hvem er jeg, hvis jeg ikke er norsk – klinger igjen. I våre diskusjoner om fremmedfrykt, eksklusjon, radikalisering og rasisme.

Naiv misforståelse?
Jeg stod og skravlet, beskyttet i en sirkel av hvite venner under åpningen av Kongolandsbyen da mine norsk-somaliske venninner ble spurt om de var en del av utstillingen. Spørsmålet ble stilt av en reporter fra rikskringkastingen. Var reporteren et ekte barn av det tjueførste århundret og var mine venninner blant mange, tilfeldig utplukkede besøkende som ble stilt spørsmålet? Eller var spørsmålet et uttrykk for en naiv og luguber misforståelse av hva det innebærer å være svart i Norge – var vi svarte fortsatt rekvisitter?

Vi visste ikke, og nettopp fordi vi ikke visste, var det vanskelig å enes om en reaksjon. Alle lo oppgitt over flausen og noen ble indignerte. På vei ut var det ingen av mine afrikanske venner som ville la seg avbilde foran porten. Det lå en ubegripelig beklemthet over utstillingen, ikke en som inviterte til samtale, men en som gjorde at afrikanerne helst ville bryte opp og dra hjem

Fedrenes synder

Dagbladet, 24.6.2013

Lederen for Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, skrev 13. juni at jødeutryddelsen under annen verdenskrig ikke bare er historie, men også en del av en levende arv som samfunnet må ha en aktiv bevissthet om. Jødeutryddelsene er en del av fortellingen om Norge og det norske folket, og Steen har rett i at samfunnet må ha en aktiv bevissthet om dette. Vi må lære av historien, men må vi arve fedrenes synder?

Debatten rundt Tomas Drefvelins tegning minnet meg om Tintin. Da tegneserieheftet «Tintin in the Congo» ble trykket i farger, i Storbritannia, ble den introdusert med en advarsel. Leserne ble minnet på at figurene var paternalistiske og stereotypiske levninger. Verken advarselen eller det faktumet at året var 2005, 75 år etter den første utgivelsen av «Tintin au Congo», virket formildende. Den britiske organisasjonen «Commission for Racial Equality» oppfordret bokhandlere til å fjerne heftet fra butikkene. Oppfordringen ble ikke tatt til følge, men flere bokhandlere flyttet heftet til voksenavdelingen.

Behrang Miri, tidligere leder for barne- og ungdomsavdelingen i Kulturhuset i Stockholm, forsøkte det samme i fjor. Han mente at Tintin formidlet et afrobisk verdenssyn som ikke hørte hjemme i en barneavdeling. Stormen som fulgte utspillet tvang Kulturhuset til å gå tilbake på beslutningen. Tintin forble barnas helt og himmelfalne skandinaver kunne igjen konstatere at det ikke var måte på svensk politisk korrekthet. Var det stor ståhei for ingenting?

Tegneren av Tintin, Georges Remi, utga «Tintin au Congo» knappe tjue år etter at Fristaten Kongo ble Belgisk Kongo. Fristaten Kongo var eid, personlig, av den belgiske kong Leopold II. I teorien drev kongen humanitært arbeid, i virkeligheten utnyttet han grovt området han hadde underlagt seg. Under hans styre ble ti millioner mennesker drept. Da terrorveldet ble avdekket i 1908 skapte det rabalder. Kongen måtte overlevere kolonien til den belgiske staten, men Kongo forble en belgisk koloni i ytterligere 52 år. Ennå diskuteres det om massedrapene kan defineres som et folkemord.

Det er enklere å ha en aktiv bevissthet om den delen av verdenshistorien som sammenfaller med ens egen fortelling. Med migrasjon, i vår moderne verden, flettes fortellingene sammen. Jeg er ingen kongoleser, men med min afrikanske bakgrunn er den europeiske kolonialiseringen en del av min historie. Jeg forstår og opplever selv hvordan den klassiske, eurosentriske tegningen av en afrikaner devaluerer og dehumaniserer afrikaneren. Samtidig er det begrensninger på hvor mye denne delen av min fortelling preger meg. Det skyldes delvis distanse, det er en generasjon mellom meg og den hvite manns herredømme over Afrika, men det skyldes også et aktivt valg.

