Unge mennesker i offentlig debatt risikerer å bli utbrente

Opprinnelig publisert i Klassekampen, 14.01.2017

Sårbare heltinner 

Det er ikke nødvendigvis lett, men det er absolutt ikke vanskelig å komme på trykk som ung kvinne med minoritetsbakgrunn. Det er gode grunner til at det er slik. Over de siste tjuefem årene har det blitt gjort en innsats for å få en mer representativ samfunnsdebatt. Mediehus har blant annet aktivt rekruttert kvinner med minoritetsbakgrunn. Siden århundreskiftet har dermed andelen av disse økt eksponentielt. De er mange, modige og reflekterte, og gjennom dem har den brede befolkningen fått innsyn i utfordringer og problemer i minoritetsmiljøer. Majoritetssamfunnet har, på grunn av tøffe, brune kvinner, fått et forhold til begreper som «tvangsekteskap», «kjønnlemlestelse» og «sosial kontroll».

Kvinner med minoritetsbakgrunn som opponerer mot sine foreldres kulturer og sedvaner blir kalt heltinner, hevdet Qasim Ali og Shoaib Ahmed tidligere denne måneden. Ja, kvinnene får denne hedersbetegnelsen nettopp fordi de våger å tale autoriteter midt imot. Å bli kalt en helt(inne) frikjenner ingen fra kritikk, men det er en anerkjennelse av at det å argumentere mot vedtatte sannheter i lukkede miljøer er en betydelig dåd.

Det er sagt og skrevet mye om truslene unge, offentlige kvinner får og møter, men det er sjelden bemerket at det å delta i offentlige debatter i seg selv er en belastning både på sinn og kropp. Å konstruere gode argumenter, vise retorisk teft og parere motstanderens påstander er krevende. I en offentlig debatt skjer dette med nasjonen som publikum og med søkemotorer lett tilgjengelig for enhver som ønsker å diskreditere deg ved å liste opp alt du har sagt og gjort tidligere. En offentlig debatt er derfor stressende for de fleste  som deltar, men særlig vanskelig for unge kvinner med minoritetsbakgrunn.

Dersom du er ung, brun, skrivefør og kvinne er sannsynligheten stor for at du kastes ut i polariserte, kontroversielle og voldsomme debatter.  Etter et innlegg om islam eller integrering i en dagsavis, et innlegg som kanskje var basert på en statusoppdatering fra Facebook, blir du invitert til tv-eller radiodebatt. Dette genererer enda mer oppmerksomhet om ditt opprinnelige innlegg og plutselig blir du invitert til samtale hos integreringsministeren. Spranget fra debattinnlegg til departement er oppsiktsvekkende kort hvis temaet er islam, innvandring eller integrering, og forfatteren er kvinne med minoritetsbakgrunn.

Til å begynne med er oppmerksomheten en ung, brun og skrivefør kvinne møter i norsk offentlighet forførende. Det er en berusende følelse å se sine ord stå på trykk i riksdekkende aviser og det er flatterende å lese støtteerklæringene fra utallige lesere, politikere og journalister. Det er godt å bli tatt seriøst som tenker og se at ens hjertesaker følges opp av beslutningstakere. Men enhver rus følges av en bakrus.

Utbrenning som begrep ble lansert i 1974 av psykiateren Herbert Freudenberger. Han tok utgangspunkt i kollegene sine og gratisklinikken der han arbeidet, og beskrev personlige egenskaper og sosiale faktorer som disponerer for tilstanden. En utbrent person opplever utmattelse, tap av entusiasme, redusert ytelse og lav selvfølelse. Mennesker som risikerer å bli utbrente er ofte følelsesdrevet og urealistiske, i den forstand at de undervurderer problemene de forsøker å takle, men overvurderer sitt potensiale og rolle. Unge mennesker i norsk offentlighet som begir seg ut i kontroversielle debatter med personlige historier og store ambisjoner om å endre samfunnet, risikerer å bli utbrente.

I 2013 satte jeg, nærmest på slump, i gang en twitterkampanje om rasisme i Norge. I det jeg la meg om kvelden etter de første twitterinnleggene, forstod jeg ikke at det var dét jeg hadde gjort. Det fikk jeg vite da jeg på morgenen ble vekket av NRK som ønsket å invitere meg til studio. Den påfølgende uken, parallelt med at hele Norge diskutere #norskrasisme, ringte telefonen min konstant. Alle norske nyhetskanaler tok kontakt, det samme gjorde BBC og Al Jazeera, for ikke å glemme en gresk tv-kanal som jeg aldri lærte meg navnet på. Jeg turte knapt åpne innboksen min for der hopet det seg på e-poster fra folk som ville komplimentere eller kritisere meg. Jeg husker tydelig at jeg da det stod på som verst slo av mobil og pc, og gjemte meg under dyna.  Jeg var absolutt engasjert i saken, men jeg var ute av i stand til å håndtere etterdønningene på egenhånd.

Før jul ble Morgenbladet kritisert for å framstille offentlige minoritetskvinner som ofre for kyniske medier. Flere samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn ble opprørte over det de opplevde som personlige angrep fra avisens journalister. Men den personlige forargelsen gjorde at en viktig debatt gikk tapt.  Journalistenes påstand var blant annet at mange offentlige minoritetskvinners liv utspiller seg i offentligheten. Deres historier blir allemannseie samtidig som deres privatliv preges av trusler fra minoritetsmiljøer. Samtidig er mange av dem svært unge. Å være ung voksen innebærer at man eksperimenterer med ideologier og verdisystemer, at man skifter meninger like ofte som man skifter sengelaken. Så fort du har etablert deg som samfunnsdebattant, er det ikke like akseptert. Man blir holdt til ansvar for enhver ugjennomtenkt og uvøren påstand. Hvordan påvirker denne situasjonen deres psyke?

