For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Røyst 3/2015 og gjengitt i Morgenbladet 30.03.16

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun, i kuleregn, gravde ned familiens porselen under mangotreet i hagen. Den somaliske borgerkrigen var et faktum. Familien måtte ut. Men krigen var i manges øyne forbigående. Nasjonens forkjølelse. Det somaliske folket hadde forsvart seg mot annen sykdom, mot britiske, franske og italienske kolonimakter. Folket hadde også motstått etiopisk aggresjon i flere hundre år. Hvis vi greide å holde ytre angrep i sjakk, kunne vi vel greie å irettesette de militante oppviglerne blant oss?

Far forstod bedre. Det er kroppens angrep på seg selv som er vanskeligst å bekjempe. Far hadde studert krig ved det italienske militærakademiet i Modena. Dessuten hadde han vært ved fronten i den etiopisk-somaliske krigen av 1977. Kanskje var det kombinasjonen av praktisk og teoretisk kunnskap – om krigens årsaker, forløp og konsekvenser – som overbeviste ham om den, nært sagt, permanente tilstanden landet gikk inn i da borgerkrigen begynte. Kanskje det var hans mange reiser i Europa og Nord-Amerika som overbeviste ham om hva en flukt fra et land i fritt fall faktisk innebærer. Utfallet ble uansett at far ble og mor dro.

Det var godt at hun dro. Det var godt at alle som kom seg ut dro. Vi, deres barn, fikk oppleve fred. Vi fikk oppleve en forutsigbar hverdag. Vi ble velfødde og vel så det. Vi fikk beskjeftige oss med trivielle problemstillinger; med siste moteskrik og siste popmusikk. Vi ble naive og lykkelige. Vi, vi, vi – men hva med dem? De som forlot alt for å redde oss?

Meritokrati i et diktatur. Mor forlot et hjem med gjennomtrekk av mennesker. En romslig bygning som huset håpefull ungdom. Nieser og nevøer, barn av fjerne og nære slektninger, som kom til Mogadishu for å gå på gode skoler. Hun forberedte frokost til en ektemann hun sendte avgårde til en departementsjobb. Hun kjørte en lyseblå Volkswagen Boble til og fra jobb, en arbeidsplass hun selv hadde skapt med to venninner. De var tre kvinnelige grossister som mottok cargoskip ved havnen. Kvinner som omsatte varer til penger og penger til varer.

Familien hadde også eiendom, både til privat bruk og til næringsøyemed. De hadde nok penger til å sikre fremtiden til hvert enkelt familiemedlem og nok penger til å unne seg opplevelser inn- og utenlands. Familiens materielle kapital plasserte dem trygt i det somaliske samfunnets øvre sjikt.

Foreldrene mine arvet ikke gode, økonomiske forutsetninger. De arbeidet seg til dem og var innstilt på at det somaliske samfunnet var et prestasjonssamfunn, altså et meritokrati, der evner framfor aner ga avkastning. Dermed var det med optimisme at de brettet opp ermene og forsøkte å nå lenger enn sine foreldre. De fikk selvsagt hjelp. Den kom fra furede og rynkede somaliske tradisjoner som krever av den vellykkede å gi tilbake til den mindre heldige. De fikk og de ga videre.

Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem.

De gamle tradisjonene ble etter hvert trukket i en moderne kommunisme og dennes steile idéer om likestilling og fordeling av velferd. Samfunnslaget min familie tilhørte var, på grunn av blandingen av gamle og nye holdninger til menneskets plass og plikt, ikke et eksklusivt lag. Det var derimot et høyst oppnåelig mål i et hovedsakelig egalitært samfunn kjennetegnet av sosial mobilitet.

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun gravde ned porselenet under mangotreet i hagen, men jeg vet at hun ikke forutså det hun opplevde.

Utviskingen. Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem. Den fortsetter, forvandlingen altså, når bølgene slikker skroget til fiskebåten som frakter landsbyer til ly av presenning og til hjelpearbeidere med fargesterke logoer på brystet.

