Bibelen: Med rampelyset på Gud

Først publisert i Minerva 28.2.2013

Det må være en allment anerkjent sannhet at religiøse tekster lyder bedre på nynorsk. Dette erkjente også jeg etter seks timer, i Det Norske Teatret, med Bibelen på scenen.

Sammen med seks tekstforfattere og et godt skuespillerensemble har Stein Winge presentert Bibelen gjennom en mesterlig syntese av nåtid og fortid. Denne syntesen fremhever tekstenes universalitet. Winge lykkes i å levendegjøre og aktualisere bibelske karakterer og temaer. Her er forsmådd farskjærlighet og gudsopprør, despoten Herodes i Gaddafis drakter og Jesu disipler som kakikledde revolusjonære motstandsmenn. Samtidig er den steile troen, gjengangeren i  både hellig tekst og moderne teaterforestilling, noe som muligens forundrer moderne sinn. Hva får egentlig mennesket tilbake når det gir opp så mye for Guds skyld?

Det er platt, men sant, at tro flytter berg. Den inderlige overbevisningen om det fantastiskes eksistens gir oss troen på at alt er mulig. Selv det umulige. Denne troens konsekvens har alltid tiltalt meg, og slik åpner stykket. En talevegrende og usikker profet stammer og snubler i mørket. Bjørn Sundquist i bukseseler viser seg. Bjørn Sundquist er Gud. Gud gir Moses beskjed om å føre israelittene ut av Egypt. En overveldet profet forteller om sine svakheter, og Gud svarer:

Kven gjev mennesket munn? Kven gjer stum eller døv, sjåande eller blind? Er ikkje det eg, Herren? Gå! Eg skal vera med munnen din og lære deg kva du skal seia. Gå!

Stykket hopper så tilbake i tid, fra en lurvet profets nyervervede lederegenskaper og til skapelsen av mennesket.

Gud, fortsatt Bjørn Sundquist i bukseseler, er omringet av dybdeløse og fjærkledde skapninger. Gud har skapt jord, hav, lys, mørke og brorparten av det biologiske mangfoldet på jorden. Nå ønsker Gud å skape mennesket i sitt bilde. For å stille oss i særposisjon får vi i tillegg fri vilje.

Eksperimentet møter ikke motstand fra de fjærkledde. I periferien står likevel et vesen kledd i sort og advarer Gud: Dette farlige eksperimentet vil slå feil. Adam og Eva skapes, og et bord bugnende med frukt trilles inn på scenen. Midt på bordet vokser det et tre med forbudt frukt. De to menneskene kaster seg over bordet og fråtser grådig i frukten foran dem. Det er kvinnen som ønsker mer, det er kvinnen som får paret utvist fra hagen, og kvinnens straff blir graviditet og et liv under patriarkat.

Hvis Gud skaper mennesket i sitt bilde, er ikke den vi er en avbildning av Gud? Ligner mannen og kvinnen som krabber opp på bordet sin skaper? Ligner tøylesløsheten?

I det gamle testamentet møter vi en guddom med menneskelige egenskaper. En tvilende, oppgitt, hevngjerrig guddom med et skiftende temperament. En guddom som bruker mennesket som marionetter i et renkespill med djevelen. En guddom som gjorde meg rimelig ukomfortabel der jeg satt bakerst i teatersalen.

Det eksisterer to måter å møte islam på. Islam er enten en sann åpenbaring fra Gud og en velsignelse for menneskeheten, eller salig klipp-og-lim fra andre (menneskeskapte) religioner.

Jeg sokner naturligvis til den første forståelsen av min tro, men uavhengig av forståelse er jeg takknemlig for at tesen om at mennesket er skapt i Guds bilde har forsvunnet fra Koranens skapelsesberetning. Det er riktignok en Adam og en Eva tilstede, noen engler og en jord som venter på å bli befolket, men dette skapte mennesket ligner ikke det minste på Gud. Mennesket er skapt, og er hverken en del eller en avbildning av dets skaper. For, tenkte jeg der en bedrøvet Marianne Krogh, eller Sara, løp rundt på scenen, mens Bernhard Ramstad, eller Abraham, ledet sin sønn til offerbordet – hvorfor skal mennesket stole på en Gud som ligner dem selv?

Denne absurde tilliten nærmer seg det tragikomiske med Job. Han vandrer gjennom stykket, skralere ved hvert møte, og hedrer Herren. En Herre som frarøvet ham all verdslige glede i et veddemål med Lucifer.

