En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig

Opprinnelig publisert 08.11.2016,  i Transnational Art Productions (TrAP) sin publikasjonsserie: 10 undersøkelser om Migranten 

Verden er rett utenfor dørterskelen

 «De er jo norsk?», «Af fødsel ja! Men verdensborger af gemytt!» – Peer Gynt

Mennesket er alltid på vandring. Helt siden de første oppreiste menneskene forlot Afrika for å befolke Midtøsten og Sørøst-Asia, har deres barn krysset lange strekninger etter frodig skog og fruktbar jord. På veien, under den åpne stjernehimmelen, har mennesket utvekslet gener. I følge skapelsesmyten som omkranser min klan er jeg etterkommer av en ung jemenittisk kjøpmann og barnebarnet til alle somalieres stamfar, Samaale. Selv om myten er kontroversiell vet vi at dagens somaliere er en genetisk mosaikk sammensatt av nubiere fra vest, arabere fra nord, bantu fra sør og ulike urbefolkninger fra Afrikas horn.

Det genetiske mangfoldet hos somalierne er ikke unikt. Arkeologiske funn, lingvistikk og moderne bioteknologi viser at også nordmannen er et komplekst individ. Gjennom folkevandring, vikingtokter og handel bidro russiske, iberiske, franske, tyske, britiske og nederlandske gener til nordmannens skapelse.

Nordmenn har dessuten eksportert sine gener. Over hele Europa, fra Svartehavet i øst til de britiske øyene i vest, finner vi i dag mennesker som er i stand til å lagre store mengder jern i kroppen. Tilstanden heter arvelig hemokromatose. Den genetiske mutasjonen som forårsaker sykdommen oppstod for seks tusen år siden, og kan spores tilbake til reiseglade, yre vikinger på Vestlandet. Men nordmennenes genetiske arv er ikke bare jernoverskudd:

I USA bor det i dag over ti millioner amerikanere med norske aner. Disse er i slekt med åtte hundre tusen nordmenn som emigrerte til USA mellom 1825 og 1939. I likhet med mange av migrantene vi i vår tid kaller «lykkejegere», forlot de et land der sterk befolkningsvekst hadde ført til ressursmangel. I begynnelsen var det nok ikke lett å være norsk i Statene. Språket var ukjent, skikkene var fremmede og sykdommene dødelige. «Jeg må tilføye-», skrev en av de utvandrede hjem «-at en mann som reiser fra sin gård i Norge og går over til Amerika med tanke om å få en bedre gård, sjelden lykkes.»

Oljepengene har siden gjort det lettere for nordmenn flest å oppholde seg i utlandet. Vi reiser for å søke utdanning, arbeid, rekreasjon og selvrealisering. Vi er ikke alene. Tre prosent av verdens befolkning bor utenfor sitt opprinnelsesland, i følge FN. Det vil si at nesten en kvart milliard mennesker har krysset grenser for å bedre sin økonomiske og sosiale situasjon, men også for å flykte fra krig og naturkatastrofer.

Bevegelse er et definerende trekk ved det tjueførste århundret. Filosofen Thomas Nail erklærer i The Figure of the Migrant at migranten er den viktigste figuren i vår samtid. I følge Nail er migrasjon et spekter alle mennesker beveger seg langs på et eller annet tidspunkt i våre liv. Vi er alle migranter, men vi beveger oss ulikt. For noen mennesker er bevegelsen midlertidig. De opplever migrasjonen som et fritt valg, bevegelsen påvirker ikke deres plass i det sosiale hierarkiet og de forutsetter at migrasjonen gir dem bedre økonomiske og sosiale muligheter.

På den andre siden er det mennesker som opplever at det eneste valget de har er å forlate sine hjem. Det er dem som, i følge poeten Warsan Shire, innser at home is the mouth of the shark. De kan hverken forutsette at migrasjonen får et positivt utfall eller forvente samme plass i den sosiale rangstigen.

Statusfallet er stort sett unngåelig. Flukt fjerner flyktningens forhistorie. For selv om en flyktning tar med seg universitetsgradene sine eller viser til arbeidserfaring, er det få institusjoner fra flyktningens hjemland som kan bekrefte dokumentene. De må lære å leve livet på nytt.