Ansiktsløse tall drukner ved Lampedusa, tørker i hjel i Sahara, bankes opp i Athen og krysser til slutt nordiske grenser. Hvis flyktningen er heldig får hun innvilget asyl.  Slik slipper hun merkelappen «flyktning». Men hun gjenvinner ikke sin individualitet. Hun inngår i en ny statistikk. Nye tabeller, nye linjediagrammer og nye prosenter forteller hvor mye hun koster landet hun har ankommet og hvor stor nytte eller byrde hun utgjør. Hun er ingen flyktning lenger, men hun er en innvandrer som tilhører en ny, definert gruppe. Hennes prestasjoner vurderes etter hvorvidt de er typiske for eller skiller seg fra denne gruppens kollektive samfunnsbidrag.

Mor kom til Norge og gjorde meg til et bindestrekbarn. Selv surret hun med subjektet og verbets plassering i setningene. I vårt samfunn, der de store talls lov regjerer, er det naturligvis slik at en språksvak innvandrer sannsynligvis er en u-dannet og u-utdannet innvandrer. Med statistikken i ryggen kunne byråkrater og funksjonærer veksle mellom prematur oppgitthet og myk medynk i møte med henne.

Hun var enda en somalisk kvinne i formløse gevanter, enda en kvinne med diffuse muskelsmerter, enda en kvinne som ikke hadde lært seg norsk, enda en kvinne som måtte bli fortalt at dette-er-norge-og-her-har-kvinner-frihet-og-husk-at-det-er-straffbart-å-klippe-i-tissen-til-jenteungen-din.

Makt er evnen til å få gjennomslag for sin vilje, også der den møter motstand, skrev den tyske sosiologen Max Weber. Men makt er også selvsikker, selvbetryggende, selvrettferdiggjørende og vanskelig å gjenkjenne hos seg selv før den går tapt. Det er paradoksalt at en hel generasjon somaliere følte seg mer mektige under et diktatur i Øst-Afrika, på 70-og 80-tallet, enn de føler seg i Vest-Europa der hver innbygger har reell påvirkningskraft. Paradokset gir likevel mening når det blir klart at den største maktesløsheten er følelsen av å være usynlig. Å være – for å sitere den afro-amerikanske forfatteren Ralph Ellison – av kjøtt og ben, av fibre og væske, å inneha et livlig sinn, men likevel ikke bli sett av andre.

Et kompensert statusfall. Det er en allmenn kjent sannhet at en flukt innebærer et statusfall. Når samfunnets infrastruktur pepres med kuler, når gårdene brennes, mennene drepes og tusener, nakne og krumryggede, jages vekk, faller også samfunnets lover, normer, formelle og uformelle systemer sammen. Titler og privilegier blir irrelevante, verdipapirer blir verdiløse og universitetsgrader fra universiteter jevnet med jorden gjør mest nytte som innpakningspapir. I nakenheten er alle flyktningene like. I den nakne utlendigheten må vi alle begynne på nytt – med fullstendig blanke ark.

Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

 

Flyktninger kan ikke forvente å bli sett av sine nye medborgere uten å gjøre en innsats. For å bli sett, for å ikke forbli usynlige, må vi selvsagt fylle sidene med gamle og nye prestasjoner, erfaringer og idéer. Blekket vi må bruke består av språket, kulturkunnskapen og historien til landet som har delt ut disse blanke arkene. Brett opp ermene igjen, lær å navigere i nytt farvann og du skal sannelig komme i mål, er budskapet fra de sympatiske språkkurslærerne som oppfordrer oss til å skrive livshistorien vår på ny. Men hvor realiserbar er den nordiske drømmen for vår foreldregenerasjon?

