Kamelens sorg

Først publisert i Klassekampen 6.11.14

«Somaliere i utlandet har så myke hjerter», sukket bestemoren etter at hun hadde introdusert sitt autistiske barnebarn for min venninne. De satt i et lite hus noen mil utenfor Garowe, hovedstaden i den selvstyrte somaliske republikken Puntland. Venninnen min var på feltarbeid i regionen og hadde, nærmest på slump, kommet over fingre som stakk ut av en dørsprekk hos en eldre kvinne hun intervjuet.

Da hun ba om å gå inn i rommet døren voktet, for å hilse på fingrenes eier, ble den eldre kvinnen engstelig og avfeiende. Etter en tålmodig trette med kvinnen, fikk venninnen min endelig møte den unge mannen som bodde på rommet.

Han var femten år gammel, hadde blitt forlatt av mor og seks søsken og tilbragte livet sitt mellom fire vegger. Isolert, men vartet opp av en skral mormor som gjorde sitt beste for å skjerme ham fra en verden som ikke forstod.

«Han var elskverdig», utbrøt plutselig venninnen min. Nå satt hun ikke i en liten landsby i Afrika. Vi drakk lapsang souchang og chai i en av Oslos hippe caféer, milevis unna savannen, og bearbeidet inntrykk fra feltarbeidet. «Jeg fortalte bestemoren at i Norge ville barnebarnet hennes fått gå på skole, fått tilpassede arbeidsoppgaver og, i det hele tatt, fått muligheten til å leve et sosialt og trygt liv.»

Et sosialt og trygt liv for autister og individer med psykotiske, schizofrene, paranoide eller affektive lidelser høres ut som en utenomjordisk utopi i somalisk sammenheng. Somaliere, både i og utenfor Somalia, snakker sjeldent om psykisk helse på en meningsfull måte. Til tross for at Somalia har verdens høyeste forekomst av psykiske lidelser.

I utbryterrepublikken Somaliland anslås det at én person i annenhver husholdning har en psykisk sykdom, i Puntland er det én i hver tredje husholdning. I Sør-Somalia foreligger det ikke gode tall. Det er likevel en kjensgjerning at andelen psykisk syke øker med vedvarende konflikt. Sør-Somalia har vært den mest konfliktfylte regionen i Somalia de siste tiårene og antagelsen er at regionen har like høy eller høyere forekomst av syke.

Mennesker som oppfører seg unormalt eller som utagerer lenkes til trær og stolper av familiemedlemmer, fengsles av lokale autoriteter, isoleres og ekskluderes, trakasseres og kjeppjages bort av naboer, og utsettes for alternative – til dels farlige – behandlingsformer.

Psykisk sykdom tilskrives gjerne åndelige eller metafysiske årsaker. Den rammede mannen eller kvinnen, som ikke evner å skjule sin tilstand for omgivelsene, blir enten beskrevet som demonisk besatt eller guddommelige forbannet. Kuren er ofte eksorsisme.

Det er et paradoks at et folk som har opplevd og overlevd krig, vold, instabilitet, fordrivelser, sultkatastrofer og oppbrudd i over to tiår fortsatt ikke er i stand til å beskrive sjelens sår på en fornuftig og moden måte. Utfordrende atferd blir kalt galskap, mens depresjon beskrives som qulub. Et ord som opprinnelig ble brukt om humøret til en kamel, etter at kamelens venn hadde avgått ved døden.

Somaliere mangler altså et treffende begrepsapparat for psyken. Når ordene mangler siger heller ikke forståelsen eller endringsviljen inn.

Det estimerte befolkningstallet i Somalia, estimert fordi folketelling er en vanskelig affære i et fragmentert og urolig land, er i underkant av åtte millioner. I hele landet var det bare åtte sentre, i 2010, som hadde et tilbud for psykiatriske pasienter. Fem av disse forsynes sporadisk med psykotrope medikamenter.