Mennesket synes å være fratatt agens over eget liv, de forventes å akseptere og dvele ved den vondheten som rammer dem ved Guds hånd. Troen, i stykkets første del, er en byrde og medfører lidelse og fortvilelse. Det er først i stykkets andre del, Det nye testamentet, at troen blir en kilde til inspirasjon, om ikke meningen med livet, så et verdifullt supplement. Den uransakelige og uforutsigbare guddommen fra Det gamle testamentet, har blitt forvist til kulissene.

Gud er blitt menneske, eller Frank Kjosås. Inkarnasjonen opphever den gamle pakten, og guden som fortalte Kain, i de tilbakelagte bøkene, at ”Gud sitt hjarte er som ein botnlaus brønn, bøyer du deg over, ser du ikkje ein gong ditt eige spegelbilete”, deler skaperverkets gleder og sorger.

Jesus gjenspeiler ikke mennesket, han er en forbedret versjon av det. Plutselig gir oppfordringen ”la oss skape mennesket i vårt bilde” fra 1. mosebok bedre assosiasjoner. Denne guddommen, som omfavner samfunnets utstøtte, taler imot det religiøse hykleriet og inspirerer skjebnene han møter, vil jeg gjerne ligne.  Den endeløse fortellingen om blod, tårer, pine, aske og ild – menneskehetens fremtid – fremstår som en nødvendig konsekvens av den friheten som ble skapt med Adam. Så frie er menneskene skapt at Gud ikke hindret dem fra å korsfeste ham i Judea. Så frie er menneskene at de kan velge Jesu filosofi.

I Bibelen, både originalen og iscenesettelsen, møter vi en Gud som tidvis lar mennesket velge fullstendig fritt og tidvis griper inn i deres væren. Jesus må dø, mens Isak får leve. Den samme ambivalens møter jeg i min egen religiøse tradisjon. I denne gåten, i skjæringspunktet mellom teismen og deismen, eksisterer menneskets frustrasjon med Gud. Den eksisterer uavhengig av om man opplever Gud som en faktisk entitet eller en konstruert (vrang)forestilling. Kanskje er det en del av troen å forsone seg med dette ubegripelige? 

”Hva om Bibelen, del tre, blir Koranen”, spurte jeg lattermildt min venn, etter at Frank Kjosås var korsfestet på Golgata, og vi var på vei ut av teatersalen. Min følgesvenn mente det var umulig, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Det er selvsagt en relevant innvending at en del av mine trosfeller ikke er særlig tolerante overfor kunstneriske fremstillinger av islam. Likevel er ikke humørløse trosfeller den fremste hindringen her. Winges teaterstykke er et briljant eksempel på at man kan iscenesette en religiøs tekst, på en respektfull måte, uten å forkynne.

Koranen er ikke kronologisk ordnet og kan vanskelig omsettes til en serie meningsbærende fortellinger. Koranen er dessuten en monolog som stadig referer til dialoger. Allahs enveistale til mennesket er således et klassisk, litterært eksempel på samsvar mellom form og innhold. Det muslimske gudsbildet, i motsetning til jødisk-kristne, forteller om en Gud som hverken forhandler med eller møter deler av sitt skaperverk som jevnbyrdige. I islam råder absolutt hierarki, det finnes ingen far som velger å kalle mennesket venner i stedet for  tjenere, nei, det finnes en herre som har distansert seg fra mennesket og dets menneskelighet.

Ved første øyekast, kanskje også ved andre og tredje for deg som ikke er muslim, virker denne distansen kald. Inkarnasjonen tiltaler også meg, hvem sympatiserer vel ikke med en Gud som gjør seg sårbar for menneskets skyld?

Det muslimske gudssynet, distansen, har likevel sine fordeler. For meg, med et gudssyn som vipper mer mot det deistiske, har den to viktige fordeler. Det ene er at jeg setter stor pris på en Gud som lar meg være i fred, en Gud som staker ut, om noe vagt, rett og galt, og vinker meg farvel. Den andre fordelen er at jeg får en Gud som ikke ligner meg, verken den faktiske eller idealiserte meg, og tvinger meg til å søke noe større enn meg selv. Gud beskrives ikke med adjektiv i islam, men gjennom konsepter. Hun er både sannheten, al-Haqq, og standhaftigheten, al-Mat´in. Hun er det jeg søker å oppnå i livet.

På den annen side, med tanke på iscenesetting, kanskje ”Koranmonologene” hadde slått an?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s