Abraham og lydighet

Først publisert i Minerva 6.12.2011

Muslimer kan ofte gi inntrykk av at islam gir absolutte svar. Men det absolutte kjenner også sine grenser.

I didn’t promise you a rose garden.
Along with the sunshine,
there’s gotta be some rain sometimes.

Linjene over kunne vært en del av Koranen, men er ordene til en kanadisk undergrunnsrapper ved navnet Shad. Likefullt er budskapet en vi kjenner igjen fra Koranen, og den jødisk-kristne arven: Det er ikke bare gøy å være religiøs. Det har rekken uheldige profeter bevist. Job (Ayyub) fikk byller, Josef (Yusuf) ble kastet i en brønn, Jonas (Yunus) slukt av en hval og Jakob (Yacqoub) ble velsignet med tolv kranglefanter. Litt regn er en mild underdrivelse i så måte, men med guddommelige åpenbaring, med byrden det er å være Guds utvalgt – eller tro at én er Guds utvalgt (for de av som mener at disse typene muligens var historisk, og tidvis fornuftige, men absolutt ikke guddommelige) – kommer også motgang og utfordring.

Den største utfordringen i Koranen møter Abraham (Ibrahim) når Gud ber ham, i en drøm, om å ofre sin sønn. Hvorvidt sønnen var Ismael (Ismail) eller Isak (Ishaq) rår det tvil om blant de muslimske skriftlærde. Abraham oppsøker sin sønn, tung om hjertet, forteller ham hva Gud har vist ham i drømmen, og sønnen svarer: «If’al ma tu’mar». Gjør som du er beordret. Far legger sønn på offerbordet, og idet han hever kniven erstatter Gud sønnen med et lam [37:102-105]. Denne hendelsen er én som markeres av muslimer hvert år til Eid al-Adha, eller offerfesten. Det er noe makabert ved det å feire, med kake, en manns villighet til å skjære strupen over sin sønn. Men er det egentlig dét vi feirer som muslimer?

Les også Jan Arild Snoens artikkel om Eid al-Adha.

Det er umulig å lese ofringen uavhengig av Abrahams plass i islams historie. Kabaens grunnlegger ble ikke en teist først da han fikk den guddommelig åpenbaring. Allerede som ung, lenge før han stiftet kjennskap til den monoteistiske Guden, stilte han spørsmål ved sin fars, og sitt folks, avgudsdyrkelse. Både før og etter åpenbaringen, som skulle befeste hans plass i profetenes rekker, inngikk han i lange teologiske diskusjoner med sitt folk og problematiserte deres gudebilder. Da han aktivt søkte Gud, og fant Gud, proklamerte  Abraham monoteisme overfor sitt folk. Han ba dem vende seg til den ene Gud, og de svarte med å kaste ham på bålet. Det er som sagt ikke alltid greit å være en profet. I Ibn  Kathirs omfattende verk over Profetenes historier, eller Qisas al-Anbiya, leser man at Gabriel (Jibril) hvisker spørrende til Abraham om hvorvidt han trenger hjelp – idet Abraham står foran  flammene. Abraham svarer at han ikke ønsker hjelp fra Gabriel.  Abraham blir så kastet på bålet, men Allah griper inn og flammene kjølner rundt Abraham [21:68-73]. Den urokkelige troen på at Gud alltid stod på hans side, og Guds stadige inngripen som bekreftet Abrahams tro, ga Abraham tittelen khalil al-Allah, eller Allahs kjæreste venn [4:125].

Abraham var en mutawakil, eller en som har tawakul. Tawakul er et teologisk konsept som best kan oversettes til absolutt tillit. Men tawakul har også en annen dimensjon. Tawakul er kjernen i menneskets forhold til sin Gud. Grunnleggeren av sufi-retningen Qadiriya, Abdal Qadir al-Jilani (f.1077) skriver i sin «Sufficient Provision for Seekers of the Path of Truth»:

«Someone who puts all his trust [al-mutawakkil] in Allah (Glory be to Him and
Exalted is He) is therefore in a state where he does not ask for anything, does not wish
for anything, does not reject anything, and does not hold on to anything.»

