Det sosiale skillet

Først publisert i Klassekampen, 17.7.2014

Det er alltid vanskelig å forklare hijaben. Det er nærliggende og beleilig å svare at hodetildekningen er et religiøst påbud, men svaret er også utilfredsstillende. Begreper som påbud, lydighet og plikt metter aldri nysgjerrigheten. For å virkelig komme til bunns i hvorfor hijaben er viktig, forklarer noen tilslørte sentimentalt at hijaben gir beskyttelse, styrke, innstiller modighet og gjør sjelen fullkommen. Men et hodeplagg er vel verken en amulett, styrkedrikk eller Deepak Chopra – kondensert, komprimert og klappet sammen til et chiffonsjal? Nei, et religiøst plagg fordrer en slags teologisk forklaring:

Hijab, et arabisk ord som etymologisk viser til en skjerm eller et skille, er et religiøst påbud. En muslim påbys å skjerme seg fra det som fører vekk fra Allah, nemlig materialismen og skjødets begjær. Den fysiske hijaben, kleskodene i islam, symboliserer forsakelsen av det verdslige. Derom strides ikke progressive og konservative muslimer. Hvordan og i hvilken grad forsakelsen skal uttrykkes er derimot et stridsspørsmål.

Målet er å kle seg minst mulig ekstravagant og sensuelt. Tradisjonelt har det blitt slått fast at en mann må kle seg i løse klær og dekke i hvert fall over knærne. For kvinner har den fysiske hijaben vært forstått som tildekning av hele kroppen inkludert håret. Begrunnelsen for at en kvinne skal dekke mer enn en mann har vært basert på de biologiske forskjellene mellom kjønnene.

Den moderne feministiske fortolkningen av islam beskjeftiger seg i stor grad med spørsmålet om hijab. I denne fortolkningstradisjonen saumfarer forskere, blant annet Ziba Mir-Hosseini, islamsk litteratur for å dekonstruere argumentene for den fysiske hijaben.

I tilbedelsen, hovedsakelig bønnen, er tildekningen jeg beskrev tidligere påkrevd. Dette er et krav også den feministiske hermeneutikken anerkjenner. Mir-Hosseini argumenterer derimot for at hijab, utenfor bønnen, ikke handler om tilbedelse, men om interaksjonen mellom menn og kvinner. Menn opplever kvinner som fitna, eller prøvelser, og for å stå imot prøvelsene utøver mennene sosial kontroll gjennom kleskodene.

Det sier seg selv at jeg, som dekker håret, er uenig. Feminister som forfekter dette hijabsynet skiller skarpt mellom tilbedelse og sosial interaksjon. Det virker inkoherent å hevde at mens hijab i bønn tyder på åndelighet, vil det å være ikledd hijab på Frivillighetssentralen indikere mannssjåvinisme. Mye sosial interaksjon, i islamsk lære, regnes for å være en form for tilbedelse. Å hjelpe fattige, å ta vare på eldre og tilreisende sågar det seksuelle samkvemmet – riktignok innenfor ekteskapet – er tilbedelser da disse handler om å hengi seg til andre for å maksimere den kollektive lykken.

Niqaben, ansiktssløret, kan forstås som en videreføring av hijaben. Slik hijaben skjermer for å bringe nærmere Allah, er også niqaben et plagg som symboliserer en religiøs fornektelse av verden. Det er utvilsomt slik en del, om ikke alle, ansiktsdekkede kvinner forstår sin ansiktstildekning. Det faktum at både hodetildekning og ansiktstildekning har blitt behørig diskutert i islamsk litteratur i over tusen år, burde parkere stadige argumenter om at hijab og niqab er moderne barn av politisk islam.

Jeg er imot et generelt forbud mot ansiktstildekning i offentligheten. Det virker absurd å kreve å se andres ansikt på gata. Men jeg har forståelse for spesielle forbud mot niqab, i offentlige bygg, i klasserom og på arbeidsplasser. Kan ikke det samme sies om hijaben jeg dekker hodet med?

Niqaben kan som nevnt forstås som en videreføring av hijaben, jeg forstår den ikke slik. I den klassiske islamske litteraturen har argumentene for ansiktstildekning ikke handlet om å skjerme individet, kvinnen, fra atferd og tanker som fører vekk fra Gud, men utelukkende om hennes tilskuere. Niqaben er et plagg som handler om å bistå menn i å ikke la seg friste av kvinner, det handler om menn som delegerer eget moralske ansvar til fremmede kvinner. Det burde være en vekker for muslimske kvinner, som av fromhet velger å dekke ansiktet, at de samme skriftlærde som oppfordrer til ansiktstildekning, fraråder sterkt niqab ved bønn. Om niqab handlet om fromhet, hvorfor møter vi ikke Allah med slør for ansiktet?

Reklamer