Moral på anbud

Først publisert i Klassekampen, torsdag 19.6.2014

«Den som forlater en diskusjon, selv om sannheten er på hans side, vil bli hedret i himmelen», ble jeg engang fortalt. Visdommen ble overrukket meg av en ung mann som religiøst forsvarte kjønnsapartheidet i Saudi-Arabia. Han hadde gått tom for argumenter, og valgte derfor himmelen over jordens traurige rasjonalitet. Jeg er usikker på om den hederen denne hadithen – fortellingen fra profeten – lover, venter en som begrunnet kjøreforbudet i Saudi-Arabia med at kvinner bak rattet distraherer menn i trafikken.

Jeg møter sjelden trosfeller som ser en positiv korrelasjon mellom utvidede borgerrettigheter og trafikkulykker, men jeg møter ofte trosfeller som bruker religionen som et bolverk mot kritiske samtaler om vår lære og praksis. Hermeneutikk burde være av interesse for alle som kan stave ordet, men når diskusjoner om hvordan vi som religiøse forstår og fortolker religionen initieres, er det er ikke uvanlig å bli møtt med hadither og koranvers som poengterer hvor viktig det er å bli ved sin lest som lekkvinne.

«De lærde er profetenes arvtagere», lyder en annen hadith. Jeg identifiserer meg selv som konservativ muslim. Jeg er konservativ fordi jeg mener at det fantastiske, intellektuelle arbeidet som har blitt gjort av eksegeter, historikere, teologer og moralfilosofer i islam de siste 1400 årene er viktig og stadig relevant. Disse har lagt et rammeverk som er nødvendig hvis muslimer skal kunne bevare islam som en organisert religion. Det virker dermed arrogant og naivt å tro at islam kan forstås frakoblet fra, og uavhengig av, fjerne og nære lærde. De har forvaltet og forkynt profetenes budskap og dermed fortjent å bli kalt profetenes arvtagere.

Utsagnet fra profeten brukes derimot ikke bare for å legitimere geistligheten i islam, men også for å dyrke frem lydighet til konsensen og til dem som definerer den. Respekten og beundringen har hos mange bikket over i ansvarsfraskrivelse for egen moral, og mistillit til egen magefølelse.

«Mitt folk vil aldri enes om feil», har profeten også sagt. Denne forsikringen om at fellesskapet ikke kan ta feil, brukes som et bevis på at løsninger og forklaringer alle tilsynelatende er enige om, nødvendigvis er korrekte. Slik kveles effektivt enhver diskusjon om gjeldende doktriner, enten de dreier seg om arvelov, ekteskapslov eller straffelov. Problemet er åpenbart at det ikke eksisterer en stor enighet, og oppfordringen til å følge en lærd innebærer essensielt å velge én lærd framfor en annen. Dette er et valg som beskriver vår verdensanskuelse. Velger du en lærd som er interessert i religionens plass i moderniteten, eller en revisjonist som ser religionen i opposisjon til det tjueførste århundret?

Vi snakker sjelden høyt om at – og hvorfor – én lærd har mer rett enn annen. Spesielt interesserte engasjerer seg i lange diskusjoner der målet er å argumentere religionsfaglig mot en bestemt fatwa. Nesten ingen snakker om tvilen som gjør at én lærd fremstår mer gyldig enn en annen, og enda færre snakker høyt om øyeblikk man tviler på sin selvvalgte lærde. I mange kretser mener mine trosfeller at tvilen kommer fra djevelen og ikke fra Gud. I grunnen er dette en absurd idé, siden alle religioner – også islam – springer ut fra tvil om og misnøye med det konsensen forkynner.

Forholdet mellom profetene og arvtagerne er altså paradoksalt. Profetenes rolle har vært å motbevise samfunnets vedtatte sann­heter, mens prester i alle religioner vedlikeholder og hegner om gamle lover og overenskomster. Prester inngår kompromisser med autoriteter og lever i symbiose med politikken og samfunnets normer, mens profetene ryster samfunnet med nye paradigmer. Profetene ofret egne og andres liv for å tale imot konsenser. Så hvordan kan vi, som muslimer, forkynne lydighet til verdslige autoriteter, men samtidig sverge troskap til en mann som gjorde det til sitt livs arbeid å tale imot sann­hetene i sin samtid?

Det er altså vanskelig å lese profeten Muhammads beskrivelse av de lærde som en oppfordring til å legge egen moral ut på anbud. Som en oppfordring til å vende hodet mot den mest andektige og presumptivt kunnskapsrike blant oss, og spørre om det er galt å lyve eller godt å hilse på sin ikke-troende nabo. Om andre stadig skal skille rett fra galt for oss, hvorfor er vi da utstyrt med hjerner som gjenkjenner dissonanser?

Reklamer