Protestantisk arbeidsetikk, hardt arbeid og møysommelighet i hverdagen, gjør kanskje den forhenværende ingeniøren til en vellykket taxisjåfør, den forhenværende filologen til en morsmålslærer på ungdomstrinnet, den forhenværende legen til en hjelpepleier og den forhenværende juristen til en dyktig sosialarbeider. Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

De satser alt på avkommet, de som forlot alt og aldri gjenvant det tapte. De dytter barna mot prestisjestudier, mot bruttolønn langt over gjennomsnittet, mot rekkehus og stakittgjerder og mot den respekten og anerkjennelsen de selv savner i hverdagen. Bindestrekbarn, av foreldre med brutte drømmer, gjør det generelt godt. De akkumulerer og investerer goder. De lykkes, de lærer å navigere i samfunnet, de dukker opp i media og i avisspaltene som poster children for flerkultur og det nye Norge.

Samfunnets fotnoter. Martha Gellhorn, en av den engelskspråklige verdens mest feirede krigskorrespondenter, sa om sitt ekteskap til Ernest Hemingway at hun ikke hadde noen intensjon om å være en fotnote i et annet menneskes liv. I vårt samfunn aksepterer vi derimot at voksne innvandrere blir fotnoter i andre- og tredjegenerasjonsinnvandrernes liv og leven. I feiringen av bindestrekbarnet ender vi med å bruke foreldrene som midler til et mål, nemlig vårt nye internasjonaliserte samfunn, og ikke som mål i seg selv.

For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes. Vi blir møtt med antagelser om at vi lykkes på tross av og ikke på grunn av vår herkomst. Ambisjonene, nysgjerrigheten og intellektet vi sitter med  tilskrives den norske delen av våre bindestreksidentiteter.

Det er mye godt ved meg som skyldes norskheten min, men vitebegjæret har andre kilder. Mor introduserte meg for litterater, historikere, politikere, poeter, miljøaktivister og kirurger som forklarte meg på somali, med krydderte i ånden og triste øyne, at det er min tur nå. Min tur til å gripe enhver mulighet jeg får for å bli det beste jeg kan bli. Ikke bare for egen skyld, men også for verdens skyld.

Jeg er klar over at alt jeg har å by på er anekdoter. Fortellinger om min familie og om deres venner. Jeg har ingen tall. Ingenting av det jeg sier kan beskrives som allmenngyldig. Jeg har ingenting som objektivt kan bekrefte opplevelsene og tragediene jeg møter i somaliske tehus og klesbutikker i Norge. Tallene som finnes maler derimot et invertert bilde av det jeg forteller her.

Omtrent to av fem somaliere, i Somalia, kan lese og skrive, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon. Majoriteten av somalierne som ankommer Norge har knapt grunnskoleutdanning. Det finnes ulike årsaker til analfabetismen og den lave utdanningen til somaliske asylsøkere. Én viktig årsak er at det nasjonale skolesystemet kollapset ved borgerkrigens begynnelse og at de fleste som vokste opp eller ble født etter krigens utbrudd, naturligvis ikke har fått en sammenhengende eller adekvat skolegang.

Det er derfor stor sannsynlighet for at en tilfeldig somalier du stopper i Motzfeldts gate på Grønland ikke inngår i det sosiale sjiktet min familie tilhører. Hvorfor er det likevel viktig å anerkjenne den gamle somaliske, kulturelle middelklassen, hvor marginal den enn viser seg å være på statistikken?

Middelklassens rolle. I ethvert samfunn er det den kulturelle middelklassen, den utdannede gruppen, som driver fram nytenkning: Det er de som driver fram de kritiske samtalene som skaper nye kollektive, etniske selvbilder. Det er de som gjør diasporaen – det globale, somaliske eksilmiljøet –  dynamisk, egenartet og kreativ. Dette er tendensen i europeiske land med prominente, somaliske kulturelle middelklasser. Det er ikke situasjonen i Norge.