Somalia har i dag tre autoriserte psykiatere, ingen psykologer, men for øvrig litt over åtti andre helsepersonell som har noe kunnskap og mye erfaring om psykisk helse.

En av disse er sykepleieren Abdirahman Ali Awale som populært, i Mogadishu, kalles doktor Hab. Han har egne radioprogrammer for å drive folkeopplysning, han har åpent hospitaler for psykisk syke og kjører en skratlende, gammel minibuss til utkantstrøk der han finner fastlenkede pasienter som han setter fri og fører til sine hospitaler.

I et intervju med BBCs radioprogram Outlook sa han følgende: Jeg har grått på TV, jeg har grått på offentlige plasser, jeg har grått foran pasienter og jeg føler for å gråte akkurat nå.

Det er ikke bare de deprimerte som lider av kamelens sorg i Somalia. Vi psykisk og fysisk friske som ser hjelpeløse på gråter med.

Med hodet i sanda

Først publisert i Klassekampen, 9.10.2014

Når et offer møter en overgriper eller en mobber, i et konfliktråd, et klasserom eller en terapigruppe, er budskapet essensielt at hun må forsone seg med tingenes tilstand. Finne styrke – i seg selv eller i Gud – for å fungere i tilværelsen. Hun må også forsake bitterheten og sinnet overgrepet har fremkalt, siden disse voldsomme følelsene kun vil volde henne mer smerte.

Hvis overgriperen i tillegg ber om tilgivelse, ligger det et implisitt eller eksplisitt krav om å tilgi. Ikke nødvendigvis nå eller i morgen, men som et langsiktig mål. «Ofrene eier tilgivelsen, men tilgivelse er en lang vei å gå», skrev Paul Leer-Salvesen forrige uke, i forbindelse med tumultene etter biskop Desmond Tutus antydning om at vi nordmenn, burde tilgi Anders Behring Breivik.

Desmond Tutu uttalte seg, i likhet med Leer-Salvesen, fra et kristent ståsted. «Mennesket bør vende det andre kinnet til» (Lukas 6,29), «elske sine fiender» (Lukas 6,35) og «tilgi dem som ikke vet bedre» (Lukas 23,34).

I islam er tilbøyeligheten til å tilgi, tilsynelatende, like betegnende for den frommes karakter. Profeten Muhammad fortalte sin flokk at Gud beordret ham til å bevare båndene til dem som ville bryte med han. Å gi til dem som ville ta fra ham. Men også å tilgi dem som søkte å undertrykke ham. Lukasevangeliet glimrer mellom linjene.

«Forsoning blant somaliere må utgå fra tilgivelse for de destruktive handlingene begått av alle parter i denne konflikten», skrev den fromme fredsmegleren Yusuf Omar Al-Azhari i 1994, fire år etter den somaliske borgerkrigens start.

I seks år satt den tidligere diplomaten og departementssjefen i isolat. I seks år ble han torturert daglig av Siad Barres fengselsbetjenter. I et fengsel 350 kilometer utenfor Mogadishu, tegnet og bygget av Øst-Tyskland. I en celle tre ganger fire meter stor med – forteller han – Allah, en maur og en firfisle som nærmeste venner.

Da Siad Barre, i gryningen før diktaturets fall, sluttet å lønne de ansatte i fengslet, slapp de innsatte fri. To år senere, i stedet for å føye seg i rekkene til dem som tok til våpen mot diktaturet, oppsøkte Al-Azhari den falne diktatoren i Abuja for å tilgi ham.

Budskapet til både Jesus og Muhammad, Tutu og Al-Azhari, er at tilgivelsen gjør en fri, mens ikke-tilgivelsen binder. Vi må bruke hverandre som speil og erkjenne at feilene vi ser hos andre godt er eller kunne vært våre egne feil.

Å tilgi andres feil blir dermed ikke bare en form for selvoppofrelse for det godes skyld eller for Guds skyld, men også en handling i egen interesse. Tilgir jeg min nabo i dag, vil han være tilbøyelig til å tilgi meg i morgen.