Jeg vil ikke arve mine forfedres sår og jeg forventer ikke at andre skal bære på fedrenes synder. Det ender med at vi ser fortidas demoner i hverandre. Vi setter oss ute av i stand til å verdsette Tintins kløkt, og vi plasserer avistegnere i en historisk tradisjon de ikke har intensjon om å representere. Historien gjentar seg, sier vise menn, men er det i så fall våre egne synder vi må være aktsomme for?

Å aldri rope ulv

Først publisert i Universitas, 15.2.2012

I iveren etter å forsvare egne, og andres, politisk ukorrekte uttalelser, skaper rasistapologetene ly og arena for det genuint rasistiske. 

En ung student med minoritetsbakgrunn tar en drosje fra Oslos vestkant. Det er sent og hun er på vei hjem fra en arbeidsmesse. Når hun prøver å betale for reisen blir bankkortet avvist. Hun forteller sjåføren at hun har penger på kortet, og spør om hun heller burde forsøke å bruke chip’en istedenfor magnetstripen. Sjåføren ser på henne, og sier bryskt: Folk som dere skal alltid klage over at noe er galt.

Det er mulig sjåføren har en dårlig dag, og det er mulig han henviser til utdanningssituasjon. Det er visst en fordom at studenter syter. Det er likevel ikke usannsynlig at sjåføren sikter til fargepigmentene i studentens hud, og at han plasserer henne i bås med alle av samme farge. Forskjellsbehandling med bakgrunn i ens etniske bakgrunn må man sette ord på, og det ordet mange bruker er rasisme.

Rasisme er idéen om at noen mennesker er født med egenskaper som rettferdiggjør diskriminering. Rasisme er å «vitenskaplig» bevise at svarte menn er genetisk disponerte for aggressivitet eller at ikke-hvite nordmenn er mindre siviliserte enn hvite nordmenn. Du er ikke nødvendigvis en rasist fordi du krysser gaten når en somalisk guttegjeng kommer mot deg. Du er ikke nødvendigvis en rasist fordi du drar en dårlig minoritetsvits. I dag brukes begrepet både om de som har noe imot din etniske bakgrunn, og de som er uheldige og tråkker i salaten, eller har negative erfaringer med bestemte etniske grupper. Erfaringer som gir grobunn for stereotypiske forestillinger om folkegrupper, forestillinger som kan tolkes rasistisk. Denne ukritiske bruken gjør at begrepet utvannes. Damen som mener at somaliske gutter stjeler håndvesker, fordi venninnen har opplevd noe slikt, likestilles med mannen som mener at kriminalitet er kodet i somaliernes genom. Når damen urettmessig anklages for rasisme, vil hun tro at mange andre også urettmessig anklages. Selv de faktiske rasistene.

Det har med antirasismen vokst opp en motbevegelse, en som forsøker å rettferdiggjøre handlinger og tanker som kan oppfattes rasistiske. I bresjen står alle som har blitt anklaget for rasisme, uten at de står innefor det hierarkiske menneskesynet rasismen representerer. I iveren etter å forsvare egne, og andres, politisk ukorrekte uttalelser, skaper de ly og arena for det genuint rasistiske. De blir rasistapologeter.

Utfordringen er å skille den generelle uhøfligheten fra rasismen. Noen mennesker vet ikke hvordan de best forholder seg til sine medmennesker, og dette kan gi utslag i en bryskhet og en negativitet som kan mistolkes. Noen er ikke inneforstått med alt som er «riktig» å si, til enhver tid. Andre er preget av egne eller andres erfaringer, og disse fordommene kan bli oppfattet som rasistiske. Vi må kunne skille rasismen fra de menneskelige feilantagelsene.

Både i det offentlige ordskiftet, og i de lidenskaplige diskusjonene over lunsjen på Fredrikke, er det viktig å etterstrebe et direkte og konsist språk. Et slikt språk vil gjøre diskusjonen konstruktiv og løsningsorientert, og vi slipper å vikle oss inn i meningsløse ordkonstruksjoner. Æsops fabel om gutten som ropte ulv kjenner vi alle til. Nei, det er ikke hensiktsmessig å være ukritiske i bruken av begrepet, men det er sannelig ikke lurt å aldri rope ulv heller.