Her sender vi alle til samme språkkurs, samme samfunnsfagstimer og samme arbeidspraksis. Når alle nyankomne flyktninger behandles likt, synliggjør vi ikke ressursene og potensialet i hver enkelt nyankommen innvandrer. I stedet forsterkes og sementeres gruppeidentiteten som blir tredd over hodet på alle som deler samme etniske bakgrunn.

Vi gjentar til det evinnelige at flyktningene har ankommet mulighetenes land, muligheter som forblir uoppnåelige så lenge flyktningen føler at hun står på stedet hvil. Så lenge hun føler at hun verken får brukt eller får videreutviklet sine kunnskaper og ferdigheter. Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

I et ideelt system hadde vi kartlagt flyktningenes kunnskaper og evner. Vi hadde tilpasset undervisningen og tilrettelagt for arbeidspraksis på arbeidsplasser som svarer til yrkesbakgrunn. Vi hadde investert i flyktningers videreutdanning. Vi hadde vist og bevist for flyktninger at det lønner seg, både for ens egen del og for avkommets del, å arbeide hardt i Norge. Det hadde skapt tilhørighet og eierskapsfølelse til Norge blant foreldregenerasjonen. Nå er det få som investerer i de forhenværende flyktningene og få av dem igjen som investerer i Norge.

I stedet innbiller de seg, våre foreldre altså, at deres funksjon i samfunnet er å slenge sine barn over en mur de selv ikke kommer over. De tar sine forholdsregler. De installerer i oss et moralsk kompass. De innstiller i oss morskjærlighet og fedrelandskjærlighet. De gir av alt de er i stand til å gi. Men til slutt gjelder det å slenge barna over for så håpe på det aller beste.

Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten

Jeg ble ikke satt ut da jeg leste nyhetsartiklene om Beirut i VG, Dagbladet og Aftenposten torsdag 12.11.15. Jeg fulgte ikke BBC World News? dekning av terrorangrepet. Jeg så ikke på Al-Jazeeras tv-program Inside Story for å få med meg ekspertenes analyser. Selv om CNN, i forbindelse med terroraksjonen, utviklet en oversikt med «hvem-hva-hvorfor», leste jeg den ikke for å forstå hendelsen bedre.

Jeg visste ikke at Det hvite huset øyeblikkelig fordømte hendelsen, eller at den britiske utenriksministeren erklærte at Storbritannia var beredt til å stå skulder ved skulder med det libanesiske folket, mot terroristene. Torsdag var en ordinær dag i livet mitt, men en brutal dag i verden.

Litt over ett døgn etter at 43 mennesker mistet livet i Beirut, fylte franske flagg Facebook. Jeg surfet norske, svenske, danske, engelske og amerikanske nyhetssider. Vi satt i stuen og zappet mellom ulike nyhetskanaler. Da det ikke var mulig lenger, hørte jeg på radioen for å holde meg selv oppdatert under klesvasking, matlagingen og tannpussen. Frankrike opptok hele helga.

Dette var to totalt ulike reaksjoner på to hendelser som, i nesten alle henseender, var like. I ettertid har mange, både her i landet og i det store utlandet, kritisert denne diskrepansen. Kritikken ble best artikulert av Frida Marie Grande som spurte:

«For hvor var flagg-funksjonene til Facebook da Beirut sto i brann to dager før angrepene i Paris? Hvor var det afghanske flagget da militante islamister halshugget en hel familie, deriblant to barn, i Kabul den samme uka? Og hvor i all verden var knappen for å legge det syriske flagget på våre profilbilder da vår tids største flyktningkrise begynte å utspille seg foran øynene våre? Da barn druknet i Middelhavet i søken etter et trygt liv?»

Kritikerne forutsetter at mennesker i møte med tragedier kan velge en reaksjon. At frykt og sorg er rasjonelle prosesser, ikke ufrivillige emosjoner.

Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten. Ikke fordi parisere er mer verdt enn libanesere, og ikke fordi jeg som vår statsminister har giftet meg i verdens mest romantiske by.

