Klisjé kolon åpenhet

Mor bar meg over russergrensen. Fem ord som uttrykker en erfaring mange i Norge ikke deler med meg. Riksgrensen mellom Norge og Russland er hundre-og-nittiseks kilometer lang. Den strekker seg fra Pasvikdalen til Grense Jakobselv. Denne krysset jeg da jeg var to år gammel. Jeg var kledd i en brukt fuskepelskåpe fra Moskva. En usjanka var tredd over hodet mitt. Jeg støttet baken komfortabelt mot mors hofte, der hun bar meg over grensen. Vi forsøkte å unngå de fjorten grensestasjonene russerne hadde plassert langs grensen. Vi var håpefulle, engstelige og kalde.

Riksgrensen mellom Somalia og Kenya er sekshundre-og-tjueåtte kilometer lang. Den strekker seg fra Mandera i nord, til kysten, forbi Lamu. Denne krysset jeg med en overfylt fiskebåt da jeg var ti måneder gammel. Jeg har aldri spurt mor hva jeg var kledd i. Den somalisk-kenyanske grenseovergangen var ikke kald, men trang og klam. I båten, ute i havet, var man ikke redd for grensevaktene, som stirret ut i intet av kjedsomhet. I båten var man redd for døden. Den kunne inntreffe under dekk av luftmangel, av latent eller fortrengt sykdom. Døden kunne inntreffe på dekk, under den åpne himmelen.

De to første årene i mitt liv krysset jeg mange nasjonalgrenser. Ta grensen mellom Russland og Georgia for eksempel, den er på syvhundre-og-tjuetre kilometer. Ved denne overgangen sluttet mor å vaske tøybleiene mine. I Tbilisi skulle jeg lære å tisse på do. Ved hver grenseovergang gikk jeg en uforutsigbar fremtid i møte. Det å krysse fysiske grenser gir en mot og styrke til å overskride de kulturelle grensene. En blir i stand til å motstå press, overleve hat, kjempe seg igjennom diskriminering og kreve sin rett.

Hva er en snurpete dame som tror at afrikanere er den forsvunne koblingen mellom homo sapiens og de foregående menneskeapene, når man har krysset – til fots – en grense? Ingenting. Fullstendig ubetydelig. Jeg synes synd på henne. Hva er en bitter mann som mener at en somalisk jente ikke burde løpe maraton, når man har unnsluppet kuler og macheter? Ingenting. Fullstendig ubetydelig. Jeg synes synd på ham.

Ubetydelighet og medynk frarøver meg ikke følelser. Å krysse en grense er overkommelig, men ikke lett. Det stikker når et menneske ser ned på deg, når et menneske reduserer deg til en karikatur av din etniske bakgrunn, når et menneske spisser munnen, stikker tungen ut og formulerer krasse ord om deg,din kultur eller din religiøse overbevisning. Men man kan ikke la seg såre. Man kan ikke la seg stoppe av grensevakter og checkpoints, enten de er av kjøtt, blod og betong – eller består av vokaler, konsonanter og mørke blikk.

I nitten-sekstitre introduserte antropologen Edward Hall proksemikk, studien av målbare avstander mellom mennesker når de samhandler. Han målte at mennesket holder fremmede på en avstand mellom syv-komma-seks og tre-komma-seks meter, mens nære mennesker holder vi på en avstand mellom en-komma-tjue og null-komma-førtiseks meter.

Grensen mellom kjærlighet og likegyldighet er på sitt høyeste syv-komma-førtien meter. Å akseptere, værekomfortabel med, at et annet menneskets proksimitet til deg øker, betyr en endring i forholdet mellom dere. Dere blir nære. Varme. Venner. Elskere.

Intimgrensene våre avhenger også av våre fysiske omgivelser. Når naturen, eller industrien, tvinger oss til å bo tettere på hverandre, reduseres grensene. I India bor det trehundre-og-sekstiåtte mennesker per kvadratmeter. I Norge er befolkningstettheten på tretten mennesker per kvadratmeter. Somaliere i Norge har gjerne store familier og små leiligheter, våre grenser er mindre. På t-banen henvender fremmede somaliere seg til meg, i butikken ber fremmede somaliere om råd, i kulden om kvelden stopper somaliske sjåfører opp og spørom jeg trenger «a lift home».

Somaliere forstår ikke nordmenn. Forstår ikke at kulturelle grenser er så mye tykkere, vanskeligere, mer uoverkommelige enn nasjonalgrensen de måtte krysse for selv å bli nordmenn. Den kulturelle grensestasjonen har en dør som sjeldent lar seg skyve.

Sitter du en halv meter unna meg, på en sofa, holder du en varm kopp te i de lyse hendene dine, og blir kjent med meg, forstår du at min historie ikke er ekstraordinær. Du ser at din bakgrunn også er eksotisk. Det er kanskje dét livet handler om?

Å gjøre oss sårbare for andres skyld.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s