Jeg møter ham noen ganger i de mørke, snirklete kjellergangene under Ullevål sykehus. Det er her garderobene ligger og jeg må naturligvis skifte til hvit kittel, bukse og frakk før jeg kan delta i undervisningen på avdelingen. Jeg møter ham i det han dytter store, stålfargede skittentøyskurver fra garderobene og til, antar jeg, vaskeriet. Jeg smiler alltid bredt og han smiler alltid like bredt tilbake. Når jeg har tid, slår vi av en prat i det dunkle lyset. Men til forskjell fra samtalene vi har under sola, er våre kjellersamtaler anstrengte. Jeg enser at han er flau over sin situasjon, og jeg blir flau på hans vegne. Dette er min koranlærer som aldri planla å bli koranlærer. Han hadde studert arabisk, italiensk og fransk, men også litteratur og filosofi, ved lærerhøyskolen i Mogadishu. Nå vasker han klær istedenfor å ta sin rettmessige plass i et klasserom.

I det engelske språket skilles det mellom expat og immigrant. Da den togolesiske journalisten Mawuna Remarque Koutonin angrep begrepet expat i The Guardian, og påstod at kun hvite fikk denne hedersbemerkningen, fikk han raskt svar fra en selverklært indisk-singaporsk expat. Rushika Tulshyan skrev at hun var født i Singapore av velstående indiske foreldre, at hun hadde fått muligheten til å ta en internasjonal eliteutdannelse og at hun nå arbeidet i USA med et singaporsk pass. Hun hevdet at merkelappen expat ikke er basert på etnisk tilhørighet, men snarere på økonomisk velstand. En expat, mente hun, er en global nomade som lett kan forflytte seg over landegrenser dersom lysten og behovet setter inn.

Expat og immigrant illustrerer de ulike bevegelsesmønstrene som Thomas Nail beskriver i sin migrasjonsteori. Rushika Tulshyan kan bevege seg fritt over landegrenser ved hjelp av god økonomi og et anerkjent pass, og hun opplever bevegelsen som en positiv prosess. Koranlæreren min beveget seg ikke fritt, men måtte smugles inn til Norge. Bevegelsen var farlig og smertefull. Men kanskje er det mest smertefulle at en singaporsk-inder kan reise verden rundt og beholde sin status som øvre middelklasse, mens en gammel litteratur- og språklærer fra Somalia aldri vil bli gjenkjent som en person med stor kulturell kapital.

Vi opererer ikke med dette begrepsparet i det norske språket, men distinksjonen eksisterer likevel. Få nordmenn assosierer ordet innvandrer med svensker og spanjoler som flytter til Norge for studier, jobb eller kjærlighet. Selv de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne blir stort sett kalt østeuropeere. «Innvandrer» assosierer vi med en person som er eller begynte fattig. Billetten til Norge gikk gjennom arbeidsinnvandring fra Pakistan før den døren ble boltet på syttitallet, FNs kvotesystem eller menneskesmugling. Innvandreren er en person som må integreres i det norske samfunnet.

Da min mor kom til Norge på nittitallet fikk hun vite at integrering handler om å lære seg norsk og betale skatt. Statistikken viser at de fleste innvandrere – over tid – får bedre råd, bedre plass, bedre utdanning og er sysselsatte. Likevel er det et flertall, eller i det minste et veldig høylytt mindretall, som mener at integreringen er mislykket i Norge.

Tidligere år ringte Ipsos til tusen personer på bestilling fra Aftenposten. Spørsmålet de stilte var: Hvor godt eller dårlig synes du integreringen fungerer i Norge? Over førti prosent svarte at de synes integreringen fungerer dårlig. Tretti prosent synes at den hverken fungerer godt eller dårlig. Utvalget er selvsagt lite, men resultatet er en god indikasjon på den generelle stemningen i landet. Nemlig at disse innvandrerne er et problem vi ikke får gjort noe med.  En stemning som ikke samsvarer med inntrykket resten av Europa har av norsk integrering.

Migrant Integration Policy Index publiserte i 2015 en sammenligning av integreringen i en rekke vestlige land. De så på mobilitet i arbeidsmarkedet, utdanning, politisk deltakelse, helse, utlendingslov og antidiskrimineringspolitikk, og rangerte Norge som nummer fire av 38 land. Vi er like flinke på integrering som Finland, og flinkere enn Canada, USA, Danmark, Nederland, Tyskland og Storbritannia.