Et terrorangrep i Paris er nærmere. Så nærme at da nyheten sprakk var min første tanke: Dette kunne skjedd i Oslo. Det kunne ha vært tilbakevendte norske ekstremister som fyrte av under en konsert på Rockefeller, i restauranter på Torggata og på utesteder langs Karl Johan. Og er det ikke bare et spørsmål om tid før IS eller andre terrororganisasjoner peker ut et nytt europeisk mål?

Ethvert angrep på uskyldige mennesker er et angrep på oss. Enten de uskyldige er franskmenn, libanesere, nigerianere eller pakistanere. Paris derimot har, som London i 2005 og New York i 2001, konsekvenser langt utover skjev mediedekning ei helg i november.

Mens vi venter på Jesus

Først publisert i Klassekampen, 4.12.14

De siste syv årene har jeg, som halv- eller heloffentlig skribent, møtt mange som uttrykker forbauselse over min religiøsitet. I e-poster og i tredimensjonale møter har lesere forsøkt å formulere det paradoksale ved at jeg tilsynelatende er oppegående og reflektert, men samtidig velger å dekke håret mitt. Ikke fordi jeg skjuler en kreftrammet isse, men fordi jeg velger å sokne til en religion; dertil den verste av religioner.

Jeg har smilt, jeg har nikket og jeg har etter beste evne prøvd å forklare at jeg ikke er muslim fordi jeg hater mitt eget kjønn eller fordi jeg nærer et dypt hat mot menneskeheten. Jeg har forsøkt å forstå den urbane majoritetens aversjon mot religion generelt og islam spesielt. Antakeligvis er den et resultat av kirkens historiske grep om den offentlige sfæren og om den enkelte nordmanns privatliv. I tillegg til, så klart, mine trosfellers voldelige og sjåvinistiske fremferd både i det store utland og i vår lille kystnasjon.
Forbauselsen har likevel vært gjensidig. Finnes det virkelig ikke noe godt ved tro, og er religion fullstendig irrelevant i vår daglige virke?

Desember er måneden, etter ramadan, der jeg føler meg mest som muslim. Det skyldes verken at Jesu’ tilkomst og ankomst feires, eller at davidsstjernen lyser i naboenes vinduer. Nei, det sterke utslaget skyldes helt og holdent den norske handelsstanden. Dette er måneden da vi tømmer lommebøkene. I fjor la nordmenn igjen femti milliarder kroner i butikker over hele landet.
Men før jeg forklarer min styrkede muslimskhet, må jeg dessverre bli litt personlig: Jeg har blitt feit. Mine venner har i det siste tolket utsagnet som et knefall for vestlig moteindustri. Velmenende griper de tak i hver sin kant av sikkerhetsnettet vi sammen har vevd gjennom lystige netter og late søndager, og strammer det for å redde meg fra selvforakten. Nei, nå gir du deg, du er flott, insisterer de. Det er selvsagt hyggelig å høre. Men til tross for protester og himmelfallenhet: Jeg har fortsatt større livviddemål og ukomfortable bukser.
My hips don’t lie, som den latinamerikanske lyrikeren Shakira sa. Derfor gikk jeg nylig til innkjøp av nye, komfortable benklær i Oslos kjedebutikker. Og selv om min femhundrelapp for to bukser er et lite atom i konsummonsteret, spiller det ingen rolle. Julestriens statistikk gir meg dårlig samvittighet.

Vi vil gjerne gjøre noe med vår dårlige samvittighet i verdens rikeste land. I fjor ga vi til sammen 3,37 milliarder kroner til 115 forskjellige organisasjoner, store og små, kun for å hjelpe. I forhold til andre rike land som Nederland, Storbritannia og USA, gir vi ganske lite til formål tiltenkt medborgere – men antar samtidig at inntektsgapet er større og velferdsstaten svakere i disse landene.

