Begynnelsen på et farvel

I Ayad Akhtars romandebut fører ikke religionen til frelse. Religionen skaper et falskt skinn av lykke, og inviterer til en indre ro som bare kan opprettholdes gjennom selvfornektelse og valium.

Protagonisten, Hayat Shah, er ti år gammel når morens skilte barndomsvenninne, med sin lille sønn, flytter inn hos dem. Mina Ali flykter fra en eksmann, i Pakistan, som truer med å ta sønnen fra henne. Hun ankommer et dysfunksjonelt hjem, i det amerikanske midtvesten, der familiens tiåring er fanget mellom mors høylytte forakt for far, og fars søken etter trøst i whisky og utroskap. Mina er redningen og bringer med seg, på et uforklarlig dog forståelig vis, en kjærkommen endring.

«Endelig falt tilværelsen i leiligheten vår inn i en fredelig og samtidig livlig rytme. Det var noe ingen av oss hadde opplevd tidligere, og hadde heller ikke falt naturlig for oss. Jeg er ikke sikker på om vi var forberedt på å bli lykkelige.»

Med i bagasjen til Mina er også islam. Religionen er for Hayats sekulære foreldre et kulturelt bakteppe, men for Mina Ali representerer den en livsfilosofi. Mina forkynner ivrig sin åndelige og progressive forståelse av islam til en søkende ung mann, som etterhvert blir lidenskaplig opptatt av formidlingen og formidleren. Men den opprinnelige sympatiske og naive forelskelsen i Gud må, for Hayat, til slutt vike for en svovelpredikerende islam. Denne oppstår etter at den vakre profetinnen innleder et forhold til en jødisk lege, Nathan Wolfsohn. Ung, sint og betatt ikler Hayat sin sjalusi et religiøst språk, og ønsker for hedningen, kafir, og dertil jøden, en pinefull tilværelse i helvete. Dette svovelpredikerende tankesettet finner han støtte for i Milwaukees lokale moské, et sted Hayats far, den anerkjente og stadig utro nevrologen, Naveed Shah, forakter. Forholdet mellom den filosoferende alenemoren og den jødiske legen får en abrupt slutt, til Hayats glede. Men Hayat får ikke Mina tilbake, og i prosessen mister han også troen på troen.

Bombastisk bildungsroman

«Begynnelsen på et farvel» er en roman i fire deler, en historie rammet inn av en prolog og en epilog, satt til et USA som ennå ikke er merket av angrepet mot World Trade Center. Akhtar har produsert en solid bildungsroman med en sterk samfunnskritisk side. Men for ofte er bildene han bruker for å beskrive kompliserte emosjonelle reaksjoner, store og overdrevne. Kanskje er det forfatterens bakgrunn fra film og teater som driver billedbruken? For her er høytidelig bratwürstspising, koranbrenning og pistol brukt som disiplinært verktøy – bilder som egner seg best på film. I en historie som forsøker å treffe hjem, og nært, skygger det bombastiske for de indre kreftene som driver både protagonisten og menneskene som påvirker ham. Portrettet av den unge mannen som nyfrelst myk panteist, skjærsildfokusert antisemitt og tilslutt – eller foreløpig – en grensesprengende ateist, henger på en vegg omringet av bilder av et hyklersk, fordømmende, sjåvinistisk og trangsynt pakistansk miljø. Problemet, når man henger slikt på veggen, er at bildene fort blir endimensjonale.

Allerede innledningsvis, i prologen, får man et inntrykk av karikeringen som kommer. Hayats to muslimske medstudenter forlater forelesningssalen når den ikke-muslimske professoren i islamsk historie diskuterer kritisk Koranens feilbarlighet. Det vil si, Hayats mannlige muslimske medstudent innleder først en liten verbal jihad mot professoren, hvorpå professoren blir anklaget for å være agitatorisk, mens Hayats muslimske medstudine dilter pliktoppfyllende etter den frelste broderen som stormer ut. De følgende kapitlene rommer mye av det samme. Den arketypisk religiøse mannen er blind og døv for vitenskap og rasjonell diskurs, og den arketypisk religiøse kvinnen er skjult, både billedlig og bokstavelig. Symptomatisk for arketypen også er høy utdanning og økonomisk selvstendighet.