Hvordan har det seg da at nordmenn tror at innvandrerne ikke evner å bli en del av det norske samfunnet? Antakeligvis fordi definisjonen på integrering blir smalere og smalere for hvert år. I høst har politikere både fra høyre- og venstresiden erklært at det å være norsk er mer enn lover. Det er også et verdisett.

Men hvilke særnorske verdier en innvandrer må abonnere på er vanskelig å vite. Norskhet forbindes gjerne med aktiviteter (ski), matretter (brunost på vaffel), snacks (kvikklunsj), klesdrakt (bunad), merkedager (syttende mai) og personlighetstrekk (tilbaketrukkenhet). Utover dette refererer vi støtt og stadig til Menneskerettighetserklæringen. Antagelsen er i så fall at innvandrerne, især flyktningene, ikke deler disse verdiene til å begynne med?

Da hundre tusener av flyktninger trosset sjøen for å finne fred i Europa, havnet kontinentet i en eksistensiell krise. Hva skjer med oss nå, spurte mange europeere skrekkslagne. Flyktningene ble raskt noe annet enn flyktninger: De ble en trussel mot rikets sikkerhet, en trussel mot velferdsstaten, en trussel mot suvereniteten og en trussel mot den europeiske kulturarven.

I en verden som raskt endrer seg, må vi stadig definere oss selv på nytt. Slik har det vært gjennom hele menneskehetens historie. Denne eksistensielle krisen derimot handler om å utdefinere andre. Vi sier at vi er fordi de ikke er. Vi er tolerante, fornuftige og frihetselskende, fordi de ikke er tolerante, fornuftige og frihetselskende. Vi bestemmer at jo mer fremmedartet et menneske er i framtoning og livssyn, desto mindre av oss er vedkommende. Desto mindre intellektuell, ressursrik og kreativ. Denne vrangforestillingen om innvandreren som den andre frarøver tusener av mennesker kontrollen over egen fortelling. De blir definert av nordmenn som forsøker å finne seg selv, og det uunngåelige statusfallet blir høyere enn det trenger å bli.

Vi leser og hører intervjuer med flyktninger som forteller at de «- er ganske like [oss] nordmenn», flyktninger som utretter formidable heltedåder under tøffe forhold og flyktninger som på kort tid briljerer i den norske skolen. Disse flyktningene kaller vi ressurser fordi de er lett «integrerbare». Men med integrering mener vi at de lettere kan innrette seg forhold, systemer og – ja – verdier som vi allerede har bestemt. Integrering, eller innretting, handler om å få en innvandrer til å bli en del av et felleskap hun ikke kan påvirke.

Men hva om vi begynner i den andre enden?

Se for deg et samfunn der grunninnstillingen er at enhver innvandrer er integrert i det hun ankommer landet. Der majoritetssamfunnet har som et bærende premiss at innvandreren holder idealene frihet, fornuft og medmenneskelighet like høyt som enhver annen. I hvert fall inntil det motsatte er bevist. Da får vi et samfunn der innvandreren ikke begynner sitt nye liv på utsiden, tittende inn. Hun er umiddelbart inkludert i et nasjonalt felleskap, selv om migrasjonsprosessen har vært smertefull og statusfallet uunngåelig.

Hva om majoritetssamfunnet anerkjente at migrasjon er en av få konstante prosesser i menneskehetens historie, at det å migrere ikke alene handler om bevegelse av kropper og eksotisk kjøkken, men også om tilstrømming av idéer som burde være med å definere norskhet?

En norskhet som ikke omfatter en verden i endring eller inkluderer innvandrerens fortellinger blir aldri levedyktig.

Det norske nasjonsbyggingsprosjektet kom ikke innenfra. I samme periode som Henrik Ibsen, gjennom Peer Gynt, erklærte at han var en verdensborger, reiste norske kunstnere, forfattere og diktere ut i Europa for å absorbere tidsånden. Om Sigbjørn Obstfelder skrev forfatteren Rainer Maria Rilke: Hvordan skal man tenke om en som med samme kraft og innlevelse var i stand til å se alt: Paris og Chicago og Monte Carlo og London og de ensomme fjell i hjemlandet Norge?

I 2016 bor Punjab, Kabul, Khartoum, Asmara, Gaza, Rabat og Mogadishu i dalen mellom de ensomme fjell i hjemlandet Norge. De ønsker med samme kraft og innlevelse å vise oss alt, men hvem er modig nok til å se?

 

Reklamer