I boken siterer al-Jilani en annen sufi, Yahya Ibn Muadh ar-Razi (f. 830), som på spørsmål om hva som gjør en til den absolutte mutawakkil svarer:

«When he is perfectly satisfied with Allah as a Trustee.»

Den absolutte tilliten forutsetter kunnskap om Allah, ma’rifahMa’rifah, imotsetning til ilm eller den kunnskapen som erverves gjennom studier, analyse og rasjonell diskurs, fåes gjennom selvransakelse og refleksjon. Det er en perspesjon som fjerner båndene som fester mennesket til verden og det verdslige, og hever det til Gud. Et menneske som har hengitt seg til Allah vil ikke la seg tyngde av tvil eller skepsis og vil tilslutt nå et nivå, en maqam, med fullstendig tilfredstillelse eller eufori. Maqam ar-rida, som sufiene betegner det.

Hvis den absolutte tiliten forutsetter kunnskap om Allah, er lydighet en uunngåelige og naturlig konsekvens av samme tillit. Har man frigitt seg fra egen tvil, vil man også følge alt av Allahs dekreter.  Lydighet,  av lyde fra nørrone hljóða, eller den engelske ekvivalenten obedience, som er derivert av latinske oboedire, betyr i sin kjerne å lytte til. Ikke nødvendigvis audititivt. Lydighet er altså en konsekvens av at et menneske har fullstendig tillit til Gud, en tillit som baserer seg på kunnskap om Gud, og visshet og aksept om Guds predestinasjon.

En rekke spørsmål melder seg, i mitt tvilende hjerte, med engang jeg lar disse ordene synke inn. Hva er de moralske implikasjonene av absolutt tillit til Gud? Åpner dette for fraskrivelse av moralsk ansvar for egne handlinger? Hvis en skal slå seg til ro med predestinasjon, er islam en deterministisk religion? Isåfall,  har det noen hensikt å bekjempe fattigdom og urett, hvis Allah uansett har forutbestemt alt?

Allah ber den troende sette all sin lit til Gud [5:23] og at den som gjør dette vil være tilfreds [65:3]. Likevel forteller tradisjonen, sunnaen, om mannen som spurte profeten om han kunne la eselet sitt stå uvoktet og ubundet – og slik sette sin lit til Gud. Profeten svarte kløktig at mannen burde sette sin lit til Gud, men også binde sitt esel. Den absoluttistiske tilnærmingen til Gud er begrenset til forholdet mellom guddommen og individet. I verden, i samhandling med andre, må en opptre rasjonelt og ta hensyn til sine medmennesker. Selv i skjæringspunktet mellom mellom-menneskelige relasjoner og relasjonen til Gud, for eksempel når Abraham får beskjed fra Gud om å ofre sin sønn, kan man ikke opptre absoluttistisk. Abraham spør sin sønn, hvorenn bisarrt det lyder. Og det er først når sønnen aksepteter forespørselen at Abraham utfører orderen.

Dette skillet mellom forpliktelsene individet har til Gud og forpliktelsene individet har til sine medmennesker, opprettholdes flere steder i den islamske læren. En muslim kan ikke selge alle sine eiendeler for å leve i askese i en hule,  og etterlate sultne barn. En muslim kan ikke be Allah om tilgivelse for den urett hun har begått mot andre, før hun ber om tilgivelse fra menneskene hun begikk uretten mot. Selv i islam, en religion som basere seg på predestinasjon, eller qadr, eksisterer det en idé om fri vilje. At våre liv er forutbestemte tilsier ikke at vi vet hva forutbestemmelsen går ut på. Utfallet av våre handlinger er én ting, å utføre og hvorledes handlingen utføres er en annen. Derfor er et av islams viktigste prinsipper: Enhver handling etter intensjon.

Abrahams villighet til å ofre sin sønn ga disse islamske prinsippene og doktrinene en knagg. Denne fortellingen favner kjernen i islam, og forteller både om det ideelle forholdet mellom Gud og mennesket, og forholdet imellom menneskene. Offerfesten, Eid al-Adha, er i så måte en feiring av islam som tro.

Og dét kan vi godt feire med kake.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s