Selv om fortellingen fra Muhammad tilsynelatende fremholder tilgivelsen som noe godt, har konseptet ikke fått en sentral plass i islam. Det vil si, istighfar, det å søke tilgivelse fra Gud på egne vegne, er viet en betydelig plass i Koranen. Ved istighfar søker muslimen tilgivelse for den uretten hun har begått mot seg selv. Denne formen for tilgivelsessøken handler om selverkjennelse, om å stå naken foran Gud og innrømme sine feil. Ikke fordi Gud har særlig interesse for mennesket, men fordi istighfar gir mennesket – meg – en anledning til å stå til ansvar overfor meg selv.

Men istighfar er noe annet enn tawba, den islamske botsøvelsen som sier at vi må bøte på uretten vi begår mot andre. Tawba har fire betingelser: Foruretteren må forlate uretten, angre på uretten, beslutte å aldri returnere til uretten og – viktigst – søke tilgivelse, kompensere eller motta straff fra dem hun har begått uretten mot.

Botsøvelsen er en aktiv prosess som overgriperen, ikke offeret må gjennom. Forsoning innebærer en aksept av tingenes tilstand, botsøvelsen innebærer en bred endring.

Jeg har derfor aldri vært tilhenger av tilgivelse. Konseptet er altfor konservativt, selv for en selverklært konservativ muslim. Somalia er fortsatt i krig og Al-Azhari er fortsatt en tilgivende fredsmegler, men ingen av krigsherrene har kompensert, mottatt straff eller erkjent skyld.

I Sør-Afrika, Desmond Tutus hjemland, har 24 prosent av svarte barn tilgang til springvann hjemme, mot 94 prosent i hvite husholdninger. Arbeidsløsheten blant unge i townships er på 57 prosent, og bare elleve prosent av landets hvite barn går på integrerte skoler.

Desmond Tutus ubuntu handler kanskje mest om å stikke hodet i sanda.

Kongolandsbyen Revisited

Først publisert i Minerva, 26.5.2014

Kongolandsbyen kunne blitt et etterlengtet, konkret utgangspunkt for norsk rasismedebatt dersom kunstnerne hadde turt å la afrikanere flytte inn i stråhyttene.

«Tenk om det eneste som møter oss er et svært speil», humret min kompanjong da vi trasket gjennom Frognerparken, torsdagen før syttende mai, på vei til åpningen av «European Attraction Limited». Det virket usannsynlig. Jeg var til nesetippen fylt med forventninger. Min kompanjong ble servert bruddstykker av resonnementene jeg planla å inkorporere i denne anmeldelsen. Kongolandsbyen skulle bli det nye nullpunktet i samtalen om norsk rasisme. Denne gangen utenfor Twitter og fri for hashtags.

Kunstnerne Mohamed Fadlabi og Lars Cuzner har gjort et grundig forarbeid, protesterte jeg. Med alt materialet de besitter, tviler jeg på at de har redusert Kongolandsbyen til en øvelse i selvinnlysende introspeksjon. Dette er en gylden mulighet til å bygge et gulv for den norske rasismedebatten, fortsatte jeg insisterende. En utforskning av den historiske relasjonen mellom svart og hvit i Norge kan være dette gulvet. Står vi stødig, det vil si har vi et aktivt forhold til den klassiske rasismen, kan vi lettere legge grunnlaget for et nytt, felles språk til å kommunisere det moderne forholdet mellom majoritet og minoritet. Et felles språk for rasisme, diskriminering og utenforskap. Et språk som utgår fra det særnorske. En mulighet til å snakke om den norske rasismen.