Det store, diffuse sør behøver oss mest. Hjerter blør for afrikanske barn med oppblåste mager, og gjør et byks når en SMS fra Amnesty tikker inn og forteller at vår bidrag bidro til å frigjøre en iransk aktivist. Vi samler penger for å bygge brønner og rydde miner, og vi forferdes over kjønnslemlestelse og voldtekter i krigsrammede land.
Samtidig dør små barn i Norge av omsorgssvikt, uten at naboer i samme blokk registrerer eller agerer mot foreldrenes voldelighet eller fravær. Eldre forvitrer i aldershjem, mens rusmisbrukere og andre som har falt ut av systemet fryser bak pappkoppene.

Jeg leste et sted at tre av fire husholdninger gir til frivillige organisasjoner. Spørsmålet er om tre av fire husholdninger hører med naboen om hun har det bra og har planer for julaften. Å støtte burmesiske kvinneaktivister har blitt ordinært, mens det å møte opp til dugnad i borettslaget er forbeholdt hardcore nostalgikere.

Vi kan kjøpe oss fri fra dårlig samvittighet og gi av vårt overskudd til verdens trengende, men kan ikke kjøpe oss til et bedre samfunn. Velferd er ikke det samme som overflod.

Profeten Muhammad sa engang at den som påser velferden til en foreldreløs eller en fattig, er like prisverdig som den som tilbringer dagen med å faste og kvelden med å be.

Det er kanskje noe vi bør minne oss selv om i adventstiden mens vi venter på Jesus. En mann som vandret i Midtøsten og forøket menneskets velferd, uten å bidra med formue.

Materiell angst

Først publisert i Klassekampen 14.8.2014 

I Norge må barn betale for å skuffe hestemøkk. Dette oppdaget jeg som niåring. Hver dag, til og fra skolen, gikk jeg forbi Øvre Fossum gård på Stovner i Oslo. Der var hestene. Der sto matpakkedeponiet på fire ben. Der gikk jeg forelsket og klappet på mulene, lugget i pannene og knegget for å få oppmerksomhet fra araberen, shetlandsponnien og fjordhesten. Da jeg omsider kom hjem, forsinket til mors forutsigbare forsinkelsesskjenn, rørte jeg knapt ved middagen. Uker med nedsatt matlyst og generell likegyldighet kulminerte i en konfrontasjon.

Mor så bekymret på meg over frokostbordet og forlanget en forklaring. Jeg brast i tårer.

«Mamma», husker jeg at jeg svarte med en gråtkvalt stemme – «jeg har lyst til å ri på hest.»

Jeg gikk aldri sulten, jeg gikk aldri kald, men jeg gikk stadig misunnelig da jeg var liten. Vi hadde alltid nok, men aldri mer. Derfor hadde vi ikke råd til ranselen jeg ønsket meg, sommerferien på Legoland eller bare det å gå i matbutikken og kjøpe akkurat det som fristet. Hverken det mest nødvendige eller det som til enhver tid var på tilbud. Siden jeg forsto tidlig at mors «en annen gang» ikke var uttrykk for gjerrighet, men et forsøk på å distrahere meg fra en slunken lommebok, insisterte jeg ikke. I stedet ruslet jeg taus og grønn. Nå var jeg ikke taus lenger. Nå hulket jeg for å få gå på rideskole som jeg selvsagt forstod kostet penger.

 Dagen etter holdt hun meg i hånden og fulgte meg til stallen. Det var da vi ble opplyst om hestemøkket. Åttetusen kroner, ble vi forklart, kostet et obligatorisk hestestellkurs. Jeg måtte først gjøre meg kjent med og rundt hesten. Jevnaldrende, utelukkende etnisk norske jenter ikledd ridebukser, arbeidet flittig omkring oss mens vi stod og lærte mer om åttetusen-kroners-stellekurset. «Warsan», sa mor på somali etter at bestyreren hadde avsluttet sin presentasjon – «har du lyst til å sope bæsj og klappe hest i åtte uker?»

