Grådighet etter Gud

Først publisert i Minerva, 27.12.2012

Grådighet beskriver begjæret etter overflod av noe. Romerne beskrev samme tilstand som avaritia, mens grekerne begrenset dette noe til sølv og kalte det philarguria – det å elske sølv. Dette noe har gjennom historien fulgt den greske tradisjon og har allment blitt forstått som materielle goder. Grådighet forbindes med det å oppsamle og beholde materielle verdier. Det er handlinger alle som ikke tilhører et kloster utfører. Vi arbeider, leverer timelister og mottar lønnsslipp. Vi samler våre verdier i bankkonti, og vi beskytter dem fra andre. Hverken velstanden eller akkumuleringen kan i seg selv defineres som grådig, det er når velstanden og akkumulering akkompagneres av egoisme og misantropi at grådigheten oppstår. Den grådige bruker mennesker som midler i sin oppsamlingsprosess, og holder sin formue borte fra menneskene som har hjulpet henne, villige eller uvillige, på veien.

Enda medmenneskeligheten forsvinner når Mammon får råde, er medmenneskene et sine qua non for grådigheten. Det er først når individet relaterer sin egen velstand til andres at higen etter å akkumulere – utover nødvendighetene – kan oppstå. Individet ser over hekken og inn til sin nabo, og ser en frodigere hage og lykkeligere mennesker. Grådigheten er dermed i slekt med sin syndefetter misunnelsen. Naboens høyere økonomiske status i fellesskapet frembringer en følelse av utilstrekkelighet. Det å mangle eller ikke ha like mye oppleves som urettferdig.

«Nødvendighet» er ingen objektiv størrelse. Desto mer vi besitter av materielle goder, desto romsligere blir vår forståelse av hva nødvendighet er. En amerikansk psykiater fortalte om sin pasient, som hadde tretti millioner dollar i formue, men likevel var engstelig for den økonomiske belastningen en skilsmisse vil bety i hans liv, at han risikerte å miste båten og noen av bilene hvis hustruens skilsmisseadvokat banket på døren. Anekdoten bekrefter erfaringer mange antakeligvis har gjort seg: Det som oppleves som nødvendig er ikke lenger det som må til for å holde liv i en menneskekropp eller fasilitere et aktivt arbeidsliv – som vaskemaskin og transportmiddel. Nødvendig er i dag også alle utgiftene som er knyttet til våre fritidssysler, rekreasjon i utlandet og teknologiske verktøy – og leketøy – som stadig reinkarneres. Siden vi lever i samspill med andre må vi også akseptere at forventningene til oss som medborgere endres. Det å velge radikalt annerledes, det å gå mot strømmen, blir raskt en ”political statement”, og ikke et spørsmål om preferanser.

I sin diskusjon av grådighet i Summa Theologica beskrev Thomas Aquinas grådighet som en tosidig synd. Først og fremst er grådigheten en synd mot ens neste, dernest en synd mot Gud. Det første aspektet ved grådigheten bunner i den egeninteressen som skaper overflod på bekostning av andre. Forutsetningen her synes å være at det er galt at noen overgår andre i økonomisk velstand, og at det å bli overdådig rik vil skje på bekostning av andre. Dette synet deler ikke islam. Åpenbaringsreligionen oppstod i handelsbyen Mekka der det fantes store rikdommer. Disse var likevel skjevt fordelt i befolkningen. For å garantere at alle i samfunnet fikk dekket sine basale behov, ble samfunnet som en helhet pålagt – ”fard kifaya” – å påse at de svakeste i samfunnet fikk oppfylt sine behov. Det ble også pålagt den enkelte – ”fard ´ayn” – å bidra til ulike velferdsordninger, for slik å skape rettferdig distribusjon av goder.

”Fromheten består ikke i at dere vender ansiktene i bønn mot øst eller vest. Sann fromhet er: (…) å gi bort av det man har, om det enn er kjært, til slektninger, faderløse og fattige, veifarende og tiggere, og til frikjøping av slaver (…).” (2:177)

Den syndige er den som gjør dette på et moralsk uforsvarlig vis og som ser på sin velstand som målet i livet.

Den syndige i islam er ikke den som arbeider for å maksimere sin velstand – sin rizq. Den syndige er den som gjør dette på et moralsk uforsvarlig vis og som ser på sin velstand som målet i livet, og ikke som et instrument for forbedring av ens eget og andres liv, og dermed tviholder på egen kapital på bekostning av det moralsk gode.