Tomme strukturer
Så kom det vemodige antiklimakset. Svein Bjørkås fra KORO åpnet utstillingen med å avsløre at skuespillerne, beboerne av Kongolandsbyen, var umulig å distingvere fra publikum. Vi så målløse på hverandre. Skulle vi tusle rundt i parken, studere hverandre og i de regnvåte frakkene finne nye tanker og idéer om forholdet mellom den klassiske og den postmoderne rasismen? Var det bare tomme strukturer som stod igjen for å minnes dem som tapte sin integritet her for hundre år siden?

– Where are the Africans? spurte jeg Fadlabi.

– We are the Africans, svarte han smilende.

I den nye Kongolandsbyen er idéen å se og bli sett, mens man stadig er usikker på om man ser eller blir sett. Men denne dobbeltheten hadde verken jeg eller Fadlabi vært forunt i Kongolandsbyen av 1914. Vi hadde vært de betraktede og ikke betrakterne. Vi hadde bekreftet nordmenns opplevde intellektuelle overlegenhet. Noen hadde latt seg forundre over oss, noen hadde blitt overveldet av sympati for våre usiviliserte pigmenter, noen hadde fryktet oss, men alle hadde behøvd oss. Vi hadde vært der, sammen med åtti senegalesere, for å bevise at også Norge tilhørte den delen av verden som var i stand til å plassere mennesker i bur med god samvittighet.

Dette misforholdet har gått tapt i utstillingen. Dermed er også et av prosjektets formål, å gjøre den menneskelige dyrehagen allmenn kjent, uoppnådd. Det vil si, alle snakker og har snakket om Kongolandsbyen. Prosjektet har opptatt avisenes debattsider, engasjert Antirasistisk senter, provosert norsk-afrikanere, begeistret norsk-afrikanere, gitt oss en uforglemmelig tv-opplevelse og skapt feider vi sjelden ser i norsk offentlighet. Prosjektet «European Attraction Limited», altså, ikke den opprinnelige Kongolandsbyen, ikke den moralforståelsen som legitimerte utstillingen for hundre år siden og ikke om eller hvordan datidens menneskesyn har overlevd.

Ifølge kunstnerne er den fruktløse metadebatten publikums skyld. «We are instigating a discussion that we hope leads to new questions. To do this we can’t dictate the terms of the discussion», skriver de på nettsiden. De har inntatt en passiv rolle i debatten for å fungere som selverklærte terapeuter. En ting er å diktere premissene for en debatt, en annen er å navigere en debatt. Fadlabi og Cuzners unnfallenhet her har gitt oss en diskusjon som nesten utelukkende har handlet om dem. Kanskje hadde løsningen vært å flytte inn afrikanere i stråhyttene, for ville ikke samtalen da fokusert på dem og ikke Fadlabi eller Cuzner?

Jeg hadde, til tross for min utsatte svarthet, antakeligvis foretrukket den første Kongolandsbyen. Hver av de 1,4 millionene som gjestet utstillingen i 1914, formodentlig også de åtti senegaleserne, forlot parken med visshet om at de hadde beskuet eller vært delaktige i noe utvilsomt uforglemmelig. Det opprinnelige menasjeriet, i motsetning til dagens tomme stråhytter, var en del av en verdensutstilling som hadde som hensikt å gjøre det nasjonale selvbildet palpabel og tilgjengelig for allmuen. Utstillingen fanget tidsånden og forgrep seg på krusningene som etter hvert ville dominere det tjuende århundret. Likeledes kunne «European Attraction Limited»  vært et portrett av et moderne land, med utallige brytninger, bebodd av en majoritet som tror at dagens fremmedfrykt er en konsekvens av innvandring og urelatert til den historiske imperialismen.

Samfunnsanalysens gaffateip
Derfor gir det mening å erklære at «Vi er kongolandsbyens innbyggere», med selvinnsikt og selvbebreidelse har vi gjort vårt.  «Vi er [Sett inn det temaet du forsøker å problematisere]», samfunnsanalysens gaffateip og den mest utbrente av alle klisjéer. Det er en besnærende og tilsynelatende holdbar løsning på et problem som ikke kan løses ved hjelp av Clas Ohlson. Men vi er ikke er innbyggere i Kongolandsbyen. Vi er barn av dem som så og dem som ble sett, og selv om forholdet i mange tilfeller er opprettholdt, har den inntatt nye former. Det er disse formene som er relevante for oss i dag.

