Vi har mye å lære av libanesere som fjaser om IS bare et par mil unna krigen

Først publisert i Klassekampen 9.4.2015

 Islamangst

 Enhver som interesserer seg for samtidens kriser har fått med seg at verdensreligionen islam har et problem. Dette problemet handler ikke utelukkende om omdømme. Det handler heller ikke om ekstremister som dreper mennesker i Allahs navn og på vegne av verdens muslimer. Islam har et identitetsproblem.

Skal religionen defineres av den moderne ortodoksien, salafismen, slik den er forfektet av religiøse institusjoner i den arabiske halvøya? Bør muslimer fortsette å fortolke islam gjennom de tradisjonelle brillene som har sittet på deres kollektive neserygg i fjorten hundre år? Eller er det de progressive som tar på alvor og kritisk diskuterer religionens plass i vårt århundre?

«Hvor daft er vårt skolevesen hvis religionsfaget unngår de vanskelige spørsmålene som preger islam i vår tid», tenkte jeg derfor da jeg leste John Saers innlegg, «Skolens integrerings-og kunnskapssvik», i Aftenposten mandag 30.3. Saers beskriver skolens faglige behandling av kristendommen der det «legges opp til en viss kritisk distanse», «legges vekt på historisk bibelforskning» og der «fundamentalisme problematiseres».

Islam, som den andre obligatoriske religionen elevene studerer i skolen, blir ikke behandlet slik. «I det vesentlige blir det undervist i én form for islam», skriver Saers og undervisningen mangler den kritiske grunnholdningen elevene møter i kristendomsundervisningen. Antageligvis på grunn av en kombinasjon av kunnskapsløshet og av frykt for å provosere.

Dette bildet samsvarer ikke med mine erfaringer fra Osloskolen, hverken etter L97 eller Kunnskapsløftet. Samtidig vet jeg godt at religionsfaget er det ene skolefaget som er betinget av geografisk plassering og skoledistrikt. Det er ingen tvil om at mine erfaringer er like sanne som Saers og at det, blant Klassekampens lesere, antakelig finnes avgangselever fra skoler der religionen islam ble nevnt i lite flatterende bisetninger.

Det skal ikke være sånn. Kvaliteten på religion-og livssynsundervisningen skal ikke prisgis undervisernes religiøse bakgrunn eller de undervistes protester. Dette bør være selvsagt. Like selvfølgelig som at en eller flere elevers sterke, politiske tilhørighet ikke kan endre samfunnsfagets karakter. Eller at en fysikklæreres forkjærlighet for partikkelfysikk ikke skal gå i veien for en balansert og god undervisning i fysikk.

Kunnskapen må institusjonene som utdanner lærerne og den enkelte lærer ta ansvar for. I så måte er regjeringens beslutning om å gjøre 15 studiepoeng med religionfagskunnskap obligatorisk for lærerstudentene, gjennom emnet Pedagogikk og elevkunnskap (PEL), et steg i riktig retning.

Tryggheten som kanskje forsvinner når religionslærere møter høylytte elever med muslimskklingende etternavn, er det vanskeligere å gjøre noe med. Jeg kan, som forhenværende elev og muslim, forsøke å forklare at muslimske elever ikke burde fryktes, at det er viktig å ta ungdom på alvor og at den respekten man da viser også innebærer å kunne konfrontere elevene. Men hvorfor skulle mine forsikringer betrygge når vi ser hvordan fritalenhet og dissidens straffer seg blant muslimer?

Dette er en rådende forestilling om forholdet mellom ytringsfrihet og islam i vår offentlighet. Problemet med denne forestillingen, som selvfølgelig kan underbygges gjennom nyhetsoverskriftene de siste årene, er at den er mangelfull. Det foregår kritikk, det foregår harselas og vi finner også morsom religionskritikk, satire altså, blant muslimer over hele verden.

Siden islam er barmhjertig, skal vi slakte folk og dele ut kjøtt. Og siden vi trenger å redusere biltrafikk, skal vi sprenge folk i luften, synger det libanesiske morobandet Al-Rahel al-Kabir (norsk oversettelse: «De store avdøde») i låten Madad Baghdadi (norsk oversettelse: «Redd oss Baghdadi»). Sangen er en satirisk hyllest til Abu Bakr al-Baghdadi, lederen av terrorgruppen Islamske stat (IS). De eneste som risikerer å bli fornærmet, er dem som mener at Baghdadi representerer islam, svarte de muslimske bandmedlemmene på spørsmål om dette ikke var krenkende overfor muslimer.

Enhver som er redd for å kritisere islam i frykt for å krenke elever eller andre bør nå ha fått med seg at krenking gjør vi, muslimer, best selv. Hvis et libanesisk band tør fjase om IS, bare noen mil fra terrorgruppen, bør RLE-lærere tørre å undervise i islam på en god måte. Og hvis allting feiler, foreslår jeg at lærere roer sine muslimske elever ned med Yousef Hadaouis fantastiske låt: Hva var vell Norge uten mushlimjævel?

 

Reklamer