Materiell angst

Først publisert i Klassekampen 14.8.2014 

I Norge må barn betale for å skuffe hestemøkk. Dette oppdaget jeg som niåring. Hver dag, til og fra skolen, gikk jeg forbi Øvre Fossum gård på Stovner i Oslo. Der var hestene. Der sto matpakkedeponiet på fire ben. Der gikk jeg forelsket og klappet på mulene, lugget i pannene og knegget for å få oppmerksomhet fra araberen, shetlandsponnien og fjordhesten. Da jeg omsider kom hjem, forsinket til mors forutsigbare forsinkelsesskjenn, rørte jeg knapt ved middagen. Uker med nedsatt matlyst og generell likegyldighet kulminerte i en konfrontasjon.

Mor så bekymret på meg over frokostbordet og forlanget en forklaring. Jeg brast i tårer.

«Mamma», husker jeg at jeg svarte med en gråtkvalt stemme – «jeg har lyst til å ri på hest.»

Jeg gikk aldri sulten, jeg gikk aldri kald, men jeg gikk stadig misunnelig da jeg var liten. Vi hadde alltid nok, men aldri mer. Derfor hadde vi ikke råd til ranselen jeg ønsket meg, sommerferien på Legoland eller bare det å gå i matbutikken og kjøpe akkurat det som fristet. Hverken det mest nødvendige eller det som til enhver tid var på tilbud. Siden jeg forsto tidlig at mors «en annen gang» ikke var uttrykk for gjerrighet, men et forsøk på å distrahere meg fra en slunken lommebok, insisterte jeg ikke. I stedet ruslet jeg taus og grønn. Nå var jeg ikke taus lenger. Nå hulket jeg for å få gå på rideskole som jeg selvsagt forstod kostet penger.

 Dagen etter holdt hun meg i hånden og fulgte meg til stallen. Det var da vi ble opplyst om hestemøkket. Åttetusen kroner, ble vi forklart, kostet et obligatorisk hestestellkurs. Jeg måtte først gjøre meg kjent med og rundt hesten. Jevnaldrende, utelukkende etnisk norske jenter ikledd ridebukser, arbeidet flittig omkring oss mens vi stod og lærte mer om åttetusen-kroners-stellekurset. «Warsan», sa mor på somali etter at bestyreren hadde avsluttet sin presentasjon – «har du lyst til å sope bæsj og klappe hest i åtte uker?»

 Vi dro hjem med åttetusen kroner spart. Jeg vet ikke om det var min latskap, min dårlige samvittighet eller en døende glød som tilslutt seiret. Det var antakeligvis en kombinasjon. For meg står likevel denne historien tydeligst frem av alle episodene fra min barndom der jeg økonomi var tema hjemme.

Jeg tilhører en familie som med den somaliske borgerkrigen ikke bare tapte slektninger, venner og sosial status, men også en beskjeden formue. Familien sørger over slektningene og vennene. De voksne savner en tid der «somalier» ikke var oppslag i Finansavisen og sidestilt med samfunnsøkonomiske tap. Men kapitalen som forsvant har sjelden vært et tema.

 Noe av grunnen er antakeligvis at mine foreldre selv vokste opp enkelt. Alt de eide hadde de tjent selv. Det å igjen stå på bar bakke var et tegn på at livet gikk i sirkel. Den viktigste grunnen til at ingen sørget over penger hjemme var likevel islam.

 Et av Allahs nittini navn er Ar-Razzaq, Han som tilveiebringer. Det som tilveiebringes, rizq, forstås ofte som materielle verdier. «Gud vil tilveiebringe der og når du minst venter», står det i Koranen [65:2]. «Hadde dere, slik som fuglene, bare satt deres lit til Gud, hadde Han opprettholdt dere slik Han opprettholder dem», sa profeten engang . «De flyr sultne ut om morgenen og flyr hjem om kvelden med magene tilfredsstilte.»

 Å sette sin lit til Gud innebærer ikke å toe sine hender, lene seg tilbake og tvinne tommelfingrer. Det innebærer å erkjenne at framtiden ikke har funnet sted. Det å da bekymre seg over det som ikke har skjedd skaper kun meningsløs sorg. Hverken Koranen eller mor oppfordret til en skjødesløs presens, men frarådet på det sterkeste å drukne i forbehold. Jeg vokste meg fra misunnelsen i et hjem uten materiell angst. Jeg vokste i et hjem der lykken også var bolognese basert på hermetisk tunfisk.

Så er det å sette sin lit til Gud, i hvert fall figurativt, en handling både for gudsøkere og gudløse.

 

Vi har siden fått flere lønnstagere hjemme. Jeg har blitt en feinschmecker og forsøker å ignorere himlingen og fnysingen hjemme når jeg finner på å kjøpe fjonge matvarer. I bakhodet har jeg fortsatt min barndoms smale kår og det innprentede mantraet om at lykken ikke er koblet til konkreter. Derfor tar jeg fem runder med meg selv før jeg kjøper dyre støvletter. Men jeg spanderer gjerne på mitt studentbudsjett. Og tenker på Allah som i Koranen spør: «Hvem vil låne Meg et lån, så Jeg kan forøke summen flerfoldige ganger?» [2:225]

Reklamer