”Gi av det Vi har gitt dere, før døden kommer til en av dere, og han sier, ’Herre, om Du kunne gi meg en liten frist, så jeg kunne gi gode gaver, og bli en av de rettferdige!’” (63:10)

Aquinas og Allah er på bølgelengde hva angår forventningene til den troende, begge understreker at måtehold i handling er viktig. En muslims godhet måles ikke etter arbeidet hun legger i å tilegne seg rikdom, men gjennom hennes villighet til å gi videre. Koranen ber ikke muslimen oppgi all sin velstand til Gud (47:36-37), men å gi etter evne for Guds skyld (68:7).

Asketismen, systematisert og formalisert gjennom sufismen, har likevel fått en betydelig plass i den muslimske tradisjonen. Sufismen forkynner immaterialisme, ikke fordi det materielle går imot Gud, men fordi higen etter det materielle kan gå imot. Aquinas sier ikke bare at grådigheten er en synd mot ens medmennesker, men også en synd mot Gud.

For det andre kan det føre til mangel på måtehold i menneskets indre følelser til rikdom når han, for eksempel, elsker den, trakter etter den og gleder seg over den uten måtehold (…) slik at det fører til uorden i følelsene hans. (…) Men som en konsekvens er det en synd mot Gud, akkurat som andre dødssynder, som når en på bekostning av de evige verdier heller vender seg mot de flyktige ting (Summa Theologica III: 2)

Tilsvarende kan man lese hos muslimske teologer som Al-Ghazali. Han skriver at et menneske ikke kan tilbe Gud og eget ego samtidig. Prinsippet her er at målet for den religiøse er å hengi seg til Gud. Det materielle er ikke målet, men et mulig verktøy i veien mot målet. Målet er godhet, godhet er Gud, velger man så å plassere noe høyere enn det guddommelige – det være materiell rikdom, egenkjærlighet, politisk makt eller seksuelt begjær – har man valgt bort Allah. Det er dog en utfordring ikke å la seg forføre av jordiske gleder. Rikdom kan være et verktøy for å tjene det gode, men for noen vil verktøyet på veien virke mot sin hensikt, for noen er en del av veien derfor å ødelegge verktøyet og velge askese som sitt transportmiddel. Den eksentriske persiske mystikeren Ibn Shibli, som nevrotisk vandret rundt i Baghdads gater sent på 900-tallet, solgte famøst alle sine eiendeler og kastet gevinsten i elven mens han hylte ”frihet”.

Kampen mot grådighet handler om frihet, om ikke å la seg binde av sitt begjær til jordisk gods. Men for mange av oss i den rike del av verden handler kampen mot grådighet i dag ikke bare om gods.

Den tradisjonelle, materielle, grådigheten har til en viss grad blitt erstattet av en postmoderne immateriell, grådighet som går mer ut på akkumulasjon av anerkjennelse. Det har blitt mindre fruktbart å konkurrere om økonomisk kapital og mer fruktbart å konkurrere om sosial kapital. Den utilstrekkeligheten som tidligere ble forbundet med materielle mangler, forbindes i dag med sviktende sosial suksess. Det handler ikke om å eie det naboen eier, men å speile det en eier – av materielle og immaterielle verdier – på samme, eller bedre, måte som naboen. Forventningene rundt oss presser oss til å rette oss etter normer som er satt opp, og for å bli akseptert følger vi disse normene rigid og fromt. Dette vellykkethetspresset fører likevel mye godt med seg. Presset skaper et insentiv for å handle etter det allmennheten oppfatter som godt. Det er sosialt forventet at en nordmann skal være miljøbevisst, solidarisk med vanskeligstilte, stille seg imot diskriminering og være delaktig i sitt barns skolehverdag. Engasjerer man seg i miljøvernssaken, fattigdomsproblematikk eller skolens foreldreutvalg – bevisst eller ubevisst – for å anerkjennes som en ”god” person, er muligens engasjementets beveggrunn hul, men den positive effekten er reell. Spiller det noen rolle om to naboer konkurrerer om å gi mest til tv-aksjon, hvis mottageren av støtten nyter godt av den?

