Med hodet i sanda

Først publisert i Klassekampen, 9.10.2014

Når et offer møter en overgriper eller en mobber, i et konfliktråd, et klasserom eller en terapigruppe, er budskapet essensielt at hun må forsone seg med tingenes tilstand. Finne styrke – i seg selv eller i Gud – for å fungere i tilværelsen. Hun må også forsake bitterheten og sinnet overgrepet har fremkalt, siden disse voldsomme følelsene kun vil volde henne mer smerte.

Hvis overgriperen i tillegg ber om tilgivelse, ligger det et implisitt eller eksplisitt krav om å tilgi. Ikke nødvendigvis nå eller i morgen, men som et langsiktig mål. «Ofrene eier tilgivelsen, men tilgivelse er en lang vei å gå», skrev Paul Leer-Salvesen forrige uke, i forbindelse med tumultene etter biskop Desmond Tutus antydning om at vi nordmenn, burde tilgi Anders Behring Breivik.

Desmond Tutu uttalte seg, i likhet med Leer-Salvesen, fra et kristent ståsted. «Mennesket bør vende det andre kinnet til» (Lukas 6,29), «elske sine fiender» (Lukas 6,35) og «tilgi dem som ikke vet bedre» (Lukas 23,34).

I islam er tilbøyeligheten til å tilgi, tilsynelatende, like betegnende for den frommes karakter. Profeten Muhammad fortalte sin flokk at Gud beordret ham til å bevare båndene til dem som ville bryte med han. Å gi til dem som ville ta fra ham. Men også å tilgi dem som søkte å undertrykke ham. Lukasevangeliet glimrer mellom linjene.

«Forsoning blant somaliere må utgå fra tilgivelse for de destruktive handlingene begått av alle parter i denne konflikten», skrev den fromme fredsmegleren Yusuf Omar Al-Azhari i 1994, fire år etter den somaliske borgerkrigens start.

I seks år satt den tidligere diplomaten og departementssjefen i isolat. I seks år ble han torturert daglig av Siad Barres fengselsbetjenter. I et fengsel 350 kilometer utenfor Mogadishu, tegnet og bygget av Øst-Tyskland. I en celle tre ganger fire meter stor med – forteller han – Allah, en maur og en firfisle som nærmeste venner.

Da Siad Barre, i gryningen før diktaturets fall, sluttet å lønne de ansatte i fengslet, slapp de innsatte fri. To år senere, i stedet for å føye seg i rekkene til dem som tok til våpen mot diktaturet, oppsøkte Al-Azhari den falne diktatoren i Abuja for å tilgi ham.

Budskapet til både Jesus og Muhammad, Tutu og Al-Azhari, er at tilgivelsen gjør en fri, mens ikke-tilgivelsen binder. Vi må bruke hverandre som speil og erkjenne at feilene vi ser hos andre godt er eller kunne vært våre egne feil.

Å tilgi andres feil blir dermed ikke bare en form for selvoppofrelse for det godes skyld eller for Guds skyld, men også en handling i egen interesse. Tilgir jeg min nabo i dag, vil han være tilbøyelig til å tilgi meg i morgen.

Selv om fortellingen fra Muhammad tilsynelatende fremholder tilgivelsen som noe godt, har konseptet ikke fått en sentral plass i islam. Det vil si, istighfar, det å søke tilgivelse fra Gud på egne vegne, er viet en betydelig plass i Koranen. Ved istighfar søker muslimen tilgivelse for den uretten hun har begått mot seg selv. Denne formen for tilgivelsessøken handler om selverkjennelse, om å stå naken foran Gud og innrømme sine feil. Ikke fordi Gud har særlig interesse for mennesket, men fordi istighfar gir mennesket – meg – en anledning til å stå til ansvar overfor meg selv.

Men istighfar er noe annet enn tawba, den islamske botsøvelsen som sier at vi må bøte på uretten vi begår mot andre. Tawba har fire betingelser: Foruretteren må forlate uretten, angre på uretten, beslutte å aldri returnere til uretten og – viktigst – søke tilgivelse, kompensere eller motta straff fra dem hun har begått uretten mot.

Botsøvelsen er en aktiv prosess som overgriperen, ikke offeret må gjennom. Forsoning innebærer en aksept av tingenes tilstand, botsøvelsen innebærer en bred endring.

Jeg har derfor aldri vært tilhenger av tilgivelse. Konseptet er altfor konservativt, selv for en selverklært konservativ muslim. Somalia er fortsatt i krig og Al-Azhari er fortsatt en tilgivende fredsmegler, men ingen av krigsherrene har kompensert, mottatt straff eller erkjent skyld.

I Sør-Afrika, Desmond Tutus hjemland, har 24 prosent av svarte barn tilgang til springvann hjemme, mot 94 prosent i hvite husholdninger. Arbeidsløsheten blant unge i townships er på 57 prosent, og bare elleve prosent av landets hvite barn går på integrerte skoler.

Desmond Tutus ubuntu handler kanskje mest om å stikke hodet i sanda.

Reklamer