Moralpoliti eller mobbing?

Først publisert i NRK Ytring, 1.7.2015

At både barn og voksne utsettes for spytting, trakassering og vold fordi de ikke retter seg etter bestemte verdier eller normer er alvorlig. Det må forebygges og det må slås hardt ned på. De siste fire årene har samfunnsdebatten vært preget av en konsensus om at det finnes et moralpoliti som utsetter barn og voksne for dette i muslimske innvandrermiljøer. Men hvorfor kaller vi dem for moralpoliti?

«Grønland er mer muslimsk enn Marokko» lød budskapet i 2010. På Grønland – ikke bare et strøk men en metafor for all aggregering av innvandrere – fortalte ikke-religiøse kvinner, homofile og muslimer som brøt fasten om fæle blikk og ord fra fremmede

Avisene, særlig Aftenposten, malte et dystert bilde av intoleranse i Gamle Oslo. «Bygdedyret» eksisterer som et uttrykk i språket og som et fenomen i den norske bevisstheten, men dette moralpolitiet var unikt, ble det sagt. «Moralpolitiet bruker det samme settet med sosiale hersketeknikker, men har i motsetning til bygdedyret også en større religiøs og politisk dimensjon», forklarte Kato Nykvist i Nationen.

Neste runde debatt var i fjor sommer, da en familie beskrev trakasseringen av ikke-religiøse på Furuset i Oslo. «Vi står overfor en verdikamp som er mer alvorlig og farlig for hele vår frie eksistens enn det de øvrige partiene, med SV i spissen, evner å forstå», sa Mazyar Keshvari fra Fremskrittspartiet. I følge ham var moralpolitiet i ledtog med fundamentalister, terrorister, mordere og kriminelle asylsøkere.

I sommer er moralpolitiet igjen på dagsorden, nå i barneskolen. Onsdag forrige uke kunne NRK fortelle om en mor hvis datter opplever å bli trakassert av muslimske medelever. Det skyldes at sjuåringene i klassen mener at datterens sommerklær og kalkunskinke på brødskiva gjør henne til en dårlig muslim. Det har blitt vanligere at yngre barn i dalen opptrer som moralpoliti, kommenterte en minoritetsrådgiver i Groruddalen.

Med én gang «moralpoliti» ble brukt for å beskrive situasjonen i skolen, var tonen satt. Igjen handler dette om den større religiøse og politiske dimensjonen. Mobbing og arbeid mot mobbing på skolen er en av de viktigste verdikampene vi har, men når mobberne ikke er mobbere men moralpolitiets stiklinger står vi ovenfor en helt annen verdikamp. Vi snakker ytringsfrihet, religionsfrihet og multikulturalismens mislykkethet. Abstrakte idéer barn sjeldent har et aktivt forhold til.

I forbindelse med fjorårets moralpolitidebatt skrev jeg et blogginnlegg der jeg greide ut om den sosiale kontrollen jeg møter, både fra etniske nordmenn og somaliere. Likeledes kunne jeg skrevet et blogginnlegg om mobbingen jeg har opplevd i skolen.

Jeg kunne skrevet om guttene i barneskolen som rev av meg hijaben; om lærerne som ikke viste forståelse for at hijaben var selvvalgt, men i stedet trakk meg ut av klasserommet for å snakke alvor med meg; om medeleven som spisst forklarte meg at pappaen hans syntes Koranen bare dugde til dopapir og om hvordan jeg hatet å ha med meg somalisk mat i matpakken etter at et par i klassen hyggelig forklarte meg at muslinger stinker.

Mine fortellinger om mobbing vil utvilsomt sammenfalle med opplevelsene mange norsk-muslimer, som har gått i majoritetstunge skoler, kan dele. Barna som mobbet meg ble kalt mobbere og ikke moralpoliti, selv om også de utøvde en sosial kontroll overfor meg fordi jeg brøt med normene og verdiene de holdt for sanne og ble oppfostret i. Hvorfor insisterer vi da på å bruke «moralpoliti» om den sosiale kontrollen noen verdikonservative, og deres barn, utøver på noen verdiliberale muslimer, og deres avkom?

Antakelig fordi vi ser sosial kontroll i Oslos østkant gjennom et globalt prisme.

I 1979 ble den frivillige paramilitære ungdomsorganisasjonen basij dannet i Iran. Ettertiden kjenner dem best som det iranske sedelighetspolitiet. Mye eldre er det saudiske moralpolitiet som opererte i Jeddah allerede på 1800-tallet. Både basijene og moralpolitiet passer fortsatt på at voksne menn dukker opp til moskeen for å be, at butikkene stenger til bønnetid, at kvinner og menn følger kleskodeksen og at «vestlig» atferd i offentligheten straffes med bøter eller fengsling.

Nettopp fordi vår bruk av ordet «moralpoliti» alluderer til saudiske og iranske forhold, blir det også unødvendig å presisere hvem som er moralpolitiet på Grønland. Assosiasjonene de fleste får til ordet er tilstrekkelig. Tankene vandrer til gatenes religiøse uttrykk, og bilder av kjortelmafiaen og burkasøsterskapet. Idéen om moralpolitiet gjør det så mye lettere å være motstander av den muslimske verdikonservatismen, sågar av hele den norske innvandringspolitikken.

For det er i hvert fall ikke vi – sekulære, progressive og moderne nordmenn – som presser våre doktriner på andre. Det norske bygdedyret ligger komatøs hjemme hos bygdetullingene i fjellheimen og innerst i fjordene. Vi, her og nå, flagger med regnbuen.

Det burde være opplagt for alle at dette er et vidunderlig selvbedrag. Overraskende mange sekulære, progressive og moderne nordmenn fyller e-posten min med velmenende og sympatiske brev der de applauderer min mestring av det norske språket, min tilsynelatende intelligens, min evne til å tenke uavhengig, men så forklarer meg i lange argumenter at hodeplagget mitt, troen min eller konservatismen min er noe jeg burde forsake sporenstreks. De antar at jeg umulig kan tenke uavhengig og intelligent om mine egne verdivalg.

Altså finnes bygdedyret, moralpolitiet om du vil, i dannede lag også. Dyret beskjeftiger seg ikke med skjørtekanter og alkoholkonsum, men med meninger og livsanskuelser. En slik innsikt legitimerer ikke handlingene til dem som stirrer og irettesetter, men kanskje gir det opphav til en fruktbar diskusjon som verken handler om integrering eller islams iboende intoleranse, men om mobbing og konformitetspress.

Advertisements