Problemet er todelt. For det første er det jo ikke gitt at det å rette seg etter etablerte normer faktisk er et gode. Den givergleden vi uttrykker ved å donere penger, kan for eksempel bidra til å holde liv i en ineffektiv bistandspolitikk. Det andre problemet med akkumulasjonen av anerkjennelse er at individet ender opp med å konkurrere med en fasade. Sosiologen Erwin Goffman introduserte begrepene ”backstage” og ”frontstage” i diskusjonen om menneskelig interaksjon. Vår frontstage er den fasaden vi har utad, vår fremstilling av oss selv, den vi ønsker å være. Vår backstage er den vi faktisk er, både med våre svakheter og våre styrker. I vår digitale tidsalder har vår frontpage fått flere kanaler og plattformer, vår sosiale kapital lagrer vi på Facebook og Twitter. Den anerkjennelsen vi får gjennom disse plattformene, er rettet mot det bildet av oss selv som vi ønsker at verden skal se. Vi er blitt grådige på oppmerksomhet, og fasaden får oppmerksomheten. De færreste vil legge ut om sine svakheter foran fremmede, de færreste vil dele sin sårbarhet med fremmede som antakeligvis ikke vet hva de skal gjøre med den, og derfor hører backstage nettopp til området bak kulissene. Men hva skjer når vi blir bildet av det vi ønsker vi var?

Når vi blir grådige på oppmerksomhet, finner vi mer glede i responsen vi får fra omverdenen, og mindre glede i selve aktivitetene. Vi søker ikke å forbedre oss selv, men å bli sett i et gunstig lys. Det svekker vår evne til å knytte relasjoner og la folk komme nær oss, i frykt for at maskene faller, men det gjør også at vi stadig forventer mer av mennesker. Ikke fordi vi forsøker å hjelpe dem til å realisere deres fulle potensial, men for at de skal passe inn i de bilder vi har perfekte relasjoner. Vi ender opp med å leve med en eksistensiell uærlighet, der livet er et skall. Man blir raskt bevisst hulheten i tilværelsen, og den samme utilstrekkeligheten som kan lede en til materiell grådighet, leder en til immateriell grådighet. Siden vi ikke ser utilfredsheten hos den andre, siden vi kun ser fasaden og fasaden virker tilfreds, søker vi mer av den tomme anerkjennelsen som gjør livet hult.

Denne hulheten har lenge blitt forsøkt behandlet gjennom trosutøvelse. Et ekko som går igjen i Koranen og hadith-litteraturen, formuleres treffende av Augustin som sier at ”(…) philarguria handler ikke bare om sølv og penger, men også om alt som begjæres uten måtehold.” Kan ikke dette gjelde Gud også?

Det religiøse mennesket, i lengsel etter å nå Gud og forkaste det verdslige, risikerer å bli grådig på Gud og på Guds vegne. Det måtehold som forkynnes av det hellige med tanke på det materielle og det immaterielle, på jorden, anvendes ikke på det åndelige. I min religiøse tradisjon har vi, i likhet med den kristne tradisjonen, sett fremveksten av mange pietistiske retninger. Retninger som konkurrerer om fromhet, men der fromheten blir forsøkt uttrykt gjennom ekstern rigiditet og dogmatisme. Grådigheten på Gud utvides til en grådighet på Guds vegne, der religiøse forsøker å gjøre egen pietisme allmenngyldig, gjennom å true satirikere eller brenne abortklinikker. På samme vis møter vi profeten Muhammad i en hadith i samtale med tre, fromme, menn. Én mann forteller at han ber gjennom hele natten, en annen forteller at han faster hele dager og en tredje forteller at han holder seg unna kvinner. Profeten Muhammad svarer at han, i kraft av å være en profet, er den beste blant dem, og selv han både sover, spiser og gifter seg.

Måtehold er kjedelig. Jeg vil mer.

Det er noe ergerlig å skrive et essay om grådighet og konkludere med at mennesket burde aspirere etter måtehold. Måtehold er kjedelig. Jeg vil mer. Menneskets rastløshet driver frem vitenskapelige gjennombrudd, skaper ny tenkning og fører menneskeheten fremover. Samme rastløshet kan likevel føre oss til samfunnets ytterkanter. Begjæret etter det materielle kan skape aksjemeglere med sosiopatiske trekk, begjæret etter det guddommelige kan skape uhellige menn – og begjæret etter den virkelige og den virtuelle applausen kan etterlate oss som skall. Grådighetens motstykke er kanskje måtehold, men måteholdet må ikke få lov til å bli apatisk middelmådighet. Kanskje dreier ikke måtehold seg om det å slå seg til ro, men heller det å ikke drukne i egne ambisjoner? I så fall hadde profeten Muhammad rett da han sa:

”De som gjør det vanskelig for seg selv, vil bli ødelagt.”

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s