Hvor mange svarte venner har du?

Først publisert i Dagbladet, 8.6.2013

Denne uka fortalte den norsk-ugandiske skuespilleren Asta Busingye Lydersen om båssettingen hun stadig opplever i film- og tv-bransjen. Det er trist at en dyktig skuespiller blir redusert til en klisjé og dermed føler seg ekskludert. Men er løsningen å pålegge bransjen særegent samfunnsansvar?

«Alle mine svarte venner har mange hvite venner, men alle mine hvite venner har bare én svart venn», erklærte den afroamerikanske komikeren Chris Rock til latter og applaus. Det er en virkelighetsbeskrivelse mange, i multietniske byer, kan gjenkjenne. Bekjentskap, både det nære og det overflatiske, er den beste kuren mot sjablongmakeri.

Det blir vanskelig å redusere sin afrikanske venn til en mulig skildring av en slave, en horemamma eller en misbrukt innvandrerkvinne, når man forbinder henne med leksikalsk kunnskap om Ivo Caprino, den beste laksepaien man noen gang har spist og den grelle ponchoen hun kjøpte i Peru.

Den dårlige representasjonen av det flerkulturelle Norge begynner ikke under castingen, men i middagsselskapene og hagefestene. Møter man ikke mennesker sosialt, blir man heller ikke i stand til å se forbi deres etnisitet. Det er når den ikke-etnisk norske er en naturlig del av hverdagen, at hun også blir en naturlig del av rollebesetningen.

I utlandet finner man både kroneksempler og skrekkeksempler på multietniske produksjoner. Rollefiguren Abed Nadir, i komiserien «Community», bruker sin bakgrunn, som arving til en falafel-restaurant, for å vinne humoristiske poeng. Det serien likevel belyser er hans eksentriske atferd og forkjærlighet for filmskaping. Protagonisten i «The Mindy Project» er en indisk-amerikansk lege hvis etniske og religiøse bakgrunn først blir relevant når hun vurderer å bli kristen, for å tekkes sin ordinerte kjæreste. Og er det noen som egentlig stusser over at kriminaletterforsker John Luther, i den britiske krimserien «Luther», er mørkere enn somalieren i oppgangen?

Så hender det at velviljen og toleransen går over styr, slik tilfellet er i den mindre vellykkede serien «Merlin». Guinevere, kong Arthur av Camelots utkårede, spilles der av en mørkhudet kvinne. Kanskje burde en afro-europeisk, fantasy-entusiast som meg frydet seg over det påståtte mangfoldet i den fiktive, britiske middelalderen. Men jeg greier dessverre ikke riste fra meg følelsen av at det er mer enn Morganas renkespill som skurrer.

Krampaktig kvotering er en sannsynlig konsekvens av å påta seg et ansvar for å speile «Det nye Norge». Dramasjefen i NRK må gjerne mene at det er dårlig at serien «Hjem» er kjemisk fri for andre hudfarger, men hvor realistisk er det egentlig å plassere en pakistaner i et tettsted i Buskerud?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s