Hvem skal kaste den siste stein?

Først publisert i Dagbladet, 16.7.2013.

To kvinner svøpt i svarte sjal trer fram. Kameraet følger den ene kvinnens blikk. Hun ser mot en mann som graver et hull. Landsbyens ordfører ber den eldre kvinnen fjerne den yngres chador. «Be for oss», sier den eldre bedrøvet og fjerner svøpet. Før den yngre dyttes ned i hullet, og steines til døde, spør hun tilskuerne: «Hvordan kan dere gjøre dette mot meg?». Kvinnene stirrer stille, mennene svarer: «Det er Guds lov».

Dette er en av de siste scenene i «The Stoning of Soraya M» (2008), en film basert på den sanne historien om iranske Soraya Manutchehri som i 1986 ble falskt anklaget for utroskap. Sammen med nigerianske Amina Lawal har hun gitt ansikt til én av den muslimske rettstradisjonens hududstraffer, steining av gifte som har sex utenfor ekteskapet. Der Soraya Manutchehri ble et offer for sin landsbys rurale justis, en som reflekterte landets teokratiske lovgivning, ble Amina Lawal reddet av Nigerias etiske modning.

I 1999 stilte økonomen Ahmed Rufai Yerima til guvernørvalg i sin delstat Zamfara, nord i Nigeria. Han gikk til valgkamp med innføring av Guds lov, sharia, på agendaen. Da han ble valgt gjorde han noe ukarakteristisk for afrikanske ledere. Han holdt ord.

Sharia var ikke et nytt fenomen i de muslimsk dominerte nordområdene. Nigerianske muslimer hadde lenge brukt shariaen til å avgjøre sivile saker som ekteskap, skilsmisse og arv. Yerima introduserte likevel fem forbud med tilhørende sanksjoner. Blant annet pisking som straff for alkoholkonsum, amputasjon som straff for tyveri og steining som straff for utenomekteskapelig sex. De eneste kvinnene som siden ble dømt for hor, Safiya Tudu og Amina Lawal, anket og vant. Godt hjulpet av nasjonal det nasjonale presset på regionen.

Steining, amputasjon, pisking, fravær av borgerrettigheter for kvinner, institusjonalisert sjåvinisme og sadisme, og formell sosial kontroll har blitt bærende for hvordan vi, på denne siden av verden, forstår muslimenes idé om Guds lov. Det er forståelig.

Sympatien og bekymringen er derfor stor når unge demonstranter i Istanbul beskylder den tyrkiske regjeringen for islamisering og snikinnføring av sharia. Den siste tiden har også kloke hoder sittet rundt runde bord, i nyhetsredaksjoner, foran kameraer, og diskutert hvorvidt avsettelsen av Egypts tidligere president, Mohamed Mursi, var drevet av et folkelig opprør mot partiets islamisering.

Om det er tilfellet, lider egyptere av en kollektiv, dissosiativ personlighetsforstyrrelse. Ved det egyptiske valget i fjor fikk de islamistiske partiene til sammen 69 prosent av alle stemmene. Valgresultatet forteller ikke entydig noe om egypteres holdninger, men det er en viktig indikator. Det amerikanske forskningssenteret Pew presenterte i år den kvalitative undersøkelsen «The World’s Muslims: Religion, Politics and Society». Den tar for seg holdningene til muslimer i 39 land. Her framgår det at 74 prosent av de intervjuede egypterne ønsker sharia velkommen. At 84 prosent av disse ønsker hududstraffer er bekymringsfullt, men bør man frykte muslimer som gir sin tilslutning til sharia?

Muslimenes forestilling om Guds lov, sharia, er fasettert. Spekteret av muslimer fra Indonesia til USA, via Somalia og Egypt, er enige i at sharia er en kodifisering av de etiske retningslinjene som finnes i islams hellige skrifter. De er enige i at disse etiske retningslinjene er gode og ønskelige. De fleste anvender noen av retningslinjene daglig, enten det dreier om faste, almisse, ekteskapsinngåelse eller begravelse. Noen muslimer bruker shariaen i sitt samfunnsengasjement, slik tilfellet er får den engelske organisasjonen Islamic Relief. Muslimer er likevel er uenige i hva mange av de etiske retningslinjene faktisk innebærer. Dermed får Guds lov, i den muslimske verden, både et vakkert og et brutalt ansikt.