Kunstnerne har forsøkt å oppdage Kongolandsbyens betydning i vår samtid. I februar i fjor inviterte kunstnerne til en konferanse hvor et konglomerat av akademikere, kunstnere og forfattere foreleste om blant annet moderne stereotyper, fremstillingen av Afrika, den strukturelle rasismen og det norske godhetsregimet. Hvor ble det av erfaringene fra dette arbeidet i mylderet?

Tesen synes å være at den norske selvgodheten har erstattet den norske rasetenkningen. Dersom påstanden stemmer, hjelper det ikke å henge opp speil.  I speilet møter vi ikke motstand mot det nasjonale selvbildet, i speilet ser vi oss selv og dersom selvbildet er overmodig godt, makter ikke tomme stråhytter å knuse det.

Verdens beste land
Like før syttende mai skrev Hadia Tajik at Norge er et av landene i verden med best kultur. Det er vanskelig å si seg uenig i hennes berømmelse av mulighetene, friheten og egalitarismen som definerer Norge.  Vi har mer fritid, men tjener likevel bedre enn våre frender i andre OECD-land. Vi har en høyere sysselsettingsrate, er bedre utdannet, lever lengre, puster inn renere luft og vårt springvann kan tappes og selges som flaskevann– det har vann-og avløpsetaten sagt. Så godt har vi det at vi unner det internasjonale samfunnet noe av vår lykke:

Over halvparten av verdens land mottar de tredve milliardene vi har avsatt til bistand. Dessuten har vi de siste fire årene mottatt i overkant av  57 000 asylsøkere. Det er over dobbelt så mange som asylsøkerne  i Danmark. Asylsøknadene i Norge tilsvarer riktignok en vek tredjedel av antallet svenskene behandlet i samme periode, men vi nordmenn tror på bærekraft. Det vil si, både brundtlandsk og amundsensk bærekraft.

Nei, det er sannelig typisk norsk å være god.

På syttende mai stod jeg foran kjøleskapet til en venn og stirret på et postkort. Fem unge menn holdt det norske flagget mellom seg og smilte tilbake. Jeg ble forklart at disse var jøder som ble nektet å reise med de hvite bussene tilbake til Norge. Julius Paltiel, en av de avbildede, sa i et intervju: Aldri, aldri har jeg følt meg så forlatt. Er jeg ikke norsk? Jeg er født i Trondheim, har gått på norsk skole, er norsk statsborger. Hvem er jeg, hvis jeg ikke er norsk?

De fleste vet eller fornemmer at den historiske behandlingen av landets jøder, samer, tatere, funksjonshemmede, homofile og immigranter har vært skammelig. Frykten for historiens mørke kroker skaper et driv som dytter oss fremover mot et tolerant og pluralistisk samfunn, mot det samfunnet Norge heldigvis har utviklet seg til. Men frykten gjør også at vi ikke dveler ved de vonde fortellingene om Norge. Når vi ikke dveler, debatterer og dekonstruerer, glemmer vi. Glemselen legger grunnlaget for vår naive fornektelse. «Aldri mer!» blir «aldri oss!».

European Attraction Limited har forsøkt å minne oss på at det alltid har vært oss. Men kunstnerne har verken debattert eller dekonstruert. Dermed er forholdene lagt til rette for et forglemmelig prosjekt. Det er vi som taper på det. Ikke bare fordi vårt kollektive selvbildet sårt trenger en realitetsorientering, men òg fordi Paltiels spørsmål – hvem er jeg, hvis jeg ikke er norsk – klinger igjen. I våre diskusjoner om fremmedfrykt, eksklusjon, radikalisering og rasisme.

