Sisyfosarbeid

Først publisert i Klassekampen, 11.9.2014

Mauritania ble i 1981 det siste landet i verden til å forby slaveri. Likevel ble ikke slavehold straffbart før 2007. I dag er omtrent fire prosent av landets innbyggere slaver.

Straffeutmålingen er et skuespill. Moderne slaveeiere fengsles for kameraene og slippes fri når det internasjonale presset avtar.

Mauritanske abolisjonister fører en kamp som for utenforstående kan virke håpløs. Ikke bare må de kjempe mot de sosiale strukturene som muliggjør slaveriet, men de må også kjempe mot forestillingen om at slaveri er en betingelse for frelse. Dette er en grusom idé som har blitt plantet i verdenssanskuelsen til slaveklassen, haratin, av islams forpaktere i landet.

I Mauritania holder de skriftlærde skriften i høyre hånd og lenkene i venstre. Skriften, Koranen og sekundærlitteraturen, forbyr ikke slaveri eksplisitt. I dag må du likevel lete lenge, i det minste utenfor Mauritania, etter muslimer som viser forståelse for slaveri. Den generelle motstanden mot slaveriet, til tross for ambivalensen i Koranen, forsvares teologisk på ulike måter. Blant konservative muslimer lyder argumentet at profeten Muhammad, i hadithlitteraturen, virker negativ til systemet. Dette kommer til uttrykk på to måter:

For det første forsøkte profeten, gjennom Koranen, å regulere og kontrollere slaveriet i den arabiske halvøya. For det andre finnes det utallige situasjoner, i litteraturen, der profeten berømmer og oppfordrer til frigjøring av slaver. Konklusjonen er derfor at profeten var en pragmatisk realist som ville få bukt med slaveriet gradvis. Derfor gjorde han det vanskeligere å holde slaver og derfor ble frigjøring av slaver et mål på pietisme og gudfryktighet.

Så er kanskje Mauritania et sært eksempel i den muslimske verden. Det er rimelig sikkert at landets teologer demonstrerer en vulgær vranglesning av religionen når de forsvarer slavehold. Likevel reflekterer slaveeierklassens angrep på den mauritanske abolisjonismen en generell tendens i den muslimske verden og blant muslimer i Vesten.

En muslim som utfordrer maktstrukturer, tungrodde hierarkier og menneskefiendtlig politikk risikerer å bli lyst i bann av andre muslimer. I en tid og i en verden der politikk, forvaltning og geistlighet er smeltet sammen til en uformelig legering, henger kjetterianklagene løst. Biram Dah Abeid, mannen som grunnla den organiserte, mauritanske abolisjonismen, møtte en fatwastorm da han gikk hardt ut mot de religiøse tolkningene som vedlikeholder slaveriet. Staten initierte mediekampanjer mot ham og landets president erklærte at motstandere av slaveriet er islams fiender.

 Biram Dah Abeid er ikke alene. I 2013 ble den saudiske bloggeren Raif Badawi anklaget for kjetteri og dømt til syv år i fengsel og seks hundre piskeslag. I år ble straffen økt til ti år og tusen piskeslag. Forbrytelsen hans var å ta initiativ til nettforumet «Free Saudi Liberals». I 2000 ble den iranske teologen Hasan Yousefi Eshkevari fengslet og siktet for blant annet apostasi. Før siktelsen og den femårige fengslingen hadde han bemerket seg som en reformist og en arg kritiker av det iranske teokratiet.

Å så meningsmotstanderes tro i tvil har vist seg å være en effektiv måte å diskreditere aktivister og opposisjonelle. I Norgeb skjer det i mye mindre skala, men det skjer. Særlig utsatt er liberale og sekulære muslimske samfunnsdebattanter, som for eksempel Linda Alzaghari. Men sekulære og liberale muslimer er ikke alene om å oppleve ens religiøse identitet pulverisert. Ved kritikk igangsetter noen muslimer en inkvisisjon istedenfor en internrevisjon.

Jeg skriver «noen» og mener «noen», det brede flertallet begir seg ikke på apostasierklæringer. Men det brede flertallet protesterer sjeldent.

I tretten år i dag har vi, muslimer, forsvart og forklart vår religion. Vi ruller islam foran oss og mot morgendagens verden. Vi rydder veien for misoppfatninger, vi forklarer at vår religion selvsagt kan sameksistere med andre verdisystemer og vi tar behørig avstand fra drap på sivile. Men det er på tide å innse at vår rulling er et sysifosarbeid så lenge dissidens og opposisjon straffes med ekskommunikasjon.

Når du ser mitt folk avstå fra å tiltale en tyrann som tyrann, er det ikke verdt å tilhøre mitt folk lenger, skal profeten Muhammad ha sagt.

Finnes en større tyrann enn han som søker å diktere menneskets tenkning?

Reklamer