Den fremste representanten for trangsyntheten i Milwaukee er den velstående farmasøyten og entreprenøren Ghaleb Chatha. Chatha er en gudfarsskikkelse i det pakistanske miljøet, og en mann det – tilsynelatende – er viktig å være på god fot med. Chatha er en selvrettferdig mann som på utpust forbanner jødisk-kristen kapitalisme, og på innpust tar opp lån med renter og slik utvider sitt apotekimperium. Hykleriet, mener Chatha, er både nødvendig og midlertidig, for:

«Vi vil aldri kunne greie å forandre systemet hvis vi ikke spiller med.»

Hykleriet, det definerende trekket ved stort sett alle pakistansk-amerikanerne i romanen, er gjennomgående. Shahenes husholdning er intet unntak. Far Naveed Shah hever seg over alle, etter hans syn, imbesilene som deler hans religiøse og kulturelle bakgrunn. Det skal ikke mye til å være bedre enn dem, det skal i grunn bare sunn fornuft til. Naveed Shah kan ikke fordra menneskene som fryder seg over alle  de hedenske skjebnene som kommer til å grilles i helvete, han kan ikke fordra konformiteten eller flokkmentaliteten. Men Naveed Shah, den fremragende nevrologen og frittenkende amerikaneren, forholder seg taus når han møter hat myntet på andre. Dette kommer klart til uttrykk når Naveed og Nathan besøker moskeen på en fredag, og imamen leder fredagspreknen i antisemittisk retning.

«Noen må si noe!» bjeffet Nathan, og bet tennene sammen som om han prøvde å holde følelsene under kontroll. «Hvis ingen sier noe, vil folk tro at den slags er akseptabelt. Du må si ifra. Hvis jeg ikke hadde reist meg og sagt noe – ville du gjort det?»

Det eksisterer også en dobbelthet i fortellingens kvinner. Kvinnene utenfor Shahenes hjem er innholdsløse stereotyper, dermed er det vanskelig å uttale seg om hva de er eller ikke er. De to kvinnene som opptar mye plass i fortellingen, derimot – Muneer Shah og Mina Ali – er begge kvinner det er vanskelig å sympatisere med. Deres idealer er stadig i konflikt med deres handlinger. Muneer Shah, Hayats mor, oppga psykologistudiet i Lahore for å bli med Naveed Shah til den amerikanske prærien. Tidlig i ekteskapet begynte han å søke andre kvinners favn. Muneer Shah bærer nag mot ektemannen, og ikke en mulighet til å påpeke dette lar hun passere. Han får høre om sin alkoholisme, sine kvinner og sin utilstrekkelighet, stadig i sønnens nærvær. Muneer er bevisst bedrageriet hun befinner seg i, hun er bevisst det, men hun er fullstendig handlingslammet. Kanskje hadde jeg blitt vennligere innstilt til henne om det var miljøet som hadde tvunget frem lammelsen, men Muneers passivitet bunner i resignasjon. Hun har gitt opp på seg selv, sin fremtid og sin egen selvrealisering. I stedet for å ta ansvar for egen lykke, skylder hun sin ulykke på mannen. Den muslimske mannen.

«Når en muslimsk kvinne er smart, må hun betale for det. Og hun må ikke betale med penger, nei, hun må finne seg i å bli mishandlet, bheta.»

