Kamelens sorg

Først publisert i Klassekampen 6.11.14

«Somaliere i utlandet har så myke hjerter», sukket bestemoren etter at hun hadde introdusert sitt autistiske barnebarn for min venninne. De satt i et lite hus noen mil utenfor Garowe, hovedstaden i den selvstyrte somaliske republikken Puntland. Venninnen min var på feltarbeid i regionen og hadde, nærmest på slump, kommet over fingre som stakk ut av en dørsprekk hos en eldre kvinne hun intervjuet.

Da hun ba om å gå inn i rommet døren voktet, for å hilse på fingrenes eier, ble den eldre kvinnen engstelig og avfeiende. Etter en tålmodig trette med kvinnen, fikk venninnen min endelig møte den unge mannen som bodde på rommet.

Han var femten år gammel, hadde blitt forlatt av mor og seks søsken og tilbragte livet sitt mellom fire vegger. Isolert, men vartet opp av en skral mormor som gjorde sitt beste for å skjerme ham fra en verden som ikke forstod.

«Han var elskverdig», utbrøt plutselig venninnen min. Nå satt hun ikke i en liten landsby i Afrika. Vi drakk lapsang souchang og chai i en av Oslos hippe caféer, milevis unna savannen, og bearbeidet inntrykk fra feltarbeidet. «Jeg fortalte bestemoren at i Norge ville barnebarnet hennes fått gå på skole, fått tilpassede arbeidsoppgaver og, i det hele tatt, fått muligheten til å leve et sosialt og trygt liv.»

Et sosialt og trygt liv for autister og individer med psykotiske, schizofrene, paranoide eller affektive lidelser høres ut som en utenomjordisk utopi i somalisk sammenheng. Somaliere, både i og utenfor Somalia, snakker sjeldent om psykisk helse på en meningsfull måte. Til tross for at Somalia har verdens høyeste forekomst av psykiske lidelser.

I utbryterrepublikken Somaliland anslås det at én person i annenhver husholdning har en psykisk sykdom, i Puntland er det én i hver tredje husholdning. I Sør-Somalia foreligger det ikke gode tall. Det er likevel en kjensgjerning at andelen psykisk syke øker med vedvarende konflikt. Sør-Somalia har vært den mest konfliktfylte regionen i Somalia de siste tiårene og antagelsen er at regionen har like høy eller høyere forekomst av syke.

Mennesker som oppfører seg unormalt eller som utagerer lenkes til trær og stolper av familiemedlemmer, fengsles av lokale autoriteter, isoleres og ekskluderes, trakasseres og kjeppjages bort av naboer, og utsettes for alternative – til dels farlige – behandlingsformer.

Psykisk sykdom tilskrives gjerne åndelige eller metafysiske årsaker. Den rammede mannen eller kvinnen, som ikke evner å skjule sin tilstand for omgivelsene, blir enten beskrevet som demonisk besatt eller guddommelige forbannet. Kuren er ofte eksorsisme.

Det er et paradoks at et folk som har opplevd og overlevd krig, vold, instabilitet, fordrivelser, sultkatastrofer og oppbrudd i over to tiår fortsatt ikke er i stand til å beskrive sjelens sår på en fornuftig og moden måte. Utfordrende atferd blir kalt galskap, mens depresjon beskrives som qulub. Et ord som opprinnelig ble brukt om humøret til en kamel, etter at kamelens venn hadde avgått ved døden.

Somaliere mangler altså et treffende begrepsapparat for psyken. Når ordene mangler siger heller ikke forståelsen eller endringsviljen inn.

Det estimerte befolkningstallet i Somalia, estimert fordi folketelling er en vanskelig affære i et fragmentert og urolig land, er i underkant av åtte millioner. I hele landet var det bare åtte sentre, i 2010, som hadde et tilbud for psykiatriske pasienter. Fem av disse forsynes sporadisk med psykotrope medikamenter.

Somalia har i dag tre autoriserte psykiatere, ingen psykologer, men for øvrig litt over åtti andre helsepersonell som har noe kunnskap og mye erfaring om psykisk helse.

En av disse er sykepleieren Abdirahman Ali Awale som populært, i Mogadishu, kalles doktor Hab. Han har egne radioprogrammer for å drive folkeopplysning, han har åpent hospitaler for psykisk syke og kjører en skratlende, gammel minibuss til utkantstrøk der han finner fastlenkede pasienter som han setter fri og fører til sine hospitaler.

I et intervju med BBCs radioprogram Outlook sa han følgende: Jeg har grått på TV, jeg har grått på offentlige plasser, jeg har grått foran pasienter og jeg føler for å gråte akkurat nå.

Det er ikke bare de deprimerte som lider av kamelens sorg i Somalia. Vi psykisk og fysisk friske som ser hjelpeløse på gråter med.

Reklamer