Naiv misforståelse?
Jeg stod og skravlet, beskyttet i en sirkel av hvite venner under åpningen av Kongolandsbyen da mine norsk-somaliske venninner ble spurt om de var en del av utstillingen. Spørsmålet ble stilt av en reporter fra rikskringkastingen. Var reporteren et ekte barn av det tjueførste århundret og var mine venninner blant mange, tilfeldig utplukkede besøkende som ble stilt spørsmålet? Eller var spørsmålet et uttrykk for en naiv og luguber misforståelse av hva det innebærer å være svart i Norge – var vi svarte fortsatt rekvisitter?

Vi visste ikke, og nettopp fordi vi ikke visste, var det vanskelig å enes om en reaksjon. Alle lo oppgitt over flausen og noen ble indignerte. På vei ut var det ingen av mine afrikanske venner som ville la seg avbilde foran porten. Det lå en ubegripelig beklemthet over utstillingen, ikke en som inviterte til samtale, men en som gjorde at afrikanerne helst ville bryte opp og dra hjem

Bistandsporno

Først publisert i Universitas 26.10.2011.

Ideelle organisasjoner masseproduserer Afrika-stereotypier.

Vi lar ikke Hellas definere Europa, men vi lar noen problemområder i Afrika definere et helt kontinent. Det skyldes bildene mange ideelle organisasjoner bruker i søken etter pengegaver.

Ved religiøse høytider, hånd i hånd med reklameforbud, danser små mørke barn på tven, til inntekt for en ideell organisasjon. Seeren, mett på ribbe eller påskegodteri, oppfordres – hvert år – til å bli en fadder for lille Amonke i Afrika. Stakkars lille Amonke i Afrika. Men tenker virkelig den gjengse senegaleser på Amonke når hun tenker på Afrika, er bildene av femåringen som går fem mil for å hente vann representativt for Afrika?

Allerede i 1843 dro norske misjonærer til Afrika, med Bibelen og brunost i bagasjen. Da misjonærene kom tilbake fortalte de ikke om sivilisasjoner, fordums kongedømmer, afrikansk egenart og en rik fortellertradisjon – de fortalte om lille Amonke i Afrika, barbariet og den kristnes moralske ansvar overfor villfarne negre. 168 år senere flagger vi vår sekularitet, men Amonke tviholder vi på.

Bildet av det stakkarslige sør skaper et maktforhold mellom den hvite og den brune mann. Den hvite hånden som stadig gir er økonomisk og kulturelt overlegen, den brune hånden tar imot. Den brune mannen har blitt en passiv nødhjelpsmottager, en som ikke evner egenproduksjon eller selvutvikling. Det klassiske, og falmede bildet av Afrika, viser ikke potensialet i kontinentet og i de ulike folkegruppene som befolker det.

Alt ser likevel ikke mørkt ut. I løpet av 168 år har det stereotypiske bildet av afrikaneren endret seg. Nå har han ikke overproporsjonerte lepper og kullsort hud, og ikke jobber han som statist i Tintins verden. Nå er afrikaneren en dame. Hun bærer på fargerike gevanter og har slik en herlig rytmesans. Vi har sluttet å snakke om den underutviklede, primitive afrikaneren. Når vi ikke stikker en telelinse opp i trynet til en radmager mor med et dødssykt barn, snakker vi om den glade, dansende afrikaneren. Ikke tenkeren, entreprenøren, forfatteren eller forskeren – nei, den eksotiske danseren.

Jeg har vært den usiviliserte, den flyktende og den sultende afrikaner. I rumpevrikkingens tidsalder har jeg blitt den dansende afrikaneren. Skal sant sies, og sannheten må frem i Universitas: Jeg er en fantastisk danser, men det stopper ikke der: Se, jeg er en somalier som kan skrive! Så vi afrikanere har, i det minste, en IQ over 80.