Å ikke kunne ta den debatten er farlig for den fremvoksende generasjonen unge, brune og skriveføre kvinner. Dersom de vet hva det koster å delta i islam-og integreringsdebatt, deltar de forberedt og utstyrt med sunt måtehold.

 

Kamelens sorg

Først publisert i Klassekampen 6.11.14

«Somaliere i utlandet har så myke hjerter», sukket bestemoren etter at hun hadde introdusert sitt autistiske barnebarn for min venninne. De satt i et lite hus noen mil utenfor Garowe, hovedstaden i den selvstyrte somaliske republikken Puntland. Venninnen min var på feltarbeid i regionen og hadde, nærmest på slump, kommet over fingre som stakk ut av en dørsprekk hos en eldre kvinne hun intervjuet.

Da hun ba om å gå inn i rommet døren voktet, for å hilse på fingrenes eier, ble den eldre kvinnen engstelig og avfeiende. Etter en tålmodig trette med kvinnen, fikk venninnen min endelig møte den unge mannen som bodde på rommet.

Han var femten år gammel, hadde blitt forlatt av mor og seks søsken og tilbragte livet sitt mellom fire vegger. Isolert, men vartet opp av en skral mormor som gjorde sitt beste for å skjerme ham fra en verden som ikke forstod.

«Han var elskverdig», utbrøt plutselig venninnen min. Nå satt hun ikke i en liten landsby i Afrika. Vi drakk lapsang souchang og chai i en av Oslos hippe caféer, milevis unna savannen, og bearbeidet inntrykk fra feltarbeidet. «Jeg fortalte bestemoren at i Norge ville barnebarnet hennes fått gå på skole, fått tilpassede arbeidsoppgaver og, i det hele tatt, fått muligheten til å leve et sosialt og trygt liv.»

Et sosialt og trygt liv for autister og individer med psykotiske, schizofrene, paranoide eller affektive lidelser høres ut som en utenomjordisk utopi i somalisk sammenheng. Somaliere, både i og utenfor Somalia, snakker sjeldent om psykisk helse på en meningsfull måte. Til tross for at Somalia har verdens høyeste forekomst av psykiske lidelser.

I utbryterrepublikken Somaliland anslås det at én person i annenhver husholdning har en psykisk sykdom, i Puntland er det én i hver tredje husholdning. I Sør-Somalia foreligger det ikke gode tall. Det er likevel en kjensgjerning at andelen psykisk syke øker med vedvarende konflikt. Sør-Somalia har vært den mest konfliktfylte regionen i Somalia de siste tiårene og antagelsen er at regionen har like høy eller høyere forekomst av syke.

Mennesker som oppfører seg unormalt eller som utagerer lenkes til trær og stolper av familiemedlemmer, fengsles av lokale autoriteter, isoleres og ekskluderes, trakasseres og kjeppjages bort av naboer, og utsettes for alternative – til dels farlige – behandlingsformer.

Psykisk sykdom tilskrives gjerne åndelige eller metafysiske årsaker. Den rammede mannen eller kvinnen, som ikke evner å skjule sin tilstand for omgivelsene, blir enten beskrevet som demonisk besatt eller guddommelige forbannet. Kuren er ofte eksorsisme.

Det er et paradoks at et folk som har opplevd og overlevd krig, vold, instabilitet, fordrivelser, sultkatastrofer og oppbrudd i over to tiår fortsatt ikke er i stand til å beskrive sjelens sår på en fornuftig og moden måte. Utfordrende atferd blir kalt galskap, mens depresjon beskrives som qulub. Et ord som opprinnelig ble brukt om humøret til en kamel, etter at kamelens venn hadde avgått ved døden.

Somaliere mangler altså et treffende begrepsapparat for psyken. Når ordene mangler siger heller ikke forståelsen eller endringsviljen inn.

Det estimerte befolkningstallet i Somalia, estimert fordi folketelling er en vanskelig affære i et fragmentert og urolig land, er i underkant av åtte millioner. I hele landet var det bare åtte sentre, i 2010, som hadde et tilbud for psykiatriske pasienter. Fem av disse forsynes sporadisk med psykotrope medikamenter.

Somalia har i dag tre autoriserte psykiatere, ingen psykologer, men for øvrig litt over åtti andre helsepersonell som har noe kunnskap og mye erfaring om psykisk helse.

En av disse er sykepleieren Abdirahman Ali Awale som populært, i Mogadishu, kalles doktor Hab. Han har egne radioprogrammer for å drive folkeopplysning, han har åpent hospitaler for psykisk syke og kjører en skratlende, gammel minibuss til utkantstrøk der han finner fastlenkede pasienter som han setter fri og fører til sine hospitaler.

I et intervju med BBCs radioprogram Outlook sa han følgende: Jeg har grått på TV, jeg har grått på offentlige plasser, jeg har grått foran pasienter og jeg føler for å gråte akkurat nå.

Det er ikke bare de deprimerte som lider av kamelens sorg i Somalia. Vi psykisk og fysisk friske som ser hjelpeløse på gråter med.