Er dette en karikaturstrid?

Først publisert i Klassekampen, 10.1.2015 

Syvende januar var ingen blodig reinkarnasjon av en gammel karikaturstrid. Terroraksjonen var et ekko fra Manhattan, London og Nairobi. Da brødrene Said og Chérif Kouachi tok seg inn i Charlie Hebdos lokaler, hevnet de ikke profeten Muhammad.
Det var ikke tegningen av islams grunnlegger som en naken, koketterende og latterlig araber som forarget dem.

Terroristene var drevet av den samme ideologien som har kostet over to tusen mennesker livet i Nigeria siden lørdag. Det er den samme ideologien som drepte i overkant av hundre skolebarn i Peshawar for knapt én måned siden.

Det er vanskelig å stille terrorister til ansvar etter terroraksjoner. Det er vanskelig å debattere i kjølvannet av tapte menneskeliv. At de siste dagene har handlet om ytringsfrihet, om Kurt Westergaard og om muslimers følelser, forstår jeg godt. Det er et begripelig tema, med tydelige aktører og tydelige posisjoner.

Når den mest aggressive reaksjonen fra muslimsk hold likevel er  lederen fra Islam Net som river i stykker papir, betyr det at muslimer flest ikke opplever angrepet som en reaksjon på blasfemi.

Skillelinjen etter massakren i Paris gikk ikke mellom dem som fant Charlie Hebdos tegninger støtende og dem som anså magasinet for å representere en viktig europeisk arv. Nei, det fantes to parter i verden, de vonde timene etter at dødstallet ble kjent: Det var dem som fortsatt trodde på sameksistens og dem som hadde fått bekreftet sin forestilling om at øst er øst, og vest er vest, og at aldri vil de to møtes uten forakt og vold.

«Terroristene må ikke vinne». Dette sier både redaktørene som velger å ikke publisere karikaturer og redaktørene som trykker tegningene på forsidene. Men terroristene vinner først hvis våre debatter om to uker, to måneder eller to år har fått en subtil bakgrunnsmelodi, som sier at kritikk av støtende uttrykk og ytringsfrihetens grenser er en slippery slope til ekstremismen som viste seg syvende januar.

Verken islam eller europeiske muslimer skal unntas den karikeringen og latterliggjøringen jøder, protestanter, katolikker, buddhister, hinduer og ateister utsettes for. Å påstå, derimot, at særbehandlingen av europeiske muslimer foregår i regi av de redaktører som ikke publiserer karikaturer, eller politikere som maner til ytringsansvar, er uredelig. Det er Pegida, Lega Nord, UKIP, Front National og Sverigedemokratene som særbehandler Europas muslimer.

Når sjokket og kvalmen etter Paris har lagt seg, når januarmånedens ytringsfrihets-og karikaturdebatt har blitt skjøvet til side av et nytt lovforslag eller en ny utvikling i internasjonal geopolitikk, bor tredve millioner muslimer fortsatt i Europa. Det er ingenting som tyder på at kontinentet i 2015 vil være  annerledes enn 2014.

I 2014 brant moskéene i Eskilstuna, Eslöv og Uppsala. I Stockholm, Norrköping, Södertälje, Flen, Avesta, Helsingborg og Örebro ble de vandalisert. I Berlin, Bielefeld og Strasbourg etterforskes uoppklarte mordbranner mot moskeer. I Köln brøt en mann seg inn i en moské og forsøkte å sette den i brann. I Edmonton og Ottawa ble muslimer møtt med hatmeldinger tagget på moskéenes vegger. Og to tusen bulgarere marsjerte mot den vakre, gamle moskéen i Plovdiv. Massen oppløste seg da ruter, uten politiets inngripen, ble knust og fyrverkerier avfyrt.

Det ble plassert grisehoder i moskéer i Wien, Newcastle, og Aten.  Mens en liten, livløs grisunge ble etterlatt ved inngangen til en fransk moské i Pontarlier. Det spiller ingen rolle at muslimer gjentatte ganger må forsikre islamofober om at grisen ikke er muslimens kryptonitt.

Fjorårets hatkriminalitet er mikroskopisk i forhold til kärleksbombingen og støttemarkeringene for muslimer og mot islamofobi. Men kreftene i Europa som forsøker å diskvalifisere muslimer som likestilte medborgere, er ikke mikroskopiske. De er eksplisitte i sitt muslimhat, i tråd med nevnte populistiske partier, eller de gjemmer seg bak tvetydige begreper som «islamisme».

Jeg nevner ikke disse hendelsene fordi de stiller i samme klasse som tolv tapte menneskeliv. Det gjør de ikke. Jeg bruker dem heller ikke som argument mot publisering av tegninger som kan virke støtende på muslimer.  Jeg inkluderer dem her fordi jeg etter dette terrorangrepet virkelig innså at journalister, forfattere, dramatikere og kunstnere er redde for muslimske reaksjoner.

På samme måte som min instinktive reaksjon, like etter sjokket, var å engste meg for represalier fra mennesker som vil ha meg bort fordi jeg sokner til en annen religion.

For deg som leser, for deg som ikke er muslim, kan denne frykten virke overdrevet. Men den er reell. Like reell som frykten til forfatteren som ikke tør å nevne muslimenes profet i en roman.

«I wish you could know, what it means to be me», synger Nina Simone – «then you’d see and agree, that every man should be free».

Det er, banalt som det lyder, kanskje det som må til. At de som skriver «Je suis Charlie Hebdo» og de som skriver «Je suis Ahmed Merabet» går en mil i hverandres sko.

Reklamer