 Vi dro hjem med åttetusen kroner spart. Jeg vet ikke om det var min latskap, min dårlige samvittighet eller en døende glød som tilslutt seiret. Det var antakeligvis en kombinasjon. For meg står likevel denne historien tydeligst frem av alle episodene fra min barndom der jeg økonomi var tema hjemme.

Jeg tilhører en familie som med den somaliske borgerkrigen ikke bare tapte slektninger, venner og sosial status, men også en beskjeden formue. Familien sørger over slektningene og vennene. De voksne savner en tid der «somalier» ikke var oppslag i Finansavisen og sidestilt med samfunnsøkonomiske tap. Men kapitalen som forsvant har sjelden vært et tema.

 Noe av grunnen er antakeligvis at mine foreldre selv vokste opp enkelt. Alt de eide hadde de tjent selv. Det å igjen stå på bar bakke var et tegn på at livet gikk i sirkel. Den viktigste grunnen til at ingen sørget over penger hjemme var likevel islam.

 Et av Allahs nittini navn er Ar-Razzaq, Han som tilveiebringer. Det som tilveiebringes, rizq, forstås ofte som materielle verdier. «Gud vil tilveiebringe der og når du minst venter», står det i Koranen [65:2]. «Hadde dere, slik som fuglene, bare satt deres lit til Gud, hadde Han opprettholdt dere slik Han opprettholder dem», sa profeten engang . «De flyr sultne ut om morgenen og flyr hjem om kvelden med magene tilfredsstilte.»

 Å sette sin lit til Gud innebærer ikke å toe sine hender, lene seg tilbake og tvinne tommelfingrer. Det innebærer å erkjenne at framtiden ikke har funnet sted. Det å da bekymre seg over det som ikke har skjedd skaper kun meningsløs sorg. Hverken Koranen eller mor oppfordret til en skjødesløs presens, men frarådet på det sterkeste å drukne i forbehold. Jeg vokste meg fra misunnelsen i et hjem uten materiell angst. Jeg vokste i et hjem der lykken også var bolognese basert på hermetisk tunfisk.

Så er det å sette sin lit til Gud, i hvert fall figurativt, en handling både for gudsøkere og gudløse.

 

Vi har siden fått flere lønnstagere hjemme. Jeg har blitt en feinschmecker og forsøker å ignorere himlingen og fnysingen hjemme når jeg finner på å kjøpe fjonge matvarer. I bakhodet har jeg fortsatt min barndoms smale kår og det innprentede mantraet om at lykken ikke er koblet til konkreter. Derfor tar jeg fem runder med meg selv før jeg kjøper dyre støvletter. Men jeg spanderer gjerne på mitt studentbudsjett. Og tenker på Allah som i Koranen spør: «Hvem vil låne Meg et lån, så Jeg kan forøke summen flerfoldige ganger?» [2:225]

Klisjé kolon åpenhet

Mor bar meg over russergrensen. Fem ord som uttrykker en erfaring mange i Norge ikke deler med meg. Riksgrensen mellom Norge og Russland er hundre-og-nittiseks kilometer lang. Den strekker seg fra Pasvikdalen til Grense Jakobselv. Denne krysset jeg da jeg var to år gammel. Jeg var kledd i en brukt fuskepelskåpe fra Moskva. En usjanka var tredd over hodet mitt. Jeg støttet baken komfortabelt mot mors hofte, der hun bar meg over grensen. Vi forsøkte å unngå de fjorten grensestasjonene russerne hadde plassert langs grensen. Vi var håpefulle, engstelige og kalde.