Brutaliteten var fremmed for meg under min barndom. I mitt morsmål, somali, betyr sharia lov og orden. Å bryte sharia var å krysse fotgjengerovergangen på rød mann, å snike på T-banen, å skulke skolen eller snikspise smågodt i butikken, selv det som falt ned på kanten og uansett skulle kastes. Det er ordenen og respekten menneskene i min fødeby, Mogadishu, ønsket velkommen da de islamske domstolene, Islamic Courts Union (ICU), tok makten i Sør-Somalia seinsommeren 2006.

De islamske domstolene lovet og langt på vei sikret sosial rettferdighet, i et område som siden 1991 var preget av det den somaliske forfatteren Nuruddin Farah beskriver som primitiv vilkårlighet. Da unionens leder ble valgt til president for hele Somalia, ble unionen oppløst. Den sterkeste islamistiske bevegelsen som siden har markert seg i Somalia er Al-Shabab. De er forkjempere for en totalitær tolkning av sharia som somaliere flest ikke identifiserer seg med.

Den religiøse aktivismen i Somalia har siden 60-tallet vært karakterisert av motsetninger og konflikter. I periferien havnet Det muslimske brorskapets somaliske fløy, Harakat al-Islah. På norsk: Reformbevegelsen. En av få grupper i Somalia som har forblitt ubevæpnet, tolerant og pasifistisk de 22 åra ustabiliteten har vart. Formannen Ali Sheikh stiftet, under den somaliske borgerkrigens høydepunkt, Universitetet i Mogadishu. I år feirer det 20-årsjubileum og utdanner lærere, sykepleiere, humanister og statsvitere.

En steinkaster i en iransk landsby og en idealistisk rektor i Somalias hovedstad hevder begge å handle etter Guds lov, hvem har rett?

Den teologiske diskursen, blant dagens muslimer, dreier seg om å stille riktige spørsmål. Ikke hva er riktig eller hvem handler riktig, men hvorfor er det riktig.

Allerede på 1300-tallet formulerte den muslimske teologen Ibrahim Al-Shabiti en formålsparagraf for den hellige loven. Guds lov dreier seg om å produsere nytte og forhindre vondskap. Nyttig er det som fremmer menneskeliv og realisere menneskets behov, inntil alle er lykkelige i enhver henseende. Proto-utilitaristen Al-Shabiti mente at shariaens hensikt var å beskytte fem grunnleggende, menneskelige interesser: Liv, religion, reproduksjon, eiendom og fornuft. Videre delte han sharialovene i to kategorier, tilbedelsen og det sosiale samspillet. Hvorpå den siste kategorien er basert på menneskelig erfaring og dermed underlagt menneskets fornuft.

Innenfor dette rammeverket er det klart at det er mulig å definere Guds lov på et vis som er radikalt annerledes fra muslimske teokratier slik vi kjenner dem i dag. Det foregår en teologisk og en intellektuell dragkamp i den muslimske verden, en der politikken og demagogien dessverre avgjør hvem som sitter med definisjonsmakten.

Europeiske og amerikanske, konservative muslimer står likevel i bresjen for en revitalisering av islamsk tenkning. En som forsøker å utfordre og bekjempe den rådende, absolutte dogmatismen. Noen muslimer mener at revitalisering er en treg og ineffektiv prosess, og ønsker en radikal reformasjon.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Amina Lawal og Safiya Tudus advokat, Hauwa Ibrahim, som i boka «Practicing Sharia Court: My Strategies in Humanizing the Extreme» forklarer hvorfor hun lykkes i å forsvare sine klienter. Ikke bare forstår hun dynamikken i samfunnet sharialovene gjør seg gjeldende, men hun velger å operere innenfor dynamikken. Styrken ligger ikke at hun beseirer fundamentalismen, men at hun overbeviser fundamentalistene.

Reklamer