Samme resignasjon finner vi hos Mina Ali, men hun legger ikke ansvaret på skjeggete menn, hun legger ansvaret på Gud, og finner, tilsynelatende, lykke i sin høytidelige selvoppofrelse. Mina Ali lar omstendighetene styre livet. For en kvinne så begavet og intelligent som henne, er det besynderlig at hun ikke evner å stå imot strømmen. Det er utvilsomt vanskelig å motstå strømmen på den pakistanske landsbygda, men hvorfor hun lar seg diktere av patriarkalske koder og en far som er mer opptatt av å beholde æren enn å beholde datteren, når friheten banker på døren, er for meg uforståelig. Vel, det er ikke helt uforståelig, hun skylder jo på Gud. På samme måte som Ghaleb Chatha skylder på jødene for Pakistans ulykke, skylder Mina Ali på Gud for sin miserable skjebne. Begge representere en ansvarsfraskrivelse som ikke bunner i maktesløshet, men i viljeløshet. Dette er ikke provoserende hykleri, men en tragisk dobbelthet som ødelegger potensialet i mennesket.

Romanens originaltittel, An American Dervish, henspiller på Mina Alis livsvalg. Hun velger stier som hun mener leder til Gud, men hennes gnostiske vei innebærer mye lidelse.  Dervisj er et persisk ord som beskriver en muslimsk asket. Minas livsvalg minner likevel lite om islamsk asketisme og mer om buddhisme og det sentrale dogmet om dhukka, den første av buddhismens fire edle sannheter. Mina opplever en determinert utilfredshet, som om kosmos har bestemt at hennes skal være en tilstand der ingenting noen gang når opp til et nivå som vil gjøre henne lykkelig. Som om hennes tilstand er en der lykke er et luftspeil og ulykkelig er det eneste adjektivet som burde følge mennesket. Kanskje er det ikke en overraskelse at lidelse opptar så mye plass i en fortelling om pakistanere, når Siddharta Gautama stammet fra subkontinentet?

Eller kanskje Buddha ikke bør bli historiens syndebukk. Mennesket bærer selv ansvar for egne valg og prioriteringer, og både handling og ikke-handling har sine konsekvenser.  Afrikaneren og nordmannen i meg ble rastløs, irritert  og provosert over den stilltiende, og høylytte, aksepten for urett. Jeg ble oppgitt over voksne mennesker i egenkonstruerte snøkuler, og jeg syntes synd på denne unge Hayat Shah, som måtte navigere barndommen sin gjennom et miljø som led unødvendig.

Likevel er det uunngåelig å lese historien i lys av vårt eget samfunn. Et samfunn der flere med minoritetsbakgrunn tar høyere utdanning, står økonomisk sterkere, siterer Weber og skriver bildungsromaner. Det er mulig jeg er en uvillig leser fordi jeg ikke kjenner meg igjen i karakterer jeg føler forsøker å omfatte meg. Selv om bildene kanhende er overdrevne, betyr det likevel ikke at de er fordreide og ikke-eksisterende. Kanskje har jeg allerede møtt en Mina Ali på Blindern, og kanskje den unge mannen i min lokale moské eldes til en Chaleb Chatha.

Jeg håper ikke det, men jeg kan heller ikke utelukke det. Det vil alltid finnes en og annen person som kan minne om Chatha, for et mangfoldig samfunn inneholder både autoritære personer, hyklere, opprørere og fritenkere.

For den kritiske leser, kanskje med innvandrerbakgrunn, igjen redd for å bli definert, båssatt eller karikert, er det verdt å nevne at både Seierherrene og Lillelord skildrer en norsk oppvekst. Kanskje ikke den mest typiske, men ubestridelig en norsk oppvekst, som det er verdifullt å skildre litterært.

Det er på tide å ta innover seg at innvandrermiljøer, i likhet med majoritetsmiljøer, er flersidig og variert. Det vil være Mina Ali’er og Chaleb Chatha’er, men også mange individer som nekter å føye seg etter konvensjonene og forventingene – som stilles både internt og eksternt?

Det skjønnlittæreres oppgave er ikke å gi et representativt bilde av virkeligheten. Virkeligheten har mange avspeilinger, og ingen avspeiling er sannere enn en annen.

Reklamer