Riksgrensen mellom Somalia og Kenya er sekshundre-og-tjueåtte kilometer lang. Den strekker seg fra Mandera i nord, til kysten, forbi Lamu. Denne krysset jeg med en overfylt fiskebåt da jeg var ti måneder gammel. Jeg har aldri spurt mor hva jeg var kledd i. Den somalisk-kenyanske grenseovergangen var ikke kald, men trang og klam. I båten, ute i havet, var man ikke redd for grensevaktene, som stirret ut i intet av kjedsomhet. I båten var man redd for døden. Den kunne inntreffe under dekk av luftmangel, av latent eller fortrengt sykdom. Døden kunne inntreffe på dekk, under den åpne himmelen.

De to første årene i mitt liv krysset jeg mange nasjonalgrenser. Ta grensen mellom Russland og Georgia for eksempel, den er på syvhundre-og-tjuetre kilometer. Ved denne overgangen sluttet mor å vaske tøybleiene mine. I Tbilisi skulle jeg lære å tisse på do. Ved hver grenseovergang gikk jeg en uforutsigbar fremtid i møte. Det å krysse fysiske grenser gir en mot og styrke til å overskride de kulturelle grensene. En blir i stand til å motstå press, overleve hat, kjempe seg igjennom diskriminering og kreve sin rett.

Hva er en snurpete dame som tror at afrikanere er den forsvunne koblingen mellom homo sapiens og de foregående menneskeapene, når man har krysset – til fots – en grense? Ingenting. Fullstendig ubetydelig. Jeg synes synd på henne. Hva er en bitter mann som mener at en somalisk jente ikke burde løpe maraton, når man har unnsluppet kuler og macheter? Ingenting. Fullstendig ubetydelig. Jeg synes synd på ham.

Ubetydelighet og medynk frarøver meg ikke følelser. Å krysse en grense er overkommelig, men ikke lett. Det stikker når et menneske ser ned på deg, når et menneske reduserer deg til en karikatur av din etniske bakgrunn, når et menneske spisser munnen, stikker tungen ut og formulerer krasse ord om deg,din kultur eller din religiøse overbevisning. Men man kan ikke la seg såre. Man kan ikke la seg stoppe av grensevakter og checkpoints, enten de er av kjøtt, blod og betong – eller består av vokaler, konsonanter og mørke blikk.

I nitten-sekstitre introduserte antropologen Edward Hall proksemikk, studien av målbare avstander mellom mennesker når de samhandler. Han målte at mennesket holder fremmede på en avstand mellom syv-komma-seks og tre-komma-seks meter, mens nære mennesker holder vi på en avstand mellom en-komma-tjue og null-komma-førtiseks meter.

Grensen mellom kjærlighet og likegyldighet er på sitt høyeste syv-komma-førtien meter. Å akseptere, værekomfortabel med, at et annet menneskets proksimitet til deg øker, betyr en endring i forholdet mellom dere. Dere blir nære. Varme. Venner. Elskere.

Intimgrensene våre avhenger også av våre fysiske omgivelser. Når naturen, eller industrien, tvinger oss til å bo tettere på hverandre, reduseres grensene. I India bor det trehundre-og-sekstiåtte mennesker per kvadratmeter. I Norge er befolkningstettheten på tretten mennesker per kvadratmeter. Somaliere i Norge har gjerne store familier og små leiligheter, våre grenser er mindre. På t-banen henvender fremmede somaliere seg til meg, i butikken ber fremmede somaliere om råd, i kulden om kvelden stopper somaliske sjåfører opp og spørom jeg trenger «a lift home».

Somaliere forstår ikke nordmenn. Forstår ikke at kulturelle grenser er så mye tykkere, vanskeligere, mer uoverkommelige enn nasjonalgrensen de måtte krysse for selv å bli nordmenn. Den kulturelle grensestasjonen har en dør som sjeldent lar seg skyve.

Sitter du en halv meter unna meg, på en sofa, holder du en varm kopp te i de lyse hendene dine, og blir kjent med meg, forstår du at min historie ikke er ekstraordinær. Du ser at din bakgrunn også er eksotisk. Det er kanskje dét livet handler om?

Å gjøre oss sårbare for andres skyld.