Frykt og resignasjon

 

Først publisert i Klassekampen, 24.04.2014

I påsken døde Jesus fra Nasaret, Gabriel García Márquez og min grandtante. Det er et lite paradoks at en årstid der liv spirer og klekker, også bærer døden som et fortegn. Samtidig hadde ikke påsken eksistert om Jesus, som Gabriel og grandtante, nøyde seg med å dø. Han gjenoppsto, åt fisk, velsignet apostlene, leviterte til himmelen og grunnla slik en religion. I kristendommen er Jesus udødeliggjort, noe annet er utenkelig for Guds sønn. I min religion, islam, må den lite guddommelige menneskesønnen Jesus én dag returnere til jorden for å dø.

«Enhver sjel skal smake døden», står det skrevet. Konstateringen var gravert i min livsanskuelse lenge før jeg, tidlig i tenårene, oppdaget verset i koranens tjueførste kapittel. Jeg hadde tidligere forstått at ordene mor hvisket, tidvis på somali og tidvis på arabisk, hver gang hun plukket opp telefonrøret og ble grå i ansiktet, bar religiøse konnotasjoner. Hvorvidt de stammet fra den hellige boken, fortellingene etter profeten eller var et produkt av hennes livsvisdom var, inntil da, et spørsmål som var uutforsket. Men der stod imperativet i vakker kalligrafi. Alt levende, alt av kjøtt og blod og klorofyll, må en dag forgå. Vissheten om dette gjør både det vonde og det gode i livet forbigående.

Det er denne uunngåelige flyktigheten religionen forsøker å gi mening til. Eller, rettere, religionen forsøker å være et botemiddel for desorienteringen, rotløsheten og forvirringen som følger enhver eksistensiell angst. Vekkelsespredikanter – jeg kjenner best dem som deler min trosbakgrunn – hevder ofte at gudløshet gir grobunn for nihilistisk hedonisme. Den vestlige, sekulære verdens angivelige moralske kollaps, med pornografi og rus og kunstige familiekonstruksjoner som tydelige landemerker, fremholdes som et uomtvistelig bevis på konsekvensen av Guds fravær. Det skal lite trykk til før denne selvrettferdige ballongen sprekker. Gudstro er ikke avgjørende for om et menneske handler godt eller et samfunn blir velfungerende.

En av religionens store fortrinn er likevel dens evne til å gi døden en mening, i hvert fall en mening utover den rent samfunnsøkonomiske. I likhet med fødselen og ekteskapet, er også døden bare en overgang i islam, en overgang fra en fysisk til en metafysisk tilstand. Kanskje er det lettere for en religiøs, som tror på en vandrende og udødelig sjel, å akseptere at alt endrer seg, uten å gå i oppløsning?

Jeg har et ambivalent forhold til døden. På én side blir jeg skremt av dødens irreversibilitet. Hva om jeg ikke rekker å gjøre opp med venner, familie og kolleger? Hva om jeg ikke rekker å klatre opp Kilimanjaro eller finne mannen jeg ønsker å gifte meg med eller oppdage en kur mot malaria eller endelig sett ferdig «The Wire»? Hva om jeg ikke rekker å bli en jeg er stolt av å være? Allah har tenkt på det.

«Inntil døden kommer til en av dem, og han sier: ‘Herre, send meg tilbake, så jeg får gjøre rett overfor det jeg sviktet!’», står det i Koranen. Gud avslår krast ønsket. Kanskje tvinger det kompromissløse i døden mennesket til å få mest mulig ut av livet og, der det stagnerer, trå tilbake for å finne nye veier? Koranen er også tydelig på at mennesket alltid vil ha noe uoppgjort og at vi, uten forbehold, svikter oss selv og andre. Men var vi ufeilbarlige – mestret vi livet – hadde mye kunst, litteratur, musikk og tenkning gått tapt. Så krever ikke Gud perfekte mennesker, i hvert fall ikke i islam, men i stedet mennesker som stadig streber etter perfeksjon og som stadig feiler.

Mitt ambivalente forhold til døden domineres derfor ikke av frykt, men av resignasjon. Målet er å holde seg så lenge som mulig i live, og når det til slutt viser seg å være umulig, og en intervenerende Gud ikke kaster ut en livslinje og haler opp, å være i stand til å erkjenne at mer enn det som var, er for mye å be om. Enten livet ble fylt med forkynnelse, fiksjon eller en stor somalisk familie.

Reklamer